Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Det finnes få illustrasjoner av imperiers syklus som er mer fengslende enn The Course of Empire, en serie med fem malerier av Thomas Cole fra 1836 som henger i New York Historical Society. 

Av Stein Gjendem, statsviter

Sentralt for tankegodset bak hans malerier er avvisningen av konseptet om uendelig vekst og “utvikling”. Han følte seg som et øyenvitne til et samfunn som ble mer og mer fiendtlig innstilt mot kultur og natur, og som bukker under for en dominerende, ufølsom og eiesyk utilitarisme. Sånn sett er hans kritikk like relevant for alle imperier som noen gang har eksistert, og for ethvert imperium som måtte oppstå i fremtiden.

Thomas Cole

Thomas Cole (1801-1848) var en ledende skikkelse i en gruppe landskapsmalere kjent som The Hudson River School. Hans billedserie The Course of Empire utgjør en advarende fortelling om syklusen til menneskelige sivilisasjoner innenfor naturens mektige rike. Coles malerier har en klar eskatologisk beskjed: alle imperier, uansett hvor storslagne de måtte være, er dømt til undergang.

Ikke bare viser de Coles personlig overbevisning om naturens spirituelle og fysiske dominans over mann og sivilisasjon, men de speiler også de religiøse, kunstneriske og sosiopolitiske ideene i amerikansk kultur i 1830-årene. Den implisitte beskjeden til hans samtid var at den unge amerikanske republikken ville være bedre tjent med å holde seg til sin landlige arv, og motstå de keiserlige fristelsene som følger med erobring, handel og kolonisering.

Maleriene viser utviklingen til et imperium: fra dets skrøpelige fødsel til dets brå bortgang, mens de på samme tid tar oss gjennom døgnets ulike tidspunkt og værforhold. Værforholdene er en refleksjon over menneskets skiftende forhold til omgivelsene, mens de ulike tidspunktene på døgnet gjør det mulig å se bildene i en syklus, snarere enn i en lineær fortolkning. Maleriene til Cole utgjør ikke bare en vakker biologisk kommentar til historiens natur, men de inneholder også en rekke krypterte beskjeder til tilskuerne. Verket kan også anvendes som en kraftig metafor for enkeltmenneskers liv.

#1 – The Savage State (trykk på bilde for å se detaljer)

Det første maleriet i serien er The Savage State. Den portretterer sivilisasjonens morgen. Naturkreftene hersker over landskapet. Utsiktspunktet viser bukten sett fra motsatte side av en stor klippe, i det tidlige halvmørket på en gryende stormfull dag. Klippen er plassert høyt i midten av bildet, og kan tolkes som Coles antydning til naturens rettmessige dominans over mennesket i naturtilstanden. Vi sitter igjen med et inntrykk av at et menneskeliv er ubetydelig i geologisk tid.

Skogen er en villmark med falne trær og krattskog. Til venstre i bildet ser vi menneskets første spede forsøk på å motvirke denne asymmetrien og dominere naturen: en jeger i skinnfell med pil og bue løper gjennom villmarken i jakten på en skadet hjort. Gruppen av menn sentralt i bildet indikerer at i jeger- og sankersamfunnet finner mennesker sammen av gjensidig interesse for beskyttelse, føde og tilbedelse. Nede til høyre padler kanoer opp elven; begynnelsen på transport og utforsking. En gruppe mennesker danser rundt bålet mellom telt i lysningen; kjernen til en fremtidig by. Det er ikke vanskelig å se malerens referanser til innfødte amerikanere.


#2 – The Arcadian or Pastoral State (trykk på bilde for å se detaljer)

Scenen i det andre maleriet er mindre ”usivilisert” enn i forgjengeren. Det er tidlig på dagen med frisk vårluft og myke lyse skyer på himmelen. Scenen er delvis kulturlandskap og delvis villmark. Klippen har nå fått en mer tilbaketrukket rolle, og det dunkle lyset som preget forrige bilde har gitt etter for det løfterike lyset. Utsiktpunktet har flyttet seg lenger inn i bukten, og vi ser nå en ny fjelltopp bak den opprinnelige klippen. Menneskets horisont har utvidet seg.

I denne pastorale tilværelsen foregår det mange aktiviteter i bakgrunnen. Ved vannet har en permanent bosetning erstattet teltleiren, og befolkningen har vokst siden det første maleriet. På venstre side i bildet er jegeren forsvunnet og erstattet av bonden som pløyer marken. Gjetere og båtbyggere har også inntatt scenen. Dans og tegning indikerer musikk og kunst. En eldre mann sitter og tegner noe som ligner et geometrisk problem i jorden med en pinne. Begynnelsen på filosofi og vitenskap. Bak ham ser vi soldater på hester, og en mann i rustning er synlig nederst i bildet.

Vi aner menneskets dominans over dyrene, men også fremtidige militære ambisjoner iboende i mennesket. Like bak synes offerrøyk fra sentrum av en Stonehenge-lignende konstruksjon. Religion og tilbedelse er gitt en sentral og organisert rolle i samfunnet. Kanskje har nye sosiale klasser oppstått, med politisk-militære ledere og geistlige?

I motsetning til det første maleriet fremtrer folk, himmel, hav, og land som rolig og behagelig. Tiden har temmet mann, og mann har temmet naturen. Tittelen på maleriet vitner om at Cole romantiserte antikkens Arkadia. Men scenen må ikke forveksles med fullstendig utopi. En avhugd trestamme i høyre hjørne vitner om hva som er i vente.

#3 – The Consummation of Empire (trykk på bilde for å se detaljer)

Betydelig mye tid har passert mellom det andre og tredje maleriet. Nå har utsiktpunktet flyttet seg lenger ned langs elven til motsatte bredde av bukten, omtrent der lysningen lå i det første maleriet. Tidspunktet på dagen har også endret seg. Det er sommer og scenen bader i varmt og klart formiddagslys.

Klippen fra de første maleriene er nå dekket av bygninger og nesten utenfor bildet. I en slags sivilisatorisk fullbyrdelse har mennesket gjennom sentral politisk organisering og makt underlagt naturen sitt eget design. Landskapet rundt bukten, en gang rent og urørt, er dekket av marmorstrukturer med trappetrinn ned til vannet. Innbyggertallet har steget dramatisk.

Mennesket ser ut til å ha omgjort det megalittiske tempelet fra det forrige maleriet til et dominerende kuppelformet gudshus. Buktens munning voktes av to fyrtårn, og det som kan være handelsbåter seiler ut mot det åpne hav. Gudinnen for visdom, kunst og krig, Minerva, vokter over byen med seieren i sin hånd.

Sivilisasjonen nærmer seg et høydepunkt eller brytningspunkt. Luksus, overdådighet og dekadanse. Alle kjente og perverse trekk ved imperiers storhetstider, er godt synlig til høyre i bildet. Fontenen representerer mennesket manipulasjon og forringelse av natur. Kun pseudo-naturlige elementer gjenstår, slik som potteplanter og hager.

Til venstre ser vi en Parthenon-lignende konstruksjon. Det myldrer av jublende folkemengder på balkongene, og en seirende keiserskikkelse bæres i en triumfparade over broen som forbinder begge sider av vannet. Legg merke til elefanten som drar vognen, etterfulgt av soldater og fanger. Ikke bare har mennesker underlagt seg naturen, men de har også underlagt seg andre mennesker. Soldater og statuer i rustning florerer. Dette er ikke en fredfull republikk som passer sine egne saker, men et militarisert og ekspansivt samfunn. Bak det tynne laget av herlighet puster skyggefulle prosesser.

#4 – Destruction (trykk på bilde for å se detaljer)

Det mørke ettermiddagslyset i det fjerde maleriet markerer undergangen og oppløsningen til et imperium. Himmel og hav er satt i bevegelse av mektige mørke skyer. Utsiktspunktet er omtrent det samme som i det forrige maleriet, men kunstneren har forlyttet seg noe lenger tilbake for å gi større oversikt. Klippen i bakgrunnen er mer synlig, og bekrefter naturens tilbakekomst.

Brann, ødeleggelse, kaos og død er synlig overalt. Metthet er kronet med blodbad. Røyk fra de ødeleggende brannene er kvelende. Det later til at en flåte fra fremmede makter, sannsynligvis fra et rivaliserende imperium, har brutt rikets forsvarsverker og seilt inn i viken. Kanskje er det malthusiske feller som har tvunget de inn i konflikt om ressurser? Eller er det religion og ideologi som har frembrakt krig?

De invaderende styrkene dreper, voldtar og sender innbyggerne på flukt. Broen der triumfparaden en gang hyllet den dekadente keiseren er ødelagt, og en provisorisk anordning er i ferd med å gi etter for vekten av soldater og flyktninger. I fortsatt offensiv stilling står den halshugde krigerstatuen klar til å møte sin ukjente skjebne, ikke ulikt jegerne i det første maleriet.

# 5 – Desolation (trykk på bilde for å se detaljer)

I rolig skumring viser det siste maleriet restene av et for lengst dødt imperium. Måneskinnet strekker seg over et høstaktig landskap og lyser opp gravlunden. Klippen fra de foregående maleriene har igjen fått sin tydelige rolle i maleriet, og menneskelige konstruksjoner på fjellryggen er raderte. Naturen har nok en gang seiret over menneskets virksomhet. Vegetasjonen tar overhånd. Den menneskelige avbrytelsen av naturtilstanden var forbigående.

De ruinene som står igjen er i ferd med å absorberes av naturens gjenvunne styrke. Mennesket er utryddet, men planter og dyr fortsetter å leve. En fugl bygger sitt rede på den gjenværende søylen i midten av maleriet. Det viser seg at ekspansjonens frukter også bærer med seg undergangens frø.

Den klassiske byen som portretteres i The Course of Empire knytter bevisst USA til antikkens imperier. Coles mistro til USAs fremtid var gjennomsyret av en grunnleggende skepsis til menneskets håndtering av teknologi, “utvikling” og en ekspanderende stat. Fremskrittene som fulgte den industrielle revolusjon var for Cole et tap og et tilbakesteg. Han var opplagt streng i sin naturkonservatisme. Men dette må forstås, ikke som et hat mot USA, men i lys av hans sykliske syn på sivilisasjoner og imperier.

Sentralt for tankegodset bak hans malerier er avvisningen av konseptet om uendelig vekst og “utvikling”. Han følte seg som et øyenvitne til et samfunn som ble mer og mer fiendtlig innstilt mot kultur og natur, og som bukker under for en dominerende, ufølsom og eiesyk utilitarisme. Sånn sett er hans kritikk like relevant for alle imperier som noen gang har eksistert, og for ethvert imperium som måtte oppstå i fremtiden.

Noen betraktere vil naturligvis være skuffet over seriens manglende håp for fremtiden eller oppskrifter på avvergelse. Men kunstnerens fatalistiske syn er ufravikelig, og nettopp denne modige “kapitulasjonen” gjør The Course of Empire så spennende. Hans posisjon er nostalgisk, ikke aktivistisk.

 

Relevante linker

Explore Thomas Cole

Hudson River School

Empires on the Edge of Chaos

Cole, Byron and The Course of Empire

Visions of Empire

 

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

  • Proffy

    Flotte bilder, stemningsfulle inntrykk.