Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Ukraina_krim_protester_1

Det frister nesten å si «hva var det vi sa?» med henblikk på det som nå hender i Ukraina. Påfallende er at analytikerne som særlig norske medier konsulterer (fra bla. NUPI og Forsvarets forskningsinstitutt), ble overrumplet av et momentum som lå i de realpolitiske kortene: at Russland kom til å sikre seg Krim-halvøya, som er en del av landets interessesfære. Samtidig er denne mangelen på realistisk gangsyn og edruelighet noe som rammer både vestlige og ukrainske interesser. På kort, såvel som lang sikt. Denne artikkelen er en oppfølger til “Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen”.  

Av Alexander Viken og statsviter Magne Stolpnessæter, redaksjonsmedlemmer KULTURVERK

«Om ikke analysen tilstreber en objektivitet i den grad det er mulig, så er analyseverktøyet ikke brukbart til noe annet enn retorisk fyllstoff for å motivere en politisk og strategisk agenda uten motforestillinger.  Det synes å herske et norsk utenrikspolitisk miljø som fortsatt er ganske fasttømret i en kald-krigstenkning. Et paradigme som burde vært forlatt. Tilliten og lojaliteten til offisielle amerikanske kilder og politiske myndigheter har vært ensidig.»

Ukrainske styrker i stor grad lojale mot Russland
I dette øyeblikk sikrer prorussiske og russiske styrker Russlands interessesfære. Men også den russiske befolkningsgruppen mot det de anser som overgrep mot deres demokratiske rettigheter.  Med rette ser de russisktalende på den nye politiske fremtiden etter kuppet på Maidan mot sittende regjering med frykt. Særlig etter at klare og utvetydige uttalelser om at deres språklige og kulturelle rettigheter skulle innskrenkes. Det som på mange måter var legitime protester mot et korrupt oligarki under Janukovitsj, førte med støtte fra Vesten til hovmod. Noe den realpolitiske Nemesis straffer hardt. Hvilket man også har sett i Egypt, og nå ser følgene av i Syria.

For ikke lenge siden gikk Ukrainas eneste marinefartøy med nevneverdig kapasitet, flaggskipet  Hetman Sahaidachny, over til Russisk side etter – paradoksalt nok – å ha vært på NATO-øvelse i Adenbukten.

Se lenker: http://rt.com/news/ukraine-navy-flaghsip-protest-389  og  http://voiceofrussia.com/news/2014_03_02/Ukrainian-Navy-Commander-says-he-swore-allegiance-to-people-of-Crimea-1107/

Marinen til Ukraina er ellers i dårlig forfatning. Den består av eldre overflatefartøy fra sovjettiden og en tilårskommen ubåt. Luftforsvaret har lav kapasitet med få flytimer for pilotene. Kampflyene er i dårlig teknisk stand og få er oppgraderte. Alt materiell er av eldre sovjetrussisk årgang, og derfor godt kjent av Russland som potensiell motstander. Et unntak er egenproduserte og modifiserte T80-stridsvogner av typen T84. Hvorvidt disse mekaniserte styrkene er lojale mot Ukrainas setteregjering og hvor kampdyktige de er, vites for øyeblikket ikke. Men med et antall på 50 vil de neppe utgjøre noen stor trussel mot Russlands eventuelle fremrykning .

The_Ukrainian Krivak_class_frigate_Hetman_Sahaydachny

Den ukrainske Krivak-fregatten, Hetman Sahaydachny, den ukrainske marines flaggskip, har nå gått over til den prorussiske siden.

Ukrainas provisoriske regjering har mobilisert sine styrker, men overalt er det mange som deserterer og ikke møter opp. Noe som er naturlig, siden mange offiserer og store deler av befolkningen er pro-russiske. I tillegg er styrkene vanskjøttet gjennom mange år og sultefôret økonomisk. De nye makthaverne i Ukraina gjorde samtidig det grove feilgrepet å ostrakisere BERKUT, som muligens er den beste trente ukrainske styrken (dog med politimyndighet). De drev dem dermed inn i armene på Russland, som nå har gitt disse tjenestemennene russiske pass og dermed sin beskyttelse. Flere har allerede stilt seg til disposisjon for parlamentet og deres nyvalgte leder på Krim-halvøya.

Se reportasjen fra britiske Channel 4, som viser de prorussiske styrkenes og krefters utbredelse på Krim:

Mangel på realistiske geopolitiske analyser i norsk utenrikspolitisk miljø
Blant norske utenrikspolitiske analytikere er forbløffelsen stor. Tor Bukkvoll fra Forsvarets forskningsinstitutt, som visstnok skal være Norges fremste ekspert på Russland og Ukraina, er for øyeblikket taus. For få dager siden proklamerte han besynderlig nok at Russisk intervensjon var utenkelig.  Analysene og kommentarene som har fremkommet i massemedia i Norge bærer med få unntak preg av å anstendiggjøre agendaen til USA og EU i Ukraina, fremfor å gi et nøkternt og mest mulig ufarget blikk på situasjonen (et unntak akkurat her er NRKs kommentator  Gro Holm: se kommentar). Leser man for eksempel amerikanske Foreign Policy og «eksperter» som Timothy Snyder, ser man samme tendensen til å la ideologiske føringer og følelser styre analysen. Men i USA finnes det også mange dyktige og etterrettelige analytikere som kommer til uttrykk, selv om deres analyser dessverre ikke tas til følge av USAs administrasjon.

Dette er både bekymringsverdig og betenkelig for Norge og Vestens del, all den tid analytikernes oppgave er å gi bakgrunnsstoff for både beslutningstagere og ikke minst offentligheten i presumptive “demokratiske” samfunn. Man er avhengig av noenlunde sannferdig informasjon. Om ikke analysen tilstreber en objektivitet i den grad det er mulig, så er analyseverktøyet ikke brukbart til noe annet enn retorisk fyllstoff for å motivere en politisk og strategisk agenda uten motforestillinger.  Det synes å herske et norsk utenrikspolitisk miljø som fortsatt er ganske fasttømret i en kald-krigstenkning. Et paradigme som burde vært forlatt. Tilliten og lojaliteten til offisielle amerikanske kilder og politiske myndigheter har vært ensidig. Hvorvidt disse analytikerne formidler noe annet «på kammerset» utenfor offentligheten er uvisst. Men politiske beslutninger og uttalelser bærer ikke preg av det.

Ситуация в СимферополеUkraina_krim_russiske_soldater_2

Fraternisering på Krim

Geopolitisk forspill ­– aggressiv vestlig ekspansjon
For de av oss med litt kjennskap til både russisk politikk, tenkemåte og geopolitikk generelt, er det ikke noe sjokk eller overraskelse å se Russland agere som de gjør. Etter Sovjetunionens oppløsning har NATO omringet Russland. Og takket være en særdeles udugelig og korrupt vestlig støttet ledelse under Boris Jeltsin kunne NATO og USA utbre sitt hegemoni i lang tid uhindret, mens russere flest murret. Da spiller imidlertid Putins mange innenrikspolitiske mangler liten rolle, fordi russere har en patriotisk stolthet som veier mye tyngre enn materiell velstand når den blir presset hardt nok. Dette har historien vist med blodige spor fra andre verdenskrigs slakteri.  Å bedømme Russlands kollektive psykologi og selvforståelse med vestlige øyne har lite for seg, om man vil forutse og forstå deres handlemåte.

Vestens kompromissløse og krigsvillige holdning i “konfliktløsninger” i land som Libya og ikke minst i Syria (hvor opprørerne ville ha blitt støttet med intervensjon om ikke Russland klarte å sette USA sjakkmatt diplomatisk), har lært russerne på nytt at det er vilje til makt bak retorikken. Noe som er realpolitikkens eneste farbare vei. Her har Vesten vært læremestre, også nå i Ukraina hvor det ikke kom noen anbefalinger fra EU, USA eller NATO-land om å respektere avtalen som ble inngått 21. februar. Avtalen mellom opposisjon og styresmakter var ment for å stake ut nyvalg  og umiddelbare politiske endringer .

Russlands reaksjon den siste uka er logisk. Særlig i lys av de aggressive signalene fra ukrainske nasjonalister  som skapte engstelse hos russiske minoriteter på Krim og Øst-Ukraina. Muligheten for en fremtidig utvikling der OSSE eller en NATO/EU-ekspedisjonsstyrke skulle kunne underminere Russlands interesser i området, har kanskje også spilt en rolle. Som tidligere skrevet, vil ikke Russland gi slipp på det strategisk viktige brohodet under noen omstendigheter. Det burde enhver strategisk analyse som fortjener navnet ha som fundament. Men ikke minst burde politiske beslutningstagere ha dette klart i mente. Forsøket på å spille Russland ut på sidelinjen i deres egen bakgård, viser til fulle en korttenkt strategisk stupiditet og inkompetanse. Noe det hardt prøvde ukrainske folk vil måte lide for i lang tid fremover.

Det handler om å komme først, ettersom NATO og Russland gjensidig aldri utfordrer hverandre direkte. Som under den kalde krigen fører man krig ved stedfortredere [proxy-wars].  Men Vesten har utvilsomt hovedansvaret for den siste utviklingen. Ikke bare i Ukraina, men og globalt. En mer stabil verdenssituasjon kunne ha hersket om man hadde respektert Russland som en likeverdig forhandlingspartner. Men som tidligere nevnt her på KULTURVERK, er kampen om unipolart hegemoni et neokonservativt prosjekt som administrasjonen til Obama har videreført og intensivert.

UKRAINE-POLITICS-UNREST

Maidan-plassen i ruiner

Hva nå Ukraina og verden?
Den vestlige delen av Ukraina har allerede valgt Vesten. For dem finnes det per i dag ingen vei tilbake. Deres retorikk har malt dem inn i et hjørne. Men opportunisten og oligarken Timosjenko er snarrådig og annonserte nylig en reise til Russland 3. mars (som hennes parti nå i etterkant benekter, se lenke). Dette viser en mangel på realitetsforankring vedrørende hennes egne maktambisjoners mulighet. Men og realisme. Ukraina må alltid innfinne seg med at de ligger i sin største nabos interessesfære, som de deler historie og i stor grad skjebne med.

IMF rasler med pengesekken, men 35 milliarder dollar i lån over tid er ingen hjelp som i seg selv vil kunne løse Ukrainas dype problemer. Hverken strukturelt, økonomisk, sosialt eller demografisk/kulturelt. Spesielt med tanke på at markedsliberaliseringen og frihandelsavtalene, som er en forutsetning for både IMF og EU-tilpasning, vil gå hardt utover de som allerede har minst.Ukrainas sårbare industri og eksport-sektor er særlig utsatt. Ytterligere nedskjæringer vil raskt føre til oppblussing av nye opptøyer anført av radikale grupper som ikke har noe å tape, og en befolkning som har tapt nesten alt.

Om USA og Vesten nå vil ramme Russland økonomisk som straff for å ha sikret Krim og isolere landet politisk (slik USAs utenriksminister John Kerry nå uttaler gjennom å utestenge dem fra G8), så vil den kompromissløse linjen til Russland bli forsterket på bekostning av den forhandlingsvilje de har vist i tilfellet med Syria. Men også nå senest på Maidan (med en avtale de vestlig-støttede valgte å bryte, som igjen forverret konflikten). Det vil bety at de «demokratiske» NATO-intervensjonenes tid kan være forbi. Russland ser ikke lenger noen grunn til å kutte ut støtten til potensielle allierte i Midtøsten og verden ellers. I bakgrunnen er Kina en joker som per i dag lener seg mer mot Russland enn Vesten. Russland har sett USA og NATO i kortene, og vet at for dem er forhandlingsbordet ikke den foretrukne veien. Derimot raske og aggressive intervensjoner. Enten direkte som ved bombingen av Libya, eller gjennom våpenstøtte som i Syria. Derfor har vestlige anmodninger om å komme til forhandlingsbordet ingen troverdighet for Russland lenger. Makten og mistilliten råder.

Noen fullskala invasjon av Ukraina fra Russland er neppe realistisk. Det er Krim som skal sikres og eventuelle kjerneområder i øst om de skulle trues av aggressiv ukrainsk nasjonalisme. Men skulle de nye makthaverne i Kiev og deres støttespillere i EU/USA igjen utvise mangel på realpolitisk forståelse drevet av kortsiktighet, kan konflikten raskt eskalere. Derfor er fraværet av gode og nøkterne analyseverktøy hos norske og vestlige myndigheter potensielt meget farlig. Å se bort fra avgjørende faktorer som er utslagsgivende for krig og fred er ikke bare skjødesløst, men også et mulig tegn på hegemoniske krampetrekninger.

Lytt til dybdeintervju med Stephen Cohen, tidligere rådgiver for Bush, professor på Princeton og kjenner av Russlands indre forhold og nærstående tidligere president Gorbatsjov

Les aktuelt intervju med den russiske geopolitikeren Alexander Dugin her som gir et godt inntrykk av russisk strategi og tenkemåte

Kommentar fra CNN: West, why are you surprised by Russia’s aggression in Ukraine?

 

Relevante linker

Careful what you wish for in Ukraine

Obama: the hypocrite-in-chief

Ukrainian Navy Commander says he swore allegiance to people of Crimea

Ukraine troops in Crimea change sides to back pro-Russia authorities

 

Relatert

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Konflikt, lidelse og intervensjon

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

  • Breidablikk

    Litt til siden: “Høyre sektor”-symbolikk fra Kiev. Se eks. video under, hvor de paramilitære
    benytter “Wolfsangel”-runen som symbol. Dette symbolet ble brukt minst av en
    av de mest kjente SS-enhetene «Das Reich» under krigen. Se art.

    Det interessante her er bildene i videoen, av symbolikk på personer (Wolfangel – armbind), gatevegger (solkors) og skjold (SS), ikke nødvendigvis journalistens fortelling.

    Min mening er at man likevel skal vokte seg for enkelt å kalle de paramilitære for “nazister”, slik som i russisk vulgær propaganda. Selv om de paramilitære anvender “skummel” symbolikk og tvilsom retorikk fra nazifortiden. Men dette burde være tilstrekkelig til å sette spørsmålstegn ved vestlige politikere og journalisters varme omfavnelse av det nye “demokratiet” i Ukraina. Mulig det snarere må beskrives som et “paramilitært kuppregime” – i den grad paramilitære styrker anvendes for å gjennomføre kuppet og for å regjere. Igjen: uten verdivurdering fra min side. Men man bør jo som minimum prøve en objektiv beskrivelse av de reelle forhold.

    For interesserte, se flere innlegg om “høyre sektor” i min historikk.

    http://no.wikipedia.org/wiki/2._SS-divisjon_%C2%ABDas_Reich%C2%BB

    • Breidablikk

      Her TV-program om “høyre sektor” og de paramilitære på Maydan. Fra
      russisk TV – og derfor selvfølgelig ikke objektivt, trolig framstilt i
      verst mulig lys. Men likevel interessant, for de “verste scener” må også
      tas med i betraktningen, på samme måte som man må forutsette hos mange
      demonstranter de edleste motiver og uselviske beveggrunner: få slutt på
      et korrupt regime.

  • John
  • Pluto

    Takk Kulturverk, for nok et meget leseverdig – og ikke minst; dagsaktuelt innlegg!

    Ukraina-problematikken er kompleks og – intrikat! Det er uendelig mange tråder og – agendaer. Både Russland og Vesten har sine strategier og – geopolitiske føringer. Propaganda drives fra alle hold, som om det skulle være en krigssituasjon; hvilket det faktisk er i (dette) grenseland, og i denne forlengelse som en borgerkrigslignende tilstand. Mange spaltemeter er allerede blitt skrevet, og ennu er vi bare ved begynnelsen av dette drama på europeisk jord. Etterrettelig og objektiv informasjon og sannferdige analyser er ofte fraværende i en ganske så konform og ensrettet tabloidisert medieverden. Portalen Kulturverk er i denne sammenheng befriende oppdatert og tilforlatelig, og analysene holder således en høy standard. Det selvstendig tenkende mennesket fryder seg! –

    Signaturen Breidablikk nevner noen interessante paradokser i sin kommentar på denne post. Fenomenet «Høyre Sektor» og (sitat fra BB); «…å sette spørsmålstegn ved vestlige politikere og journalisters varme omfavnelse av det nye ‘demokratiet’ i Ukraina…». Dette har jeg skrevet litt mere utførlig om selv også. Det kan leses her;

    http://www.document.no/2014/02/provaktorer-er-los/#comment-1264288396

    En autonomisert øst-vest sone-løsning gjennom en Ukrainsk stats-føderasjon kommer jeg litt inn på her;

    http://www.document.no/2014/03/putin-ber-parlamentet-om-godkjennelse-til-a-bruke-militaeret-i-ukraina/#comment-1267765706

    Og – for de mer vitebegjærlige: Litt mere opplysende informasjon, hvor det nasjonale borgervernet «Høyre Sektor» viser flere sider av seg selv, som forteller oss at denne militsen er like «komplisert» og mangefasettert som alt annet i Ukraina for tiden – hvor intet er sort/hvitt, men heller en stor fargeskala av nyanser hva politiske sjatteringer angår. Bedøm selv:

    Intervju med Dmytro Yarosh, leder for Høyre Sektor (Pravy Sektor) her;

    http://seansrussiablog.org/2014/02/07/interview-dmytro-yarosh-leader-right-sector/

    Høyre Sektor vil ikke med i EU;

    http://en.wikipedia.org/wiki/Right_Sector

    Høyre Sektor-militsen sitt Manifest;

    Og her, hvor ingen «nazisme» er mulig skulle man vel tro: Høyre Sektor i konkret samarbeid og samforstand med jødiske ledere og Ukraina sin Israel-ambassadør, hvor organisasjonen garanterer jødenes sikkerhet og at den vil motarbeide «antisemittisme» og «rasisme»;

    http://www.friatider.se/ukraina-hogersektorn-lovar-bekampa-antisemitism

    Etterord: Jeg behøver ikke nevne det, for det burde være stringent og logisk klart for alle selvstendig oppegående, men gjør det likevel: Intet er mere misbrukt enn begrepet «fascisme». Det betyr tilsynelatende alt; og dermed egentlig, absolutt ingenting!

    Pluto

    • Breidablikk

      At “Høyre Sektor” trolig ikke er så nazistiske og “antisemittistiske” som russerne påstår – og europeerne lukker sine øyne for – er bra (hvis det virkelig er slik) Men det er ikke tilstrekkelig for en egentlig vurdering. Jeg føler at man må gå et par hakk lengre og skilt sterkere mellom bevegelsens hensikter og motiver, verdier og overbevisninger – og dens faktiske rolle i politiske begivenheter.

      Poenget: motivene kan være edle og hensiktene forståelige. Men paramilitær revolusjonær virksomhet er ikke i min smak. Det fører ikke mye godt med seg, hverken på kort eller lang sikt. Ukraina, ikke engang Vest-ukraina, var i en slik situasjon – eksempelvis okkupasjon av fremmed og fientlig makt, eller diktatorisk, voldelig regime – som rettferdiggjør det vi har sett av vold, drap og hærverk. Det er trolig bare i en historisk ettertid at revolusjoner framstår som romantiske!

      Etter min mening har befolkningen i Ukraina, som ikke istemmer det nye regimets kurs, god grunn til å frykte for framtiden – og russerne god grunn til å gripe inn, uten endog noen annen nødvendig motivasjon enn beskyttelse av russisk og russisktalende befolkning.

      Dette ikke nødvendigvis som en kritikk mot Plutos innlegg, men som et naturlig og nødvendig tillegg, også til mine egne innlegg ovenfor.

      Grunnet slett vestlig mediedekning og stereotyp vestlig tenkning er det vanskelig med god vurdering. For russisktalende: interessante russisk debattprogram om disse spørsmålene:

      Rimelig saklig, med reell meningsuenighet fra debattanter, noen av dem med reell erfaring fra de siste begivenheter:
      http://www.1tv.ru/sprojects_edition/si5905/fi29769

      Mer “populistisk”
      (http://www.youtube.com/watch?v=4nJfC06anWQ&feature=em-subs_digest)

  • Det er ingen her som betviler Bukkvolds utdannelse eller erfaring, men de uttalelser han har kommet med i media samsvarer dårlig med hans kvalifikasjoner og mandat som analytiker. Som nevnt i artikkelen over, vet vi ikke hva som diskuteres i bakrommet utenfor offentligheten hos FFI, UD, NUPI etc., annet enn at analysene da selvfølgelig har en annen karakter. Likevel, om man har et ønske om en informert offentlighet som og kan legge et grunnlag for politiske beslutninger i siste instans, så behøver man at analytikerne viser ulik scenario basert på realiteter og realpoltiske muligheter, og ikke oppdragsgivers ønsker.

    I denne saken sto det for oss som åpenbart at en militær reaksjon fra Russland var fullt ut mulig på Krim, ettersom dette er et brohode som vi nøkternt i forkant kunne konstatere at Russland ikke ville gi opp under noen omstendigheter.

    Analyse er ikke spådomskunst, og kan ta feil, og tar i mange tilfeller også feil, selv om analysen i seg selv er god, det må den våge å gjøre, men å utelate faktorer som forklarer en geopolitisk aktør med motstridende interessers handlemåte, viser at analyseverktøyet ikke fungerer.

    I tilfellet med Russland er spesielt den manglende forståelse for Russlands handlemåte i forkant, og i etterkant, påfallende, i og med at Russland i over 20 år nå har opplevd å få sin geopoltiske rolle desimert og redusert, og var inntil Syria nærmest trengt ut av Midtøsten. Russlands kollektive slevforståelse er vesentlig for å forutse og forstå Russlands handlemåte geopolitisk, og da nytter det ikke å tenke som i Vesten, men man må forsøke å tenke som en russer uten bias/fordommer.

    Men om man ønsker å bedrive retorikk i offentligheten for å kunne drive frem en politisk agenda, så har selvsagt slike “analyser” sin funksjon. Men da burde de gis et annet navn.

    Red.

    • Breidablikk

      Gode poenger her. Vi må ha forståelse for russisk selvforståelse, og innrømme ovenfor russerne det vi uten videre forutsetter hos oss selv: de edleste hensikter og ærligste følelser.

      • christian paus

        Well put, eller for å ta den lengre, ha forståelse av at både de godeste og sletteste egenskaper man selv har, er det helt naturlig at den andre har også. Sann egenforståelse og selvinnsikt kommer man langt med, bare synd at det er så få som besitter den. Moralisme og strategisk tenkning fungerer som regel veldig dårlig. Både ukrainere og russere har den historiske “retten” og legitimiteten på sin side, sett fra deres respektive ståsted.

        “Forbryteren”, the perp, her er Vestens utidige innblanding og subversjon som ikke tjener hverken ukraineres, russeres eller Oksidentens interesser på lang sikt.

        • Breidablikk

          Selvfølgelig. Jeg har nettopp sett Putins pressekonferanse på russisk TV. Uansett hva man mener om det, må man innse at Putin og det “kollektive Putin”, det russiske lederskap, framstår troverdig ovenfor seg selv og egen befolkning.

          Det er samtidig selvfølgelig, jfr. artikkel og innlegg ovenfor, at Putin og russerne forfølger langvarige strategier i forhold til Ukraina og Vesten. Her er det selvfølgelig snakk om egne interesser og fordeler. Alt dette framstår som selvfølgelig, og det skrives mye om dette i vestlig presse. Det jeg føler mangler, er forståelsen av russerne som “gode og fornuftige” – iallfall at russerne har selv en erfaring og følelse av å stå på anstendighetens og fornuftens side. Og interessant nok: jeg ville tro at Putin framstår som minst like troverdig ovenfor sitt egen folk enn noen av de vestlige ledere. Om ikke mer. .

  • Den amerikanske jøden James Howard Kunstler, tidligere journalist for Rolling Stone, i dag forfatter og radiovert på heltid, nær venn av Nikos A. Salingaros, har nettopp publisert et glimrende innlegg om USAs og vestens hyklerske rolle i Ukraina: http://kunstler.com/clusterfuck-nation/lets-you-and-him-fight/

    • christian paus

      Pardon my french: jævlig godt skrevet av Kunstler med få ord. Takk!

  • Anarken

    Debkafile har en interessant analyse, nemlig at Russland ha skaffet seg et maktmiddel overfor USA for å fjerne et rakettskjold og skal ifølge DF ha satt følgende krav for Ukraina i hemmelige forhandlinger som går mellom Moskva og Washington via Berlin:

    However, according to our US and Russian sources, Putin is after
    hard, practical strategic gains, principally, a demilitarized Crimea
    that would not threaten Russia from its western doorstep.

    In fact, the Russian president has couched his demands for further negotiations under four headings:

    1. The Kiev government whichever form it takes must sign an obligation to abstain from any ties with NATO.

    2. Neither the US, NATO or any other power will deploy X-Band or BX-1
    radar stations on Ukraine territory whether on land, sea or air. This
    guarantee would additionally cover elements of an anti-missile missile
    shield and ballistic missiles placing Russia in their sights.

    3. Restrictions will govern the types of weapons allowed the Ukrainian army.

    4. Local military bodies will be established to protect the Russian-speaking and ethnic Russian regions of Ukraine.

    Putin emphasized in his conversation with Merkel that, until those four
    conditions are met, Russian forces would remain where they are in Crimea
    and if this was deemed necesssary, advance into other parts of Ukraine.

    Les mer her: http://www.debka.com/article/23724/Moscow-will-halt-military-steps-in-Ukraine-%E2%80%93-only-after-a-US-guarantee-not-to-post-missile-shield-there-

  • Borgar

    “Analysene og kommentarene som har fremkommet i massemedia i Norge bærer med få unntak preg av å anstendiggjøre agendaen til USA og EU i Ukraina”

    Anstendiggjøres i de få tilfellene en agenda overhodet omtales. INGEN snakker om Victoria Nuland, annet enn i “Fuck the EU”-konteksten. At opptaket med all tydelighet viser amerikanernes hånd bak kuppet mot Janukovitsj-regjeringen, er tydeligvis ikke relevant informasjon. USAs motiver og rolle i Ukraina KOMMER OVERHODET IKKE PÅ BANEN i massemediene, slik at man får et desidert inntrykk av Washington som bare rene observatører i konflikten. Vi snakker om tilnærmet total blackout. Dette er kriminelt, og gjelder ikke bare dekningen av krisen i Ukraina, men hver fordømte gang en alvorlig internasjonal hendelse med USA som instigator, inntreffer: Libya, Syria osv.

    En etterrettelig analytiker jeg selv setter pris på, er Stephen Cohen:
    http://www.thenation.com/blog/178511/stephen-cohen-western-recklessness-could-spark-new-cold-war-divide-ukraine

  • Pluto

    QUO VADIS; UKRAINA OG RUSSLAND? – En gjennomgang, og en mulig realpolitisk-fredelig avslutning.

    Stridens innerste kjerne, mine gode- og svært etterrettelige debatt-venn Breidablikk, samt den ærede, frimodige Redaksjon i Kulturverk – vil jeg gjerne få redegjøre litt nærmere for med noen «få» ord her. Så; siden vi skal være balanserte, objektive og analytisk sannferdige, så må vi også ta med noen punkter hva gjelder russerne selv versus «det Ukrainske problem»; altså gå bak deres egen propaganda, som selv Breidablikk erkjenner at er der. – Russland har nå innført internett-begrensninger, slik at det russiske folk ikke på et fritt og selvstendig grunnlag skal kunne få, og dermed bedømme informasjonsflødet fra – som det heter; «ukrainske separatister og nasjonalister». Denne sensur (landet er ikke formelt i en krigssituasjon) burde være helt unødvendig, om Russlands agenda og ditto agerende er moralsk, politisk og territorialt-militært forsvarlig som adekvat reaksjon.

    EU og Vestens propaganda og deres subversive virksomhet i Ukraina er nøye behandlet, både av Kulturverk og fra undertegnede sin side (ikke minst på nettstedet Document.no), samt i innen frie alternative medier internasjonalt. Som den sannhetssøkende og politisk vitebegjærlige person jeg er, så er det essensielt at man får med seg helhetsbildet, da kun dette gir oss den informasjon man trenger for å kunne forstå og eventuelt lære av det dramaet som nå utspiller seg på det sør-østlige europeiske kontinent.

    Så la meg begynne med to viktige hendelser fra det siste døgnet:

    1. I FNs sikkerhetsråd (mandag den 3. mars), så tok faktisk Kina ordet og erklærte at «…Kina står ved sin politikk om ikke-innblanding». Dèt var ganske oppsiktsvekkende, for Kina og Russland har stått fast på dette primær-standpunkt når man har konfrontert Vestens innblanding i Syria-konflikten de siste tre år. Parolen vedrørende det rettsstatlige suverenitets- og non-intervensjons-prinsippet om «ikke-innblanding i et lands interne anliggender» har vært kronargumentet overfor Vestens aggressive, inhumane krigs-politikk og ditto menneskelige- og nasjonalstatlige krenkelser overfor andre suverene stater. Russland hadde håpet på at Kina ikke ville uttale seg overhodet, slik at de ikke «skulle møte seg selv i døren». Det kan virke som om Kina nå tar avstand fra Russlands handlinger på Krim-halvøya. Det vil i så fall være et alvorlig tilbakeslag for Putin – men også en tankevekker, som kan hjelpe ham til å sette en grense for videre militære operasjoner.

    Meldingen fra FN lød som helhet: «I Sikkerhetsrådet tok Kina ordet og fordømmer voldsbruken den siste tiden, uten å spesifisere nøyaktig hvilken voldsbruk. Kinas FN-ambassadør sier at Kina står ved sin politikk om ikke-innblanding.»

    Under FN-sesjonen så viste den russiske FN-ambassadøren; Vitalij Tsjurkov, opp et privat brev fra den nå avsatte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj som «bevis» på at dette var en ulovlig avsettelse og dermed de jure illegitim. Både Tsjurkov og «Janus»-Janukovitsj beskriver den nye regjeringen i Kiev som «illegitim» ved at Janukovitsj ble offer for «et kupp iscenesatt av nasjonalistiske opprørsmakere», og fastholder at Russland ønsker å gjeninnføre demokratiet i Ukraina. – Bruken av Janukovitsj som «sannhetsvitne» og Russlands statement (statsminister Medvedev) om at den avsatte president fremdeles er den rettmessige leder av Ukraina (inntil en rettskraftig dom for embetsmisbruk foreligger) svekker Russlands troverdighet i sak meget sterkt – og er nest inntil uforståelig.

    At Russland her «lener seg til» den kriminelt belastede Viktor Janukovitsj, ved at Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkov må henvise til denne maktpolitisk diskrediterte korrupte oligark-tjener for å legitimere Russlands militære forehavende på Krim-halvøya, er, for å si det rett ut; en diplomatisk kardinalfeil. For er det noen person som det ukrainske folk både i vest og sør-øst ikke vil ha tilbake så er det denne president-fatale. For; og dèt er meget viktig i denne sammenheng – det var jo nettopp Janukovitsj som allerede for to år siden begynte de «undergravende» forhandlinger «under bordet» med EU og andre vestlige tjeneste-aktører! I forholdet til Russland, så var dette et dobbeltspill, som er den direkte årsak til den tragedien, som tilslutt utspant seg i Ukrainas midte.

    2. I en meningsmåling i Russland (mandag den 3. mars), så sier hele 73 prosent av russerne, at de ikke vil ha noen konfrontasjon med Ukraina, m.a.o. militær løsnings-invasjon! Og ikke er dette merkelig, da Ukraina er Russlands broder-nasjon, hvor religiøse-, tradisjonelle-, kulturelle- og ikke minst slektskaps-bånd knytter disse sammen i en historisk livslinje tilbake til Russland og Kievs vogge for over tusen år siden. Her kan leseren oppdatere seg på de historiske linjer;

    https://sv.wikipedia.org/wiki/Ukraina

    http://en.metapedia.org/wiki/Ukraine

    Den historiske tradisjonens kontinuitet: Staten Kiev-Rus;

    https://sv.wikipedia.org/wiki/Rurik

    https://sv.wikipedia.org/wiki/Nestorskr%C3%B6nikan

    ***
    Mellomspill – ved det som var: Russland har (med Kina som trofast alliert), med hell og diplomatisk kløkt, manøvrert seg politisk smidig og raffinert vedrørende verdens konflikter (ofte initiert, orkestrert og iscenesatt av Vesten). Syria-konflikten var Putins store seier som strateg og – statsmann! I året som gikk, så ble han kronet til «Årets mann». Ikke minst etter at han også gav Edward Snowden fripass og midlertidig asyl-beskyttelse i Russland. – President Putin er en karismatisk leder, og en personlighet, som virkelig bryr seg om Russland og landets framtid. Er det noen som har satt USA og Vestens mer eller mindre middelmådige «lederskap» sjakk matt gjennom et skikkelig politisk håndtverk, så er det nettopp denne «troen forsvarer» (de kristne i Syria). OL- ble kronet med seier; ingen dobbeltmoralske, homo-hysteriske ekstremist-utfall fra Vestens side kunne ødelegge denne triumf. – Så kom «Ukraina-gate» dalende ned på Putins hode. Og i dette kaos er vi nå, hvor Putin og Russland plutselig er blitt selveste «Belsebub» og med ett nesten venneløs. –

    Kjernen i denne russisk-gordiske knute er dette: Den bakenforliggende årsak og dermed det meget viktige premiss for president Putins militante framferd over for Ukraina – hvor Krim-halvøya er skueplass for hans veto – er Ukrainas mulige inntreden i EU og NATO! Dette er noe, som Russland aldri kan akseptere, og dette er det russisk-ukrainske «problemets mor». Dette skrives det ikke så mye om, men er desto viktig og vektig at få frem; både i en politisk-psykologisk kontekst, så vel som geopolitisk strategisk, militært og økonomisk. Svartehavets enormt viktige port for Russland er Bjørnens livsnerve, rett og slett! –

    ***
    Så til det innenrikspolitiske Russland: Maidanplassen i Kiev, folkeopprøret og palass-revolusjonen som fulgte; http://en.wikipedia.org/wiki/Euromaidan – «skremte vannet» av ledelsen i Kreml. For det er bare et par år siden, at noe lignende kunne være i ferd med å skje inne i Moder Russland selv. Også her hadde Vestens NGO-infiltrert motstandsrekkene naturligvis, men de liberale vest-vendte-russere var likevel få. Den store majoritet av Putin-protesterende var russiske nasjonalister av ymse slag; fra moderate nasjonalister, til ultra-nasjonale, til nasjonal-bolsjeviker, russisk-religiøse fascister og – ikke minst; russiske sosial-nasjonalister (derav også rene nasjonal-sosialister). Menge «nasjonale» subkulturer finnes også i Russland, som bedriver voldsaktivisme mot eksempelvis andre etnisiteter, muslimer, jøder og homofile. –

    La oss altså slå fast følgende kjensgjerning: Det er ikke bare i Ukraina (og andre steder i Europa) at det gjærer blandt folket, og at den patriotiske selvstendighets-rusen i høyeste grad er tilstedeværende i ulike former. Og, at dette er Kremls største mareritt; at slike masse-uroligheter skal antenne Den russiske føderasjon og skape ustabile forhold. For også i Russland, så har man politiske typer som Janukovitsj-opportunister, pengegriske oligarker og kriminelle verk som russisk-mafia, som påvirker det russiske samfunnet svært negativt. Det er også enorme sosiale problemer i forholdet by og land, hvor sistnevnte består av en utbredt sosial og økonomisk nød og fattigdom. De strukturelle forhold utover landet er på sovjet-stadiet, og storbyenes rikdom er en grell kontrast på denne dype urettferdighet. Også Russland trenger egentlig en folkelig «revolusjon», som selvfølgelig best gjennomføres via valg og dialog, så det er å håpe at president Putin gjennomfører den modernisering strukturelt, teknisk og materielt som trengs for å heve levestandarden sosialt og økonomisk. For nasjonal holdning er solidarisk holdning rent folkelig – ikke bare militær opprustning for den ytre fiende! –

    Summa summarum for Quo Vadis Ukraina og Russland:

    De to ufravikelige vesentlige punkt som skjebnens «fait accompli»;

    1. Den fysisk avsatte og nu landflyktige eks-president Viktor Janukovitsj som flyktet etter at politiet resignerte/byttet side, med bakgrunn i en voldelig/fysisk/protesterende masse-revolt mot en oligark-elite som ikke ville gi vike for folkets krav; er et fullbyrdet faktum.

    2. Den russisk-initierte militære Krim-besettelse er et fullbyrdet faktum, selv om ukrainske styrker på Krim-halvøya ennu ikke har latt seg overtale til nedleggelse av våpen og overgivelse. Men slik situasjonen er pr. nå, så er det hele et tidsspørsmål før den ukrainske styrken må gi opp (vann, strøm og andre livsnødvendige forsyninger er avskåret av russisk militær). –

    Isteden for å rasle med krigsretorikken, så må myndighetene i Kiev godta den faktiske situasjon og finne en diplomatisk løsning med russiske myndigheter. Det er intet de mere vil. Dette vil dempe spenningen betraktelig, og den midlertidige sette-regjeringen i Kiev vil bør raskt erkjenne at det også kommer hverdagslige tider etter dette, hvor man er nødt til å leve i samforstand med storebror som det «lille russiske» Ukraina grenser til.

    Staten og nasjonen Ukraina må realpolitisk erkjenne og akseptere – som Georgia måtte det, at de territorielt/geografisk er innenfor Russlands innflytelsessfære. Dette faktum kan ingen forandre, og vil så for alltid forbli status quo. Russland på sin side bør nå så fort som mulig konsentrere seg om å skape et fornyet tillitsforhold til Ukraina slik at ustabilitet kan bli til stabilitet, samt finne en verdig kandidat for Regionpartiet som kan stille opp i det valget som Ukrainere skal gjennomføre den 25. mai. Man bør fra russisk hold godta den midlertidige regjering som nå de facto sitter i hovedstaden Kiev. Russland kan ikke fjerne denne regjering uten en delvis- eller fullskala-invasjon; altså gjennom en militær intervensjon og besettelse ved okkupasjon. Om så tragisk skulle skje, så vil Russland vinne militært, men tape politisk goodwill så vel som sin egen nasjonale anseelse, og for alltid skape et evigvarende «balkanisert» konfliktområde, som hverken tjener det vest-slavisk-ukrainske- eller det sør-øst-slavisk-ukrainske/russofile folk – eller gagne føderasjonen Russland selv. –

    ***
    Den siste tids dramabilder som forteller mere enn de tusen ord: Freelance-fotograf Sergej Ponomarev har reist til Krim-halvøya for New York Times. Her kan vi se noen av bildene (jeg ikke har sett før andre steder), som han har tatt de siste dagene fra begge fronter, samt lese et intervju om hvordan det har vært å dekke opptøyene i Kiev;

    http://lens.blogs.nytimes.com/2014/03/03/covering-the-russian-army-in-crimea/?_php=true&_type=blogs&smid=tw-nytimes&_r=0

    MITT ønske av et råd til President Putin er å vise storsinn ved å frigi den ukrainske flåte på Krim-halvøya og rekke ut en forsonende hånd til ALLE Ukrainere. Da vil den liberale midlertidige interim-regjeringen i Kiev være satt sjakk matt ved at videre «krigsretorikk» overfor vesten ville være meningsløst og direkte kontraproduktivt, da de fleste ukrainere faktisk vil ha fred i sitt eget land. Så, for å dempe den spente situasjonen og igjen ta initiativet, så ta på deg statsmannshanskene igjen, Putin, for dèt «spillet» kan du jo så drevent godt, hvilket du allerede har bevist gjentatte ganger de siste par år. For når alt kommer til alt: La ikke EU, USA og NATO få noen flere gratis-poeng, for de fortjener det så absolutt ikke! For også her vest, så ha vi kun et skinndemokrati, og hvem vet, hva fremtiden vil bringe av oppstander og opprør også her, når folket ikke lenger makter den destruksjon og ødeleggelse som allerede kan skimtes på vårt europeiske kontinent, hvor himmelen ikke lenger er blå og klar, men dunkel og truende, hvor man allerede nå kan skimte den storm som langsomt men sikkert er i anmarsj – 100 år etter Den første verdenskrig; «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger»…

    Pluto

  • Vil takke for mange interessante og gode kommentarer her som utfyller helhetsbildet.

    Det er ingen spåmenn her og akkurat hva som vil skje kan man ikke si helt sikkert, men man kan anta med en viss grad av sannsynlighet i den grad man har med overveiende rasjonelle aktører. Det er som før beskrevet ikke vanskelig å finne rasjonale både for Ukraineres misnøye og påfølgende opptøyer med ønske om regime-endring, Russlands intervensjon på Krim for å hegne om egne strategiske interesser i sin “bakgård” eller snarere forgård (som en parallell til USAs Monroe-doktrine i forhold til Latin-Amerika) eller USA/NATO/EUs ønske om ekspansjon. Men det man kan betegne som lite konstruktivt og spesielt konfliktfremmende er den siste aktørens (Vesten) beteende som nødvendigvis om man kjenner Russlands strategiske prioriteringer ville føre til akkurat det scenarioet vi nå opplever.

    Her på KV publiserte vi en analyse som forutså dette, men vi anbefaler alle interesserte å lytte til Stephen W. Cohens intervju på The Nation, ikke bare fordi han forutså det som skjedde, men fordi han gir et helhetsbilde ingen annen kommentator vi har hørt/lest, hittil har kommet med. Som tidligere rådgiver for Bush, professor på Princeton og kjenner av Russlands indre forhold og nærstående tidligere president Gorbatsjov, så har han en god bakgrunn for sine analyser som er lite farget av ideologi/fordommer. Ta dere tiden og lytt til det om dere vil få en dypere kjennskapt til Russlands beveggrunner og opptakten til konflkten (så takk til “Borger” for den lenken):

    http://www.thenation.com/blog/178511/stephen-cohen-western-recklessness-could-spark-new-cold-war-divide-ukraine

    Hva nå for Ukraina?

    Den store faren en balkanisering, hvor konflikten eskalerer til det Ukrainske kjernelandet, og irregulære voldelige grupperinger tar saken i sine egne hender, enten det dreier seg om vold mot russere eller omvendt. Hittil har det vært noen sammenstøt, men det har til nå vært begrenset i omfang.

    Skulle konflikten ta av og Russland oppfatter at den russiktalende minoritet blir angrepet og forfulgt, så kan Russland intervenere og konflikten vil eskalere. Dette vil og gjøre avgrunnen og sårene fra historien enda dypere og gjøre mulighetene for en fredelig sameksisten mellom russisktalende og ukrainere ellers nærmest umulig i lang tid fremover. Det er å håpe at de nye makthaverne i Kievs realpolitiske instinkt utvikles raskt og at de innser at en pragmatisk linje, uansett hvor ydmyket de nå føler seg, er den eneste som kan unngå blodbad og ytterligere ydmykelser.

    USA har til nå kommet med retoriske utspill som har varslet en økonomisk og politisk isolering av Russland. Men fornuftigere stemmer har ytret seg tydelig, nemlig tre av USAs tidligere ambassadører i Ukraina som nå maner Ukraina til å avstå fra å svare militært på noen måte så lenge Russland ikke utvider sin intervensjon, og sette seg ved forhandlingbordet. Viser til denne uttalelsen som og er publisert i Washington Post:

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ikke-var-den-forste-til-a-skyte-7489770.html#.UxXbPF6VvAQ

    Om Vesten, og dermed det vestvendte Ukraina; slår inn på en realpoltisk og realistisk vei (begraver stoltheten og erkjenner internt at det var en strategisk blunder å tilsidesette Russland) og løsning som aksepterer og forstår Russlands geopolitiske interesser og sfære, hvor Krim inngår, og Ukraina ikke blir sett på som en frontlinje mot Russland, er en løsning mulig som kan stabiliseres på sikt, hvor Ukrainas suverenitet ellers gjenopprettes.

    Men om man velger å utfordre Russland, og slik Russere oppfatter det, ringe inn og trenge Russland ved å skyve frem frontlinjene frem, så vil en varig løsning være langt unna, og Europa og verden kan igjen oppleve kaldkrigs tilstander, som for de befolkninger som rammes direkte er alt annet enn kald.

    Vi får håpe Vestens ledere og og Ukrainas nye ledere er sitt ansvar bevisst, for det er de som nå sitter med nøkkelen for neste steg, mens den Russiske bjørnen avventer inntil videre.

    Red.

  • Anarken

    Til opplysning, siste fra NRK etter pressekonferanse:

    – Janukovitsj har ingen politisk fremtid

    Putin kom under sin pressekonferanse i Moskva med skarp kritikk av
    maktovertakelsen i Ukraina og tok samtidig Ukrainas nylig avsatte
    president Viktor Janukovitsj i forsvar, som etter noen på rømmen i
    Ukraina kom seg til Russland.

    – Janukovitsj ville blitt drept i Ukraina, sa Putin, som samtidig slo
    fast at Ukrainas tidligere så mektige man ikke har noen politisk
    fremtid.

    Her et lengre utdrag på engelsk:

    Russian President, Vladimir Putin, on Tuesday said that he only helped his
    Ukrainian counterpart, Viktor Yanukovych, for “humanitarian reasons’’.

    The Russian president said this when he answered questions from the newsmen, adding that Yanukovych has no future in politics.

    “We only did this over humanitarian considerations because death is the simplest way to get rid of the legitimate president.

    However, he said that he believed Yanukovych had risked being killed by protesters when he fled Kiev late last month.

    “I think the protesters would have killed him if he was there,’’ he added.

    He said that about the charges against Yanukovych, that he gave the orders
    to shoot at protesters, though he believed what the impeached president
    told him.

    “It is difficult to say who did what; Yanukovych told me he never gave those orders.

    “When Yanukovych said he was removing the riot police, I told him he will have anarchy and chaos in Kiev.

    “And after he did that, chaos broke out, like I warned him,’’ he stressed.

    Putin spoke scornfully of his erstwhile ally, Yanukovych, who drew his
    supporters from the Russian-speaking part of Ukraine and in November
    agreed to scrap a deal with the European Union under pressure from
    Russia. – See more at: http://www.vanguardngr.com/2014/03/yanukovych-political-future-says-putin/#sthash.B5KrW0uu.dpuf

  • christian paus

    Gerhard Schröder, Tysklands tidligere forbundskanskler angriper EU og NATOs handlemåte i Ukraina, verden slik vi kjente den står kanskje ikke til påske, og det er kanskje like bra:

    http://voiceofrussia.com/news/2014_03_04/EU-facilitates-Ukrainian-conflict-attemps-to-isolate-Russia-wrong-Schroeder-5853/