Frykten for Russland

Igjen tegnes skremselsbilder av Russland i norske medier: Vladimir Putin «grafser til seg Krimhalvøya og setter kjepper i hjulene for en heroisk og demokratisk omveltning i nabolandet Ukraina, som kaster åket av seg». Slik tidligere artikler på Kulturverk har vist (se “Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen” & “Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy”), er sannheten mer kompleks enn som så. Likevel ser vi at norske medier tyr til demonisering og binær retorikk; det er ukrainske frihetskjempende liberale og Vestens frihet og demokrati på den ene siden og Russlands propaganda, korrupsjon og despoti på den andre. Det tegnes et ukritisk bilde av «oss» mot «dem».

Av Jan-Tore Berghei, historiker

På statlig nivå samarbeidet Danmark-Norge og Russland. Den første avtalen mellom landene ble inngått allerede i 1493.  Frykten for Sverige bandt de to rikene sammen; svenske stormaktsambisjoner kom i konflikt med russiske og danske, og denne forståelsen varte helt frem til Napoleonskrigene.

Innvendinger mot Russlands dramatiske handlinger på Krimhalvøya bør være tuftet på en nøktern forståelse av de faktiske forhold og de historiske betingelsene, ikke journalistikk ført på 1980-tallet hentet ut av skuffen igjen.

Men den norske russofobien har en lengre historie enn som så. Historiker Gunnar Christie Wasberg skriver i boken Aftenposten i hundre år, 1860–1960 at «det er ganske underlig å legge merke til hvor lenge frykten for Russland fullstendig dominerte sinnene, og stilte alle de mer nære problemer i skyggen.» Dette høres ut som karakteristikker fra den kalde krigens dager, men Wasberg beskriver her stemningen i norske avisredaksjoner og samfunnslivet i Sverige-Norge forøvrig rundt århundreskiftet 1900. For å forstå fenomenet må vi imidlertid lengre tilbake i tid.

Tysk anti-russisk propaganda fra 1914

 

1700-TALLET

Den danske historikeren Peter Ulf Møller har studert danske beskrivelser av Russland fra 1700-tallet, og mange av disse tar for seg grunnleggende forskjeller mellom russerne og europeere. Det som gikk igjen var særlig deres mangel på etikette, deres drukkenskap, men også deres barskhet og råskap på slagmarken. Denne europeiske oppfatningen styrkes blant annet av den franske diplomaten Laurent Bérenger (1749-1822), som omtalte russernes generelle latskap og fatalisme.

Til tross for den intellektuelle universaltanken som var gjeldende på 1700-tallet, hvor man trodde at sivilisasjonen ville utvikle seg til et felles verdenssamfunn med like idealer, ble russerne fremdeles omtalt som et barbarisk folkeslag. Vi fikk et gjensyn med tanken om barbaren utenfor byporten, hvor samtidens russere ble sammenliknet med goterne og vandalene.

I Den store nordiske krig (1700-1721) vant Peter den store besittelser i Baltikum. Det russiske keiserdømme var blitt en realitet. Peter fikk med den nye hovedstaden St. Petersburg sitt vindu mot Europa. Riket ble ikke umiddelbart oppfattet som en trussel, men ble av noen sett på som en mulig fremtidig fare. En av disse var den britiske statsmannen Edmund Burke, som i 1778 beskrev en voksende supermakt lokalisert mellom Europa og Asia, og som han fryktet hadde et ønske om å diktere begge regionene.

Men selv om keiserdømmet for alvor hadde kommet på banen i europeisk stormaktspolitikk i Peter den stores og senere i Katarina den stores periode, befant det seg fremdeles i periferien av den europeiske bevisstheten, og ble ikke tillagt noen større viktighet blant europeere. Det er derimot verdt å nevne siden denne karakteristikken, sammen med den tidlige nasjonalismen representert av Herder, dannet grunnlaget for synet som kom til å dominere den neste perioden.

Norge og Russland har hatt en lang tradisjon for handel og samarbeid, både til sjøs og til lands. Vikingene seilte østover for å drive handel med russiske konger og deres sønner ble sendt til russiske hoff. Pomorhandelen utviklet seg fra slutten av 1600-tallet, og fra 1700-tallet fisket russere langs Finnmarkskysten.

Peter den store

Historiker Einar Niemi mener at denne handelen var nødvendig og naturgitt, og den overlevde tross motstand fra dansk-norske myndigheter i begynnelsen. På statlig nivå samarbeidet Danmark-Norge og Russland. Den første avtalen mellom landene ble inngått allerede i 1493.

Frykten for Sverige bandt de to rikene sammen; svenske stormaktsambisjoner kom i konflikt med russiske og danske, og denne forståelsen varte helt frem til Napoleonskrigene. Danmark-Norge støttet da «feil» side, og under forhandlingene i 1814 endte svenskene opp med Norge og ga opp sine ambisjoner om å gjenerobre Finland.

I begynnelsen av svensketida hersket det fred og vennskapelighet mellom de gamle fiendene Sverige og Russland, trolig på grunn av det gode forholdet mellom tsarene Aleksander I og Nikolaj I og Karl III Johan. I 1826 ble man også enig om å dele fellesdistriktene mellom Nord-Norge og Nord-Russland, etter mange års uenighet og forhandlinger.

Men la oss dvele litt ved 1814.

Mange fryktet  at Russland hadde ambisjoner om ekspansjon og verdensherredømme. Noe av dette stammet fra britiske ambisjoner i Det fjerne og nære Østen hvor Russlands interesser sto i direkte motsetning.

1814 – RUSSOFOBIENS RØTTER 

For snart nøyaktig to hundre år siden, den 30. mars 1814, utspant slaget om Paris seg. En koalisjon bestående av Russland, Prøyssen, Storbrittania, Portugal, Sverige, Østerrike og en rekke tyske stater nedkjempet Napoleons franske imperium etter mange års krig, den største konflikten verden hadde sett til da. En himmelstormer som hadde underlagt seg store deler av Europa ble sendt i eksil, og den europeiske maktbalansen ble gjenopprettet.

Wienerkongressen, den første fredskongressen i sitt slag, sørget for en lang periode med stabilitet og diplomatiske løsninger i kjølvannet av en krig som hadde krevd nærmere syv millioner liv. Men bildet av russiske tropper marsjerende i Vest-Europa befestet seg likevel i den «opplyste» europeiske offentlighet.

Slaget om Paris i 1814

Det nittende århundres diskusjoner angående Russland ble derfor preget av forestilte bilder og skrekkscenarier om landet i øst. Hadde Europa nådd sin middagshøyde? Var Russland Europas svar på Roms barbarer? Forestillingen om russerne som nomadiske, asiatiske og despotiske barbarer fant man i både fransk, britisk og tysk litteratur. Den franske forfatteren L’abbé Dominique-Georges-Frédéric de Pradt (1759-1837) argumenterte f.eks for at Russland rett og slett måtte ekskluderes fra Europa.

I 1843 fortsatte Marquis de Custine (1790-1857) denne franske tradisjonen med en 1800-siders reisebeskrivelse ved navn La Russie en 1839 i fire bind. Custines bitende fortelling gjenfortalte det som da var blitt klisjeer, og presenterte et Russland hvor «fernisset av europeisk sivilisasjon var for tynt til å være troverdig.» Suksessen var så stor at flere utgaver, kopier og sammendrag ble trykt opp på tysk, nederlandsk og engelsk. I 1846 hadde ca to hundre tusen eksemplarer av boken blitt solgt.

Den norske statsviteren Iver B. Neumann mener at Russland ble brukt som den konstituerende andre i fremveksten av en felles europeisk identitet. Russland ble ifølge Neumann konstrastidentiteten som definerte Europa som enhet. Det europeiske, det germanske og til dels det skandinaviske fellesskapet som vokste fram på 1800-tallet sto alle i et motsetningsforhold til Russland og panslavismen i de slaviske landene.

I likhet med pangermanismen vokste panslavismen frem som ideologi etter Napoleonskrigene som et motsvar til fransk dominans over Europa. Slaviske folkegrupper var spredt i en rekke stater, deriblant Det ottomanske riket og Østerrike-Ungarn. Slaviske intellektuelle tydde, i likhet med de tyske, til historie, filologi og folkloristikk for å dyrke sitt felles opphav.

Mange fryktet derfor at Russland hadde ambisjoner om ekspansjon og verdensherredømme. Noe av dette stammet fra britiske ambisjoner i Det fjerne og nære Østen hvor Russlands interesser sto i direkte motsetning. Men liberale europeere hadde heller ikke noe til overs for autokratiet i Russland. Den voksende germanismen var også tuftet på en avgrensing mot de slaviske folkegruppene i øst.

General Suvorov krysser Alpene vinteren 1799-1800

Crowes ønske om å hvitvaske seg i britisk politikk etter en tidligere skandale, har en stor del av æren for at han valgte å fremheve Russlands ambisjoner i Nord-Norge overfor det britiske utenriksdepartementet. For å vekke utenriksminister Palmerstons oppmerksomhet skapte Crowe i 1836 en forestilling om at russerne ønsket seg isfrie havner i Nord-Norge, og at det russiske riket var i ferd med å assimilere Finnmark.

DET FORESTILTE FELLESSKAP

Benedict Andersons Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism kom ut i 1983. I boken lanserte Anderson sin teori om forestilte fellesskap. Her skiller han mellom forestilte fellesskap og faktiske felleskap, som familie eller lokalsamfunn. Forestilte fellesskap oppstår ifølge Anderson når en befolkning innenfor en gitt geografisk avgrensing får en felles arena for meningsytring. Anderson legger også vekt på at staten fremstiller seg selv som noe tidløst.

Det kollektive minnet – myter knyttet til nasjonen – blir særlig viktig. Det var først når lese- og skrivekyndigheten bredte seg blant befolkningen atman følte en større felles tilhørighet med sine språkfeller, noe som for Anderson forklarer nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet. Den stadig økende spredningen av literatur, tidsskrifter og aviser muliggjorde meningsutveksling over lange distanser på morspråket uavhengig av dialekter.

Anderson knytter dette til europeiske nasjonsdannelser på 1800-tallet, og mener at disse nasjonene ble tuftet på sine nasjonale trykkespråk. Dette forklarer hvordan personer som aldri har møtt hverandre føler tilhørighet til hverandre gjennom det nye fellesskapet, nasjonalstaten.

Katarina den Store

Katarina den Store

Ønsket om å tilhøre de fremvoksende europeiske fellesskapene påvirket naturlig nok synet på Russland i Norge. Det er også påfallende at russofobiens storhetstid sammenfaller med massemedienes inntreden i både Storbritannia og Norge. Norge ligger i Europas grenseland, og Russland ble en mer grunnleggende kontrastidentitet enn våre nære naboer i Danmark og Sverige, som tross alt minnet oss om at vi tilhørte Europa.

Etter seieren mot Napoleon fremsto Russland som en ny europeisk stormakt, og trusselen fra øst ble for alvor et tema i Europa. Russland hadde ekspandert i alle retninger, riket hadde blant annet erobret landområder fra Sverige, Polen og det ottomanske riket.

Russland ble den eneste trusselen for nye Sverige-Norge, og en forsvarsunion som var til fordel for begge land ble på mange måter bærebjelken for unionen. Dette ble den offisielle felles forsvarsdoktrine helt til dens oppløsning i 1905 – det såkalte sentralforsvaret; hvor de forenede rikers hærstyrker skulle settes inn for å forsvare Stockholm og de svenske sletter mot den russiske invasjonen over Østersjøen.

Men i norske militære kretser lanserte man et annet scenario, hvor Russland ønsket seg havner på Norskekysten som baser for angrep på Storbritannia. Oberst Nicolai Tidemand (1766-1828) skrev om dette allerede i 1821, og mente at Norges eneste håp var å sette sin lit til britisk egeninteresse. Norge var ikke tjent med å provosere stormaktene. Britene måtte selv innse at et fritt Norge var til deres interesse. Dette bildet ble da også senere gjentatt i britiske diplomatiske kretser, hvor den mest kjente av dem er John Rice Crowe (1795-1877), som jeg skal gå nærmere inn på senere.

I Norge var Russland også den eneste trusselen som det militære opererte med fra 1820-årene og frem til unionsoppløsningen i 1905, selv om landet aldri hadde vært direkte i krig med Norge i løpet av over tusen år med sameksistens.  Den russiske trusselen mot Norge ble en måte for militæret å vinne legitimitet og motta økte bevilgninger fra Stortinget.

Kosakker

Den tidemandske trusselanalyse vek fra den offisielle og unionelle forsvarsstrategien, og ble gjenstand for debatt da det nye militære tidsskrift ble lansert i 1831. Norges fremste militærteoretiker i denne perioden, generalløytnant Jacob Gerhard Meydell, mente at nordområdene og Russland utgjorde den største utfordringen for det norske forsvaret.

Både militære kretser og Storting stilte seg bak Tidemand og Meydells strategiske vurderinger, noe som førte til at Norge tidlig brøt med Sveriges offisielle militære doktrine og kjørte et todelt løp fordelt på forsvaret av nordområdene og sentralforsvaret. Trusselen var derimot den samme; det var Russland som ville angripe i begge tilfeller.

Herman & Chomsky mener at det ikke bare er i sentralstyrte regimer med offentlig sensur at propaganda eksisterer. Men det er mye vanskeligere å avdekke et slikt system i en situasjon der media er privateid og sensur ikke eksisterer, hvor media er konkurranseutsatt og tidvis angriper og avslører offentlig og private overtramp, hvor de aktivt proklamerer seg selv som talsmenn for trykkefrihet og allmennhetens interesse.

KRIMKRIGEN OG NOVEMBERTRAKTATEN

På 1850-tallet ble den finsk-norske grensa stengt, mye på grunn av mistanke om russisk ekspansjon fra norsk side. Den utløsende faktoren ser ut til å ha vært økt finsk innvandring. Briten John Rice Crowe hadde bodd i Russland, snakket språket, og hadde erfaring fra den russiske marinen. Han hadde i 1818 slått seg ned i Hammerfest, og var handelsmann, gruveeier og britisk visekonsul i Finnmark.

Crowes ønske om å hvitvaske seg i britisk politikk etter en tidligere skandale, har en stor del av æren for at han valgte å fremheve Russlands ambisjoner i Nord-Norge overfor det britiske utenriksdepartementet. For å vekke utenriksminister Palmerstons oppmerksomhet skapte Crowe i 1836 en forestilling om at russerne ønsket seg isfrie havner i Nord-Norge, og at det russiske riket var i ferd med å assimilere Finnmark.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

Veien derfra til total overtakelse av Norge var kort, advarte Crowe i sine brev hjem til London. Palmerston, som fryktet russisk ekspansjon i Svartehavsområdet, rettet dermed sitt blikk mot Nord-Norge. Ved utbruddet av Krim-krigen ivret den svensknorske kongen, Oscar I for å gå med i krigen sammen med Frankrike og England. Han ønsket naturligvis å gjenerobre Finland, som i 1808 ble erobret fra svenskene av den russiske tsaren Aleksander I. Den britiske utenriksministeren oppfordret svenskene til å ikke etterkomme russiske krav i nord, og i 1855 kom Novembertraktaten.

Novembertraktaten var en stormaktsgaranti fra Storbritannia og Frankrike, og ble inngått for å beskytte Sverige og Norge mot russisk ekspansjon. Novembertraktaten ble opprettet på grunn av britiske bekymringer, og historiker Paul Knaplund (1885-1964)kaller Crowe Novembertraktatens egentlige far. Andre historikere mener derimot at Novembertraktaten var kong Oscar Is verk.

En konflikt som altså i utgangspunktet handlet om Palestina fikk utslag i Nord-Norge på grunn av svenske ambisjoner og norsk og britisk mistenksomhet. Den var på mange måter sluttproduktet av gamle holdninger. Slik Verdens Gang skrev i 1868: Russland var en naturlig fiende for alle sine naboer.

Private næringsinteresser og en ujevn maktfordeling fører imidlertid til at aviser filtrerer vekk nyheter som er trykkeverdige, marginaliserer dissens, og stiller spaltene sine til disposisjon for spredningen av myndighetenes og dominante næringsinteressers agenda til øvrigheten.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

 

MASSEMEDIERS POLITISKE DYNAMIKK

I boken Manufacturing Consent – the Political Economy of the Mass Media fra 1988 lanserer Edward S. Herman og Noam Chomsky en modell basert på lang tids studier av media, hvor media fungerer som talerør for spesielle interesser som dominerer stats- og næringsaktivitet.

Herman & Chomsky mener at det ikke bare er i sentralstyrte regimer med offentlig sensur at propaganda eksisterer. Men det er mye vanskeligere å avdekke et slikt system i en situasjon der media er privateid og sensur ikke eksisterer, hvor media er konkurranseutsatt og tidvis angriper og avslører offentlig og private overtramp, hvor de aktivt proklamerer seg selv som talsmenn for trykkefrihet og allmennhetens interesse.

Private næringsinteresser og en ujevn maktfordeling fører imidlertid til at aviser filtrerer vekk nyheter som er trykkeverdige, marginaliserer dissens, og stiller spaltene sine til disposisjon for spredningen av myndighetenes og dominante næringsinteressers agenda til øvrigheten.

De peker blant annet på utviklingen i den britiske og amerikanske pressen på 1800-tallet, da arbeiderpressen ble presset ut fordi produksjonskostnadene ble for høye til at de kunne følge med i utviklingen. En slik utvikling ser vi også i norsk sammenheng. Den eneste grunnen til at Hagbard Emanuel Berner (1839-1920) klarte å holde Dagbladet i live i sin tid var store donasjoner fra venner og politiske meningsfeller, mens mer radikale journalister uten de samme økonomiske betingelsene ble rettslig forfulgt for sine meninger.

John Howes Gleason har studert kilder som omhandler britisk-russiske relasjoner i perioden 1814-1841. The Genesis of Russophobia in Great Britain – A Study of the Interaction of Policy and Opinion kom ut i 1950, og hans anlyse inkluderte seks ledende britiske aviser. Hans arbeid gir et innblikk i hvorfor russofobien vokste frem i Storbritannia etter Napoleonskrigene, noe som også fant veien til Norge.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

Aviser dannet for Gleason et kapittel i den kollektive intellektuelle biografien til en nasjon. Hans studie ble basert på det han selv kalte «a pragmatic evaluation of the climate of opinion.» Gleason knyttet russofobien opp til britiske næringsinteresser og utvandrede polakker, som sammen med moderniseringen av pressen førte til en voldsom agitasjon mot Russland.

I utredningen «Norsk presse mellom 1865 og 1965: Strukturutvikling og politiske mønstre» gjør Svennik Høyer blant annet rede for forholdet mellom journalister og deres kilder. Jo større potensiell kontroll over informasjonsspredningen og innflytelsen en avis hadde over sitt publikum, jo mer hadde den å tilby eliten. Mulighetene for å nå ut til flest mulig var et tungt argument som journalister kunne bruke for å få tilgang til sine kilder.

Det er derfor trolig at de største avisene hadde større forhandlingsmakt overfor hovedstadens mektige menn, og dermed ikke var like påvirkelig som en mindre avis som kanskje var avhengig av å blidgjøre sine kilder i mye større grad for å beholde dem.

Også Mautner peker på at journalisters kildeinnsamling avhenger i stor grad av organiserte kilder (ansatte i forvaltningen eller andre slike maktposisjoner), noe som skyver balansen i makthavere og elitens favør. Resultatet blir da at media ofte underbygger et allerede etablert verdenssyn. Avisers slagkraft er nok en grunn til å studere dem, da de ikke bare spredte meninger, men også spredte bestemte oppfatninger av virkeligheten i samfunnet.

Høyer peker også på et annet forhold som har betydning, nemlig hvorvidt kilden hadde monopol på informasjonen den satt på. Hvis pressen har behov for informasjonen, og er avhengig av denne kilden for å få tak i den, ville kilden følgelig ha store muligheter til å påvirke fremstillingen av informasjonen.

Herman og Chomsky peker og på dette avhengighetsforholdet journalister ofte har til sine mektige kilder, og at de har en tendens til å behandle informasjonen de får fra slike kilder som etablerte sannheter på grunn av kildens status.

Britiske offiserer under Krimkrigen

For å ta et eksempel: dersom Aftenposten gjenga informasjon hentet fra norske politikere eller militære embedsmenn, er sannsynligheten for at denne informasjonen ble sett på som troverdig av redaksjonen og noe avisen kunne stille seg bak relativt høy.

Aftenposten kunne ved å stole på personer i maktposisjoner risikere å bli benyttet (både bevisst og ubevisst) i et politisk spill for å øke bevilgninger til det norske forsvaret, eller for å fremheve viktigheten ved den norsk-svenske unionen, og slik spre en irrasjonell russerfrykt blant hovedstadens borgere og Norges øvrige befolkning.

Mot slutten av unionstiden, med den intensiverte russiske konsolideringen i Finland og Den russisk-japanske krig ser vi en økning av kritiske artikler i Aftenposten, til tross for en uttalt sympati for Russland som bærer av europeisk kultur mot Østen.

ISMENES TID

Historiker Martin Malia (1924-2004) mente at utover 1870-tallet, for første gang siden 1814, begynte Europa igjen å få et mer realistisk bilde av Russland. Det russiske imperiet var ikke lengre den samme stormakten som hadde inntatt Paris i 1814, og Tysklands samling førte til at mange forandret oppfatninger om Russland som den store faren i øst.

I Frankrike og Storbritannia var det nå Bismarcks Tyskland som vokste frem som den store konkurrenten på den internasjonale arena. Dette avløste Russland, som hadde inntatt denne rollen etter 1814. Men russofobien under den kosmopolitiske liberalismen ble erstattet av en ny: det gamle fellesskapet fra opplysningstiden tuftet på gresk-romerske filosofer, ble utover 1800-tallet erstattet av nye nasjonalromantiske idéer.

De religiøse og politiske fellesskap ble utfordret av de nasjonale, som vektla et felles opphav, språk og kultur. Disse ideene oppsto i Tyskland, og fant etterhvert veien også til Danmark og Norge. Disse nye nasjonale bevegelsene ga grobunn til en ny form for russofobi basert på etnisitet, hvor de etniske forskjellene på europeere og russere ble fremhevet.

Slaget om Sinope under Krimkrigen

Skandinavismen, tanken det nordiske folks samling og felles skjebne, hadde i Norge sin storhetstid på midten av 1800-tallet, fra 1830- til 1860-tallet. Men ved å la være å komme Danmark til unnsetning i den dansk-tyske krig i 1864 hadde Sverige og Norge spilt skandinavismen fallitt. Det fantes derfor en viss sympati for germanismen i Norge på slutten av 1800-tallet, særlig blant de konservative kretsene.

De germanske folk måtte holde sammen. Dette gjenspeiles i norske aviser fra denne perioden. Aviser brukte tyske telegrambyrå og gjenga artikler fra ledende tyske aviser som Neue Freie Presse. Franske og britiske artikler gjengis også flittig. Mens man på 1860-tallet hadde fryktet tyskerne, ønsket mange på 1870-tallet, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson og P.A. Munch, en avgrensing mot de slaviske folkegruppene.

Etter Tysklands samling og den fransk-prøyssiske krig var det en krig mellom Tyskland og Russland mange fryktet var nært forestående. Da ble pangermanismen et naturlig fellesskap å trekke mot, og denne bevegelsen hadde sin korte storhetstid i Norge nettopp på 1870-tallet. Germanismen sto imidlertid aldri særlig sterkt i Norge, men tankegodset påvirket nok norske intellektuelle i deres syn på Russland og de slaviske folk.

Den russiske visekonsulen i Hammerfest slo fast i en rapport til den russiske sendemann i Stockholm fra 1902 at norsk presse var utpreget antirussisk. Popov karakteriserte Aftenposten som et russofobisk norsk organ, og hevdet at Russland var «uadskillelig knyttet til hvilket spørsmål det enn skulle være i skandinavisk presse.» Ethvert påskudd til å trekke inn og rakke ned på Russland ble brukt, ifølge konsulen.

Slaget om Shipka-passet i 1877 under den russisk-tyrkiske krig

 

STORMAKTSPOLITIKK

Det storpolitiske klimaet i Europa på begynnelsen av 1880-tallet var i stor grad betinget av situasjonen på Balkan. Uenigheten om Det nære Østen destabiliserte den europeiske freden, noe som kan ha bidratt til en økt generell krigsfrykt i Norge.

Den russisk-tyrkiske krig på slutten av 1870-tallet hadde også sin del av æren for at Aftenposten etterhvert vokste frem som den største norske avisen. Med sine krigsreportasjer revolusjonerte Amandus Schibsted (1849-1913) utenriksdekningen i norsk presse. Aftenposten tok snart opp konkurransen med den gamle giganten Morgenbladet, og kan ved århundreskiftet sies å ha vært landets største presseorgan.

Den 24. april 1877 erklærte Russland krig med ottomanerne. Aftenposten beskrev en profesjonell og kompetent russisk hær som dominerte slagmarken, og krigen var preget av et ottomansk rike på defensiven. Aftenposten virket også sympatisk innstilt overfor Russland under krigen. Avisen rapporterte fra en engelsk artikkelsamling om orientalske spørsmål, og konkluderte blant annet med at Det ottomanske riket (ved å nekte å gå med på reformer) heller foretrakk en krig hvor man risikerte å miste et par mindre provinser enn å «sikre den kristne Befolknings Vel og den almindelige Freds interesser.»

Men under Berlin-kongressen etter krigens avslutning oppførte britene seg som seierherrer, ikke russerne. Aftenposten mente også at det var Storbritannia som hadde tjent mest på krigen, ikke Russland, og støttet stormaktene i at Russland ikke måtte komme for godt ut av situasjonen. Avisen reflekterte altså den europeiske frykten for panslavismen, som man fryktet ville gi Russland en for sterk posisjon på Balkan og i Øst-Europa.

Stormaktene, særlig Storbritannia og Østerrike-Ungarn, var misfornøyd med fredsavtalen mellom Russland og Det ottomanske riket. Avtalen ble derfor revidert under Berlin-kongressen, for å motvirke det man oppfattet å være en voksende panslavisme og økt russisk innflytelse på Balkan.

Otto von Bismarck på Berlin-kongressen

Senere forskning viser, i motsetning til hva oppfatningen var på denne tiden, at panslavismen ikke påvirket den russiske utenrikspolitikken i noen stor grad etter Den russisk-tyrkiske krigen. Men likevel, da den britisk-ottomanske forsvarsalliansen ble inngått i juli 1878, erklærte Aftenposten at det var for å hindre at den asiatiske delen av Det ottomanske riket «gjennem Krig og Anarki [skulle] komme i Ruslands Hænder.»

Den russiske visekonsulen i Hammerfest slo fast i en rapport til den russiske sendemann i Stockholm fra 1902 at norsk presse var utpreget antirussisk. Popov karakteriserte Aftenposten som et russofobisk norsk organ, og hevdet at Russland var «uadskillelig knyttet til hvilket spørsmål det enn skulle være i skandinavisk presse.» Ethvert påskudd til å trekke inn og rakke ned på Russland ble brukt, ifølge konsulen.

Alliansen med Frankrike og innblandingen på Balkan, særlig kidnappingen av Prins Alexander II av Bulgaria, førte i en periode til at Russland ble sett på som en konspiratorisk oppvigler som ikke var til å stole på. Aftenposten prioriterte europeisk stabilitet og en konservativ politikk, noe som førte til at omtalen av Russland likevel tidvis var vennlig ladet.

Professor Olaf Brochs skriverier i Aftenposten i forbindelse med Den russisk-japanske krigen reiser også et interessant spørsmål, og jeg vil påstå at Russland i denne perioden ble oppfattet som bærer av europeisk kultur: østover og sørover, mot fjellfolket i Kaukasus, mot muslimene i Sentral-Asia, og mot kineserne og japanerne i Den fjerne østen av norsk presse. I de tilfellene Russlands interesser kom i veien for britiske, støttet Aftenposten imidlertid britene i de aller fleste tilfeller.

Mot slutten av unionstiden, med den intensiverte russiske konsolideringen i Finland og Den russisk-japanske krig ser vi en økning av kritiske artikler i Aftenposten, til tross for en uttalt sympati for Russland som bærer av europeisk kultur mot Østen. Jeg vil si at, i likhet med holdningene tidligere i århundret, bunnet også denne holdningen i hvordan Russland ble oppfattet i Norge, ikke ut fra hva landet i virkeligheten sto for.

Interne russiske forhold kom etterhvert også til syne i hovedstadsavisenes spalter mot slutten av 1800-tallet. Russlands bakstreverske økonomi, militære og politiske system er aspekter som opptok norske aviser. Den ustabile politiske situasjonen i Russland etter Alexander IIs attentat i 1881, polakkenes opprør og Finlands problemer med de russiske myndighetene fanget også norsk interesse.

Norsk anti-russisk propaganda fra 1892

Det virker også som at diskusjonen om Russland og rikets forhold intensiverte seg betraktelig da landet ble dratt inn i unionskampen av Bjørnstjerne Bjørnson, og sympatier for eller mot Russland ble da vevet inn i partipolitiske konflikter her hjemme.

KJEMPEN PÅ LEIRGRUNN

Den norske striden med den svenske tronen kan på mange måter sammenlignes med Finlands konstitusjonskamp mot tsaren på slutten av 1800-tallet. Det er derfor ikke rart at Nikolaj IIs behandling av den finske grunnloven vekket sterke følelser her i landet.

Aftenposten var i første omgang tilbakeholden og var mer opptatt av Russlands oppførsel enn av å sympatisere med Finland, mens Dagbladet sympatiserte med Finland på et mer ideologisk grunnlag. En stadig økende bekymring for de små staters skjebne i imperialismens tidsalder karakteriserer Aftenpostens politiske linje gjennom hele perioden. Avisen hadde gått fra en sympatisk tone overfor Russland og tsaren etter attentatet på Aleksander II, til større skepsis og kritikk. Noe som for alvor gjorde seg gjeldende i dekningen av problemene innad i det russiske riket.

Det virker også som at diskusjonen om Russland og rikets forhold intensiverte seg betraktelig da landet ble dratt inn i unionskampen av Bjørnstjerne Bjørnson, og sympatier for eller mot Russland ble da vevet inn i partipolitiske konflikter her hjemme. Fremfor alt hadde fremferden i Finland skremt norske journalister og politikere.

I en tidsalder der stormaktene bare ble større, resignerte man seg, som Yrjö Sakari Yrjö-Koskinen (1830-1903) uttalte da Februarmanifestet ble gjort kjent, til å gjøre minst mulig ut av seg, for å unngå å bli lagt merke til og deretter spist opp. Hendelsene i Finland aktualiserte igjen forsvarsdebatten i Norge, og Februarmanifestet i 1899 blir da nok en skillelinje i den norske pressens dekning av Russland.

Russofobisk propaganda fra 1877

Problemene i Finland forente de norske politikerne, og det dannet seg en tverrpolitisk enighet om tsarens overtramp. Bjørnstjerne Bjørnsons glød for Russland stilnet. Situasjonen i Finland og skuffelsen hans over utfallet av tsarens fredskongress i Haag påvirket nok både ham og andre norske fredsvenner i en slik retning.

Morgenbladet og Verdens Gang ønsket ikke å provosere den store naboen i øst, og problematiserte den antirussiske retningen som deler av pressen ytret, da spesielt med tanke på en forfektet russisk trussel mot Norge. De var likevel kritiske mot tsarens innskrenkinger i Finland, men ønsket en realistisk dekning av forholdene. Denne striden om hvilke oppfatninger som er riktige er kjernen i den politiske debatten før unionsoppløsningen; ville Russland angripe Norge dersom landet gikk ut av unionen med Sverige, eller hadde dette ikke noe hold i virkeligheten?

Moderniseringen av Nord-Russland hadde tiltatt i styrke, og det russiske jernbanenettet hadde fra 1870-tallet ekspandert voldsomt. Dette forklarer hvorfor norske aviser ble så opptatte av den finske jernbaneutbyggingen og hvorvidt denne skulle tilknyttes det svenske og russiske jernbanenettet.

RUSSLAND SOM UNIONSBEVARENDE DOKTRINE

Rollen Russland fikk i norsk politikk ser ut til å ha vært nært knyttet til rent unionspolitiske spørsmål, uten nødvendigvis å ha noen reell bakgrunn i reell russisk politikk. Russland ble igjen bjørnen som lusket i de sibirske skoger. Den dominerende frykten var lenge at dersom Norge brøt med Sverige, ville den russiske bjørn se sitt snitt til å erobre oss.

De sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til Russland ble tatt opp med jevne mellomrom frem mot århundreskiftet, særlig av Yngvar Nielsen (1843-1916) i Aftenposten og Høyres talsmenn var bekymret over konsekvensene av et brudd med Sverige.

Fra filmatiseringen av Tolstojs “Krig og fred” i 1968

Hele det norske samfunnsliv var på mange måter bestemt utifra partitilhørighet. Så ble det også med utenriksdekningen. I løpet av 1880-tallet startet også diskusjonen omkring opprettelsen av en jernbanelinje fra Bottenviken til norskekysten og Atlanterhavet, noe som førte til at den sikkerhetspolitiske debatten omkring Russland i Norge endret karakter.

Mer enn noen annen enkeltsak påvirket utbyggingen av jernbanen til Narvik norsk utenriks- og forsvarspolitikk etter 1890. Tildelingen av konsesjon til utbygging av Ofotbanen ble gitt den 16. juni 1883, og hadde på forhånd blitt grundig diskutert i den militære ledelsen. Ved opprettelsen av Ofotbanen kunne det teoretisk opprettes jernbaneforbindelse fra Russland til Narvik og Atlanterhavet, via Finland og Nord-Sverige.

Bjørnstjerne Bjørnsons hjemkomst fra Frankrike i 1887 sammenfaller med utbyggingen av Ofotbanen, og er begge utløsende faktorer som forklarer den meget fremtredende rollen Russland fikk i unionsdebatten. Ved valget i 1888 ble Russland og forsvarssaken de viktigste kampsakene til Høyre. Dette må ses i lys av utviklingen i Europa forøvrig i denne perioden; småstatens rolle i imperialismens og militarismens tidsalder skapte også en generell frykt i Norge.

I imperialismens tidsalder ble derfor et styrket norsk forsvar av mange sett på som en nødvendighet. Da utbyggingen gikk sin gang utover 1890-tallet økte også mistenksomheten mot Russland. Det var ikke bare Høyrepressen som ønsket å styrke forsvaret i nord. Slike meninger ble også ytret i Dagbladet, spesielt av venstremenn nordfra. Både den norske og svenske regjering ble anklaget for å legge landet åpent for angrep østfra, og en innsender i Dagbladet krevde å få svar på hvem som hadde skylden for dette kunststykket.

Russland ble oppfattet som en mer direkte trussel enn tidligere. Moderniseringen av Nord-Russland hadde tiltatt i styrke, og det russiske jernbanenettet hadde fra 1870-tallet ekspandert voldsomt. Dette forklarer hvorfor norske aviser ble så opptatte av den finske jernbaneutbyggingen og hvorvidt denne skulle tilknyttes det svenske og russiske jernbanenettet.

Jernbanelinjen til Murmansk. Fargefoto fra 1910.

Med en slik forbindelse ville en invasjon av Norge bli betraktelig enklere, og dette bekymret mange. Det norske forsvaret tok også unormalt høye skritt for å beskytte toglinjen, hvor broer enkelt skulle kunne destrueres i tilfelle invasjon. Verneplikt ble også innført i Nord-Norge i disse årene, noe som tidligere ikke hadde vært aktuelt. Det er min oppfatning, basert på den kvalitative gjennomgangen av aviser fra denne perioden, at norske aviser overdrev faren fra øst for å støtte opp om fornorsknings- og forsvarspolitikken i nordområdene.

Ofotbanen hadde aktualisert den gamle «croweske» russofobien: nå kunne Russland snart angripe Norge via den finske jernbanen. Fennomanien [«finskhetsvermeri»; finsk nasjonalbevegelse] i Finland, økt finsk innvandring og russisk handelsvirksomhet ble feilaktig satt i sammenheng med panslavismen og en innbilt sentralstyrt og målrettet ekspansjonspolitikk styrt fra St. Petersburg.

Troms og Finnmark var norsk, og måtte konsolideres som et vern mot ytre press. Samtidig hadde ikke Aftenpostens utsending i nord Carl Christensen noe i mot at norske fagfolk bidro til å modernisere Murmansk-kysten. For ham utgjorde ikke dette noe åpenbart motsetningsforhold. Dette mener jeg er et gjennomgående trekk i den norske nasjonalismen av denne perioden. Man var blind for at andres ekspansjonistiske nasjonsbygging enkelt kunne sammenlignes med egen politikk.

Også historikere og Russlandskjennere, som Hans Blom (1819-1881) og Olaf Broch (1867-1961), bidro med sine innspill i avisspaltene, men forholdt seg mer til faktiske russiske forhold. Og ikke alle ville gå med på at Ofotbanen ville lokke Russland til å ekspandere i nord. Russland måtte gjennomføre andre og større bragder før de turde strekke kloen ut etter Norge og Sverige, mente venstrelederne Viggo Ullmann (1848-1910) og Bjørnstjerne Bjørnson.

Begge ble møtt med hets og karikeringer, ble anklaget for å ha mottatt russiske rubler i bestikkelser og nærmest ha gitt norske havner i gave til russerne. Arbeiderpressen argumenterte i likhet med Bjørnson for at Russland ikke utgjorde noen reell trussel mot Norge, og skrev om forbrødring på tvers av grensene i nord.

Til tross for dette; den usikre situasjonen i landet, det feilslåtte fredsinitiativet til tsar Nikolaj II, russifiseringen av Finland og nederlagene i den russisk-japanske krig bidro til at en felles norsk presse tegnet et dystert bilde av russiske samfunnsforhold.

Russiske bønder på fargefoto fra 1909

Bjørnson og Ullmanns strategiske vurderinger angående Russland samsvarer imidlertid i stor grad med det historikere mener i dag: at det aldri forelå noen fare fra øst. Tidligere forskning (Jens-Petter Nielsen, 2002) har vist at det sannsynligvis aldri fantes noen reell trussel fra Russland mot Nord-Norge. Russland hadde heller ikke noen Nordflåte, og de nordvestlige områdene av Russland var fortsatt relativt ubebodd og av liten strategisk betydning.

Frykten var derfor et konstruert virkemiddel i storpolitikkens tjeneste, men en konstruksjon som likevel påvirket. Selv om trusselen aldri fantes, kan oppfatningen om et forestående angrep i seg selv ha gitt grobunn for mer mistenksomhet og frykt.

Kanskje det mest kjente og absurde eksempel på dette var historier som ved jevne perioder verserte i svenske og norske aviser om russiske spioner kamuflert som sagfilere. Disse skulle ha blitt observert ved norske havneanlegg og militærbaser. Sagfilere var omreisende øst-europeiske håndverkere som livnæret seg på små oppdrag i Norge på sommertid, gjerne ved å kvesse sagblad (derav navnet).

Etterhvert som Russland taper slag på slag i krigen mot Japan, sympatiserte Olaf Broch og redaksjonen i Aftenposten med russerne, men ga også uttrykk for en pessimisme på Russlands vegne. Det var et land som risikerte å tape ansikt internasjonalt, og som kunne miste sin status som stormakt. Avisen meldte senere at hysteri var utbredt, og at Russland var på randen av opprør.

I Sverige har forskning vist at uroen i Russland nokså ulogisk ble sett på som et faresignal om at den panslaviske bevegelsen ville bruke de analfabetiske folkemassene som pressmiddel for å føre tsaren i en aggressiv politikk overfor Vesten. Dette har jeg ikke funnet i norske aviser fra denne perioden, annet enn hos statsminister Francis Hagerup (1853-1921), som var en av få som fremdeles fryktet et russisk angrep på Norge i tilfelle unionen ble oppløst. Tvert imot var det tapet i krigen mot Japan som gjorde at norske politikere anså det som sikkerhetspolitisk opportunt å tre ut av unionen med Sverige i 1905.

Det norske synet på Russland slik det fremstår i hovedstadsavisene var på mange måter importert, slik Jens Petter Nielsen hevder. Jeg vil derimot si at den ytre påvirkningen, først og fremst fra Storbritannia og Sverige, ser ut til å ha blitt svekket utover perioden, selv om forholdet til Storbritannia alltid er sterkt. Den bærer preg av en stadig bedre innsikt og en stadig større tendens til å produsere innholdet selv. Slik sett kan profesjonaliseringsprosessen i norsk presse ha ført til en noe bredere og mer realistisk dekning av Russland. Opphetingen av unionskampen økte også skepsisen til Sverige og den svenske pressen i Norge.

Jeg mener at den antirussiske holdningen – i dekningen av Russlands rolle i stormaktspolitikken – ikke var like fremtredende som Popov hevdet, men vil si meg enig med Popov i at Russland ble dratt inn i veldig mange forhold som tilsynelatende ikke hadde noe med riket å gjøre. Innblandingen på Balkan, grensetrefningene med britene i Asia og sammenbruddet av Trekeiserforbundet var derimot alle momenter som sammen førte til en økt russofobi i Norge, og er med på å forklare hvorfor Russland dominerte den politiske debatten i Norge fra 1888 og frem til 1905.

Men unionsoppløsningen førte til at dekningen av Russland ble både dempet og mer virkelighetsnær, og avisredaksjonenes holdninger til landet ble i mye mindre grad påvirket av parti- eller unionspolitisk ståsted. De halvliberalistiske tilnærmingene til tsaren etter 1905, sammen med en dempet russifisering, førte nok til at kritiske liberale stemmer i Norge endret holdning. I likhet med resten av Europas liberale, innså man også i Norge at Russland var et land i endring, akkurat som andre europeiske land. Med Integritetstraktatens signering i 1908 ble også Norges selvstendighet garantert av blant andre Russland. Dette førte til en normalisering i det norsk-russiske forholdet.

Under første verdenskrig var Russland alliert med Storbritannia, noe som ga et positivt inntrykk i det tradisjonelt britiskvennlige Norge. Med revolusjonen i 1917 forsvant også Russland som en ytre trussel mot Norge, men det skulle ikke ta lang tid før gamle fiendebilder igjen blusset opp. Utpå 1930-tallet ble «den russiske fare» erstattet av «den røde fare», og frykten for en invasjon fra øst vedvarte frem til Sovjetunionens oppløsning. Denne historien kjenner vi.

Vil norske medier igjen fylles av forenklede analyser basert på den historiske overdrevne frykten for vår nabo i øst, gjennom holdninger lånt fra utlandet? Eller kan vi håpe på mer etterrettelige fremstillinger basert på faktiske forhold som forsøker å forklare og opplyse hendelsene som nå utspiller seg? Kan vi forsøke å forstå Russland uten å se på landet gjennom andres briller og unngå å trekke tabloide slutninger? Kan vi belyse og bedre forståelsen for det som utspinner seg i stedet for å frykte og mistenkeliggjøre?

 

Kilder

Anderson, Benedict – Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism (1983)

Anderson, Matthew Smith – The Ascendancy of Europe: 1815–1914

Bartlett, Christopher John – Peace, War, and the European Powers, 1814–1914

Berg, Roald – Profesjon, union, nasjon: 1814-1905, bind to i serien om Norsk forsvarshistorie (2001)

Berghei, Jan-Tore – Russland i norsk presse: en undersøkelse av hovedstadsavisene i perioden 1880–1905. (Masteroppgave i historie, 2010): http://munin.uit.no/handle/10037/2977

Brustind, Lene – Nordnorske holdninger til Russland: en studie av Nordlys’ og Finmarkens dekning av Russland i perioden 1900-1918 (hovedfagsoppgave fra 2005)

Dahl, Hans Fredrik, Nils E. Øy og Idar Flo – Norsk presses historie 1660–2010 (2010)

Eide, Martin – Den redigerende makt – redaktørrollens norske historie. Kristiansand, 2000

Eriksen, Knut Einar & Einar Niemi  –  Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Universitetsforlaget (1981)

Eriksen, Knut Einar – ”’Den russiske fare’. Arvefiende eller god nabo?”, i Einar Niemi (red.), Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo (1992)

Gleason, John Howes – The Genesis of Russophobia in Great Britain – A Study of the Interaction of Policy and Opinion (1950)

Hemstad, Ruth – Fra Indian summer til nordisk vinter: skandinavisme, skandinavisk samarbeid og unionsoppløsningen (doktoravhandling fra 2008)

Herman, Edward S.  og Noam Chomsky – Manufacturing Consent – the Political Economy of the Mass Media (1988)

Høyer, Svennik – Norsk presse mellom 1865 og 1965: Strukturutvikling og politiske mønstre

Jelavich, Barbara – Russia’s Balkan Entanglements, 1806-1914

Jungar, Sune – “Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning. Tsardiplomati och rysk-finländsk pressopinion kring unionsopplösningen från 1880 till 1905”. Acta Academiae Aboensis, Vol 37, nr 3, Åbo (1969)

Kan, Aleksander – Sverige och Ryssland – Ett 1200-årigt förhållande. Stockholm (1996)

Knaplund, Paul – British views on Norwegian-Swedish problems 1880-1895: selections from diplomatic correspondence. Oslo (1952)

Malia, Martin Edward – Russia under western eyes: from the Bronze Horseman to the Lenin Mausoleum. Harvard University Press (1999)

Munch, P. A. – Om Nordboernes Forbindelse med Rusland og tilgrændsende Lande : et hidtil ikke trykt Arbeide. Særtrykk av P.A. Munchs Samlede Afhandlinger. Christiania (1873)

Møller, Peter Ulf – “Hvordan russerne er. Et stykke dansk mentalitetshistorie”, i Christiansen, Svend Aage og Gottlieb, Henning (red.), Danmark og Russland i 500 år. København, 1993

Neumann, Iver B. – Russia and the idea of Europe: a study in identity and international relations. Routledge, London (1996)

Nielsen, Jens Petter – The Russia of the Tsar and North Norway: ”The Russian Danger” Revisited

Nielsen, Jens Petter – The Old Russia and the New Norway (1905-1917); Neighbourliness without fear

Nielsen, Jens Petter – Russland og det norske spørsmål i 1905

Nielsen, Jens Petter, ”Norske bilder av Russland i lys av den svensk-norske unionen”, i Büchten, Jackson & Nielsen (red.), Norge-Russland. Naboer gjennom 1000 år. Oslo (2004)

Nielsen, Jens Petter – ”Novembertraktaten (1855-1907), Norges første stormaktsgaranti”, i Roald Berg (red.), Selvstendig og beskyttet – det stormaktsgaranterte Norge fra Krimkrigen til NATO (2008)

Nielsen, Jens Petter – Norwegian Images of Russia and the Russians before 1917. Særtrykk

NRK P1+ Historietimen – ”Norge og Russland gjennom 200 år”: http://radio.nrk.no/serie/historietimen-nrk-p1/dmpo43000914/02-03-2014

Naarden, Bruno – Socialist Europe and Revolutionary Russia: Perception and Prejudice 1848-1923. Cambridge University Press (1992)

Popov, Je – ”Antirussiske strømninger i pressen og samfunnslivet i Norge”, oversendt av konsul Wiesel 17/30 august 1902 til Den keiserlige misjon i Stockholm. Hammerfest, 1902. Publisert under tittelen “‘Prizrak russkogo nasjestvija’. Zapiska vitse-konsula v Khammerfeste (severnaja Norvegija) E. Popova v Rossijskuju missiju v Stokgolme. 1902 g. i Istoritsjeskij arkhiv (Moskva) nr. 2/1999: 139-156. (Oversatt til norsk av Jens Petter Nielsen)

Sanness, John – Patrioter, intelligens og skandinaver: norske reaksjoner på skandinavismen før 1848 (1959)

Vedung, Evert – Unionsdebatten 1905. En jämförelse mellan argumenteringen i Sverige och Norge. Stockholm, (1971)

Wasberg, Gunnar Christie – Aftenposten i hundre år: 1860-1960 (1960)

Wasberg, Gunnar Christie – Forsvarstanke og suverenitetsprinsipp. Kretsen om Aftenposten i den unionspolitiske debatt 1890–mars 1905. Universitetsforlaget, Oslo (1963)

Åselius, Gunnar – The ”Russian Menace” to Sweden. The Belief System of a Small Power Security Elite in the Age of Imperialism (1994)

 

Relevante linker

Forholdet mellom Norge og Russland siden 1814

Manufacturing Consent – Noam Chomsky and the Media

Noam Chomsky Interview with Bill Moyers

Ed Herman, Co-Author of €œManufacturing Consent

 

Relatert

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Russlands økologiske mirakel

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

  • Justbever

    Situasjonen er en annen nå. Norge er et militært lyderike under USA gjennom NATO og et økonomisk lyderike under EU gjennom EØS. Både EU og USA er konkursbo som bestyres av den globale bankmafiaen. Pengesystemet er basert på lån fra fremtiden og EU/EØS må betjene sin gjeld til bankmafiaen gjennom økonomisk vekst. EU har ingen naturressurser unntatt de norske og USA har stort sett forbrukt sine. De har hittil betjent sin gjeld gjennom at de vestlige næringsinteressene fikk tilgang til de russiske naturressursene etter at Sovjetsystemet klappet sammen. Dagens regime i Russland har imidlerttid kontroll over de viktigste ressursene som er energi. EU/USA må ha tilgang til den russiske energien for å kunne skape ny økonomisk vekst og dermed betjene sin gjeld til bankmafiaen. Hvis ikke bryter økonomien sammen med katastrofale følger. Derfor presser USA/EU nå Russland for å isolere landet og tvinge regimet til å privatisere energisektoren. Dette vil i tilfelle føre til en katastrofe for Russland værre enn forholdene på 90-tallet. Utsiktene til en økonomisk katastrofe senker derfor terskelen for krig mellom NATO og Russland/Kina. En krig der også Norge sannsynligvis vil bli en slagmark. Propagandamaskineriet her i landet og i vesten går nå på høytrykk for å demonisere Russland. Det trekker opp mot en katastrofe i nær fremtid.

  • Proffy

    Innholdsrikt skriftstykke med nyttige saker for mange. Takk!

  • Takk for en dyptgående analyse! Vi trenger dette i en korporativ medieverden.

    Jeg kom nettopp over en liten artikkel av Ernest Partridge, som likhet med artikkelen ovenfor forsøker å forstå Russland i et bredere perspektiv.

    – Thinking Like a Russian: http://permaculturenews.org/2014/03/17/thinking-like-russian/

    “But, of course, the Russian public is reading and listening to the predominantly government-controlled media. On the other hand, the American public is overwhelmingly supportive of the new Ukrainian government. But that public is “informed” by the corporate media, which means primarily the five corporations that own 80% of the American media – the same media which, at one time, convinced most Americans that Saddam Hussein was threatening all of us with weapons of mass destruction and had a part in the 9/11 attacks.”

    “When the Soviet Union broke up, the first President Bush reportedly told Soviet President Gorbachev and Foreign Minister Shevardnadze that, in exchange for a unified Germany and the political independence of the Warsaw Pact nations, NATO would not expand to the Russian border. And yet NATO did just that. Through there was no formal agreement, many Russians believe that they were betrayed by NATO and the western powers. And so today, NATO member countries are now at the entire western border of the former Soviet Union, from the Baltic to the Black Seas, and include former Soviet republics of Estonia, Latvia and Lithuania.”

    http://steigan.no/2014/03/19/natos-ekspansjon-ostover/

    “Twice in the past century, German troops rolled across the plains of Poland and Ukraine to attack Russia. In the previous century, Napoleon’s army did the same. In the latest of these invasions, as many as twenty-five million Soviet citizens perished, including about ninety percent of the male cohort born from 1920 to 1923. So Russians have good reason for concern about the security of their western border and are eager to establish and support non-threatening regimes along that border, which is precisely what they did by establishing the Warsaw Pact in 1955 to counter NATO.”

    Samtidig utnytter de neokonservative i USA, som drømmer om evig amerikansk hegemoni, situasjonen for alt den er verdt.

    “Meanwhile, on our side, the neo-con warriors – McCain, Palin, Graham, Bolton, FOX News, etc. – rant on, eagerly supported by the military-industrial complex. Some are even talking of “military assistance” to Ukraine.”

  • lapushka

    Takk for den grundige analysen! Jeg var skikkelig imponert. Er enig at Norge må ikke være redd for Russland. Russland skal aldri angripe Norge. Tusenvis av russiske soldater mistet sine liv under andre verdens krig da de beskyttet lille Norge fra fascizmen.
    Saken er ikke i Krim og ikke i Ukraina heller. Ukrainere er bare brikker i et stort geopolitisk spill og de selv ikke forstår det. . De skjønte ikke at de sloss for demes bakroms manipulator – westen og ikke for seg selv. Egentlig Ukraina er ikke virkelig noe som westen engang trenger, men de (westen) faktisk trenger Russland. Ukraina er bare et middel og metode for tilnærming til hovedmålet – Russland. Tror ikke at Obama tenker på noe demokrati i Ukraina. Men han gjør alt for å ødelegge Russland, som ble en stor konkurent for USA i det siste i forbindelse med en fornuftig og langsiktig politikk av Putin. Jeg er sikkert at Obama lider fiasko.

  • Igor