Stø kurs mot miljøkrise?

Koala rescued from deforestation in Australia. Workers from a pine plantation helped the animal group Wires to relocate several koalas into new habitat after logging activities displaced them. A worker noticed a koala had been sitting stationary in broad daylight on top of wood piles for over an hour. Investigations by a local vet found this koala had an ulcerated eye and was possibly also disorientated.

I sin berømte bok Collapse – How societies choose to fail or succeed viser vitenskapsmannen Jared Diamond hvordan våre valg i krisetider enten redder et samfunn eller lar det gå til grunne. Hvordan kan for eksempel et samfunn ødelegge seg selv ved å hogge ned all tilgjengelig skog?

Av Sigmund Hågvar, naturforkjemper, professor emeritus i naturvern og forfatter

Mens Japan i tide satte i gang tiltak for å bevare skog, valgte innbyggerne på Påskeøya å hogge ned absolutt all skog. Det skjedde selv om øysamfunnet var avhengig av trevirke til en rekke formål, som brennved, bygningsmaterialer og båter. Deretter kollapset samfunnet. Øya er berømt for de store steinstatuene, som trolig ble tillagt stor betydning. Man mener i dag at det gikk prestisje mellom ulike stammer i å sette opp en høyere statue enn konkurrentens. Hver statue krevde mye tømmer for å kunne bli slept eller rullet fra steinbruddet, og for å bli satt på plass. Hva tenkte den personen som hogget ned det aller siste treet? Kanskje at dette treet akkurat holdt til å frakte fram den nylagete statuen?

Dagens globale finanskrise er alvorlig nok, men vil neppe bli mer enn en fotnote når de lange linjers historie skal skrives. Andre globale kriser ruller fram med langt større tyngde og varighet: Klimaet endres, og om lag en prosent av plante- og dyreartene forsvinner årlig. Disse to krisene ligger an til å bli overskrifter i de lange linjers historie. To konvensjoner fra Rio i 1992 skulle håndtere disse to krisene: Klimakonvensjonen og biomangfoldkonvensjonen. Men utviklingen fortsetter i gal retning. La oss betrakte situasjonen i lys av noen perspektiver som Jared Diamond trekker opp.

Boka opererer med fire typer dårlig – eller negativ – krisehåndtering. 1. Man evner ikke å forutse at problemet vil komme. 2. Man evner ikke å innse problemet når det har oppstått. 3. Man prøver ikke å løse problemet selv når det er innsett. 4. Man forsøker å løse problemet men mislykkes. Klima- og biomangfoldproblemene ligger både i kategori 3 og 4. Man har i mange tiår evnet å se problemene, og i dag er dokumentasjonen overveldende. De to konvensjonene er seriøse forsøk på å håndtere dem. Men tiltakene monner lite, og de store grepene uteblir. Det må bety at det er sterke krefter som driver utviklingen i feil retning. «Stø kurs» mot katastrofer har ikke bare skjedd på Påskeøya, men skjer også i vår tid.

Her er Diamonds bok viktig, fordi han prøver å forstå hvorfor vi med åpne øyne kan handle galt. Han presenterer følgende krefter som fører til negativ krisehåndtering, selv etter at krisen er oppdaget.

1. Noen har fordel av at alt fortsetter som før.

Kortsiktig økonomisk vinning er ofte motivet, som videre hogst av de siste urskogene, eller fortsatt oppumping av klimaødeleggende olje og gass. En variant av dette er «allmenningens tragedie». Her er tankegangen: Hvis ikke jeg tar den ressursen, blir den tatt av andre. Slik holdt hvalene på å bli utryddet, slik er fiskeriene blitt dårlige, og slik er mange fellesbeiter på kloden blitt ødelagt. Allmenningens tragedie kan unngås ved kvoter og kontroll, og opplæring i å se at alle vil ha nytte av det på lang sikt.

2. Man er redd for å miste makt.

Makt antar mange former. Rikdom skaper ofte makt, og rike personer, selskaper eller nasjoner kan være avhengige av å plyndre naturen eller produsere drivhusgasser for å opprettholde sin rikdom. Nasjoner som produserer miljøfiendtlig kull, olje eller gass kan mene at fortsatt produksjon opprettholder politisk makt. Konkurranse om makt kan også skape miljøfiendtlige makt- og statusspiraler – som på Påskeøya.

3. Man vil ikke endre tradisjoner, selv om de er miljøfiendtlige.

Nordisk bosetning eksisterte på Grønland i 450 år, men gikk til grunne på 1400-tallet. En av årsakene kan ha vært at menneskene holdt på det leveviset de var vant til i Norge, noe som førte til overbeiting og erosjon. De hadde kontakt med eskimoer, men var ikke villige til å utprøve deres metoder til å høste fra havet. Som i Norge, la også biskopen på Grønland beslag på en betydelig del av fellesressursene. I Australia har man forsøkt å opprettholde engelske tradisjoner under betingelser som ikke tillater det, med næringsfattig jordsmonn, minimalt med nedbør og lite skog. Resultatet er overbeiting, erosjon, mangel på ferskvann, tap av skoger og arter. Et bærekraftig Australia vil måtte skape nye tradisjoner som er tilpasset naturbetingelsene.

4. Man vil ikke tenke langsiktig.

Når langsiktig tenking opplagt er til nytte for våre egne etterkommere, kan vi være svært flinke, som når bonden etterlater gården i bedret tilstand til barna. Men både individer og ledere kan ha en mental sperre i det å tenke langt fremover. Individer kan være selvopptatte, og politikere kan være mer opptatt av gjenvalg enn å gripe langsiktige utfordringer. Næringslivet og børsinvestorer er ofte fornøyde hvis de kan plukke fortjeneste der det i øyeblikket er mest å hente. Et tenkt eksempel er at man først investerer i hvalfangst inntil hvalen er borte, dernest tømmer ulike oljefelt, slår seg på fiske til den ressursen er uttømt, og så går inn i hogst av tropeskog. Hva var det som gikk galt? Ingenting, vil kanskje investoren si. Tvert imot meget vellykkete forretninger.

5. Selvstendig tenking lammes av gruppepsykologi.

Historien viser flere eksempler på at masser har latt seg forføre av karismatiske, men farlige ledere. Det skal godt gjøres å beholde selvstendig, kritisk tenking når man befinner seg i en mentalt ensrettet masse som er følelsesmessig opphetet. Dyktig nazipropaganda på 1930-tallet gjorde Hitlers ugjerninger mulig. Til og med en gruppe gode rådgivere kan gi feil råd som resultat av uheldig gruppepsykologi. Et eksempel fra boka er president Kennedys farlige invasjon av Grisebukta under Cuba-krisen. Senere passet Kennedy på at rådgiverne fikk anledning til å tenke kritisk og selvstendig før gruppen konkluderte. Filmen Tolv edsvorne menn viste hvordan en kritisk tenkende person klarte å bryte en uheldig gruppepsykologi.

6. Psykologisk fornektelse.

Vi har evnen til å fortrenge det ubehagelige. For eksempel svarer personer som bor tett oppunder en usikker demning at de ikke frykter noen katastrofe. Det orker de ikke tenke på. Personer som bor lenger ned i vassdraget tør imidlertid å tenke tanken, og er opptatt av å gjøre noe med faren.

Boka Collapse gjør oss oppmerksom på disse seks fellene, som kan styre oss inn i en katastrofe vi faktisk ser. Lærdommen er at man må våge å tenke annerledes. Dagens verden trenger både modig politisk lederskap og en langsiktig tenkende opinion. Hvis sperren mot å tenke nytt kan fjernes, og man kobler på kunnskap, er det plass for mye kreativitet. Tenk om internasjonale tømmerselskaper i stedet kunne høste produkter fra tropeskogene, uten at skogene og deres myldrende mangfold ødelegges? Det er fullt mulig, og ville gi langsiktig utbytte. Hva om StatoilHydro i stedet for å lete etter ennå mer miljøfiendtlig olje og gass begynte å lete etter miljøvennlige energiformer? Fremtiden tåler egentlig ikke annet.

 

Relatert

Hvem eier landskapet?

Collapse – horrorfilm fra din virkelighet

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

  • En god kommentar til ei viktig bok, som jeg leser akkurat nå. Men i motsetning (?) til deg, Sigmund Hågvar, har jeg mistet trua på at vi vil få de kreative løsningene og de alternative tenkemåtene – i hvert fall i et monn som står i stil til de overveldende utfordringene vi står overfor. I motsetning til deg og de fleste andre er jeg også tvilende til at det blir klimaendringene som vil ødelegge menneskesamfunnene. Jeg tror vi primært vil oppleve et økonomisk sammenbrudd, som følge av at produksjonssamfunnet ikke vil klare å bære de enorme kostnadene som den ukontrollerte veksten medfører (alt fra å reparere hullete asfaltveger til å reparere kostnadene etter de største naturkatastrofene). Vi holder stø kurs mot et økonomisk og sosialt sammenbrudd, som det er umulig å forutse omfanget og konsekvensene av. Jeg tror ikke klokka er fem på tolv, den er fem over, og utviklingen lar seg ikke verken stanse eller snu. Og jeg har heller ingen tro på at det har noen hensikt å argumentere for verken min egen overbevisning eller andre “samfunnskritiske” betraktningsmåter. Det beste vi kan gjøre er antakelig å sørge for å opprettholde en viss moralsk standard i de livene vi lever i det daglige, og innrette oss som best vi kan i møtet med de dårlige tidene som kommer.

    • Sigmund Hågvar

      Kjære Kjetil Svanemyr.

      Takk for din kommentar. Det er lett å bli pessimistisk, men det hjelper lite på situasjonen. Vi må holde håpet oppe. Og enda bedre: Være konstruktive i å peke på muligheter. Min hensikt med artikkelen var å peke på disse seks fellene slik at vi blir dem bevisst og prøver å styre utenom dem.

      Når det gjelder faren for økonomisk kollaps vil jeg si følgende: En god forsikring mot økonomisk kollaps er å ta vare på de naturverdiene som er grunnlaget for mye av økonomien. Menneskene er avhengige av at økosystemene på jorden fungerer, slik at de leverer såkalte økosystemtjenester til oss. Det er rent vann, ren luft og jord, tømmer, fisk, vilt osv. Et godt eksempel på høsting av en fornybar ressurs er fiskeriene, hvor vi kan høste et stort overskudd hvert år hvis vi ikke overfisker bestanden. Takket være strenge kvoter på torsk i Barentshavet og sild og makrell i Norskehavet er nå bestandene høye og avkastningen god. Dette er et eksempel på langsiktig tenking med regler og begrensninger som hindrer at noen med et kortsiktig perspektiv ødelegger ressursen. Altså: Hvis vi tillater økologisk kollaps, risikerer vi i hvert fall økonomisk kollaps. Og motsatt: En god forsikring mot økonomisk kollaps er å stelle pent med naturen slik at den fortsetter å gi oss økosystemtjenester. Jeg anbefaler den ferske NOU 13:10 som omhandler ”Naturens goder og økosystemtjenester”.

      Selvsagt kan økonomien kollapse også av andre grunner enn ved tap av økosystemtjenester, for eksempel ved spekulasjoner. Det kan slå miljømessig begge veier, enten at presset på miljøet minker fordi produksjon og forbruk reduseres, eller at det blir mindre penger til å drive miljøvern. Men hovedpoenget mitt er å påpeke at viktige deler av økonomien avhenger av at naturens grunnleggende prosesser fungerer, og at økosystemtjenestene som vi er avhengige av blir ”levert”. Tenk bare på hvordan landbruket ville slite dersom pollinerende insekter begynte å forsvinne. I mange land er allerede humler og bier på tilbakegang. Så hvis man er redd for økonomisk kollaps, er bevaring av naturens funksjonsevne og produksjonsevne et av de viktigste langsiktige grepene man kan ta. En ”grønn økonomi” må ta hensyn til naturens tålegrenser. Her ligger det en stor utfordring i å formidle økologisk kunnskap og tankemåte til økonomer.

      • Jeg må skynde meg å svare at jeg (selvfølgelig) ikke er uenig med deg i at vi burde gjøre alt som står i vår makt for å hindre et totalt havari for miljøet og sivilisasjonen. Men dine seks punkter fra “Collapse” beskriver jo på en fortreffelig måte hvilke mekanismer som hindrer en ønsket kursendring.
        Når du skriver at vi “må holde håpet oppe”, så er jeg tilbøyelig til å være uenig med deg. Nei, vi MÅ ikke holde håpet oppe. Jeg har i ulike sammenhenger tvert i mot skrevet og sagt at “den naive optimismen er den viktigste hindringen mot å oppnå de dramatiske og dyptgripende endringene som må til”. Og jeg mener faktisk ganske seriøst, at moderate miljøvernere og samfunnskritikere i dag bidrar til å kaste folk flest blår i øynene når de vil ha oss til å tro at det er mulig å gjennomføre de globale systemendringene som må til, på en kontrollert og demokratisk måte.
        Jeg har ingen løsning sjøl, ingen svar – jeg sier bare at jeg tror at vi har vanskelige tider foran oss. Hvor vanskelig er vanskelig eller umulig å si.
        Jeg synes du fortjener honnør for å VILLE se muligheter og håp – men jeg har vanskelig for å forstå at du virkelig tror på dine egne visjoner.

  • En mulighet: http://blog.p2pfoundation.net/wp-content/uploads/MEDOSS_proposal_16-10-FINAL-1.pdf

    Ellers kjenner du sikkert til Anuta, motsatsen til Påskeøya, og et eksempel på at mennesket kan leve bærekraftig.

    Har hørt noen mener at Shintōismen spilte en sentral rolle for bevaringen av Japans skoger, vet du noe mer om dette?

    Takk fordi du delte disse viktige momentene fra Diamonds bok, slik at vi kan identifisere de typiske adferdstrekkene som hindrer overgangen til en bærekraftig sivilisasjon, og slik bedre bekjempe dem.

    Selv satser jeg på Bongard, men er allikevel pessimist da jeg er en fast leser av bloggen til John Michael Greer, som mener at vi er godt inne i en (langsom) kollaps og at verdens befolkning vil reduseres til under 300 millioner de neste 2-300 år. Selv om menneskeheten har vært nærmere en utryddelse enn dette i sin historie, på et tidspunkt var vi sannsynligvis nede i noen få tusen individer, vil vi aldri tidligere ha sett større massedød.

    Ikke et hyggelig scenario å overlate til sine barn.