10 grunner til å innføre karbonavgift til fordeling

Karbonavgift til fordeling (KAF) er et tenkt alternativ til karbonhandelen. Der sistnevnte skaper profitt for enkelte godt plasserte forretningsaktører, er tanken bak KAF derimot å generere midler “tilbake til folket” i tillegg til å senke utslippene.

Av Asbjørn Orheim Stoveland, energi-ingeniør og nestleder i Naturvernforbundet Hordalands bygg- og energigruppe

Sparer man energi, sparer man penger. Disse pengene går da heller til å kjøpe andre varer og tjenester, som medfører transport, produksjon, etc., som igjen medfører utslipp av klimagasser. Dermed blir det ikke nødvendigvis en netto klimagassbesparelse i det hele tatt.

Karbonavgift til fordeling som blir drøftet her er det politiske tiltaket promotert av blant andre James Hansen (tidligere NASA-forsker, og nå klima-aktivist), oversatt fra Fee and Dividend, som skal bidra til å redusere utslipp av drivhusgasser. Dette er en type skattlegging som både kapitalister, sosialister og miljøvernere kan godta. I tillegg er forslaget realistisk pga sin brede appell til den gjengse borger.

Ordningen er enkel og fungerer som følger: Ved utvinning av fossilt brensel (gass, olje, kull, etc.) må man betale en avgift per enhet karbon. Det er kjent hvor mye CO2 det er per enhet (m³ for gass, kg for olje, kull, etc.) av de forskjellige ressursene, så fordelingen der imellom er ukomplisert. Avgiften gjør produksjon/utvinning av fossilt brensel dyrere, og produktet (hver joule energi tilgjengelig) blir dyrere. For eksempel X kr/kg kull.

James Hansen

For å unngå sjokk i markedet, samt gjøre innføringen lettere, kan man bestemme avgiftsnivået man bør ligge på. Dernest la avgiften X øke jevnt til dette nivået i løpet av for eksempel en 5-års periode. Hva gjør man med pengene som plutselig renner inn på grunn av dette? Det fordeles jevnt per hode i samfunnet. Betales det 100 kr i avgift en dag i et land med 100 personer blir det en krone til hver. Rett på konto.

Dette vil fungere fordi jo høyere pris på et produkt eller en tjeneste, desto mindre av det blir solgt. Dette er ikke nytt med tanke på skatter og avgifter. Det som kjennetegner denne ordningen er at man legger inn avgiften ved roten av problemet (ved utvinning av fossilt brensel). Den gjennomsnittlige nedgangen i forbruk etter pris vil finne sted av seg selv ettersom prisøkningen forplanter seg gjennom hele verdikjeden i markedet, helt ut til sluttbruker og vedkommendes lommebok.

Dette kan derfor potensielt erstatte nesten alt av andre tiltak vi forsøkte å innføre først etter at vi begikk første feil: Det ble tillatt lønnsom handel ved utvinning av fossilt brensel, uten at partene trengte å betale for konsekvensene det har for andre i fremtiden. Slike tiltak for å løse problemet i etterkant er blant andre: avgifter på enkeltvarer/tjenester (flyreiser, diesel, kWh importert strøm, fyringsolje) og skattelette eller subsidier til andre varer og tjenester (produksjon av fornybar energi, energiøkonomisering, forskning, etc.).

Tiden er for lengst moden for å støtte enkle tiltak som påvirker utslipp av drivhusgasser betydelig. Og det er minst 10 grunner til å innføre karbonavgift til fordeling.

Dersom den utbetalte fordelte summen er større en innbetalt karbonavgift for en husstand, vil de kunne gå i pluss. Dette medfører inntekt til eksempelvis fattige som rammes hardest av klimaendringer påført av alle oss andre.

KARBONAVGIFT

1. Ingen usikkerhet om ordningen faktisk vil redusere karbonutslipp eller ikke.

(Få kan si det samme om Cap & Trade, subsidier til alternativer, skattlegging av enkeltbransjer, forskning, etc.). Mest elementære prinsipp i økonomi ligger til grunn. Forbruket av fossil energi vil gå ned i tråd med markedskreftene. Utfordringen blir å innføre det gradvis slik at bedrifter, kunder og alle andre rekker å tilpasse seg.

2. Enkel ordning som krever få offentlige ansatte til å følge opp.

Å bestemme avgiftsnivå og følge opp hvordan avgiftssystemet skal være i drift er enkelt sammenlignet med bestemmelse av talløse andre avgifter og subsidier på enkeltsteder i markedet i forsøk på å få ned klimagassutslipp i dag. Ordningen vil kunne erstatte talløse særavgifter og skatteletteordninger, og dermed redusere omfanget av statlig innblanding i næringslivet sammenlignet med i dag.

3. Hver forbruker vil i «riktig» grad betale for konsekvensene av forbruket.

Jo mer fossil energi som gikk med til produksjon av et produkt eller en tjeneste, jo dyrere blir varen eller tjenesten.

4. Subsidiering av fornybar energi og energibesparelse blir overflødig.

Energiøkonomisering vil støtte seg selv i mye høyere grad enn før. Fornybar energi vil støtte seg selv. Forskning og innovasjon innen alternative energikilder vil støtte seg selv.

5. Ordningen trenger ikke erstatte eksisterende ordninger.

Karbonavgift til fordeling kan innføres i tillegg til eksisterende løsninger. På sikt er det grunn til å tro at den kan fase ut eksisterende løsninger etter hvert som den øker i omfang, da disse gjøres overflødige.

6. Det blir i praksis umulig å promotere et produkt eller en tjeneste som klimavennlig dersom det faktisk ikke er det.

Ikke-klimavennlige produkter og tjenester vil enkelt og greit være dyrere. Ikke fordi noen tvinges til det, men fordi produksjon medførte dyr utvinning av fossil energi i et tidlig stadium.

7. En unngår energiøkonomiseringsparadokset.

Dette lyder som følger: Sparer man energi, sparer man penger. Disse pengene går da heller til å kjøpe andre varer og tjenester, som medfører transport, produksjon, etc., som igjen medfører utslipp av klimagasser. Dermed blir det ikke nødvendigvis en netto klimagassbesparelse i det hele tatt. Karbonavgift ved utvinning av fossil energi vil derimot promotere varer og tjenester som i minst mulig grad har benyttet fossil energi ved at disse blir rimeligere.

 

FORDELING

8. Enkel fordelingsmodell, som kan innføres selv i land med generell skepsis til bruk av offentlige midler til å løse problemer.

Pengene går «rett tilbake til folket».

9. Klimavennlige forbrukere betaler mindre klima-avgift, nær nullutslipp-innbyggere kan få inntekt.

Klimatiltak i statlig regi finansieres av skattebetalerne, som er avhengig av forbruk, inntekt, rolle i næringsliv, etc. Men det er en svært begrenset mekanisme for at klimavennlighet lønner seg økonomisk for hver innbygger. Karbonavgift til fordeling er enklere, og mer effektivt.

Dersom den utbetalte fordelte summen er større en innbetalt karbonavgift for en husstand, vil de kunne gå i pluss. Dette medfører inntekt til eksempelvis fattige som rammes hardest av klimaendringer påført av alle oss andre.

10. Homogen fordeling rettferdiggjøres av at klimagasser ikke bryr seg om hvor de blir sluppet ut.

Konsekvensene er globale og gjelder alle (selv om konsekvensene av klimaendringer ikke er geografisk jevnt fordelt over kloden). På denne måten er kanskje klimaendring den minst kompliserte negative «eksternalitet» å løse i samfunnet, og det mest effektive tiltaket kan meget sannsynlig vise seg å være karbonavgift til fordeling.

 

Relevant link

Fee and Dividend

 

Relatert

Fremtidens Norge

Ikke se til Canada

Stø kurs mot miljøkrise?

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Fornektelsens historie – Del I

Fornektelsens historie – Del II

Om å dikte verden inn i Norge

The planet strikes back – jorden setter grenser