Ikke se til Canada

Det er ikke mange nasjoner rike på naturressurser som i dag kan skryte av å drive langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning, uten store negative miljøkonsekvenser. Men det er få land som er verre enn Canada i utviklingen mot en ren profittdrevet, kortsiktig ressursutnyttelses-økonomi der miljøvern, folkehelse-hensyn og urfolksrettigheter i beste fall er av sekundær betydning i politikkutforming og konsesjonstildelinger.

Av Lars Eivind Augland, post.doc i geologi ved Université du Québec à Montréal (UQAM). 

F. D. Roosevelt sa engang ”look to Norway”, men det er nok ingen god idé hvis vi skal ta vare på vår planet og la den forbli beboelig også for kommende generasjoner. En enda dårligere idé er det å se til Canada, som fremstår som et Norge på steroider og et skremmebilde på hvor vi kan være på vei også i Norge, hvis vi ikke begynner å endre kurs.

Canada har siden 2006 hatt Stephen Harper, en av verdens fremste nyliberale praksispolitikere, ved roret. Han og de ”Konservative” har på de fleste områder tatt landet i en retning mot tilnærmet ubunden ressursutnyttelse og skapt et eldorado for den globale finanskapitalen. Partiet hans står selvfølgelig ikke alene for denne utviklingen som har pågått, både i Canada og de fleste steder ellers i verden gjennom flere tiår, men den har utvilsomt akselerert under Harpers kommando. Andre bemerkelsesverdige utslag av den nyliberale politikkutøvelsen som sensur av forskning og knebling av forskere som arbeider for statlige forskningsinstitutter, viser hvordan regjeringen opererer uten skrupler, med full bevissthet og resolutt gjennomføringsevne.

I det følgende skal jeg forsøke å skissere hvordan Canada rammes av nyliberale doktriner innen ressurspolitikk, hvordan landet går frem i utnyttelsen av naturressurser både innenlands og globalt, hvilke følger dette får for natur og mennesker og hva myndighetene gjør for at det ikke blir stilt for mange ubehagelige spørsmål ved deres praksiser. Jeg vil også komme kort inn på hvordan Canada jobber internasjonalt for å sikre fri markedsadgang for gruve- og oljeselskaper, og hvordan nye frihandelsavtaler skal sørge for å overføre ytterligere makt og rettigheter fra befolkninger til investorer og finanskapital.

Stephen Harper

 

OLJESAND

Canada er i dag verdens sjette største oljeprodusent og størsteparten av oljen utvinnes nå fra oljesand (eller tjæresand; egentlig en mer dekkende betegnelse i og med at konsistensen er mer fast enn flytende). Landets National Energy Board spår en økning i oljeproduksjon på 75 % de neste 20 årene og de anslåtte oljereservene i landet er på enorme 171 milliarder fat, hvorav 98 % er bundet i oljesand. Disse enorme ”ukonvensjonelle” oljeforekomstene gjør Canada til verdens tredje mest oljerike land i form av kjente reserver.

Produksjon av oljen foregår enten i dagbrudd eller ved boring. En femtedel av oljesanden drives i dagbrudd, mens resten tas ut in situ, dvs. ved at vanndamp iblandet kjemikalier sprøytes ned i reservoarene slik at de svært tyktflytende hydrokarbonene blir gjort tyntflytende nok til å kunne pumpes opp. Kartlegging av konsekvensene til utvinningsaktiviteten er mildest talt mangelfull. Det samme er regulering av industrien og oppfølging av foreliggende reguleringer. Industrien har i praksis nærmest frie tøyler til å ta opp oljen med profittmaksimering som eneste mål.

 

Vannforurensning og slaggsjøer

Ressurssløsing og forurensing som følge av oljeutvinning fra oljesand er, for å uttrykke det forsiktig, betydelig. Et av de største problemene i utvinningsprosessen er det enorme forbruket av vann for å hente opp og ekstrahere oljen fra sedimentene den sitter i. Dette vannet blir forurenset med blant annet tungmetaller, arsenikk, polyaromatiske hydrokarboner (som kan være svært kreftfremkallende) og ammoniakk.

I gjennomsnitt brukes om lag 0,6 fat vann for å utvinne et fat olje, over tre ganger så mye som brukes i konvensjonell oljeutvinning. I 2012 ble nesten 200 milliarder liter vann benyttet i produksjonen og med den stipulerte produksjonsøkningen på 75 % i løpet av de neste syv årene, vil det ved inngangen til neste tiår bli brukt opp mot 350 milliarder liter vann årlig. Vannet som brukes i utvinningen og prosesseringen av oljesanden hentes i stor grad og nærmest uten reguleringer fra elver.

Etter at vannet er brukt lagres det i slaggsjøer som i sum dekker en overflate på 176 km2, eller et område tilsvarende halve Mjøsa. Her akkumuleres slaggstoffene kontinuerlig ved at overflatevannet resirkuleres og brukes til videre oljeutvinning, en prosess som gir en stadig økende miljøgift-konsentrasjon i sjøene, som i praksis vil forbli giftig brakkland i decennier eller kanskje sekler fremover.

Det er også blitt anslått at det i 2012 kan ha lekket så mye som 26 millioner liter forurenset vann per dag fra slaggsjøene ut i omgivelsene, [i] noe som gir dystre følger for økosystemer og folkehelse i regionen. Det er dokumentert1 at konsentrasjoner av blant annet en rekke metaller (som arsenikk og kvikksølv), ammoniakk og polyaromatiske hydrokarboner er drastisk forøket i Athabasca, den viktigste vannkilden i produksjonen, og andre mindre elver nedstrøms av oljesand-anlegg (dvs. i det vannet som har rent forbi anleggene) sammenlignet med oppstrøm (vann som ikke har vært i kontakt med anleggene).

Direkte utslag som forurenset drikkevann og fisk med høye giftkonsentrasjoner er uunngåelige. Blant annet viser målinger av kvikksølvkonsentrasjoner i fisk i nedstrømsområder, nivåer som er direkte helseskadelige [i]  for mennesker hvis fisken spises. Mengdene av polysykliske hydrokarboner målt i sedimenter i nedstrømsområder i Athabasca-elven er omtrent de dobbelte av mengdene som er påvist å medføre leverkreft hos fisk og en rekke sykdommer og deformasjoner er registrert i fisk i disse områdene som følge av sterkt forhøyde miljøgiftkonsentrasjoner. [i]

En annen direkte konsekvens av opprettelsen av slaggsjøene er at dyr -spesielt fugler som lander i slaggsjøene (som ikke fryser til på vinterstid)- som kommer i kontakt med eller drikker det forurensede vannet blir direkte påvirket og ofte dør. I tillegg til den jevne lekkasjen fra slaggsjøene, forekommer det en mengde enkelthendelser der forurenset prosessvann ledes ut i elvene på grunn av feil og ulykker. Et slikt stort utslipp skjedde 31. oktober i fjor da nesten en milliard liter lekket ut i Athabasca-vassdraget og førte til giftkonsentrasjoner i elvevannet som var opptil 70 ganger høyere enn gjeldende retningslinjer.

Disse problemene rammer særlig urbefolkningen, ettersom dette er tradisjonelle leveområder for dem og de befolker mange landsbyer innenfor oljesandområdene. Urbefolkningen har lovfestede rettigheter til jakt, fiske og bruk av disse landområdene, men rettighetene blir fullstendig ignorert av industrien, de provinsiale og de føderalemyndighetene.

Nedgang i artsmangfold og -populasjoner

Et område på mer enn 140 000 km2 vil bli berørt direkte av oljeproduksjonen hvis stipulert utvinning blir etterfulgt. I tillegg til at disse landområdene i varierende grad blir kontaminert, fører måten arealet blir utnyttet på til et annet problem, fragmentering av arealer, med potensielle negative konsekvenser for artsmangfold og artspopulasjoner. Arealfragmenteringen, det vil si oppstykking av landområder på grunn av produksjonsområder og  infrastruktur, medfører endring blant annet i migrasjonsmønstre og reproduktivitet til en rekke arter, fra fugler til de store rovdyrene. [i, ii & iii]

Naturligvis vil områdene som omfattes av direkte produksjon være brakklagte områder der det naturlige økosystemet er ødelagte (i 2009 utgjorde dette over 65 000 hektar), og det er gjort beregninger som indikerer et fugletap opp mot 400 000 individer– i tillegg til de som mister livet i slaggsjøene; opptil flere tusen årlig – i de allerede berørte områdene.

Luftforurensing og helsefarer

Oljesandutvinningen medfører også betydelig luftforurensing. Svevestøv, svoveldioksid, ammoniakk, benzen, formaldehyd, hydrogensulfid og nitrogenoksider er blant gassene som slippes ut i store kvanta og forurenser regionalt. En rekke metaller inngår også i luftforurensingen og målinger som er gjort på lav viser at ødeleggelse og veksthemming av laven på grunn av atmosfærisk forurensing øker progressivt jo nærmere man kommer utvinningsområdene. [i]

Utslippene har økt radikalt i løpet av få år og økningene er forventet å fortsette i takt med utvidelse av utvinning og produksjon. Lite forskning er gjort på konsekvensene av disse utslippene, men det er klart at de medfører en betydelig senket luftkvalitet i regionen rundt oljesand-feltene. Hvordan jordsmonn, grunn- og overflatevann blir påvirket av vintersesongens akkumulerte miljøgifter under vårlig snøsmelting, er ennå usikkert, men de rapporterte mengdene av miljøforurensende stoffer1 som slippes ut årlig, tyder på at effektene kan være anselige.

De direkte menneskelige helsefarene som følge av forurensingen tilknyttet oljesandutvinningen er mange. For eksempel er svevestøv-nivåene rund produksjonsanleggene så høye at de medfører kraftig øket risiko for luftveissykdommer, lungekreft og kardiovaskulære sykdommer. Eksponering for kreftfremkallende stoffer som polysykliske hydrokarboner, kvikksølv og arsenikk, spesielt gjennom mat, har gitt blant annet kreftrater som er 30 % høyere enn normale, i landsbyer nær utvinningsområdene. [i]

Disse problemene rammer særlig urbefolkningen, ettersom dette er tradisjonelle leveområder for dem og de befolker mange landsbyer innenfor oljesandområdene. Urbefolkningen har lovfestede rettigheter til jakt, fiske og bruk av disse landområdene, men rettighetene blir fullstendig ignorert av industrien, de provinsiale og de føderale myndighetene.

Utslipp av drivhusgasser

Det siste viktige forurensingsaspektet ved oljesandutvinningen jeg vil nevne, er drivhusgass-utslippene. Som all petroleumsutvinning medfører oljesand drivhusgass-utslipp, både under produksjon og naturlig nok ved forbrenning av petroleumsproduktene. Hvis det foretas et utslippsregnskap fra ’brønn til bil’ (’well-to-wheel’), kommer det fram at petroleum utvunnet fra oljesand gir utslipp som i gjennomsnitt er mellom  12 og 24 % høyere enn petroleum utvunnet fra konvensjonelle reservoarer. Det er anslått at de samlede årlige utslippene fra oljesandutvinningen i 2022 vil ligge på over 108 megatonn CO2 (ikke medregnet forbrenning av oljen), tilsvarende årlige utslipp fra 22,6 millioner biler.

 

Manglende regulering og oppfølging

Den kraftige økningen i oljeproduksjonen i Alberta har ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelig forskning på virkningene av produksjonen på miljøet lokalt og regionalt. Det blir heller ikke satt inn tiltak der miljøkonsekvensene av virksomheten allerede er kjente og tydelige. For eksempel ble det vedtatt nye reguleringer for å kontrollere omfanget av slaggsjøer i 2009, men det var i 2013 ikke en eneste operatør som oppfylte kravene reguleringene satte. Myndighetenes respons på disse overtredelsene har megetsigende vært at målene som ble formulert i 2009 var ”overoptimistiske”  og ingen straffereaksjoner har så langt funnet sted.

Det er interessant å merke seg at provinsregjeringen i Alberta hevder at de overvåker slaggsjøene, hvorvidt det er lekkasjer fra dem og hvordan grunn- og overflatevann blir påvirket av eventuelle lekkasjer. De hevder videre at det ikke er noen tegn til forurensing av overflatevann utenfor slaggsjøene. Myndighetenes data og resultater er aldri blitt offentliggjort, men som det kommer fram ovenfor: de få uavhengige studiene som er gjort etterlater liten tvil om at den lokale og regionale vannforurensningen er betydelig, om enn langt fra godt nok dokumentert og kvantifisert. [ii]

Det er faktisk slik at på en rekke områder er det operatørenes egenrapportering som er den eneste overvåkningen av utslipp og forurensing. Industriens egne innrapporteringer utgjør så basisen for provinsmyndighetenes offentlige ”miljøportefølje”. I praksis betyr dette at det knapt finnes noe kontrollorgan som ettergår industriens forurensings-rulleblad i sømmene. Sammen med svært lav skattelegging av oljeselskapene, mangelfulle reguleringer og den svake håndhevelsen av eksisterende reguleringer, fører dette til at store oljeselskaper som Suncor, Syncrude, Shell og Statoil kan operere med stort spillerom og tilsvarende profittmuligheter.

Over 75 % av verdens mineralletings- og gruveselskaper har hovedkontor i Canada og 60 prosent av børsnoterte selskaper innen sektoren er registrert på børsen i Toronto. Grunnen til at selskapene etablerer seg i Canada er et svært gunstig regelverk for mineralselskapene, med lempelige krav til rapportering av reelle verdier av gitte prospekter, i tillegg til et skatteregime som gjør investering i gruvesektoren fordelaktig.

GRUVEDRIFT

Canada har en enorm gruveindustri. Landet er blant verdens største mineralprodusenter (produsent bør vel strengt tatt settes i anførselstegn når det snakkes om uttak av naturressurser), med en produksjon som svarte til nesten 47 milliarder kanadiske dollar i 2012 (omlag 250 mrd kroner).

 

Forurensing

Mange av de store lokale og regionale miljøproblemene beskrevet ovenfor under avsnittene om oljesand, gjelder også for gruveindustrien og jeg vil derfor bare grovt skissere det samme problemfeltet i forbindelse med gruvedrift her.

Store områder blir også lagt brakk som følge av gruvedrift, spesielt ved dagbruddsdrift, gjennom sår i naturen der materiale tas ut, samt i form av deponier, slagghauger og avrennings-bassenger fra ekstraksjons-prossesser (en gjennomsnittlig kanadisk metallgruve utnytter ca 2 % av massen som tas ut – resten må deponeres i nevnte former). I tillegg vil områder lokalt og regionalt kunne påvirkes av syreavrenning ut i grunnvann og vassdrag.

Disse avrenningene har som regel også høye (tung)metall-konsentrasjoner (typisk arsenikk, kopper, kvikksølv, bly m.fl.). Alle disse formene for forurensning vil kunne utgjøre en stor trussel mot lokale og regionale økosystem med konsekvenser for biodiversitet og populasjonsstørrelser (areal-fragmentering; forgiftning som medfører sykdom og reproduksjonsproblemer, forurenset drikkevann og fisk med helseskadelige tungmetallkonsentrasjoner osv.). [iv]

Også atmosfærisk forurensning i form av støv og aerosoler som følge av gruvedrift og ekstraksjons-prossesser representerer betydelige miljøproblem og kan føre til forurensning over store områder. Tungmetaller fra gruvedrift og ekstraksjons-prosseser kan være med på å forandre de biogeokjemiske syklene i en rekke økosystem [iv] og kan som kjent være svært skadelige i for høye konsentrasjoner. Blant annet er det dokumentert at høye tungmetallkonsentrasjoner kan bidra til å forandre DNA i planter [v] og dyr. [vi]

 

Gruvedrift fremfor lokalsamfunn

Som ved oljesandproduksjonen nevnt ovenfor, påvirker i mange tilfeller gruvedriften lokalsamfunn sterkt, og da spesielt hos urbefolkningen som ofte er de eneste som bor i områdene i nord hvor mineralressursene er store. Urbefolkningen i Canada, som for eksempel Kitchenuhmaykoosib Inninuwugfolket i Ontario, har etter harde kamper med sivil ulydighet, rettsforfølgelse og fengsling av ledere, gjennom 2000-tallet klart å ”tvinge” igjennom en lovgivning som gir deres samfunn ’konsultasjonsrett’ i spørsmål om lete- og gruveaktivitet innenfor deres områder.

Der det før var så å si helt fritt frem for lete- og gruveindustrien til å starte prosjekter på urbefolkningens landområder, må myndigheter og gruveselskaper nå konsultere lokalsamfunn. Men de sistnevnte har fremdeles fullmakt til å starte prosjekter selv om lokalbefolkningen sier nei. Premisset er stadig at gruvedrift går foran urbefolkningens rett til råderett over landområdene de (tradisjonelt) disponerer.

Internasjonale lovbrudd

Men bergverks-stormakten Canadas betenkelige virksomheter begrenser seg ikke til miljø-ødeleggelser på eget territorium og tidvis ignorering av urfolksrettigheter. Synderegisteret utenfor deres landegrenser – og da spesielt i Sør-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia – er langt. Landet huser i tillegg til innenlands gruveindustri, majoriteten av den globale gruveindustrien.

Over 75 % av verdens mineralletings- og gruveselskaper har hovedkontor i Canada og 60 prosent av børsnoterte selskaper innen sektoren er registrert på børsen i Toronto. Grunnen til at selskapene etablerer seg i Canada er et svært gunstig regelverk for mineralselskapene, med lempelige krav til rapportering av reelle verdier av gitte prospekter, i tillegg til et skatteregime som gjør investering i gruvesektoren fordelaktig.

Lista over alvorlige forbrytelser og lovbrudd begått av disse kanadiskregistrerte selskapene er nærmest uten ende: forurensning og miljø-ødeleggelser, korrupsjon og skatteunndragelser, plyndring og voldelige ekspropriasjoner, medvirkning til voldtekt, mord av lokale gruvemotstandere og så videre. Canada overser disse lovbruddene og selskapene blir sjelden rettsforfulgt verken internasjonalt eller hjemme i Canada.

Et eksempel er flere drap og voldtekter begått av personell ansatt av gruveselskapet Barrick i Papaua Ny Guinea gjennom mange år. Ingen tiltaler har blitt tatt ut eller domfellelser har funnet sted og det er lite som tyder på at det vil skje i fremtiden. Barrick har, etter lenge å ha benektet at deres ansatte har begått drap og overgrep, begynt å tilby ”oppgjørspakker” der de tilbyr tilgang til helsetjenester for overgrepsofrene mot at de frasier seg enhver rett til å rettsforfølge overgrepene de er blitt utsatt for. Myndighetene på Papua Ny Guinea ser ikke ut til å være villige til å forfølge disse sakene, ei heller myndighetene i Canada.

Harper og hans parti startet raskt etter deres inntreden i regjeringskontorene jobben med å kneble forskere, avslutte forskningsprogram og omplassere eller sparke forskere som publiserer forskning som avslører negative sider ved den ekspansive ressurspolitikken og de drastiske avreguleringene av blant annet petroleums- og mineralindustri.

Aktiv politisk rolle for gruveindustrien internasjonalt

Men de kanadiske myndighetenes velvillighet overfor den Toronto-registrerte gruveindustrien stopper ikke ved manglende rettsforfølgelse, de bedriver også betydelig diplomatisk press gjennom sin utenrikstjeneste og ved målrettede investeringer. Et slikt eksempel er finansieringen av nytt gruveregulativ i både Peru og Colombia av det ’Canadiske Byrået for Internasjonalt Samarbeid’, åpenbart for å kunne påvirke lovgivningen til fordel for kanadiskregistrerte gruveselskap som er aktive eller planlegger aktivitet i landene.

Et annet er hvordan Canadas regjering gjennom sitt diplomatkorps og sponsing av utredninger har presset på for reliberalisering av lover som regulerer gruvedrift i andre land. Eksempelvis Honduras etter statskuppet som styrtet Manuel Zelaya og hvor Pepe Lobo kom til makten (et statskupp Canada, sammen med en rekke andre vestlige, liberale demokratier, de facto har støttet).

De gjeldende lovene under Zelayas regjeringsperiode, med overveldende støtte i folket, forbød blant annet dagbruddsgruvedrift, regulerte bruk av vannressurser og reguleringene gav lokal medbestemmelsesrett før eventuell åpning av gruvedrift. Alle slike aspirasjoner til demokratisering av beslutningsprossesser og begrensning av de store gruveselskapenes makt er blitt mer enn reversert og gruvelovene gir nå de kanadiske og multinasjonale selskapene tilnærmet frie tøyler til drift og profittuttak.

Et tredje eksempel er hvordan den canadiske ambassaden i Mexico støttet det kanadiske gruveselskapet Blackfire, da det ble tvunget til å stanse sin drift av en baritt-gruve på grunn av brudd på miljøreguleringer. Det viste seg at selskapet også var involvert i en korrupsjonsskandale og at ansatte i selskapet hadde utøvd vold og kommet med drapstrusler mot gruvemotstandere. Da en profilert gruvemotstander ble drept, kom det frem at gjerningsmennene hadde tilknytning til Blackfire, uten at det førte til noen rettsforfølgelse av selskapet eller et opphør av støtten den kanadiske ambassaden utviste overfor selskapet i form av diplomatisk press og juridisk rådgivning om hvordan selskapet kunne saksøke de lokale myndighetene (med henvisning til NAFTA-avtalen) for å få fortsette sin gruvedrift.

I forlengelsen av disse beskrivelsene av kanadiske myndigheters understøttelse av gruveselskaper som har begått alvorlige ulovligheter på fremmed jord, bør det nevnes at et nytt inter-universitært forskningsinstitutt nylig er opprettet blant annet for å drive press på utenlandske myndigheter for å sikre kanadiske gruveselskaper tilgang til deres ressurser. Instituttet, kalt Canadian International Institute for Extractive Industries and Development, er finansiert både av den kanadiske stat og viktige aktører i gruveindustrien og skal støtte kanadiske gruveinteresser i utlandet, blant annet med mål om å påvirke ressursrike lands ressursforvaltningsregimer til fordel for kanadiske selskap.

 

Håp om rettslig ansvarliggjøring

I tillegg til den menneskelige lidelsen som blir påført av kandiskeregistrert gruveindustri rundt omkring i verden, er selvfølgelig forurensing og miljø-ødeleggelser enorme problem (miljø-ødeleggelser og menneskelig lidelse er forøvrig selvsagt tett sammenvevde).Miljøreguleringer er ofte mangelfulle, eller av og til i praksis fraværende, i de landene selskapene opererer i. Miljøkonsekvensene av gruvedrift er ofte enda verre i disse landene enn det man ser i Canada, uten at det fører til noe som helst press fra kanadiske myndigheter for å bedre forholdene.

Som det for eksempel kommer klart fram i saken om Blackfire nevnt ovenfor, bedriver kanadiske myndigheter snarere press på lokale myndigheter for å gjennomføre operasjoner, på tross av lokal motstand og åpenbare brudd på miljø- og forurensingslovgivning. Når dette er nevnt, er det kanskje et håp om at kanadiske selskaper må være forberedt på å bli stilt til ansvar for deres forbrytelser i utlandet i tiden som kommer.

Stephen Harper

En kjennelse i provinsdomstolen i Ontario i fjor høst tillater sivile søksmål fra guatemalere som ble utsatt for vold, drap og gjengvoldtekter begått av ansatte i det kanadiske gruveselskapet HudBay Minerals Inc. (og underselskaper) i Guatemala, i Canada. En slik eventuell ansvarliggjøring vil i tilfelle ikke være et resultat av politisk vilje fra myndighetenes side, men et utslag av domstolenes valg.

Det eneste positive som kan sies om utviklingen innenfor ressurs- og miljøpolitikkens domener i Canada med Harper ved roret, må være at den mobiliserer folk til protest. Demonstrasjonene har vært mange, som blant annet ’Death of Evidence’ sine aksjoner mot forsknings-sensur, miljøbevegelsers demonstrasjonstog mot skifergass-utvinning i Quebec som har ført til et de facto moratorium mot utvinning.

SKIFERGASS OG FRACKING

Som et siste eksempel på Canadas hjemlige ressurspolitikk, skal jeg kort omtale det som ser ut til å bli et nytt stort satsningsområde, som vil gi landet et enda dårligere miljørulleblad: skifergass (gassforekomster der gassen sitter fanget i porerom i tette skiferbergarter). Utvinning krever injisering av vann og andre kjemikalier ved høyt trykk inn i skiferlagene for å sprekke opp bergartene og frigjøre gassen, såkalt hydraulisk frakturering, eller ’fracking’).

Canada er verdens tredje største naturgass-produsent, men denne produksjonen har inntil nå vært dominert av konvensjonell gass. Etter som gassprisene er tilstrekkelig høye og utvinningsteknologi er til stede, vil også ukonvensjonelle kilder, som skifergass være kommersielt drivverdige. Det er i flere provinser påvist skifergass-forekomster og kommersiell drift er allerede i gang i British Columbia, mens prøvedrift eller undersøkelser og planlegging for kommersiell drift av disse ressursene, er i gang i Alberta, Quebec og New Brunswick.

Stephen Harper i Afghanistan

Selv om produksjonstoppen for konvensjonell gass ble nådd for noen år siden, foreskrives det at utnyttelse av skifergassreservene vil føre til en ny produksjonstopp og CO2-utslipp som vil fortsette å øke gjennom de neste årene. Men i tillegg til de økte drivhusgass-utslippene utnyttelse av skifergass-reservene vil gi, er selve produksjonsmetoden, ’fracking’, en metode som gir høyst uønskede konsekvenser for miljøet.

Blant problemene ved metoden kan nevnes stort forbruk av vann som ved oljesandsproduksjon, bruk av skadelige kjemikalier som tas opp i grunnvann og lekker ut i vassdrag, oppkonsentrasjon av radioaktive stoffer, store landinngrep som følge av produksjons-infrastruktur og tungt maskineri, samt potensielt skadelig seismisitet som følge av vanninjisering og sprekkeindusering. [vii]

 

SENSUR AV FORSKNING

Harper og hans parti startet raskt etter deres inntreden i regjeringskontorene jobben med å kneble forskere, avslutte forskningsprogram og omplassere eller sparke forskere som publiserer forskning som avslører negative sider ved den ekspansive ressurspolitikken og de drastiske avreguleringene av blant annet petroleums- og mineralindustri.

Allerede i 2008 ble for eksempel nye regler som forbød forskere ved føderale institusjoner som ’Environment Canada’, ’Natural Resources Canada’, ’Health Canada’ og andre statlige institusjoner som er involvert i forskning å uttale seg direkte i media. Dette har ført til at forskere som gjør funn som ikke er i overensstemmelse med, eller kan skade regjeringens politiske agenda -innen alt fra spørsmål om forurensning og fiskeforvaltning til matsikkerhet og studier av paleoklima– ikke får omtale denne forskningen og at eventuelle uttalelser må igjennom kverna til en hær av kommunikasjonsrådgivere og mediastrateger, slik at forskningsfunn på ingen måte fremstår som uforenlige med regjeringens politikk.

Denne munnkurvs-politikken nådde i fjor nye høyder da nytt regelverk medførte at en rapport skrevet av blant andre forskere ved ’Department for Fisheries and Oceans’, ble trukket tilbake av ledelsen ved instituttet etter at den hadde gjennomgått fagfellevurdering og var akseptert for publisering i en internasjonal forskningsjournal.

I en undersøkelse utført i fjor høst hevdet så mange som 48 % av forskere i føderale forskningsinstitutt (utenom universitetene) at de hadde observert at informasjon ble holdt tilbake, 86 % hevdet at de ikke kunne publisere resultater uten frykt for sensur, 43 % hadde blitt bedt om å holde tilbake informasjon og resultater med ikke-vitenskapelige begrunnelser, 50 % hadde sett offentlighetens sikkerhet eller helse bli kompromittert på grunn av politisk innblanding i forskning.

Direkte knebling av forskere og sensurering av forskning er bare del av et større hele der vi ser et forsøk på en total omdefinering av forskning med sikte på å gjøre den til instrument for nyliberal politikkutvikling. Regjeringen skryter av rekordhøye forskningsbudsjett, men midlene går i stadig økende grad til kommersielle aktører og samarbeid mellom offentlige forskningsinstitusjoner og industri.

Midler til fri forskning og grunnforskning har blitt kuttet kraftig siden Harper først kom til makten. En rekke viktige forskningsprogram ved føderale forskningsinstitutt har blitt lagt ned eller mistet mye av sin finansiering. Program innen alt fra klimaforskning, vannforskning, overvåkning av matsikkerhet, arkeologiske utgravninger av vikingbosetninger (!) og studier av sjøpattedyr har lidd slike triste skjebner. Så mye som 2000 forskere kan ha mistet sine arbeidsplasser de siste årene som følge av denne politikken.

Sensur og knebling av forskere ser vi nok ikke i Norge, men det er slik at den frie forskning generelt har fått betydelig dårligere kår også i Norge de siste årene. Og det foregår en bevisst dreining av finansiering til anvendt forskning på bekostning av grunnforskning innen de fleste fagfelt.

FREMVEKSTEN AV PROTESTBEVEGELSER

Det eneste positive som kan sies om utviklingen innenfor ressurs- og miljøpolitikkens domener i Canada med Harper ved roret, må være at den mobiliserer folk til protest. Demonstrasjonene har vært mange, som blant annet ’Death of Evidence’ sine aksjoner mot forsknings-sensur, miljøbevegelsers demonstrasjonstog mot skifergass-utvinning i Quebec som har ført til et de facto moratorium mot utvinning [vii] og Mikmaq Elsipogtog-stammens blokkering av skifergass-operatører i New Brunswick.

En viktig protestorganisasjon som også bør nevnes i denne sammenhengen, er ’Idle No More’, en urfolkebevegelse startet for å demonstrere mot nykoloniserings-politikken til kanadiske myndigheter. Nykoloniserings-politikken består blant annet av begrensning av den kanadiske urbefolkningens uavhengighet, erodering av selvråderett over egne landområder og svekkelse av miljøvern i deres leveområder (som ofte sammenfaller med områder som er rike på naturressurser).

Myndighetenes traktatsfestede plikter overfor urbefolknings-samfunn byttes ut med konkurranselover og åpning for markedsmekanismer som erstatning for ressurs- og arealforvaltning. Sammen med annen miljølovgivning og en særdeles ekspansiv ressurspolitikk, medfører Harper-regjeringens politikkutøvelse -som har stilltiende støtte fra det nest største partiet, de Liberale- stadig forverrede konsekvenser for økosystemet.

Konkrete og karakteristiske eksempler på den nyliberale politikk-utøvelsen som har skapt kraftige reaksjoner er to ”lovpakker” innført de siste par årene: ’Bill C-38’ og ’Bill C-45’. Disse ble trumfet igjennom nasjonalforsamlingen som deler av budsjettpakker (meget omfattende, komplekse og med korte høringsfrister) og ble dermed i praksis unndratt vanlig demokratisk kontroll, og også normal pressedekning og kritikk.

Mange av lovene er såpass ekstreme at Harper og hans regjering helt klart hadde behov for å unngå oppmerksomhet rundt dem før de ble vedtatt. Mest oppmerksomhet internasjonalt har det kanskje vært om Canadas fratredelse fra Kyoto-protokollen som var et av resultatene av ’Bill C-38’, men vel så viktige er de alvorlige svekkelsene av miljø- og forvaltningslovgivning lovene har medført og som inngår i den konsekvent og konsistent nyliberale, nykoloniale ressurspolitikken Harper er eksponent for.

Dette illustreres blant annet tydelig ved at i ’Bill C-38’ er flere av miljø- og forvaltningslovene direkte bygd på anbefalinger fra Canadiske Oljeprodusenters Forening, CAPP – en organisasjon som vel neppe kan beskyldes for å tale miljøets sak.

 

INTERNASJONALISERING AV DET KORPORASJONSVENNLIGE LOVVERKET

Canada gjør, sammen med USA og EU, alt de kan for å lovfeste ovennevnte praksiser i land der deres selskaper opererer, gjennom bindende internasjonale frihandelsavtaler, hvis utredninger og forhandlinger er unntatt demokratisk kontroll og konkrete innhold er unntatt offentlig innsyn. Gjennom ’Comprehensive Economic and Trade Agreement’-avtalen som er i ferd med å ratifiseres i EU, vil det blant annet bli muligheter, etter modell av blant annet NAFTA-avtalen (se for eksempel saken om Infinito Gold i Costa Rica), for selskaper fra Canada eller EU å saksøke myndigheter innenfor avtaleområdet, hvis selskapene mener det føres en politikk som skader de selvsamme selskapenes profittmuligheter.

Samme type avtalepunkter ligger i ’Trans-Pacific Partnership’-avtalen og foruten anerkjennelse av selskapers overstatlige rettigheter, bryter disse avtalene også ned de fleste tollbarrierer, en rekke helse- og miljøreguleringer og åpner opp for markedsadgang på stadig nye områder, for å nevne noe. Fremfor å heve standardene der de er dårlige, ser det snarere ut til å være minste felles multiplum som gjelder i disse avtalene: til glede for profittjagende multinasjonale selskaper og de som vil ha minst mulig demokratisk kontroll innen viktige politikkområder som økonomi, miljø, matsikkerhet, ressursutvinning og patentrettigheter.

Canadas politiske strategi illustrerer godt hvordan nyliberal ideologi og kapitalistisk grådighet er økosystemets og menneskehetens største fiende. Det er en lærdom som selvsagt bør tas til følge globalt, men i særdeleshet bør vekke til strid i Norge, der vi lenge har vært på vei i samme retning, om enn i et mer forsiktig tempo enn Canada.

SKREKKEKSEMPELETS MAKT

Jeg har i dette essayet forsøkt å vise hvordan kanadiske myndigheter, gjennom sin aktive rolle i å fremme ressurskapitalens interesser internasjonalt – politisk, diplomatisk og økonomisk – operer som frontkjemper for globaliseringen av nyliberal politikkutvikling. Kanadiske myndigheter og kanadiskregistrerte selskaper støttet av sine myndigheter, har vært blant de mest aktive i å forhindre reell nasjonal ressursråderett i andre land og sikre den multinasjonale ressurskapitalen frie tøyler.

Som beskrevet ovenfor kjemper kanadiske myndigheter nyliberalismens kamp på mange arenaer. Ikke minst er kampen de fører mot den uavhengige forskning, med midler som sensur og finansierings-stopp, et eksempel på handlekraften og kynismen de utviser for å utslette enhver motstand mot det nyliberale prosjektet de står for. Tendenser til den samme utviklingen som vi har sett i Canada, ser vi også i Norge og de fleste andre vestlige land.

Sensur og knebling av forskere ser vi nok ikke i Norge, men det er slik at den frie forskning generelt har fått betydelig dårligere kår også i Norge de siste årene. Og det foregår en bevisst dreining av finansiering til anvendt forskning på bekostning av grunnforskning innen de fleste fagfelt. Antall grunnforskningsprosjekt som fikk bevilget midler var i fjor rekordlave og stadig mere forskning er såkalt programforskning, der områdene det forskes på er politisk fastlagte programmer.

Den forrige regjeringen (så vidt meg bekjent er dette ikke endret av den nåværende) hadde i tillegg et uttalt langsiktig mål om at alle forskningsprosjekt bør være delfinansiert av ikke-statlige samarbeidsaktører (altså i stor grad kommersielle aktører og industri) for å få støtte av forskningsrådet. I Canada ser man nå resultatene av en langt fremskreden form av denne typen forskningspolitikk. Man bør spørre seg om det er samme veien vi vil gå også i Norge, der fri forskning stadig må vike for forskning som skal tjene (smale) økonomiske og kommersielle interesser.

Canadas politiske strategi illustrerer godt hvordan nyliberal ideologi og kapitalistisk grådighet er økosystemets og menneskehetens største fiende. Det er en lærdom som selvsagt bør tas til følge globalt, men i særdeleshet bør vekke til strid i Norge, der vi lenge har vært på vei i samme retning, om enn i et mer forsiktig tempo enn Canada. Vår oljesmurte, overforbruksdrevne, tvangspregede vekstøkonomi ligger ikke veldig langt bak den kanadiske, selv om norske myndigheter er flinkere til å fraskrive seg ansvar ved å ”flagge ut” miljø-ødeleggelsene gjennom eksport av oljen vi utvinner.

Vårt stolte statsoljeselskap fikk nylig den tvilsomme æren av en topplassering på lista over verdenshistoriens største CO2-utslippere og den norske petroleumspolitikken følger i det store den samme linja som den kanadiske: maksimer ressursutnyttelsen så raskt som mulig og ta færrest mulig ”reaksjonære” hensyn, som miljø og fremtidige generasjoners livsbetingelser.

F. D. Roosevelt sa engang ”look to Norway”, men det er nok ingen god idé hvis vi skal ta vare på vår planet og la den forbli beboelig også for kommende generasjoner. En enda dårligere idé er det å se til Canada, som fremstår som et Norge på steroider og et skremmebilde på hvor vi kan være på vei også i Norge, hvis vi ikke begynner å endre kurs.

 

Kilder

[[i] Timoney, K. P., Lee, P. Does the Alberta Tar Sands Industry Pollute? The Scientific Evidence. Open Conserv. Biol. J. 2009, 3, 65– 81

[ii] Jordaan, S. M. Land and water impacts of oil sands production in Alberta. Environ. Sci. Technol. 2012, 46 ( 7)

[iii] Bayne, E. M., Van Wilgenburg, S. L., Boutin, S., Hobson, K. A. Modeling and field-testing of ovenbird (Seiurus aurocapillus) responses to boreal forest dissection by energy sector development at multiple spatial scales. Landscape Ecol. 2005, 20, 203−216.

[iv] Bridge, G. Contested Terrain. Mining and the Environment. Annual Review of Environment and Resources. 2004, 29, 205-259.

[v] Gjorgieva, D., Panovska, T. K., Ruskovska, T., Bačeva, K., & Stafilov, T. Mineral nutrient imbalance, total antioxidants level and DNA damage in common bean (Phaseolus vulgaris L.) exposed to heavy metals. Physiology and Molecular Biology of Plants. 2013, 19 (4), 499-507.

[vi] Dallas, L. J., Cheung, V. V., Fisher, A. S., & Jha, A. N. Relative sensitivity of two marine bivalves for detection of genotoxic and cytotoxic effects: a field assessment in the Tamar Estuary, South West England. Environmental monitoring and assessment. 2013, 185 (4),  3397-3412.

[vii] Rivard, C., Lavoie, D., Lefebvre, R., Séjourné, S., Lamontagne, C., & Duchesne, M. An overview of Canadian shale gas production and environmental concerns. International Journal of Coal Geology. 2013

 

Relatert

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Motstrømstaten Vermont

  • Camilla Fadum

    Har lenge etterlyst informasjon om Canada i norske medier. (samt Australia og New Zealand). Denne artikkelen forklarer kanskje hvorfor vi ikke hører noe?
    Takk for interessant redegjørelse!