Den ondeste kvinnen i verden

Denne omtalen inneholder spoilere av biplott i boken Egypteren Sinuhe [Sinuhe egyptiläinen] (1945) av Mika Waltari (1908-1979). Les den først, eller skyld på deg selv.

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

Hun oppleves som en monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe: hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden en gang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet, ville denne boken vært et av mine valg.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken. Jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den. Og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode.

Handlingen foregår i Egypt rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk skrevet i en slags Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe: hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

”Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.”

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene «lune» og «høy rente». Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

”Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.”

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig «jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut», og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

En kjent skikkelse i litteraturen er femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet.

Vanskelige kvinner 

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø), så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte med Nefernefernefer, hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for at hun skal kunne ofre noe mer tid på ham, trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

”Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.”

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden.

Femme fatale

En kjent skikkelse i litteraturen er femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

”Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.”

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun for øvrig også truer med:

”Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.”

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg (delvis) for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør, men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. Tenk på Racines og EvripidesFedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

Kilde: Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)

 

Relevant link

Mika Waltari Society 

 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene