Utnyttelse av tømmer har vært en viktig del av bosetningsgrunnlaget her til lands så lenge det har bodd mennesker her. Skogen er en viktig del av vår nasjonale kulturarv. Fortidens utnyttelse kunne nok gjøre store innhogg lokalt og regionalt, og i områder med storstilt fløting kunne dette forandre landskapet totalt.

Av Martin Eggen. Han er opprinnelig fra Bodø, men har bodd mesteparten av sitt voksne liv på Jæren i Rogaland. Nå bor han i Lofoten. Han har vært opptatt av naturvern de siste 25 årene, en interesse ikke minst skapt gjennom studier av naturen rundt seg gjennom stor ornitologisk aktivitet. 

Skogbruket er kjennetegnet av flatehogst, det vil si at større flater med skog blir hugd samtidig. Disse flatene blir så plantet med ny skog. Dette skaper en-generasjonsskoger, altså større områder der alle trærne er like gamle. Målet er å produsere størst mulig mengde tømmer til avvirkning, og metoden har økt volum med skog i Norden.

Skog og skogsnæring

Moderne skogsdrift fremstår i stor kontrast til hvordan våre forfedre utnyttet ressursene rundt seg. Ikke bare har dette påvirkning på landskap og skogen, men det påvirker også betydningen av næringen i et samfunnsperspektiv. Mekanisering og rasjonalisering i næringen har sammen med bruk av skogsbilveier ført til at skogen bare sysselsetter i overkant av 5000 mennesker. Således har næringen selv gjort seg ulekker når man ser på hva som skapes av sysselsetting, selv om det her er en del distriktsarbeidsplasser.

Norge er dekket av 134 mill. dekar skog, nærmere 40% av Norges areal. Av dette er 83 millioner dekar produktiv skog, det vil si skog med en viss tilvekst. Av disse dekarene skog er 60 millioner dekar interessant for ordinær skogbruksvirksomhet. Det heter seg at 2,5 % av den norske produktive skogen er vernet i Norge, men siden ikke all produktiv skog har nok tilvekst for utnyttelse av tømmerproduksjon er derfor prosenten vernet areal som er i konflikt med kommersielle formål mindre enn verneprosentene.

Skogbruket er kjennetegnet av flatehogst, det vil si at større flater med skog blir hugd samtidig. Disse flatene blir så plantet med ny skog. Dette skaper en-generasjonsskoger, altså større områder der alle trærne er like gamle. Målet er å produsere størst mulig mengde tømmer til avvirkning, og metoden har økt volum med skog i Norden.

Naturvern og skogvern på statskanalen!

14. januar ble programmet “Skogen verden glemte” vist på NRK. Programmet var særdeles vellaget. Mye oppmerksomhet var viet skogen og dens evne til å lagre karbon, og dermed dens betydning for verdens klima. Økt drivhuseffekt skapes av stadig mer karbonutslipp til atmosfæren, og man regner med at 20% av karbonutslippene skyldes hogst av skog. Den kjente biologen Dag. O. Hessen fortalte at skogen lagret mer karbon i Nordmarka (Oslo), enn på et tilsvarende areal i regnskogen i Amazonas. Halvparten av karbonlagringen skyldes soppenes aktivitet, og ikke minst lagres mye i bakken. Det er gammelskogen som lagrer de største mengdene karbon. Dersom skogen får stå fortsetter skogen å lagre karbon langt ut over hogstmoden alder.

I tillegg til programmets fokus på skogens betydning for verdens klima fikk vi et innblikk i gammelskogens økosystem, der sopp og insekter utgjør viktige pilarer i det økologiske systemet. Insekter som trives i døde trær er mat for hakkespettene våre, som bygger bolig for småfugler, ugler og ender. I tillegg fikk vi stifte hyggelige bekjentskap med lappugla, fiskeørnen, hønsehauken, måren og andre arter som lever i skogen.  I likhet med oss mennesker har de jorden som sitt hjem, og lever av naturen og de tjenester naturen gir oss.

Budskapet i programmet var klart: Hele verdens nordlige skogbeltet (taigaen) som strekker seg fra Norge, gjennom Sibir og videre inn i Canada er verdens største karbonlager i skog og kalles derfor “Den glemte skogen”. Denne skogen trenger bedre vern. Norge setter av 3 milliarder i året til vern av regnskog; det er prisverdig, ikke minst siden man regner med at tropiske skoger huser rundt halvparten av jordens organismer og dyr. Likevel må vi ikke glemme vår egen skog. I et klimaperspektiv er de nordlige skogene særdeles viktige.

Å hugge gammel skog er som å brenne fossilt brensel: karbon lagret i hundretalls og tusentalls av år frigis ut i atmosfæren. For klimaet er både ødeleggelse av skog og stort forbruk av fossilt brensel svært problematisk siden så mye karbon kommer i atmosfæren i en liten tidslomme av jordens eksistens.

Det mange dessverre ikke tenker over er at få av oss har sett en større, sammenhengende skog i ordets rette forstand, vi har sett skognæringens herjinger og plantasjeskoger som hogges når trærne når konfirmasjonsalder i 60-70 årsalderen. Bare 1,5 % av skogen i Norge er over 160 år. Vi er frarøvet Ronja Røverdatters eventyrskog og naturskogen fra filmklassikere som “De dødes tjern”.

Eventyrskogen som forsvant

Tross programmets fortreffelighet kom noen hovedpoeng lite frem. Vi fikk altså vite at skogen vår lagrer enorme mengder karbon, mest av alt i og under bakken. Jo eldre skogen er, jo mer karbon lagres, og jo større er artsmangfoldet av dyr og fugler.

I skog finnes over halvparten av våre stedegne arter. Nesten halvparten av våre mest truede arter finnes i skogen, og svært mange av disse er helt avhengig av gamle trær, ofte spesifikke treslag og gjerne død ved. Det gjør at de krever en skog som får utvikle seg friere enn skogbruket legger opp til, en skog der trær får bli gamle samtidig som ny skog vokser opp i en symbiose med sine eldre slektninger. Hvor mye mer liv det var i skogene våre før, ja, det har vi ikke mange gode tellinger på, det kan vi bare tenke oss. Jakttall tyder på at det var mye mer skogsfugl, blant annet tiur (storfugl), i ”gamle dager”. Vi sitter igjen med kyllingbein i dag, flatehogst og skogbruket anno 2014 er som pest for tiuren.

Det mange dessverre ikke tenker over er at få av oss har sett en større, sammenhengende skog i ordets rette forstand, vi har sett skognæringens herjinger og plantasjeskoger som hogges når trærne når konfirmasjonsalder i 60-70 årsalderen. Bare 1,5 % av skogen i Norge er over 160 år. Vi er frarøvet Ronja Røverdatters eventyrskog og naturskogen fra filmklassikere som “De dødes tjern”. Det er historie, selv om man noen ytterst få steder i landet kan oppleve større områder med naturlig skog, blant annet i Pasvikdalen i Finnmark. Mange av våre naturreservat er små, og ofte knyttet til fjellskog, der interessemotsetningene mot skogbruket er minst. Disse skogsreservatene er viktig for å bevare akkurat disse spesielle skogtypene, men inneholder ofte mindre biologisk mangfold og variasjon enn skoger i lavlandet.

Tap av mulighetene til å oppleve naturlig skog uten å planlegge reiser til utvalgte reservat er en overveldende sannhet med betydning utover det biologiske mangfoldet og klimahensyn. Vi er frarøvet en viktig del av vår naturarv, ikke bare i nasjonal sammenheng. Verneverdiene av resterende areal er stor i europeisk og internasjonal målestokk.

Skog gir ro, skog gir opplevelser, skog gir inspirasjon, skog gir en livsnødvendig følelse av å være liten, det gir en nerve, en kunnskap, en tilhørighet. Alle disse følelsene kan man oppleve i plantasjeskog. Jeg møtte min første perleugle i en tett plantasjeskog av gran i Nordland. Grana går ikke naturlig inn i Nordland nord for Saltfjellet, men er plantet ut i stor skala både i innland og i kyststrøk. Jeg og morfaren min Olav hadde brukt mange timer og planlegging for å hule ut en trestubbe, utplasseringen av uglekassa var nøye overveid; i en lysning måtte kassa henge.

Etter ”Påskelabyrinten” på radioen gikk jeg og morfaren min opp i lia, nå i april skulle det store skje, kassa skulle undersøkes. Var det liv? To gule øyne stirrende ned fra en fuglekasse laget i en bod på håpefulle og kalde vinterkvelder, gav skogen liv, hjelp og omsorg fra meg og morfar gav denne ugla en hekkemulighet dette året. I det moderne skogbruket har perleugla få naturlige hulrom i trærne, spettene er ikke like mange på grunn av få døde trær. Vi skapte en litt bedre balanse i en plantasjeskog. De store opplevelsene kan også oppleves her.

Men jeg er en av de som har gått i en norsk gammelskog, ja jeg har til og med vært i skog som må kunne karakteriseres som urskog. Gammel skog er alt på en gang. Den kan ose av liv, og gir deg sjansen på de helt store opplevelsene. Omgitt av trær som har vært der i 500-700 år, i et landskap tilsynelatende uforandret, og tilsynelatende urørlig, mektige, vise, da står tiden stille. Ingenting trenger det moderne mennesket mer enn urskog, ubetydelige mennesker stappet mett av inntrykk og forandringer.

Skognæringen er kanskje Norges største miljøproblem. Politisk styring av denne næringen er påkrevd. Det er et kappløp med tiden, for mange arter er det et kappløp for å forhindre utryddelse på norsk jord. Vi har fortsatt områder det haster å verne, og områder med verneverdier som kan bli større dersom vi lar skogen stå til fremtidige generasjoner.

Har naturen beskyttelse i Norge?

Naturmangfoldloven kom i 2009. Den sier en del viktige ting om naturen, og er sektorovergripende, det vil si at den skal gi all natur beskyttelse etter loven, og vurderes i saker der naturen er involvert. Den slår fast at alle arter i Norge skal beskyttes og bevares i levedyktige bestander innenfor sin naturlige utbredelse, herunder også geografiske variasjoner og underarter. Statlige myndigheter bruker ressurser på å gi opplæring og informasjon om loven til kommunene, siden kommunene er blant de viktigste natur- og arealforvalterne i Norge.

Da er det et stort paradoks at staten selv ikke lever opp til de lovene de selv vedtar. Dersom hovedintensjonen med Naturmangfoldloven skal oppfylles må skogvernet styrkes!  I andre arealsaker opplever aktive naturvernere det samme, blant annet synes det vanskelig å bevare myrer og våtmarker i lavlandet mot drenering, grøfting, ødeleggelse og nydyrkning. I noen deler av landet er presset ekstra stort, blant annet i det stadig mer monokulturelle jordbrukslandskapet på Jæren. I likhet med gammel skog er våtmark og myr, spesielt i lavlandet, svært viktige biotoper med stort biologisk mangfold.

Nydyrkning og ødeleggelse av myr, og hogst av gammel skog har mange likhetstrekk. I myr er det lagret metan, en klimagass som er 10-20 ganger så sterk som CO2. I tillegg er det viktige karbonlager, som blir frigitt dersom myr ødelegges, faktisk er effekten per dekar lik den vi finner per dekar hogst i tropisk regnskog. I likhet med skoghogst ødelegges de økosystemene som finnes der ved en nydyrkning. Likevel nydyrker vi fortsatt myr her til lands.

Nylig ble ”Forskriften til nydyrkning” av myr endret. Klimahensyn er bakteppet når nå oppdyrking av myr på et areal på over 50 dekar må konsekvensutredes før en eventuell oppdyrkning. Dette må sees som noe innskjerpelse i lovverket for bevaringen av denne naturtypen. Om det har effekt vil statistikken på lengre sikt vise.

Det er likevel trist å registrere at ivaretakelse av naturen og de artene som er knyttet til de ulike habitatene, selv med den beskyttelsen naturmangfoldloven gir, er viet lite fokus og verdi. Men dersom klimahensyn kan være med å berge noe av vår mest verdifulle natur, hilser vi dette fokuset velkommen – for menneskene, for landskapet, for artene og for verdens klima.

Kappløp med tiden

Selv om de gamle skogene er viktige støtter myndighetene opp om hogsten, blant annet gjennom støttetiltak for skogsdrift i ulendt terreng. Det brukes bare 300 millioner i året på skogvern, enda mange grunneiere har sagt de ønsker å bevare skogene sine. 300 millioner er bare 1/3 av hva det kostet å bygge Høg-Jæren energipark i Rogaland, et naturinngrep med omdiskutert effekt for klimaet.

Selv om vi vernet 10% av den produktive skogen, og en prosentandel som må til for å hindre ytterligere tap av biologisk mangfold, og plusser på de 5% som skogbruket selv bevarer gjennom sin miljøstandard, vil skognæringen fortsatt kunne drive næring på resterende del, altså over 80%! Om skogbruket i seg selv er mulig å få mer klima- og naturvennlig, er en helt annen debatt. En debatt skogbruket meldte seg ut av da de trakk seg fra samarbeidet “Levende skog” som miljøvernorganisasjonene jobbet hardt med å etablere og videreutvikle. Dette samarbeidet strandet i 2010 etter å ha vært en etablert, om enn vag, standard siden 1998.

Skognæringen er kanskje Norges største miljøproblem. Politisk styring av denne næringen er påkrevd. Det er et kappløp med tiden, for mange arter er det et kappløp for å forhindre utryddelse på norsk jord. Vi har fortsatt områder det haster å verne, og områder med verneverdier som kan bli større dersom vi lar skogen stå til fremtidige generasjoner.

Bildet øverst: Kjell Brevik. Øvrige bilder: Martin Eggen.

Se “Skogen verden glemte” her

Relevante linker

Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)

Levende Skog – SABIMA

Relatert

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Vårfuglene er her – lær deg å kjenne igjen deres sang

Billige møbler koster – IKEA raserer urskogen i russisk Karelen

Tusenårstreet – en film om Mollestadeika

Ett år i toppen av et tre – Miranda Gibson skogvokteren

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes