Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv – 1 av 2 søker “naturens mystikk”, naturens kvaliteter! Nordmenns enestående begeistring for å ferdes i fri natur har vokst med urbaniseringen.  Siden mellomkrigstiden, da arbeiderbevegelsen, anført av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, også kom med for fullt, er hele folket med. Det er derfor en utilgivelig mangel ved lovgivningen for vind- og vannkraftanlegg at den frie naturens kvaliteter ikke får en rettmessig plass. Og mer “fornybar strøm” i Norge setter arvegodset over styr.

Av Nils Faarlund. Tindevegleder, konvertert sivilingeniørfriluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markesverdi – ut, og vi står igjen kun med pengeverdien av landskap med myldrende mangfold. Etter gjentatte spørsmål under Naturfilosofisk seminar den 9. mai 2012, kunne ikke lederen for NVEs vindkraftseksjon komme på et eneste tilfelle hvor hensynet til fri natur hadde vært avgjørende for konsesjonavslag. Typisk nok.

Dei gamle Fjell i Syningom
er alltid eins aa sjaa,
med same gamle Bryningom
og same Toppom paa.

Ivar Aasen

Konsekvensanalysenes hersketeknikk: Abstraksjon av naturens kvaliteter

Mange som har måttet tåle gjentatte nederlag i konsesjonssakene, har fått oppleve at vår lovgivning er skreddersydd for kortsiktige, samfunnsøkonomiske hensyn. Hvilket baner vei for stadig drastiske inngrep i fri natur. Det avgjørende kunstgrepet som våre politikere tok i bruk  etter at de store vannkraftutbygningenes tid var forbi i 1980-årene – mens naturens venner ante fred og ingen fare – var å basere konsesjonsbehandlingen på objektivitet.

Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning, særinteresser – og nostalgi (ifølge Wikipedia en betegnelse for medisinsk diagnose fra 1600-tallet som beskriver «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.»).

Dog, det er et stort men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvalitet underkjennes, eller betraktes som mindreverdig. Fri natur berøves på denne måten sine former og farger. Kvalitetene avfeies av pionerene denne formen for vitenskap, Descartes og Locke, som “sekundære sansekvalitieter” som “ikke er egenskaper ved tingene, men bare eksisterer subjektivt for, eller i, menneskets bevissthet”.

Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markesverdi – ut, og vi står igjen kun med pengeverdien av landskap med myldrende mangfold. Etter gjentatte spørsmål under Naturfilosofisk seminar den 9. mai 2012, kunne ikke lederen for NVEs vindkraftseksjon komme på et eneste tilfelle hvor hensynet til fri natur hadde vært avgjørende for konsesjonavslag. Typisk nok.

Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om, selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne “grønnkraften” råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet.

Hvordan naturvern ble redusert til miljøvern i den politiske prosessen i 1970-årene

Det leder ingen logikkens veg til naturens hemmeligheter.
Dit kommer vi bare med den erfaring vi gjør med innlevelse
og tolker med intuisjon.
– Albert Einstein

Vi som forsvarer fri natur finner ikke bare hold for vårt virke i dypt forankrede innslag i vår kultur i form av en levende friluftslivstradisjon og friluftslivspolitikk, men også hos fremragende forskere innen humaniora og naturvitenskap. Vi kan glede oss over å ha den fremste blant likemenn i den teoretiske fysikken (den mest prestisjefylte disiplinen innen objektivitetsbasert vitenskap) – Albert Einstein – på vår side.

Han skriver i sitt livsfilosofiske “testament” at uten “erfaring gjort med innlevelse” – enemerkene for subjektivitet – er naturens hemmeligheter utenfor rekkevidde. I tråd med Einsteins livserfaring er det altså dypt udemokratisk å definere ut uttrykk for vår hengivenhet for fri natur som mindreverdige i konsekvensutredninger og beslutningsprosesser for energiproduksjon.

Professor ved UiO/TIK, Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk (Universitetsforlaget 2011) gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern, hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier – og hvordan grenseverdiene for forurensning endte i et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for “avbøtende” tiltak.

Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om, selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne “grønnkraften” råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer (“inngrepsfrie naturområder i Norge”) i kmsom prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt. På den måten blir det sjeldenhetsverdien som teller . Ikke egenverdien.

Lar vi kravet om objektivitet råde, stenger vi oss ute fra det fargerike fellesskap som sansene våre åpner for i møte med den natur som får utfolde sine rytmer fritt. Årsrytmer. døgnrytmer, vekstrytmer.

Naturvern er uttrykk for vennskap med stedet

Å bo er å være
venn med stedet
-Christian Norberg-Schulz

Christian Norberg-Schulz er høyt ansett verden over for sin arkitekturfilosofi. Om å bo sier han: Å bo er å være venn med stedet. Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av. Norberg-Schulz anskueliggjør sitt syn ved å oppfordre oss til å slå opp ordet vann i et leksikon.

Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er formelen H2O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt, osv (internett med Wikipedia er ikke noe unntak!). Vår vidgjetne filosofiprofessor, Arne Næss, kom i fremskreden alder i arbeidet med sin dypøkologi/økosofi (om at alt henger sammen) til den samme oppfatningen som Norberg-Schulz , formulert slik: “Naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet”.

Næss, som i de første tiårene av sitt filosofiske virke var preget av sine studier av logisk empirisme i 1930-årenes Wien, kom i sitt 85. år til at “nu har jeg blitt så gammel at jeg må snakke om det viktigste i livet: følelser”. Lar vi kravet om objektivitet råde, stenger vi oss ute fra det fargerike fellesskap som sansene våre åpner for i møte med den natur som får utfolde sine rytmer fritt. Årsrytmer. døgnrytmer, vekstrytmer.

Professoren hadde gjennom sitt mangeårige tindefriluftsliv egentlig for lengst avslørt sin hengivenhet for fri natur: sitt vennskap med stedet. Mest legendarisk er hans følelsesmessige tilknytning til naturen rundt Tvergastein-hytta oppunder Hallingskarvet.

Storting og regjering må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting av fri natur, og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om. Som Arne Garborg ville ha sagt det:

For pengar kann ein få alt, heiter det.
Nei, ein kann ikkje det.
Ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helsa
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hygge,
moro, men ikkje gleda,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje æra,
rolege dagar, men ikkje fred.

Skalet av alle ting kann ein få for pengar.
Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.

– Arne Garborg, Um pengar (1920)

 

Relevante linker

Artsdatabanken: Norsk rødliste for arter

Politikkens natur. Naturens politikk

Hva er INON?

 

Relatert

DYPØKOLOGIEN

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Et dypøkologisk forsvar

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Om fluer og filosofi – Intervju Arne Næss

Det store dyreparkparadokset

Naturvern er som fred

Naturvern er som fred II

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Den norske strømkrisen – en bløff

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!

Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Støyen i det moderne