Evolusjonen og tidens gåte – del II

Evolusjonen – livets utvikling – utfolder seg i tiden. Enhver evolusjonist burde altså reflektere litt over tidens gåte. Men biologer flest regner slike ”filosofiske” spørsmål som spissfindige og lite matnyttige. Da en biolog –Christoph J. Hueck – nylig tok tak i denne tematikken, kom det imidlertid et overraskende resultat ut av det: Et evolusjonsbilde som må regne med fire kilder for evolusjonære hendelser.   (Les del I her)

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, “Evidensbasering: Det nye sannhetsmaskineriet”, kom i desember 2013. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: “Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil”. Paradigmeskifte Forlag – www.paradigmeskifte.nu.

 

Autonomi-impulsen

Den hollandske anatomen Louis Bolk (1866-1930) gav Darwin rett i at det finnes et naturlig utvalg, samt at det fører til spesialisering og adaptasjon. Men han kom frem til at dette umulig kunne være hele historien om evolusjonen. Ved nøyaktige sammenligninger av ontogenesen (individutviklingen) til ulike pattedyr, oppdaget han at mennesket er det minst spesialiserte av alle pattedyr.

Mennesket bevarer f.eks. den allsidige hånden, som hos andre grupper av pattedyr utvikles til et redskap spesialisert til et bestemt miljø og en bestemt levemåte. Flere darwinister har sett det samme. Den kjente evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould sier det slik:

“Som primater hører vi til en av de få gruppene av pattedyr som er tilstrekkelig kroppslig uspesialisert til at vi har bevart den morfologiske fleksibiliteten til å utnytte et bredt utvalg av miljøer og levemåter. En flaggermus har viet sine forlemmer til flyging, en hest til å springe, en hval til balanse og padling. Kultur og intelligens på et menneskelig nivå kan ha krevet evolusjon av frie forlemmer og en generalisert hånd begavet med evnen til å lage og manipulere [manus = hånd] redskaper. Kun det morfologisk uspesialiserte blant pattedyrene har unngått å gjøre rigide innrømmelser til bestemte levemåter, som ville forhindre en slik forutsetning for intelligens”. [i]

Menneskets utvikling, understreker Bolk, er også oppbremset (retardert) relativt til andre pattedyr: Kalven står og går etter en time. Mennesket trenger et helt år. Dessuten er vi preget av barnlige (føtale eller neoteniske) trekk, så som naken hud, små kjever, en fleksibel og læringsåpen adferd, osv. Med sin bok Developmental Dynamics in Humans and Other Primates (2003) har den belgiske forskeren Jos Verhulst videreført Bolks forskning og brakt den frem til en avklaring på mange punkter. [ii]

Det Bolk & Verhulst har dokumentert er del av en større anti-adaptiv tendens i evolusjonen, som kulminerer med mennesket. Bolk & Verhulst skarpstiller så å si på den siste fasen i denne prosessen, slik den kommer til syne hos pattedyrene. Biologen Berndt Rosslenbroich ved universitetet i Witten-Herdecke har kartlagt det større mønsteret, nemlig en trend mot autonomi eller selvstendiggjøring relativt til miljøet. [iii]

Han spesifiserer fem sentrale elementer i denne makroevolusjonære autonomi-impulsen:

  • Separasjon fra miljøet (f.eks. ved membraner, ulike typer hudlag, skjell mv.)
  • Homeostatiske funksjoner (f.eks. i det interne væskemiljø eller kroppstemperatur)
  • Internalisering (f.eks. ved endosymbiose, ved gastrulasjon og nevrulasjon)
  • Økt kroppsstørrelse (reduksjon av kvotienten overflate/volum)
  • Fleksibilitet vis á vis miljøet (f.eks. fysiologisk og adferdsmessig fleksibilitet)

Denne trenden er anti-adaptiv for så vidt som den motvirker tendensen til å gjøre rigide innrømmelser til bestemte levemåter og miljøer, og slik frigjør organismen i forhold til miljøet. Hvilke fordeler dette kunne gi i det darwinistiske spillet (overlevelse, spredning og formering), er et åpent spørsmål. Der autonomi-trenden har slått gjennom i evolusjonen, kan ulempene naturligvis ikke ha vært kritiske. Men for å si det slik: Den suverene mesteren i det darwinistiske spillet er uansett bakterien, den organismen som går forut for all høyere utvikling.

De fem sentrale elementene deltar i ulik grad til ulike tider og i ulike evolusjonære linjer, og inngår slik som variable delkomponenter i en generell trend mot en økt autonomi. Skjønt resultatet av en biologisk autonomi ikke er vanskelig å identifisere, er dens utviklingshistorie kompleks.

Fenomenet angår så vel morfologiske som funksjonelle aspekter, det angår økologiske forhold, atferd og bevissthet, biorytmer og mye annet. For hvert element og for hvert aspekt av det, finnes en overflod av empirisk materiale. Det meste må vi her la ligge. Men vi skal likevel lage oss et lite kikkhull inn til ett av de fem elementene, dvs. til ett aspekt ved dette: Internalisering av reproduksjonen.

Frem til fuglene har reproduksjon og fosterutvikling overveiende vært en utvendig prosess, der eggene som regel overlates til det ytre miljø. Reirbygging og yngelpleie blir først regelen hos fuglene. Mellom fisk og fugler finner vi amfibie- og krypdyrstadiet. Amfibier – som frosk og padder – har en forplantning som ligner mye på fiskenes. Så vel befruktning som fosterutvikling foregår i det ytre miljøet. Men eggene til amfibier er omgitt av en tykk, geléaktig hinne som avsondrer dem mer mot omgivelsene.

Hos krypdyr – som slanger, skilpadder og øgler — blir fosteret ytterligere innhyllet og avgrenset fra omgivelsene. Eggene legges vanligvis på et tilrettelagt og skjermet sted, nedgravd i sand eller lignende. Fosteret ligger nå også omgitt av et eget fostervannsrom (amnion). Ved å ”ta vannet opp i seg” på denne måten, frigjøres krypdyrene i større grad enn amfibiene fra det ytre vannmiljøet. Hos pattedyrene skjer det en avgjørende transformasjon ved at fosterutviklingen skjer inne i mordyret. I denne rekken av dyreformer danner pungdyrene som et slags mellomtrinn, idet fosterutviklingen skjer dels inne i mordyret og dels ”utenpå”, i pungen (jf. figur 4).

Figur 4: Fosterutviklingen hos virveldyr (Omarbeidet etter Schad,1982) [iv]

Inderliggjøringen av fosterutviklingen er slik en makroevolusjonær tematikk, som opptar alle dyreklasser fra fiskene og opp til de placentale pattedyrene.

 

Den trehetlige organismen

Til dette føyer det seg så ytterligere et makroevolusjonært mønster; utviklingen av den trehetlige organismen. Dette begrepet ble utviklet av Rudolf Steiner i 1917. [v] Senere er det blitt videreutviklet av en rekke biologer (Schad, Kranich m.fl.), som blant annet har pekt på hvordan den trehetlige organismen trer stadig tydeligere frem oppover i virveldyrrekken, som den arketype eller gestalt dyreriket dras imot. [vi]

Som vist virker autonomi-impulsen generelt i retning av emansipasjon fra miljøet, ved anatomisk og sjelelig internalisering, retardasjon og neoteni, mv. Dette åpner opp for gitte utviklingsmuligheter. Men det uttrykker ikke et bestemt gestaltningsmotiv.

Annerledes er det med utviklingen av den trehetlige organisasjonen. Her er det helt klart et gestaltningsmotiv, som manifesteres stadig tydeligere etter hvert som vi stiger oppover i fossilrekken. Vi ser hvordan de enkelte kroppsdelene – hode, torso og lemmer – blir stadig mer selvstendige i forhold til hverandre. Og torsoen blir inndelt i bryst- og bukhule.

Ichtyostega

De første chordater hadde, lik den nålevende lansettfisken, en enhetlig kropp uten lemmer og uten et avgrenset hode. Kroppen var preget av en rytmisk og likeartet segmentering. Fiskene preges fortsatt av det rytmiske prinsippet. Hos amfibiene blir lemmene utviklet og hodet mer skilt fra kroppen. Mange urpadder, som ichtyostega, er ennå temmelig fiskeaktige, med hodet integrert i kroppen. Reptilene viderefører både lemmeutviklingen og separasjonen av hodet.

Hos mange arter av dinosaurer overdrives endog løsrivelsen av hodet, med lange svanehalser. Samtidig strekkes lemmene og hos de pattedyrlignende reptilene samles de under kroppen. Buk og bryst er ennå ikke klart adskilt hos reptilene, og fortsatt beholdes den fiskeaktige rytmiske gjentakelsen av like virvelelementer (homonom segmentering).

Først hos pattedyrene får vi et klart skille mellom bukhule og brysthule. Hodepolen får en definert utforming, med et differensiert tannsett. Og lemmene differensieres og selvstendiggjøres i større grad.

 

Figur 5: Den trehetlige organisasjonen uttrykkes stadig tydeligere i                                                                         virveldyrenes evolusjon. Etter Hueck, 2012.

 

Evolusjonens tidskors

Vi har nå pekt på fire kilder til evolusjonære hendelser:

Evolusjonens kilder

Stikkord

Sentrale bidragsytere

1. Biologisk nedarving Arvelovene, mendelsk genetikk, mutasjoner, DNA Gregor Mendel, Hugo de Vries, Francis Crick & James Watson m.fl.
2. Miljøets innvirkning Naturlig utvalg, spesialisering og adaptasjon til miljøet Charles Darwin, Alfred Russel Wallace, m.fl.
3. Autonomi-impulsen ”Anti-adaptasjon” – ved prosesser som separasjon, internalisering, retardasjon, føtalisering mv. Louis Bolk & Jos Verhulst,Berndt Rosslenbroich
4. Den trehetlige arketypen Differensiering av nervesansesystem (hode), rytmisk system (bryst) og metabolsk system (buk & lemmer) Rudolf Steiner, Wolfgang Schad, Ernst-Michael Kranich m.fl.

Bidraget fra hver av disse kildene er grundig beskrevet i den relevante faglitteraturen. Men spør vi hvordan de står til hverandre i evolusjonen som helhet, har vi så langt spurt forgjeves. Huecks bok tør være det første mer omfattende forsøk på å gi et svar. Og stikkord for dette integreringsforsøket er ”tidskorset”.

 

Figur 6: Evolusjonens tidskors.

Impulsen fra fortiden er den biologiske nedarvingen. Den trehetlige organismen er den arketypen, det gestaltningsmotiv, som ”trekker dyreskikkelsen til seg” á la en Strange Attractor i fraktal-geometrisk betydning. Det som virker i nåtiden – miljøet, livsbetingelsene – medfører, slik Darwin korrekt påpekte, en spesialiserende og adaptiv tendens.

Og hvorfra kommer så den anti-adaptive tendensen? Huecks svar er at den kommer ”ovenfra”, fra det menneskevesenet som langsomt inkarnerer i tidsstrømmen, i evolusjonens løp. Det er dette vesen (først det universelle menneskehets-jeg, deretter det individuelle jeg) som så å si skaper seg rom og virkemulighet, ved at det avverger tendensen til spesialisering til et bestemt miljø og bevarer mennesket i en åpen og uspesialisert skikkelse. Det gir mulighet for jegets manifestasjoner – oppreist gange, tale og tenkning.

Men autonomi-impulsen, kunne det innvendes, gjelder jo ikke kun mennesket. Den går ned til roten av fossilrekken. Ernst-Michael Kranich (2004) antyder et svar på dette spørsmålet:

“Menneskekroppen er den organismen som står i bakgrunnen som typus [arketype], bak alle dyrerikets former. Alle dyreformer må anses som ensidige utforminger av menneskeorganismen. Den menneskelige organisasjon, som kommer sist i evolusjonen, er samtidig sentrum for hele dyreriket”.

Dette snur Darwins bilde av evolusjonen helt på hodet. Vel, kanskje ikke helt, for også her gjelder det en dobbeltstrøm i utviklingen. Darwin så den fysiske, oppstigende fossilrekken. Det han ikke så var de gestaltningsmotiver som gradvis manifesterer seg i denne rekken av livsformer, impulser som utgår fra ”det tidløse” og fra ”fremtiden”. Vi har så vidt begynt å se i den retningen.

(Del I)

 

Relatert

Evolusjonen og tidens gåte – del I

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Elvens hemmeligheter

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Apokalypsens fire ryttere – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Den spekulative vendingen

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

 

Fotnoter


[i] Gould, S.J. 1987: An Urchin in the Storm. Essays about Books and Ideas. W.W. Northon & Co. New York.

[ii] Verhulst, J. 2003: Developmental Dynamics in Humans and other Primates. Discovering Evolutionary Principles through Comparative Morphology. Adonis Press, New York.

[iii] Rosslenbroich, B. 2007: Autonomiezunahme als Modus der Makroevolution. Martina Galunder-Verlag. Nümbrecht.

[iv] Schad, W. 1982: Die Vorgeburtlichkeit des Menschen. Der Entwicklungsgedanke in der Embryologie. Urachhaus. Stuttgart.

[v] Steiner, R. 2013: Sjelegåter. Antropos forlag. Oslo (Originalutgave, 1917: Von Seelenrätseln. I engelsk oversettelse: http://www.thebee.se/Steiner/workmaterial.htm.) Se også: Schad, W. 1971: Säugetiere und Mensch. Zur Gestaltbiologie vom Gesichtspunkt der Dreigliederung. Verlag Freies Geisteslaben. Stuttgart. (En ny trebinds utgave ble publisert i 2012) – samt: Kranich, E-M. 2004: Bilder av dyrenes vesen. Innføring i goetheanistisk zoologi. Antropos forlag. Oslo.

[vi] Begrepet om den trehetlige organismen omfatter en differensiering innenfor det anatomiske (hode – bryst – buk/lemmer) så vel som det fysiologiske (nervesansesystem – rytmisk system – metabolsk system). Den preger seg også inn i pattedyrenes systematikk (Schad, 2012) og i makroevolusjonen (Kranich, 2004).