Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Violence Escalates As Kiev Protests Continue

Vestlig media kjører doble standarder og fremmer direkte usannheter i sin dekning av gatekampene som nå har ført til politisk omveltning i Ukraina. Dette er ikke et isolert tilfelle, men et mønster med utgangspunkt i en destabiliserende strategi med mål å fremme vestlig hegemoni. Men for å se dette tydelig må faktiske årsaksammenhenger løftes opp og begreper som demokrati vurderes. Ikke ut fra deres emosjonelle symbolverdi og ønsketenkning, men politiske konsekvenser. I disse dager er det ikke bare Ukrainas hardt prøvede befolkning som bærer byrden av disse konsekvensene, men og Syrias og Venezuelas. Les oppfølger om Ukraina her

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og Alexander Viken, redaksjonsmedlemmer i KULTURVERK

«Siste ord er ikke sagt. Verken i Ukraina eller hjemme i de vestlige land. Massene i Vesten er kanskje atomiserte og resignerte. Men den verdensomspennende økonomiske krisen vedvarer. Og letargien til tross: også i kriserammede vestlige land forstår stadig flere at deres sosiale mobilitet er på vei nedover og at friheten er illusorisk for den som ikke besitter et betydelig overskudd av kapital.»

Sveits vs. Ukraina

De siste dagene har Vestens liberale hovedstrømsmedier nådd sitt klimaks i doble standarder så langt. President Janukovitsj har falt i det som nå kalles for en «revolusjon», men som i realiteten er et sivilsamfunnskupp. Noe vi kommer tilbake til.

Mens begivenhetene i Ukraina hylles av et nesten unisont pressekorps i Norge og Vesten forøvrig, ble de lovlydige og fredelige sveitserne trukket i tvil da de stemte fram et resultat som vakte ubehag i EU (se «Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier»).

Aftenposten lanserte spørsmålet om «balansen mellom et elitestyre og et gatens parlament» i en kommentar om Sveits 13.02.2014, men var ukritisk til mobben i Ukraina. Er det noe de siste ukene nok en gang har avdekket, så er det den forsterkede dobbelttenkning i norske og vestlige medier. Mest tendensiøs er Aftenpostens senere kommentar og reportasje fra Sveits med tittelen Annerledeslandet Sveits styres med folkets diktatur, hvor et folks direktedemokratiske legitime og konstitusjonelle medbestemmelse trekkes i tvil som noe suspekt. Og selvmotsigende nok: antidemokratisk.

I det offentlige ordskiftet finner man ikke en konsekvent og prinsipiell støtte til folkesuvereniteten. Denne suvereniteten forsvares tilsynelatende når «folket» reiser seg mot regimer som ikke underkaster seg det vestlige hegemoniet, men kritiseres når folk stemmer fram løsninger som ikke samsvarer med interessene til de herskende i Brussel eller Washington. I EU fikk land som stemte imot diverse traktater beskjed om å gjennomføre nye valg helt til den liberalistiske eliten fikk det som den ville.

At vestlige statsledere støtter «folket» i Ukraina er også tvilsomt. For Ukraina består ikke av et, men i all hovedsak to folk; etniske ukrainere og etniske russere (så har vi diverse andre minoriteter som rutenere, ungarere og krim-tartarer). Og om vi legger til den religiøse dimensjonen, har vi skillet mellom ortodokse kristne (omfatter både russere og ukrainere) og katolikker (hovedsakelig vest-ukrainere).

Da Obama nylig gikk til verbalt angrep på Putin, sa han at i motsetning til den russiske presidenten stiller han seg bak folkene i Ukraina og Syria. Man kan spørre seg hvilke av dem? Støtter han også de russiskorienterte ukrainske statsborgerne, samt alawittene, sjiamuslimene og de kristne i Syria?

Det er ingen som helst tvil om at Ukraina er et høyst polarisert samfunn. Politisk, kulturelt og religiøst. Lviv er den reelle hovedstaden i vest, Kharkov den reelle i øst, mens Kiev er den delte hovedstaden i den kunstige enheten Ukraina. Demografisk sett dominerer russerne lengst øst og lengst sør, mens etniske ukrainere dominerer i vest. Bildet er dog mer broket enn som så: Mange etniske ukrainere befinner seg i det russiske beltet, og det befinner seg også russere i det ukrainske hjertelandet.

I Kiev og andre ukrainske byer var det hovedsakelig etniske ukrainere som demonstrerte. De russisk-dominerte regionene forholdt seg stort sett rolige. Derfor var dette ingen nasjonal «revolusjon», men en prosess båret fram av vest-ukrainerne. Når opposisjonen fra vest ønsker nyvalg i mai, har de heller ikke konsultert øst- og sør-ukrainerne. Janukovitsj var som sine forgjengere og politiske motstandere gjennomkorrupt, men avsettelsen av ham – en tross alt demokratisk valgt leder – var tvangsmessig på en måte som i andre land ville ha blitt kalt for kupp.

Om valget i mai skal bli fritt, forutsetter det at folk får avgi sin stemme uten frykt. I disse opphetede, emosjonelle tider er det vanskelig å garantere sikkerheten til de som ikke er på mobbens parti.

Violence Escalates As Kiev Protests Continue

Et sivilsamfunnskupp

I vestlige medier har de politiske slagene i Ukraina blitt framstilt som en kamp mellom «demokrati» og «diktatur». Hvilket fremstår som absurd. Autoritære tendenser til tross, var Ukraina under Janukovitsj et dysfunksjonelt – men pluralistisk – semi-demokrati snarere enn et «diktatur». Så mye kontroll hadde ikke regjeringen hans. Er det noe som ble enda tydeligere i dagene fram til presidentens fall, så er det hvor porøs og svak den ukrainske staten er. Når det er sagt, er også de fleste vestlige regimene semi-demokratier, men med sterkere stat og mer fordekt autokrati. Noe vi vil rekapitulere senere.

Ut ifra det komparative perspektivet til Omar Encarnación kan man betegne hendelsene i Ukraina som en form for sivilsamfunnskupp. Han henviser riktignok til Egypt, Venezuela, Ecuador og Filippinene. Men mekanismene er ganske like. I nye demokratier – eller semi-demokratier om man vil – skjer sivilsamfunnskupp når en regjering styrtes etter omfattende protester. Gjerne med støtte fra militæret. Noe som ikke direkte skjedde i Ukraina. Men demonstranter som anvendte sine skytevåpen i protestene var med på å tvinge igjennom endringene.

Ukraina er et sivilsamfunn som har gått av skaftet. I stedet for å konsolidere demokratiet, har demonstrantene forringet det ytterligere. Når vold har vært virkemiddelet, er det også dårlige sjanser for at etterspillet blir særlig inkluderende og stabiliserende.

Der man fratar enkelte meningsmotstandere muligheten til å stemme på sine kandidater (som f.eks. kommunistene), kan man heller ikke snakke om en «demokratisk» omveltning. Vendetta, og ikke forsoning kan fort bli fasiten både på kortere og lengre sikt. Maktovertakelsen har sin bakrus.

Encarnación identifiserer tre forutsetninger for et sivilsamfunnskupp. Den første er at det velges en leder som ikke forplikter seg til de demokratiske spillereglene. Den andre et at det politiske apparatet ikke tar hensyn til folks sosiale og økonomiske forventninger. Enten fordi regjeringen er korrupt eller inkompetent. Som man visste fra før, var Janukovitsj gjennomkorrupt. Og det har blitt enda tydeligere visualisert det siste døgnet via bilder fra hans prangende palass, som nå har åpne dager for publikum etter eks-presidentens flukt.

Den tredje forutsetningen er framveksten av aktører fra sivilsamfunnet som opposisjonens tyngdepunkt, framfor politiske partier. Det kombinerte resultatet av disse omstendighetene er et fiendtlig forhold mellom et opplivet sivilsamfunn og et delegitimisert politisk system, med gjennomgående sosial misnøye som bakteppe. Under slike betingelser vil tvister og politiske kriser løses på gaten og i de uformelle bakrommene utenfor parlamentet. Alt dette materialiserte seg i Ukraina den siste uken.

Det var utvilsomt også pøbler og ekstremister ute på gatene i Kiev, men misnøyen og raseriet til mange av demonstrantene var likevel legitim og forståelig. De fleste ønsker bare et mer anstendig liv, med forutsigbarhet og sosial rettferdighet uten et korrupt oligarki som skaper avmakt og tømmer landet for ressurser og rikdom.

Ukraina har vært inne i en lang sosial og økonomisk krise, der den ene korrupte makthaveren har erstattet den andre. Massiv plyndring av statlige midler var også grunnen til at den forrige regjeringen med Viktor Justsjenko og Julia Timosjenko måtte gå. Etter at hun ble løslatt fikk hun en kjølig mottakelse på Maidan-plassen, noe man kunne se på direkten, mens Aftenposten først formidlet en annen historie om en «jublende» folkemengde. Alle som gadd å se opptaket oppfattet med en gang at dette var blank løgn. Dagen etter modererte de seg, da det ble åpenbart at majoriteten av demonstrantene så på Timosjenko som en korrupt kjeltring. Men deres  utenrikspolitiske kommentator Halvor Tjønn kolporterte likevel et ukritisk bilde av henne som en heroisk redningskvinne.

De økonomiske tilstandene i dagens Ukraina minner litt om Jeltsins Russland på 1990-tallet, bare enda verre. Nærmest enhver politiker er til salgs, og oligarkene eier alt; media, domstolene, politiet, bankene osv. Ikke overraskende er den ukrainske økonomien i ruiner. At personellet skiftes ut etter Janukovitsj, vil neppe alene lindre den grunnleggende strukturelle volden.

Rystelsene i Ukraina den siste tiden er derfor ikke noe annet enn en massiv farse. Noen genuin sosial «revolusjon» som tar sikte på fundamentale endringer er dette ikke. Men derimot en kamp mellom konkurrerende oligarkier med massen som snikskytterføde. Der den ene fløyen orienterer seg mot EU og NATO, er den andre vendt mot Russland.

Om vi ser bort ifra ulike kulturelle og geopolitiske orienteringer, er oligarkene på hver fløy hovedsakelig uenige om maktkonstellasjonene. De er alle karrieremennesker og opportunister som søker makt og rikdom under vingene til eksterne makter. Enten det er Russland, USA eller EU. Her er Janukovitsj, Timosjenko, Klitsjko og Iatseniuk antakelig av rimelig lik støpning. Genuin selvråderett var aldri noe alternativ under Janukovitsj, og vil heller ikke bli det etter ham.

Lederen av nasjonalistpartiet Svoboda, Tiagnibok, har muligens en agenda som skiller seg fra de øvrige politiske lederne i Ukraina. Hans ambisjoner begrenser seg til kjerneområdet i vest, og sett fra Vesten er Svoboda hovedsakelig en uønsket partner. Men nasjonalistene kan være nyttige når man skal destabilisere regjeringer som ikke spiller fullstendig på lag med hegemoniet. De kan dermed brukes som brikker og kanonføde i et skittent spill, men vil bli forsøkt tilsidesatt så fort hegemoni-vennlige oligarker installeres i en ny administrasjon.

People_look_through_windows_of_the_Mezhyhirya_residence_of_Ukrai

Janukovitsj falt for eget grep

De som kommer etter Janukovitsj bør ikke være for sikre i sin sak, selv om de skulle få støtte fra Vesten. Strukturene som konsoliderte oligarkiet og i sin tur skapte demonstrantenes vrede, vil bestå lenge etter den avsatte presidentens sorti. Noe de mest sannsynlig vil sørge for selv. Janukovitsj falt først og fremst for eget grep, ikke primært på grunn av «opposisjonens» motstand.

At Janukovitsj gjenvant makten i 2010, bare litt over fem år etter den vestlig-sponsede oransje pseudo-revolusjonen avsatte ham, var nærmest et «mirakel». Men i stedet for å lære av feilene fra hans forrige fall, veltet han seg enda mer i bingen (noe hans palass bevitner). Omstendighetene som førte til hans fall var ledsaget av to paradokser: (1) han var fra et legalt perspektiv den eneste legitime lederen på grunn av hans folkevalgte mandat; og (2) han var svak, korrumpert, feig og vaklende, samt at ingen ville følge ham til siste slutt.

Den massive korrupsjonen i Ukraina har ikke bare gått utover den jevne innbygger, men også tilstanden hos landets politi og væpnede styrker. Sikkerhetsstyrkene er inkompetente, og hæren er en grovt underfinansiert papirtiger. Berkut – opprørspolitiet – er kanskje den mest kapable styrken under ukrainsk kommando, men de ble motarbeidet gjentatte ganger av mannen som selv ga dem marsjordre. Hver gang de brukte vold mot molotov-cocktails og murstein, ble de fordømt av Janukovitsj. Slik underminerte han effektivt statens voldmonopol, som er en forutsetning for de europeiske moderne statsdannelser, inkludert den norske.

Når snikskytterne og anti-terrorstyrkene omsider var på plass, var det alt for sent. Opptøyene hadde bygget opp et så stort aggressivt momentum at det ville kreve et blodbad å slå dem ned, noe som viste seg de siste dagene før det sittende styret ble avviklet. Hardt pressede ledere som klarer å ri tigeren har alltid sørget for å opprettholde sine væpnede styrker godt i forkant, samt gi dem gode rammevilkår når de først skal bruke slegga.

Istedet for å støtte opp om sine håndlangere, dolket Janukovitsj Berkut-styrkene i ryggen enda en gang da han overlot kontrollen av dem til den fiendtlig innstile nasjonalforsamlingen. Dette inngikk i avtalen om å begrense presidentens makt, hvilket var et av de siste forsøkene til Janukovitsj på å redde hans eget politiske liv (at de lokale myndighetene på Krim og i Kharkov kalte tilbake sine Berkut-styrker i tide, viser bare deres framsynthet og visdom i denne pinlige situasjonen).

Forhandlingsviljen til Janukovitsj – når hans egne styrker var i skuddlinjen uten tillatelse til effektivt selvforsvar – ble uten tvil sett på som en svakhet som måtte utnyttes maksimalt av motparten. Den vaklende personligheten til Janukovitsj gjorde det enkelt for verdenshegemonen USA og dens europeiske støttespillere å manipulere situasjonen.

Destabilisering

Den geopolitiske krigen bak gateslagenes røykteppe

Encarnación identifiserer som nevnt tre forutsetninger for sivilsamfunnskupp. Alle tre inngår i en nasjonal sammenheng. Men ikke all oppstand er hjemmeavlet. Derfor må vi tilføye en fjerde forutsetning i Ukrainas tilfelle: geopolitisk undergraving utenfra.

Å si at Janukovitsj var russernes mann, er en enorm overforenkling. I praksis vaklet han mellom øst og vest, og Moskva hadde på ingen måte kontroll over mannens katastrofale beslutninger. Men Janukovitsj var heller ikke villig til å gjøre det fullstendige knefall for USA og EU. Derfor stod han i veien.

Avlyttingen av den amerikanske diplomaten Victoria Nuland (en forsvarer av NSA som selv ikke er trygg for overvåkning) avslører ikke bare at USA har bevilget 35 milliarder kroner til sponsing av vestvendte politiske grupper i Ukraina. Men også at det er splid innad i den atlantiske leir om hvem som skal ta over Ukraina etter fallet til Janukovitsj. Noe som tyder på at oppstanden var alt annet enn spontan og hjemmeavlet, men langt på vei indusert og orkestrert utenfra.

Selv om EU og USA ønsket Janukovitsj vekk, var det av ulike grunner. EU er for tiden langsomt selvlikviderende, og mange eurokrater ønsker derfor en ekspansjon. Om ikke de jure utvidelse, så iallfall de facto. Ukraina er en utmerket bakgård for europeiske investorer som ønsker å drive sosial dumping, gitt størrelsen på territorium og befolkning.

Om det blir masseutvandring til EU som følge av dette, gjenstår å se. Men at en ytterligere nyliberal utnytting av ukrainerne vil komme på dagsorden kan man nesten ta for gitt. Eventuelle økonomiske «hjelpepakker» fra vest vil fort kunne bli de samme «hjelpepakkene» man har gitt til Hellas: ytterligere drakoniske lån og spareplaner fra IMF (såkalte «strukturtilpasninger»), hvor enhver higen etter sosioøkonomisk rettferdighet blir kvalt i fødselen. Vanlige folk vil uansett bli tapere.

Økt økonomisk og politisk makt i Ukraina får også EU til å virke mektigere og mer relevant i ute i verden (mens alt dette er under oppseiling, er Kina i det stille på vei til å bli Ukrainas viktigste kreditor). Men ikke en gang denne siste ekspansjonen vil skjule at EU er en koloss på leirføtter og et amerikansk underbruk.

Men for enkeltland som Tyskland og Polen kan en lettere tilgang til Ukraina bety en viss utvidelse av deres nasjonale makt. Da selvfølgelig innenfor rammene av et større amerikansk hegemoni, og med hegemonens velsignelse. De kan leke stormakter så lenge de er servile og ikke trosser Leviathans vilje. Ved siden av USA, var både Tyskland og Polen de sterkeste pådriverne for det ukrainske maktskiftet.

I motsetning til de bankerotte europeerne, har ikke USA økonomiske interesser av betydning i Ukraina. Amerikanerne ønsker for enhver pris å forhindre at Ukraina blir med i den russiskledede Eurasiske union. De vil fravriste russerne Ukraina og deres tradisjonelle partnere.

Dette var neppe et «takk for sist» fordi Russland hindret et amerikansk angrep på Syria. Om Putin hadde latt amerikanerne intervenere, hadde den geopolitiske undergravingen i Ukraina funnet sted uansett. Som lydopptaket av Nuland tyder på, har den nylige oppstanden i Russlands nabolag vært forberedt i månedsvis.

Tidspunktet for den ukrainske oppstanden var også elendig for russernes del, siden den sammenfalt med de olympiske leker i Sotsji. Historikere eller framtidige varslere får avgjøre om dette var tilfeldig eller planlagt fra amerikansk hold.

Også i Venezuela [i] foregår det en voldsom oppstand i skrivende stund, samtidig som Vestens diplomatiske press mot Syria øker igjen. Om dette er koordinerte begivenheter er ennå umulig å si for observatører på utsiden. Men at hegemonen vil destabilisere motkreftene når sjansen byr seg, er nærmest en systemisk lovmessighet.

Godt hjulpet av maktservile, ensrettede og ukritiske medier i Vesten, har Imperiet vunnet dette slaget. At liberale medier i Vesten – NRK inkludert – går god for fascistoide elementer i Ukraina (sågar ser vekk ifra dem), men fordømmer Gyldne daggry i Hellas og andre høyreradikale grupper på kontinentet, viser bare hvor langt man nå har kommet i dobbelttenkningen (ikke ulikt forskjellsbehandlingen mellom de «onde» jihadistene som bekjemper Vesten, og de «gode» jihadistene som bekjempet Gaddafi). Selv en fredelig folkeavstemning i Sveits ble som nevnt trukket i tvil.

Hadde demonstranter skutt med skarpt og forsøkt å avsette folkevalgte regjeringer med vold i Tyskland eller Frankrike, ville de ha blitt fordømt og motarbeidet i media. Og hadde sinte amerikanske folkemasser angrepet Det hvite hus eller NSAs hovedkvarter, eventuelt tatt guvernører til fange (slik som i Ukraina), ville de blitt brutalt slaktet av overmakten. De ville heller ikke blitt kalt for frigjøringshelter av den normerte offentlighet. Hvilket også gjelder fredelige Occupy Wall Street, som ble slått hardt ned. Noe få norske medier reagerte på.

NRKs dekning av fallet til Janukovitsj var derfor herostratisk. I manikeiske termer hadde – underforstått – de «gode» beseiret de «onde». EU – som har påført grekerne et avgrunnsdypt sosialt fall – og USA – som driver masseovervåkning og tortur – kom godt ut i den vestlige dekningen av Ukraina-krisen. Også etter Nuland-avsløringen. Dette viser ikke bare journalistenes selektivitet og servilitet (ingen våger å bite hånden som fôrer dem). Men også folks korte hukommelse og hvor gjennomtrengende tankehegemoniet er.

Man kan undre på om majoriteten av vestlige hovedstrøms-journalister i dag tror på de ihjelkokte remsene fra spinndoktorers informasjon de serverer. I eksplisitte autoritære regimer vet folk at media er ufritt, men i Vesten tror man at de er frie. Også etter Snowdens avsløringer. Hvilket viser at uansett hvor brutalt eller kynisk hegemonen og håndlangerne opererer, vil det aldri bli sådd tvil om deres «oppriktighet» når de tilsynelatende kommer undertrykte samfunn «til unnsetning».

Definisjonsmakten til hegemonen er så langt nesten total. Hadde det ikke vært for Internett som gir de interesserte tilgang til smalere informasjonskilder, ville Vestens totalitære tendenser vært alt enn myke. Nå er ikke enhver smal og alternativ kanal etterrettelig i ethvert henseende. De er ofte «biased» (det norske ordet «forutinntatt» er mindre dekkende), men det er gjennom prismet til ulike «biaser» man kommer fram til et bilde som korresponderer bedre med virkeligheten. En kompleks virkelighet som makthaverne søker å tåkelegge.

An anti-government protester holds a shield as he walks amidst flames during clashes with Interior Ministry members and riot police in central Kiev

Siste ord er ikke sagt

Røyken har knapt lagt seg på Maidan-plassen mens dette skrives. At Ukraina vil bli underlagt vestlig storkapital i enda større grad framover, kan man nok regne med. Euforien hos demonstrantene vil fort kunne ende opp i enda mer desillusjon og kynisme når landet deres knyttes nærmere EU. Den dagen det går opp for dem at de har blitt nyliberalt kveg – slik tilfellet er for mange innbyggere i Romania og Bulgaria – har de nærmest seg selv å takke. Verken USA eller EU er interesserte i ukrainernes sosiale vilkår. Der amerikanerne ønsker seg geopolitiske brikker, ønsker europeerne seg billig arbeidskraft i form av lønnsslaver.

Amerikanerne nekter også andre å delta i spillet de selv er med på. Det er godt mulig illusjonisten Obama tror på sin egen orwellianske nytale («krig er fred») i fordømmelsen av Putins åpent pragmatiske syn på verden som et sjakkbrett. Men for hypermaktens profesjonelle strateger er slik hersketeknikk bare nok et middel for å skaffe seg monopol på geopolitisk maktutøvelse. Anvendelsen av begreper er derfor like mye stridsmidler som hangarskip og cruise-missiler.

Enn så lenge fortsetter kampen i det skjulte. Ukrainas framtid er høyst uviss. Landets geografiske enhet virker stadig mer tvilsom, og den russiske befolkningen ser neppe at de har noen felles framtid med fiendtlig innstilte ukrainske nasjonalister. Særlig etter deres framferd i Kiev og andre byer. Separatisme blant etniske russere kan fort bli resultatet.

De lokale myndighetene i Krim og Kharkov har offisielt erklært at de ikke vil anerkjenne et regime i Kiev som ikke er valgt. Dessuten har myndighetene i begge regioner bedt de lokale militsene om å være på vakt mot eventuelle angrep fra vest-ukrainske nasjonalister. Og byen Sevastopol på Krim nekter nå å betale skatt til staten. Flere av innbyggerne i Sevastopol ønsker å tilslutte seg Den russiske føderasjonen (se video her).

Hva Russland kommer til å gjøre eller ikke gjøre, har mye å si for den videre utviklingen. At de olympiske leker i Sotsji nå er avsluttet, gjør det mulig for Kreml å være mer på offensiven igjen. Hva mottrekkene kommer til å bli, vil tiden vise. Mye tyder på at Putin har undervurdert amerikanernes kyniske vilje. Dette er helt klart en ny prøvelse for hans politiske stamina og strategiske kløkt.

Noen ny Krim-krig har vi kanskje ikke i vente, men Russland vil neppe gi fra seg basene på Krimhalvøya og la etniske russere i stikken. Om vest-ukrainske nasjonalister skulle angripe russernes forlegninger på Krim, vil de fort møte noe annet enn tannløst opprørspoliti fra Kiev.

Like mye som at dette er en geopolitisk nervekrig, er dette også nok en lakmustest på hvor mye vestmaktene verdsetter folkesuvereniteten som prinsipp. De statslederne som taler varmt om støtten til det ukrainske «folket», ser konsekvent bort ifra at det er to folk i en dypt splittet stat. For USA og EU er det lite ønskelig at Ukraina deles opp, for det vil bare være en halv seier.

Men Russland kan derimot komme godt ut av det. At Putin har toet sine hender til nå, kan være et tegn på at han vil la separatistiske tendenser i Øst-Ukraina og særlig Sør-Ukraina akselerere. Tør Vesten virkelig la «folket» bestemme når alt kommer til alt? Det vil tiden vise.

Siste ord er ikke sagt. Verken i Ukraina eller hjemme i de vestlige land. Massene i Vesten er kanskje atomiserte og resignerte. Men den verdensomspennende økonomiske krisen vedvarer. Og letargien til tross: Også i kriserammede vestlige land forstår stadig flere at deres sosiale mobilitet er på vei nedover og at friheten er illusorisk for den som ikke besitter et betydelig overskudd av kapital. Særlig i lys av hemmelighetskremmeriet rundt kommende frihandelsavtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») og TPP (Trans-Pacific «Partnership»), som aldri vil bli blokkert av folkeavstemninger.

Oligarkisk maktmisbruk er derfor ikke unikt for Ukraina, men et symptom på at noe er galt over hele verden. Trepalasset til Janukovitsj er dermed bare toppen av isfjellet. De euro-amerikanske og globalistiske elitenes herskapsboliger kan også ende opp som kalkede graver i en ikke altfor fjern framtid om det hele tiden er folk, det vil si majoriteten innen enhver befolkningsgruppe, som skal bære byrden av oligarkers maktkamper som ikke tjener deres egne interesser på lang sikt. Men om folks historiske hukommelse er kort nok, kan deres interesser krenkes igjen og igjen.

Les oppfølger om Ukraina her

Relevante linker

Folk i Sevastopol ønsker å løsrive seg fra Ukraina

Good advice, wrong address: Russia responds to Susan Rice

Gorbachev: Bulldoze EU & US aides

Will NATO annex Ukraine?

Four Myths About Russia

Shooting at Sochi to Hit Syria

Even Good Coups Are Bad

Ukraine: It’s not about Europe vs Russia

Masking Tragedy in Ukraine

Dealing with an urban armed insurrection: back to basics

A short follow-up to my post about the urban armed insurrection in Kiev

High level consultations between Russia and Crimea

Rioters thrashed, handcuffed governor

A Tale of Two Cities: Kiev and Washington

Victoria Nuland’s ‘Ukraine-gate’ Deceptions

Why Does Ukraine Seem So Much Like Syria?

Poland as the ‘Slavic Turkey’ of NATO Destabilization

 

Relatert

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Konflikt, lidelse og intervensjon

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

 

Fotnote


[i] Mens det brant i Ukraina, skjedde det også saker i Venezuela (en uro som fortsatt pågår i skrivende stund). Men eksakt hva? Flere bilder av tilstandene har sirkulert på Facebook og diverse massemedier de siste dagene. Det bisarre er dog at denne fotosafarien er planetarisk i sin rekkevidde: Bulgaria, Hellas, Egypt, Chile og Argentina med flere har forsynt antagonistene med visuelle orgier. Selv CNN har måttet innrømme at de har brukt illustrasjonsfoto fra Singapore, hvor en angivelig “venezuelansk” politimann sikter med gevær på en fotograf: http://www.globalresearch.ca/constructing-the-anti-government-protests-in-venezuela-through-deceiption-a-photo-gallery/5369165

  • Lars E

    Takk for en nyansert kommentar om de siste ukers grufulle hendelser i Ukraina. Vestens dobbeltmoral er tilnærmet total og norske hovedstrømsmedier utviser skamløst hykleri og endeløs servilitet. Det er svært viktig å få disse perspektivene ut i offentligheten – denne artikkelen fortjener å bli lest av mange!

  • Johannes Theodoric

    “Russland vil neppe gi fra seg basene på Krim-halvøya og la etniske russere i stikken”

    Washington har allerede rettet eksplisitte trusler mot Putin om å holde seg vekk: “it ‘would be a grave mistake’ for Russian President Vladimir Putin to intervene militarily in the Ukraine crisis.”
    http://www.nbcnews.com/storyline/ukraine-crisis/rice-u-s-backs-ukrainian-people-cautions-russian-involvement-n36606

    Man kunne jo forestille seg hvor absurd en slik trussel ville forekomme verdensopinionen om det i stedet var Russland som hadde rettet den mot USAs eventuelle inngripen i uroligheter i f.eks. Mexico.

    Takk for en oppsummerende og strålende artikkel.

  • Jailed former Ukrainian Prime Minister Yulia Tymoshenko has called for
    the scrapping of an agreement that allows Russia to retain its naval
    base at Sevastopol until 2042, Tymoshenko’s Batkivshchyna party website
    reported on Friday.

    Artikkelen er publisert 27-04-2012. Hun hadde med andre ord fri tilgang til sitt eget parti mens hun satt fengslet. Det er klart at Putin mislikte dette sterkt, med tanke på hva de har investert i marinebasen i Sevastopol. I tillegg har Russland en militær flyplass på Krim. Denne marinebasen betyr at russerne også har en relativt enkel tilgang til Middelhavet og til Syria.

    The Russian Black Sea Fleet
    is stationed at the historic port of Sevastopol in Crimea under a lease
    agreement with Ukraine. Moscow and Kiev signed the so-called Kharkiv
    agreements on April 21, 2010, extending the fleet’s lease to the base
    for another 25 years after the current lease expires in 2017.

    http://en.ria.ru/world/20120427/173090158.html

  • Anarken

    Utvilsomt den mest edruelige kommentaren på norsk, med realistisk overblikk. For å få et overblikk over situasjonen er det viktig å få med seg hva russiske ledere faktisk tenker, Voice of russia er et godt nettsted i så måte. Anbefaler disse artiklene:

    http://voiceofrussia.com/news/2014_02_24/Some-Western-countries-pursue-geopolitical-goals-regarding-Ukraine-Russian-FM-2143/

    og denne som omhandler nøkkelen til Ukrainas fremtid, nemlig økonomien og hva Russland vil foreta seg. Fordi økonomien og ikke ideologi er det som kommer til å bestemme Ukrainas videre utvikling i nær fremtdi og hvem “folket” støtter avhenger i stor grad av hvem som kommer med den største pengesekken:

    http://voiceofrussia.com/news/2014_02_25/Russian-financial-aid-to-Kiev-to-depend-on-dialogue-with-new-Ukrainian-govt-6927/

  • ripss 2

    Deprimerende fordi sant.
    Hva mer kan man tilføye? Dette nettmagasinet var nytt for meg. Og her ser jeg at mine interesser får mye oppmerksomhet; dyrevern, naturvern, arkitektur, økologi, fremtid, identitet, trær, jordbruk..(En flott gave i dag, takk til Anarken :))
    Har bodd lenge i Sveits og lengter tilbake til et land der ting fungerer.
    Muligens bare Sveits og Bhutan som har ledere som bryr seg om å beskytte samfunn og borgerne?
    For tiden er det estetikken i det offentlige rom, EU og Ukraina som får meg til å knurre og gråte.

    PS: Det ble mye spennende lesestoff!

    • Takk, vi imøteser alltid lesere med et bredt interessefelt, apropos Bhutan, du leste kanskje dette:

      http://www.kulturverk.com/2013/02/13/bhutan-viser-vei-verdens-forste-helokologiske-land/

      Vi lever i en brytningstid og vi håper å kunne gi et overblikk over noen av tendensene ut fra vårt perspektiv og inspirere til nytenkning som har som utganspunktet helheten mellom menneske–natur–samfunn. Geopolitikk er en del av det menneskelige økosystem i en globalisert samtid, men og det små som finnes i det lokale og private, som økologisk mat- og jordbrukskultur, og den indre sfære, som poesi.

  • Anarken

    Konflikten er på ingen måte over, som og teksten forutsier, autonome tendenser uttrykker seg på Krimhalvøyen, mens muslimske tatarer nå i dette øyeblikk protesterer høylydt mot en eventuell løsrivelse. Russland har beordret en større militærøvelse mot vestgrensen, dette kan fort eskalere og minner om opptakten til Syrias sammenbrudd. Men et blodbad som i Syria vil være uakseptabelt for Europa på nåværende tidspunkt. Vesten sitter nå og toer sine hender og tenker kun på eget bytte og synes å ha den merkelige forestilling at de kan presse Russland ut av Ukraina på sikt, noe som er strategisk urealistisk om ikke Putin skulle ta en Gorbatsjov og gi bort strategiske fordeler uten motytelse.

    For USA haster det og siden landets økonomi i fremtiden ikke kan bære flere store kriger samtidig og den globale posisjon de har som verden eneste virkelige supermakt er i ferd med å forvitre, derfor må de utvide sitt hegemoni før deres posisjon blir svakere.

    Arsen Avakov, som nå inntil videre er fungerende inneriksminister har gitt ordre til å oppløse eliteavdelingen Berkut, noe som kan vise seg å være en temmelig korttenkt avgjørelse, ettersom de nekter å oppløse seg i Sevastopol og de andre gjenværende styrkene har blitt inviterte til å slå seg sammen med disse. Disse har og et nært forhold til hva vi forenklet kan kalle den pro-russiske side og omfatter flere tusen spredt over hele Ukraina, og kan bli en viktig maktfaktor om konflikten skulle eskalere igjen til å bli en konflikt mellom pro-russiske separatister og pro-vestlige som vil holde Ukraina samlet slik at ikke ressursene som ligger i øst går tapt. Den muslimske del av befolkningen (tatarene) er en x-faktor i det hele som kan atennes.

    Aktuelle lenker (mens norsk media synes det er viktigere å omtale TV-serier og mammablogger, følger verdens mer profesjonelle media med på konflikten med argusøyne):

    http://www.bbc.com/news/world-europe-26354705

    og

    http://rt.com/news/crimea-ukraine-protest-clashes-840/

    og

    http://en.itar-tass.com/russia/721038

  • Anarken

    Konflikten fortsetter på Krim, hvor parlamentet har vedtatt folkeavstemning om regionens autonome status, russisk sabelrasling og dulgte trulser fra USA og kuppmakerne i Ukraina skaper gode forutsetniger for en eksplosiv situasjon. Et høyt spill hvor neppe noen vinner kan kåres i umiddelbar fremtid, usikkerhet og kaos vil råde fremover:

    http://rt.com/news/ukraine-crimea-referendum-future-014/

  • Breidablikk

    Den ukrainske marines admiral går over på krim-russisk side, med marinens ledende skip. Man bør jo spørre seg om årsakene. Nå blir det spennende å se hvordan resten av det ukrainske forsvar i sin helhet reagerer.
    http://www.lemonde.fr/europe/article/2014/03/02/defection-du-navire-amiral-de-la-flotte-ukrainienne_4376203_3214.html

  • Breidablikk

    Moro fra Maydan: georgiere, polakker, lituenere taler varmt for Ukraina mot Russland – men, ironisk nok – på klingende russisk!

    Moro 2: russisk TV godter seg i å vise fram dagens ukrainske revolusjonslederes hjem. De som kritiserer ex-presidentens hjem som tegn på korrupsjon (utvilsom) – har selv gedigne hus med svømmebasseng og greske kolonner! (men er ikke åpne for publikum…)

  • AugustPetersen

    Nyanser det er jeg ute etter. Fin fremstilling. Denne siden visste jeg ikke om.