Folket bak Maidan

Innsamling av klær i Mikhailovskij kirken onsdag lite bilde

På dagen hvor Krim erklærer sin uavhengighet og samhørighet med Russland og de geopolitiske innsatsfaktorene er høye, mens propagandakrigen raser i media fra både Øst og Vest, kan det være verdt å ta en titt bak forhenget – et skritt tilbake til et tidspunkt hvor alt tilsynelatende ennå var mulig. Hva drev den vanlige ukrainer som demonstrerte på Maidan? I denne fire dagers reiseskildringen kommer vi tett inn på vanlige folk og de ønsker, håp og drømmer som drev disse til å demonstrere uavhengige av det geopolitiske bakteppet de ufrivillig nå har blitt en del av. For selv om Russland og USA nå har hovedrollen i massemedia, så er det vanlige ukraineres liv som står i sentrum av begivenhetene, etter at kameraene er skrudd av, i lang tid fremover. 

Amalie Rasmussen er lærer, underviser bl.a. i russisk og driver kursvirksomheten Norsk-russisk plattform, hun har har i tillegg studert historie óg 2 år russisk språk i Hviterussland. Alle foto: Amalie Rasmussen

«Han forteller om håpet, om drømmene. Han forteller at han nå har forstått at det ikke er EU som er løsningen. At ingen kan finne løsningen. At løsningen må Ukraina finne selv. «Vi kan ikke komme med en utstrakt hånd, hverken til EU eller Russland. Vi må bygge opp landet vårt slik at det kan stå på egne ben og bidra til samarbeidet, uansett med hvem»»

Det sitter en krokbøyd mann på Dnepr. Han sitter på isen, tjue meter fra land og stirrer intenst på fiskestangen foran seg. Han fisker ikke i et hull i isen, slik jeg vil tro er å foretrekke, men rett ut for kanten av isen. Han sitter nemlig på den ytterste iskanten, og det virker som om han er omringet av vann på alle kanter. Han sitter som en Jesus. Det er vann på isen, og foran ham strømmer Dnepr av sted, nedover, upåvirket og likegyldig til mannens risiko. Han vet ikke at vi snakker om ham på metroen. Her er det enighet om at han er en gal mann. Hvilken idiot er det som setter livet på spill for en fisk. Men situasjonen i Kiev de siste dagene har med ubønnhørlig kraft bevist at det i aller høyeste grad kommer an på hva slags fisk du håper på å fange.

Mandag 17.02.2014

I leiligheten til Shenja drypper en vannkran. Hun har invitert meg til å bo hos henne, og tilbyr meg hennes seng som står oppredt i et hjørne av rommet. Selv skal hun sove krøllet sammen på en toseters sofa. Jeg forsøker å protestere, men ser ikke helt hvordan jeg skal kunne bytte plass med henne. Hun er mye mindre enn meg. Hun har langt blondt hår og er spinkelt bygd. Hun er 25 år gammel og arbeider på kontor i sentrum.  Jeg har allerede fortalt henne at jeg ønsker å skrive en reportasje om demonstrasjonene. «Jeg er ikke så interessert i politikk» smiler hun. «Men jeg har noen venner som er, og som jeg kan ordne slik at du kan møte». Hun går og lager middag til meg, står på kjøkkenet og steker to kyllingvinger, selv har hun spist. Til kyllingen får jeg en pose med smakstilsatte tørkede brødbiter som Shenja har tatt med seg fra en fest hun var på helgen før. Vi snakker om stort og smått. Det er god stemning. Hun spør meg om Norge og forteller om Ukraina. Jeg snakker russisk men hun har et sterkt ønske om å snakke engelsk med meg, hun skal nemlig til USA til sommeren og ønsker seg språktrening. Det er ikke noe problem og jeg hjelper henne igjennom grammatiske fallgroper. «Her lærer alle seg engelsk» forteller hun. «Jeg kjenner en familie som snakker russisk og ukrainsk med barna på dagtid og utelukkende på engelsk etter klokka seks hver kveld. Slik lærer barna seg engelsk og det blir lettere for dem å dra ut av landet. De som har råd sender barna sine på internatskoler i utlandet allerede når de er barn». Ute er natten mørk og på den andre siden av Dnepr ligger sentrum av Kiev.

Neste dag drar Shenja på jobb og jeg låser meg ut og går mot metroen. Himmelen er blå og vinden blåser surt. Den forrige drosjesjåføren loppet meg for all lokal valuta som jeg hadde tatt ut og jeg måtte finne en minibank. Når jeg tar ut penger kaster en dame seg mot meg. Et øyeblikk trodde jeg det var et ran. Hun ser helt normal ut, men er vill i blikket. Hun snakker lavt og raskt, jeg oppfatter ordene sykehus og penger, men jeg har fremdeles ikke tatt noe ut og må si nei. Hva er det som får en kvinne i sin beste alder til å tigge penger fra fremmede? Det kan være alkohol, eller narkotoka, eller en sykehusregning.

Metroturen til sentrum praktiserer jeg metrosurfing. Jeg har ingenting å holde meg i, og i det vi raser over Dnjepr, høyt over isfiskeren står jeg og lurer på om det her med balansen er like vanskelig for damen som står foran meg. Hun har heller ikke noe å holde seg i, men virker uberørt av metroens gynging.

I sentrum vandrer jeg gatelangs, opp og ned gater. Det er deilig vær og folk beveger seg med vante bevegelser. Jeg lurer på om det er noe i disse demonstrasjonene i det hele tatt. Jeg ser ikke spor til noe uvanlig, før gaten jeg går nedover bunner ut i en barrikade. Den ser helt uvirkelig ut. Trematerialer og metall hulter til bulter, over to meter høy. Det er en åpning i barrikaden bevoktet av tre menn med merkelig bekledning. Inn og ut av åpningen i barrikaden strømmer folk, vanlige folk, med vante bevegelser. En kasse med ønske om bidrag til sigaretter er det siste jeg passerer. Noen nikker til vokterne av barrikaden, andre smiler kjapt til seg selv ved synet av materialet som er brukt for å vokte demonstrasjonene. Jeg bestemmer meg for å følge etter folkestrømmen. Finner en rygg å følge, en rygg som helt tydelig er på vei til jobb. Først er jeg nervøs og holder blikket på ryggen. Etter hvert lar jeg øynene vandre over plassen. Store provisoriske teltplasser, vedovner som sakte gir fra seg sort røk. Mange av menneskene på plassen har på seg munnbind. Røyken er ikke overalt. Den kommer i blaff, og er ikke direkte ubehagelig. Jeg kan forestille meg hvor mye røyk det var her når de skulle holde varmen i minus 20 grader. Går forbi rad og rekke med mobile toaletter. Stanken river i nesen, men er fremdeles bedre enn hvilken som helst norsk festival. Når jeg kommer litt videre stopper jeg ved infosenteret. Her står to unge kvinner og deler ut pamfletter og aviser. Rundt dem står en liten gruppe mennesker med spørsmål. Jentene svarer. Jeg forklarer at jeg ønsker å skrive om bakgrunnen for demonstrasjonene og ønsker meg et intervju. Katjusha, en mørkhåret ung dame, med et unnskyldende smil tilbyr seg. Vi går til en nærliggende kafe og drikker kaffe. Det er den sorte tirsdagen, men det vet hverken hun eller jeg enda.

Katjusha på infostasjonen lite bildeNadia ved matutdelingen onsdag

«På Maidan har hun vært stort sett hver dag siden nyttår» forteller hun. Hun studerer medisin på universitetet på dagtid og hutrer seg gjennom kvelds- og nattetimene på Maidan. «Etter hvert som tiden gikk ble det bare til at jeg måtte hjelpe».  Det begynte med at jeg kom med mat, og etter nyttår ble det til at jeg kom hver dag». Hun forteller at før revolusjonen hadde hun en jobb, det har hun for så vidt enda, men det har ikke blitt så mye tid til jobb i det siste. Det er vanskelig å studere når man ikke har stabil inntekt. «For å få en middels karakter på en hvilken som helst eksamen må jeg betale mellom 50 og 100 dollar til læreren. Det er ikke riktig at man ikke kan få seg en skikkelig utdannelse uten korrupsjon i systemet». Musikken durer på kafeen der vi sitter. Bak Katjusha sitter en middelaldrende dame med munnbind. Turen tilbake til Maidan tar bare to minutter. Vi hadde ikke engang gått utenfor barrierene.

På vei ut sniker jeg meg rask til å ta et oversiktsbilde av Maidan. På himmelen står en enorm mørk sky. Senere får jeg vite at røyken stammer fra parlamentsbygningen som opposisjonen har okkupert. Mennesker var allerede døde. En tropp maskerte menn nærmest marsjerte over plassen. De stirret stivt fremfor seg og vekslet ikke et ord seg i mellom. Folk begynte å bevege seg og jeg hang meg instinktivt på for å komme meg ut. Vi stod i kø og det var trangt. Jeg konsentrerer meg for å puste rolig. Når jeg kommer ut spør jeg om lov til å fotografere barrikaden som fungerer som inngangsparti. En gammel mann med oransje hjelm kommer bort til meg og vil snakke når jeg forøker å få til et intervju med en av de som bevokter barrikaden.

«Jeg sloss ikke for meg selv», sier Valentin, de gamle øynene hans lyser. «Jeg sloss for min sønn». Han griper tak i en mann som er i alle fall en halv meter høyere enn ham selv. Griper ham rundt nakken og rister ham litt hit og din, slik man ville gjort med et barn. Klappet ham deretter på skulderen, og holdt blikket på ham, med umiskjennelig stolthet. «Min sønn». Sønnen på sin side virket en smule brydd av denne oppmerksomheten. Valentin er ikke fra Kiev. Han kommer fra en liten landsby opp mot den polske grensen. Han kommer til Kiev for å protestere så ofte han får tid. Han har akkurat blitt utskrevet fra sykehuset etter å ha fått skader under gassangrep før, i slutten av desember. Han lar seg fotografere foran barrikaden. Myser mot kamerat, får meg til å ta bilde av en mann med hjelm som har satt seg ned ved siden av meg. Hjelm-mannen virker sliten og irritert. Nå i ettertid har jeg tenkt på hva han sikkert nettopp hadde vært med på utenfor parlamentet.

Gaten jeg kom inn i førte meg opp til en restaurant hvor jeg bestemte meg for å spise. I restauranten viser de kanal 5, live fra Kiev. Det er gatekamper, rapporter om flere døde. Jeg tenker at det må være der som røyken kommer fra. Når jeg skal hente jakken min er mannen som arbeider i garderoben så oppslukt av fjernsynet at han ikke ser at jeg står og venter. Jeg skynder ikke på ham. Han hopper til når han blir gjort oppmerksom på at jeg står og venter. De grågustne kinnene hans rødmer lett. Servitøren hvisker diskret til meg at jeg ikke må gå til venstre ned gaten, for der foregår det ting. Da, går det opp for meg at alt vi så på fjernsynet skjer på plassen hvor jeg nettopp var og med mennesker jeg nettopp har snakket med. Jeg velger å gå til høyre. Dette er ikke min kamp. På gaten vrimler det med mennesker og biler. Overalt er folk i telefonen, de spør hverandre, peker og gestikulerer. Med et er det som om alle innbyggerne i Kiev har blitt turister. Metroen er stengt og ingen har noen gang trengt å ta alternativ transport. Metroen har aldri vært stengt før, ikke under forrige revolusjon, ikke når Sovjetunionen falt. En drosjesjåfør forteller meg senere at i hele Sovjetunionens historie har metroen bare blitt stengt en gang- i 1941 når nazistene kom, og den gangen var den bare stengt en dag. Ambulansene skriker etter fri bane, men bilene har ingen steder å dra, folkene må hjem, og i ambulansen ligger det kanskje noen og dør. Jeg fortsetter, opp og bort. Ringer det eneste ukrainske nummeret jeg har. Søsteren til Shenja svarer og sier at jeg skal gå henne i møte. Komme meg til det nye stadionet. Navnet på stedet forsvinner meg fra minnet så raskt hun har sagt det.

Når vi møtes haster vi opp en bakke, en kilometer, kanskje tre. Først dagen etter skal jeg forså hvor langt det var. Søsteren til Shenja forklarte at det kan være provokatører i gatene. Provokatører som er betalt av presidenten for å lage uro blant innbyggerne. Provokatører som kan banke opp tilfeldige folk for så å legge skylden på demonstrantene. Nadia sine lange blonde rasta fletter slår henne lett mot ryggen når hun går. Vi setter opp tempoet enda litt til. Vel fremme setter vi oss i en tilnærmet tom leilighet. Kjæresten hennes bor her, men alt som finnes er en seng, to stoler som ikke fungerer og et stort bur med tre chinchillaer. Vi setter på en amerikansk film dubbet til russisk. Jeg finner ingen god sittestilling på den ødelagte kontorstolen, både setet og ryggen truer med å dette av hvert sekund. Utenfor er det mørkt. Det drønner og lyden bærer godt. En gang i blant stopper Nadia filmen, går bort til vinduet og stikker nesen ut, som for å være fare. Vi oppdaterer nyheter. Fremdeles er metroen stengt, fremdeles står trafikken, men Nadias skypekontakter forteller at mange begynner å ha kommet seg hjem, dødstallene stiger. Nadia er rolig, men går av og til nervøst rundt i rommet. Hun forteller at hun ikke har vært med i protestene. Hun, slik som søsteren Shenja, er ikke interessert i politikk. «Det er ikke det at jeg ikke ønsker en bedre fremtid for landet, det er bare det at det aldri kommer noe ut av det».

Jeg tar en drosje hjem til Shenja der jeg bor, men hun er ikke hjemme. Hun kom seg ikke hjem og overnatter hos en venninne. 25 mennesker døde denne dagen.

Mann med hjelm ved barrikadene lite bilde

Onsdag 19.02.14

Neste dag er avisforsiden svart. Nadia ringer og har endret mening om demonstrasjonene og ønsker nå å hjelpe til. «Kan du pakke med deg elastisk bandasje og vatt når du går fra leiligheten? Det ligger i den øverste skuffen i kommoden. Og på balkongen er det en pose med gensere, ta den også». Ute på gaten går jeg rundt med en pose som skal kle og hjelpe demonstrantene. Det føles ut som om jeg skal i krigen. Posen min skal i alle fall i krigen. Jeg er nervøs.

Metroen er stengt. Jeg tar en drosje til Nadias leilighet på sentrumsiden av Dnjepr. Jeg venter på henne, har med meg posene hun spurte om og vi begynner å gå. Turen fra Nadia sin leilighet er strabasiøs. Det er midt på dagen, men fremdeles er det mange som skal noe sted, og som ikke kommer seg dit de skal. Mange som må ta busser og trikker de aldri har tatt før og det er fullt på holdeplassen. Folk klemmer seg på. Sjåføren, en kvinne i trettiårene skriker ut, «Dette er en buss, ikke et fjøs». Folk som har klamret seg til døråpningen og hverandre med mesteparten av kroppene godt utenfor dørene slipper taket og slår blikket ned i det de snur seg mot oss, som resignerte før kampen om plassen kom i gang. Til neste buss er vi bedre plassert. Når bussen åpner dørene smetter tre gamle damer foran meg, med målbevisste blikk og rutinert taktikk. Jeg lar dem smette og setter endog amen beskyttende opp rundt den minste av dem, hun er ikke halvannen meter høy engang. Ovenfor Nadia føles det som et svik å slippe dem på, men vi fikk klemt oss etter damene. Utenfor står en annen gammel dame og skriker på Nadia «du kunne nå i alle fall slippe på en invalid!» Men Nadia har en sak. Hun har en rundt, blå veske full av en varm matrett basert på rødbeter hun kokte i går. Nadia skal levere forsyninger til fronten, så da får invalide være invalide og heller ta neste buss.

Mikhailovskiij Sabor er en stor, lyseblå kirke med en stor mur rundt. «I gamledager fungerte kirkene som beskyttelse i krisetider» forteller Nadia. 22. desember gjemte demonstrantene seg her så politiet ikke skulle nå dem. Vi går forbi politimenn med Kalashnikov hengene over skulderen. De holder vakt ved en gate som fører inn mot kirken. Ser fremfor seg, men ser ikke på noen mennesker. Kanskje de også er redde? Rundt kirken er det mange mennesker. Unge og gamle og fra alle lag av befolkningen. Nesten alle bærer på noe. To menn bærer to fem liter vannflasker i hver hånd. Et ungt par bærer en pose mellom seg. Når vi kommer innenfor døren blir vi møtt av en dame som koordinerer det hele. Hun peker i retning en haug av klær. Mennesker overalt. Mennene med vannflaskene er fremme ved boden med mat. Setter flaskene fra seg under bordet og går igjen. På plassen kommer flere til. Det er klær nok til en liten hær. Det er dyre pledd, billige gensere, tjukke sokker og bukser som ser ut som de er fra krigens dager. Jeg legger det ene skjerfet mitt i posen. Det er sort og ugjenkjennelig og blir snart ekspedert av jenta som pakker ut. Raske bevegelser, knitrende poser og bunkene med klær vokser under hendene hennes. Jeg og Nadia ler og spøker når vi går der i fra. Sier at de kan stenge revolusjonen og åpne butikk. At noen av de teppene som folk hadde gitt fra seg så så dyre ut at det var fristende å slutte seg til demonstrantene.

Shena kom seg ikke hjem den kvelden heller.

Tomt for kjøtt i butikkene torsdag kveld lite bildeValentin ved barrikadene lite bilde

Torsdag 20.2.14

Morgenen etter har jeg en avtale med en av Shenjas venner, Vova. Han kan masse om mye og kan gi et balansert bilde av situasjonen har jeg blitt lovet. Vi skal møtes i byen. Natten og gårsdagen har vært rolig. Nettutgaven av aftenposten forteller om våpenhvile. Jeg er spent før møte med Vova. Han har vært på barrikadene både denne natten og natten før. Når vi kjører over Dnjepr står en enorm svart sky over byen. Trafikken er stengt forteller drosjesjåføren. «Politiet stenger veiene med vilje for at folk skal bli slitne av demonstrantene» forteller ham. «Og i mellomtiden sitter Janukovitsj der på sitt forgylte toalett». Vi ler. Selvsagt har ingen sett dette toalettet. Men det er en levende myte i byen at presidenten har bygd seg et slikt gulltoalett. Jeg kommer ikke frem dit jeg skal og velger å gå. Det er langt å gå og jeg er allerede sen. Vova venter på meg ved den gamle inngangen til byen. «Salatoj Sobor» heter det, og betyr noe som «den gylne muren». Vova er høy og har et grått stenk i det mørke skjegget. Jeg tror fremdeles ikke han kan ha fylt førti, men har utstråling som en gammel mann. Jeg beklager at jeg er sen. Han virker sliten. «Hvis du skal ned på Maidan er det best å gå nå» sier ham. Jeg skvetter til. «Det har vært rolig der i kveld» forsikrer han meg. «Og det er virkelig et skue». Vi tar en liten bakvei ned mellom tette hus. Ned en trapp, rundt et hjørne. Jo nærmere vi kommer, jo tydeligere blir smellene. Jeg tenker instinktivt at det er noen som skyter. Ser opp på Vova, men han går like rolig, så da er jeg rolig. Rolig, men svetter allikevel i hendene. Vi sier ikke mye i det vi går ned. Kommer ut mellom to hus og der ligger Maidan. Langstrakt, men ikke badet i optimistisk lys slik det var sist jeg var der. Den var badet i røyk. På motsatt side foregår et slag, slik som i krigsfilmer. 3- 4000 mennesker løper opp en bakke mot det republikanske palasset. En bro står i brann. Det skytes med skarpt. Scenen foregår så langt unna at menneskene ser ut som maur. Det er en fargerik masse, men jeg kan tydelig se at de løper. De løper opp. De løper raskt. De løper, som for livet, men senere får jeg vite at de løp rett mot den bygningen som det skytes fra. Der jeg står er det nesten ingen. «Oi, nå har de begynt å storme opp mot politiet» sier Vova. En eldre mann står på fontenekanten og tar et bilde. Når han er ferdig klyver jeg opp. Det er litt for langt opp til at jeg kan klatre elegant. Vova tar sekken min. Bildene blir fulle av røyk. Dette er ikke slik røyk slik jeg har sett på direkteoverføringene fra plassen. Den gangen var plassen fylt av røyk fra brennende barrikader som beskyttelse mot politiet. Denne røyken kom fra brennende bildekk, den var laget for å hindre sikten til skarpskyttere. Dette er i sannhet en krig.

«Jeg tror jeg har fått nok» sier jeg til Vova. Han nikker. Vi beveger oss mot kanten igjen, en annen vei enn der vi kom fra. Vi går rett mot et lite telt. Utenfor og rundt teltet går det mennesker med alvorlige miner. En gruppe mennesker kommer løpende, bærende på en mann med et stort, rødt skuddsår rett under kneet. Han er våken og ser stivt fremfor seg, holder et krampaktig grep rundt benet. Bærerne legger ham fra seg på gaten til venstre for teltet og bøyer seg over ham for å hjelpe. Inne i teltet er det fullt. Fullt av tepper og bord og utstyr. Jeg ser ikke så klart. Jeg tror det er et pannekaketelt. Nå er det et sykehus. Utenfor ligger en død person. Det ser ut som en ung mann. Kroppen er stor og kraftig og skjult under flere tepper. Kanskje han ligger under akkurat de teppene som jeg og Nadia spøkte om i går? Jeg kjenner magen vrenge seg, med det føles respektløst å kaste opp her, foran mennesker som kjemper for livet, så jeg holder tilbake. Svelger tungt flere ganger. En livløs hånd stikker ut fra teppet og ligger hvit mot asfalten. En av de frivillige griper den dødes hånd, forsøker så respektfullt og skånsomt som mulig å legge hånden under teppet, øyensynlig mest for at ingen skulle tråkke på den. Hånden vil ikke ligge under teppet og deiser i bakken. Den vil ligge på asfalten, ligge på asfalten og skrike. Skrike etter livet som strømmet gjennom den bare noen minutter tidligere, skrike etter alle tingene den aldri fikk gjort, mennesker den aldri mer får kjærtegne, årene den aldri får se.

Jeg ser opp på Vova igjen. Han virker uberørt. Seks mennesker, deriblant en gammel dame kommer løpene med en mann på et teppe mellom seg. Jeg må skvette unna og jeg og Vova blir stående på hver vår side av det løpende opptoget. «Han er hardt skadet» sier den gamle damen, med sterk, klar røst til det provisoriske sykehuset. «Veldig hardt skadet» gjentar hun nærmest for seg selv. Når de har passert gestikulerer Vova med hendene fra magen. Han gestikulerer at hele magen var et stort sår, han har blitt skutt. Vovas ansikt er rolig, merkelig rolig. Jeg står med kameraet mitt, men føler det blir respektløst å ta bilde. Ønsker ikke å se. Dette er liv og død.

Vova viser meg veien ut. Sier han har en plan, at vi skal spise noe. Men å spise er ikke i tankene mine nå. Nå har jeg sett døden for første gang. Ambulanser hviner hit og dit. Vova forteller at der er farlig for en demonstrant å komme på sykehus. At politiet arresterer dem i sykesenger, rett etter operasjoner, kaster dem i fengsel eller dumper dem i utkanten av byen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Dette er utenfor min fatteevne. Vi går gatelangs, ned brolagte gater med gamle hus på begge sider. Ned en nærmest flislagt gate, bratt er det. Vova forteller. Han snakker om historie, gammel historie, sier at det ikke er noe skille mellom den russisktalende befolkningen og de som snakker ukrainsk. Han sier at Krim er Ukrainsk, han sier at folket er samlet. Vi går og går og han forteller om oransjerevolusjonen hvor han følte det som om han deltok på en festival. Han forteller at han nettopp har gått igjennom en skilsmisse, så han var ikke med på protestene og demonstrasjonene fra starten av. «Men når folk begynte å dø, da kunne jeg ikke stå på sidelinjen lenger. Det gikk hardt inn på meg». Han forteller om håpet, om drømmene. Han forteller at han nå har forstått at det ikke er EU som er løsningen. At ingen kan finne løsningen. At løsningen må Ukraina finne selv. «Vi kan ikke komme med en utstrakt hånd, hverken til EU eller Russland. Vi må bygge opp landet vårt slik at det kan stå på egne ben og bidra til samarbeidet, uansett med hvem». Han blir stille og stopper opp. Jeg venter og tenker at han konsentrerer seg for å si noe viktig om det store bildet, om hvilken utvikling han ønsker seg, hvilken retning landet bør ta. Han trekker pusten og synker sammen når han puster ut, blir mørk i blikket og sier: «Jeg har aldri sett et dødt menneske før».

Vi går i stillhet lenge.

Jeg tenker på alle de som revolusjonen har revet med seg. Alle de som har ofret det dyrebareste de eier – livet, for landet, for fremtiden for fisken av gull.

Et av de eldste og kjæreste russiske folkeeventyrene handler om en gammel mann som fisker en fisk av gull. Fisken er vakker, dekorert av gullornamenter og med en krone på hodet. Det er en magisk fisk som oppfyller fiskerens ønsker. Hvis et menneske skal storme mot et halvautomatisk våpen, storme side om side mot en skarpskytter med død i sikte. Hvis man skal sitte på isen av Dnjepr og fiske med livet som innsats, må det være for nettopp en slik fisk. En fisk som bærer en drøm om et mirakel.

Vova har dratt for å beskytte et museum. Han har dratt med en boks norsk makrell i tomat på innerlomma. «Den vil beskytte meg mot kulene» sier han som takk og klapper seg mot hjertet der boksen ligger i jakka. Jeg har kommet meg fra byen og over på den venstre bredden av Dnjepr før de stengte broen. Jeg har ingen oversikt over hva som skjer. Folk ser nervøst rundt seg. Broene skal stenges, metroen er stengt. Folk dør. Nå er det alvor, og hva gjør man når det er krise i byen? I Kiev velger man å stå i kø. Det er rykter om at bankene skal stenges. Jeg har gitt en drosjesjåfør alle pengene jeg hadde, nesten 400 kr for å få meg over broen og må få ut nok penger til å være sikker på å komme meg til flyplassen neste dag. Jeg stiller meg i kø. Folk tar ut penger med raske bevegelser, en sniker i køen og blir pepret med eder og galle. Det er minibanker overalt, på hvert gatehjørne, og på hvert gatehjørne er det i alle fall fem i kø. Køen inn til selve bankene går ut av dørene. Jeg skal møte Veronika, en venninne av Shenja. Hun står i kø i en bank, jeg står i kø foran en annen. Etter en liten evighet i kø møtes vi og går raskt mot hennes leilighet. Hun er redd. Det er ikke langt å gå, noen ganger stopper hun og husker på hvor fort hun går «kanskje jeg går for fort?» Smiler unnskyldende. «Man vet jo aldri. Det er provokatører overalt». Har du hørt om provokatørene?» Jeg nikker bekreftende. Vi går innom en stor butikk. Veronika vil kjøpe noe å by meg på. Gjennom hele butikken går en lang kø av mennesker. Brødhylla er tom. Kjøtthylla er tom. Noen ganger kommer noen bort og stirrer på de siste kjøttstykkene som er igjen før de går videre. Vi velger å ikke kjøpe noe.

Hjemme hos Veronika snakker vi om løst og fast. Veronika er redd. Hun sier at hun støtter demonstrantene, at hun kjenner mange som demonstrerer. Hun forteller at hun vil leve. Hun har lyst til å få seg barn en gang. Nyhetene forteller om 100 døde.  Det føles som å sitte midt i en borgerkrig. Jeg tar meg i å være glad for at metroen og broene er stengt. Da er kampene i alle fall på den andre siden av Dnjepr. Jeg blir hos henne til langt på kveld og bestiller meg en drosje det siste korte stykket for å komme til leiligheten til Shenja. Ute er det mørkt. Det står to enormt store karer utenfor døren til Veronikas blokk. Hun ber meg vente med å kjøre til hun er tilbake i blokka igjen. Hun følger meg til drosjen og regelrett løper inn i huset igjen. Vi kjører gjennom natten og overalt er det menn. De står i store grupper og snakker sammen. Noen drikker, noen sjangler.  Men flesteparten ser edru ut. Det er torsdags kveld og jeg har aldri sett lignende. Klarer ikke å analysere situasjonen. Skjønner ikke hvor disse mennene kommer fra. Kanskje det er provokatører? Slik som Veronika var så redd for? Drosjesjåføren opplyser at de har åpnet metroen. Jeg tar meg selv i å småløpe til inngangen av Shenjas blokk. Rundt hjørnet står en gruppe på tretti til førti mann.

Shenja har fremdeles ikke kommet hjem.

Jeg følger med på nyhetene. Ser at demonstrantene har fanget politimenn. Utenfor blokka tuter en bil mange ganger. Mennene hoier. Tenker på hvordan jeg skal få avlevert nøkkelen neste morgen når det ikke er noen hjemme. Skal akkurat til å legge meg når noen tar hardt i døra. Det er Shenja som kommer hjem. Hun synker ned på entremøbelet sitt. Hendene hennes er sorte av sot, helt sorte fra fingertuppene til over håndleddet. Ansiktet hennes er mørkerødt og det ser ut som om hun har vært ute i en uke. Håret er bustete og hun sier ingen ting. Jeg stiller meg i døråpningen og ser på henne. Hun sitter fremdeles bare og puster før hun sier «Dette er den beste dagen i mitt liv». Jeg forstår ikke hva hun mener. Hun vil ikke forklare. «Overalt står våres menn og passer på oss» sier hun med stolthet i stemmen. «Jeg haltet da jeg kom fra metroen og en bil stoppet for å spørre om jeg ville sitte på». Hun dusjer. Kommer ut i knallrød, knelang slåbrok. Stortåa hennes på venstre fot er dobbelt så stor som den burde være. Jeg gjør i stand et fotbad til henne. Hun orker fremdeles ikke å snakke. Utenfor tuter en bil rytmisk i over et minutt. Det høres ut som et signal. Shenja løfter tåen fra vannbadet og går ut på balkongen for å se. «De bygger enn barrikade». Jeg kommer også ut for å se, og jammen har hun rett. Mennene klatrer i høyspentmaster, har paller og planker, og noe stort og hvitt som ligner på et betongelement. De bygger en barrikade på veien og har nesten fylt det ene kjørefeltet. Hvorfor i alle dager gjør de det diskuterer vi. Men så bestemmer vi oss for å sove. I morgen vil alt bli klarere. Etter at vi har slått av lyset og Shenja har krøllet seg sammen på sofaen sin forteller jeg henne om bildet jeg ønsker å bruke i reportasjen min. Forteller henne om isfiskerne og om håpet, om fisken av gull. Hun humret og sier med melankoli i stemmen «ja, la oss forsøke å fange fisken av gull».

Brostein uten for Mikhaiovskij kirken torsdag morgen lite bildeisfiskere Dnjepr 2 lite bilde

Fredag 21.2.14

Neste dag sover Shenja, barrikadene er ryddet bort fra gata vår. Pallene og betongelementet står pent inntil et gjerde. Jeg koker velling til Shenja med det eneste hun har av mat i huset. Hun våkner, lyser opp og tilbyr meg rosiner til vellingen. Vi spiser som om det skulle være gourmetmat og vi nettopp har kommet fra krigen. Når vi er ferdige med å spise har hun fremdeles bare på seg den røde slåbroken og følger meg helt ut til drosjen. Det er fred og solen skinner. Folket har vunnet.

Når jeg drar hjem er det 6 grader og solen river i øynene. Himmelen er så høy og glad at man umulig kan forestille seg hva den så i Kiev i går. Dnepr renner ubekymret. Jeg ser etter isfiskerne med et halvt øye, men nå er det ikke is igjen. Jeg hadde i det stille planlagt å avslutte bildet om isfiskeren med at jeg ikke kunne finne ham, at han kanskje har sunket i elven. Men der, der var han. Og i dag var det blitt enda flere. Midt ute i elven, uten et hint av is stod tre menn og fisket, og enda nærmere to til. Jeg ber drosjesjåføren stoppe og snu. Jeg må ta bilde av dette. «For noen gale mennesker» sier jeg til drosjesjåføren og forventer meg enighet. «Nei, de er ikke gale» svarer han. «De er fiskere».

Janukovisj har gitt etter. Etter massakren har han bestemt seg for å skrive ut nyvalg og vende tilbake til grunnloven før 2004. Han forsvinner, det er forvirring og demonstrantene står fremdeles på vakt.  Men det er ikke dette som er fisken av gull. Det er ikke dette som er seieren. Selv ikke et fullverdig EU medlemskap ville vært nok til å oppfylle profetiene og ønskene til fiskerne på Dnepr. Alt det som demonstrantene har gitt sitt blod for er som en liten jolle av tre. I seg selv gir den ingen rikdom. Men den gir fiskerne mulighet til å fortsette å fiske, fiske etter fisken av gull; et godt land som tar vare på innbyggerne sine.

 

Relatert

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Frykten for Russland

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen  tatt i sitatfusk om Ukraina