Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Bosch-Hell

I denne teksten retter den kontroversielle tenkeren Alexander Dugin et kritisk blikk mot konseptet logos som fundament for europeisk filosofi og tenkning, og etterlyser et nytt blikk på kaos som et vitaliserende perspektiv til erstatning for et åndsliv uttømt for livskraftig meningsinnhold. 

 Av Alexander Dugin, oversatt av Jo Hammerstad

 «I dag har all denne logosentriske filosofien kommet til et endepunkt, og vi må finne en annen vei for tenkningen, som ikke følger den logosentriske, fallosentriske, hierarkiske, og ekskluderende veien som så langt er blitt fulgt»

Den moderne europeiske filosofi begynte med konseptet logos og den logiske orden av det som er. Gjennom en periode som skulle strekke seg over mer enn to tusen år ble dette konseptet etter hvert fullstendig uttømt. Alle mulighetene og prinsippene i den logosentriske tenkemåten har nå blitt grundig utforsket, behandlet og forlatt av filosofer.

Kaosets problem og natur var imidlertid neglisjert og tilsidesatt allerede fra begynnelsen av denne filosofien. Den eneste filosofien vi kjenner i dag er logos-filosofien. Men kaos er noe motsatt av logos, dets absolutte alternativ.

Fra det nittende århundre og videre frem mot i dag har de mest imponerende og briljante europeiske filosofer (som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger) hatt en mistanke om at logos raskt var ved å nærme seg et endepunkt. Enkelte av dem våget å uttrykke at vi fra nå av lever i den logosentriske filosofiens endetid, og nærmer oss… noe annet.

Europeisk filosofi var fundert på det logosentriske prinsipp som svarer til det ekskluderende prinsipp, det differensierende, greske diaeresis. Alt dette svarer nøyaktig til den maskuline holdning, og reflekterer en patriarkalsk, autoritær, vertikal, og hierarkisk orden av væren og kunnskap.

Denne maskuline tilnærmingen til virkeligheten påtvinger orden og et ekskluderende prinsipp over alt. Dette ser vi perfekt manifestert i Aristoteles’ logikk, hvor identitets- og ekskluderingsprinsippet har fått en sentral posisjon i den normative måten å tenke på. A er lik A, ikke lik ikke-A. Denne identiteten ekskluderer ikke-identitet (alteritet) og vice-versa. Her er det mannen som taler, tenker, handler, kjemper, adskiller, ordner, og så videre.

I dag har all denne logosentriske filosofien kommet til et endepunkt, og vi må finne en annen vei for tenkningen, som ikke følger den logosentriske, fallosentriske, hierarkiske, og ekskluderende veien som så langt er blitt fulgt.

Hvis logos ikke lenger tilfredsstiller, fascinerer, eller inspirerer oss, må vi søke noe annet og i siste instans ta for oss kaosets problem.

Først må dette nyanseres: det er nemlig to ulike kaoskonsepter. Moderne fysikk og filosofi refererer til komplekse systemer, bifurkasjoner, og ikke-integrerbare regnestykker og prosesser, og bruker konseptet ‘kaos’ for å benevne slike fenomener. De forstår med dette ikke fraværet av orden, men en mer komplisert form for orden som er vanskelig å se som sådan, men som i siste instans utgjør kaosets essens. Denne typen kaos og turbulens er kalkulerbar, men riktignok da kun med mer sofistikerte teoretiske og matematiske midler og prosedyrer enn de den klassiske naturvitenskapen beskjeftiget seg med.

Termen ‘kaos’ brukes i slike tilfeller metaforisk. I den moderne vitenskapen fortsetter vi å ha med en grunnleggende logosentrisk måte å utforske virkeligheten på. Så ‘kaoset’ her er ikke mer enn logos-strukturer i oppløsning, det siste resultatet av deres forfall og hensvinning. Moderne vitenskap tar ikke for seg noe annet enn logos, men en art post-logos, eller ex-Logos: logos i tilstander av ultimat oppløsning og regresjon. Bevegelsen mot denne endelige destruksjonen og oppløsningen av logos blir her tatt for å være ‘kaos’.

Hieronymus_Bosch_003

I virkeligheten har dette imidlertid intet å gjøre med kaos som så, med kaos i sin opprinnelige greske mening. Det er snarere tale om en ytterste grad av forvirring. René Guénon har kalt den epoken vi nå lever for en forvirringens epoke. ‘Forvirring’ kan implisere både tilstanden som kommer før orden og tilstanden som løper parallelt med orden. Så vi burde gjøre en klar skilnad mellom de to ulike konseptene. På den ene siden har vi det moderne konseptet kaos som representerer postorden, eller en blanding av motstridende fragmenter uten noen enhet eller orden, sammensatt av høyst sofistikerte postlogiske forbindelser og konflikter. Gilles Deleuze har kalt disse fenomenene ‘ikke-kompossible systemer sammensatt av monadenes mengder (hvor han bruker konseptene monader og kompossibilitet introdusert av Leibniz), som for Deleuze blir det ‘nomadiske’ fenomen. Deleuze beskriver postmoderniteten som en sum ikke-kompossible fragmenter i sameksistens. Dette var ikke mulig med Leibniz’ virkelighetsforståelse, som baserte seg på kompossibilitetens prinsipp. Men innad i postmoderniteten kan vi se ekskluderende elementer eksistere sammen. De ikke-ordnede ikke-kompossible monadene, eller nomadene, som svermer rundt kan sees som kaotiske, og i den forstand bruker vi vanligvis ordet kaos i dagligtalen. Men strengt tatt bør vi gjøre en skilnad.

Vi er nødt til å distingvere mellom to typer kaos, det postmoderne ‘kaos’ som er det samme som forvirring, en slags post-orden, og det greske kaos som før-orden, som noe som eksisterer før den ordnede verden har kommet på plass. Kun den siste er kaos i ordets egentlige betydning. Dette andre, men faktisk opprinnelige, konseptet av kaos burde utforskes nøye og metafysisk.

Den episke visjonen av logos sin stigning og forfall gjennom den vestlige filosofis og histories utvikling ble først forfektet av Martin Heidegger, som hevdet at i den europeiske og vestlige kulturs kontekst er ikke logos kun et opprinnelig filosofisk prinsipp, men også grunnlaget for den religiøse holdning som har formet kristendommens kjerne. Vi kan også bemerke at konseptet kalam, eller intellekt, står i sentrum for islamsk filosofi og teologi. Det samme er sant for jødedom (i hvert fall i visjonen til Philo av Alexandria, og fremfor alt i middelalderens jødedom og Kaballah). Så i høymoderniteten, hvor vi lever, er vi med i logos sitt forfall, som følger et korresponderende forfall av den klassiske gresk-romerske kultur og den monoteistiske religion.

Disse forfallsprosessene løper fullstendig parallelt med det Martin Heidegger regner som den vestlige kulturens tilstand. Han identifiserer opprinnelsen til denne forfallstilstanden i noen av de skjulte og uanselige feil som ble gjort i tidlige stadier av den greske tenkningen. Noe gikk galt i begynnelsen av vestlig historie, og Martin Heidegger ser denne gale vendingen nettopp i bekreftelsen av den ekskluderende posisjonen til et ekskluderende logos. Dette skiftet ble gjort av Heraklit og Parmenides, men fremfor alt av Platon gjennom utviklingen av en filosofisk tenkning som så for seg to verdener eller lag av virkelighet hvor eksistensen ble sett som manifestasjonen av den skjulte. Senere ble dette skjulte elementet kjent som logos, som ideen, paradigmet, eksempelet. Fra da av skrider den referensielle sannhetsteori fremover.

Sannhet ligger i den umiddelbare korrespondansen av det gitte til den antatt usynlige essens, eller ‘naturen som liker å skjule seg’ i følge Heraklit. Førsokratikerne frontet en slik filosofi. Denne filosofiens logiske resultat er den uhemmede eksplosjonen av den moderne teknikk. Heidegger kaller dette Ge-stell og tenker at dette er grunnen til katastrofen og utslettelsen av menneskeheten som uunngåelig melder sin ankomst. I følge ham var selve logos-konseptet galt, så han foreslo å radikalt revidere vår holdning til filosofiens essens og tankeprosesser, og å finne en annen vei som han kalte ‘den andre begynnelse’.

Logos kom først til syne gjennom den vestlige filosofis fødsel. Den tidligste greske filosofi sto opp som noe som allerede ekskluderte kaos. Nettopp på den tiden begynte logos å blomstre, og viste en mektig vilje til makt og absolutisering av den maskuline tilnærming til virkeligheten. Tilblivelsen av en logosentrisk kultur utslettet ontologisk den polare motsetningen til logos selv—det feminine kaos. Så kaos er noe som gikk før logos, ble utslettet av det, og dets eksklusivitet ble både manifestert og forkastet på samme tid. Det maskuline logos fortrengte det feminine kaos.

Eksklusivitet og ekskludering underkastet seg inklusivitet og inkludering. Slik fødtes den klassiske verden, og strakk seg ut mot sine ytterste grenser gjennom 2500 år—frem til moderniteten og den rasjonalistiske vitenskaps æra. Denne verdenen har kommet til sitt endepunkt. Men uansett lever vi i dens utkanter. Samtidig, i den oppløsende postmoderne verden, degraderes alle ordensstrukturer, spres utover, i større og større forvirring. Dette er logos’ aftenrøde, slutten på orden, den siste akkorden av maskulin, ekskluderende dominans. Men fremdeles er vi på innsiden av de logiske strukturer snarere enn på utsiden.

Fra det vi til nå har undersøkt kan vi se for oss noen fundamentale muligheter for fremtiden. Den første muligheten er gjenkomsten av logos sitt herredømme, den konservative revolusjon, tilbakekomsten av det maskulines dominans i alle livets sfærer—i filosofi, religion, og i dagliglivet. Dette kan gjøres åndelig, sosialt eller teknisk. Denne veien, hvor teknikken igjen tilknyttes en åndelig orden ble fundamentalt utforsket og studert av Heideggers venn, Ernst Jünger. Det er en tilbakekomst til klassisisme fulgt av en appell til teknologiske fremskritt. Det er et forsøk på å redde det fallende logos, gjeninnsettelsen av det tradisjonelle samfunn, og den evig nye Orden.

Den andre mulige løsningen er å akseptere de nåværende trendene og følge forvirringens retning, å bli mer og mer involvert i strukturenes oppløsning, i poststrukturalisme, og forsøke å oppnå den nytelse man kan gjennom den komfortable hengliden mot intet. Dette er løsningen venstresiden og de liberale representanter for postmoderniteten har valgt. Det er moderne nihilisme på sitt beste—opprinnelig identifisert av Nietzsche og utforsket inngående av Heidegger. Den logiske ordens fall har ikke ført logos frem til et intet, men i stedet latt logos konstruere et rasjonelt domene av ubegrenset ekspansjon og horisontalt forfall, som et teppe utallige forråtnelsesblomster bøyende av for nihilismens intet.

HieronymusBosch-1

Vi kan imidlertid velge en tredje vei og forsøke å transcendere logos sine grenser og tre ut hinsides den postmoderne verdens krise, som bokstavelig talt er postmoderne, altså ligger hinsides moderniteten, hvor logos hensvinning når sin grense. Så spørsmålet om denne grensen er avgjørende. Sett fra logos sitt generelle ståsted, inkludert dets mest forfalne posisjoner, vil man slutte at hinsides ordenens domene ligger intet. Så å krysse grensen for væren er ontologisk sett umulig. Intet er ikke: slik taler all logosentrisk vestlig ontologi etter Parmenides. Denne umuligheten fastslår at logos kan strekkes ut mot det uendelige, og gir til forfallet, på innsiden av ordenens rike, evig kontinuitet. Hinsides grensen for væren ligger intet, og å bevege seg mot denne grensen er analytisk sett en uendelig og ubegrenset bevegelse som ikke kan nå frem (Zenos paradokser er her fullt ut gyldige). Så ingen kan krysse grensen mot det ikke-eksisterende ikke-væren som simpelt hen ikke er.

Hvis vi likevel insisterer på å krysse denne grensen burde vi appellere til kaos i sin opprinnelige greske mening, som til noe som forutgår væren og orden, noe før-ontologisk.

Vi står foran en viktig og avgjørende utfordring. Veldig mange i dag er misfornøyde med det som foregår rundt oss, med den absolutte krise i verdier, religioner, filosofi, politikk og sosial orden, med den postmoderne tilstand, med forvirringen og perversjonen, og denne tidsalderen generelt, preget av en ytterste grad av dekadens.

Men når vi vurderer forfallets essens, det som har brakt sivilisasjonen til dens nåværende tilstand, kan vi ikke se mot de forutgående fasene av den logosentriske ordenen og disses implisitte strukturer, fordi det nettopp er logos selv som har brakt tingene til den tilstanden de er endt opp i nå, bærende i seg kimene til det nåværende forfallet. Heidegger identifiserte, med ekstrem troverdighet, røttene til teknikken i den førsokratiske løsningen til værens problem gjennom logos. Logos kan ikke redde oss fra situasjonen som det er årsak til. Logos er ikke til hjelp lenger her.

Kun det før-ontologiske kaos kan gi oss et hint om hvordan vi kan gå hinsides postmodernitetens felle. Kaoset ble satt til sides da de logiske værensstrukturer ble reist opp som sivilisasjonens hjørnestein. Nå er det kaosets tur til å komme i gang. Ellers er vi dømt til å akseptere den postlogisk oppløste postmoderniteten som pretenderer å være evig gjennom å tilintetgjøre tiden. Moderniteten drepte evigheten og postmoderniteten dreper tiden. Den postmoderne verdens arkitektur er fullstendig fragmentert, pervertert og forvirret. Det er en labyrint uten utgang, så foldet og vridd som et Möbius-bånd. Logos, som en gang garanterte retthet og orden, tjener her i stedet de krumme og forvridde bevegelser, vekk fra den ontologiske grensen og møtet med intet, erfaringen enkelte uunngåelig vil søke i et forsøk på å komme seg ut av labyrinten.

Så eneste måte å redde oss selv, å redde menneskeheten og kulturen fra denne snaren, er å ta skrittet hinsides den logosentriske kulturen, mot kaos.

Vi kan ikke gjenreise det gamle logos og dets orden, da det i seg selv inneholder årsaken til sin evige ødeleggelse. Med andre ord burde vi, for å redde det eksklusive logos, gjøre en appell til det inklusive alternativet, som er kaos.

Men hvordan kan vi bruke konseptet kaos og basere vår filosofi på det hvis filosofien opp til nå alltid per definisjon har vært noe logisk for oss?

For å løse dette problemet bør vi tilnærme oss kaos ikke fra logos‘ posisjon men fra kaos selv. Dette kan sammenlignes med den feminine visjonen, den feminine forståelsen av det Andre ikke som noe ekskludert, men tvert imot som inkludert i seg selv.

Hieronymus_Bosch,_Garden_of_Earthly_Delights_tryptich,_centre_panel_-_detail_9

Logos betrakter seg selv som det som er, og som det som er likt seg selv. Logos kan akseptere forskjeller i seg selv fordi det ekskluderer det Andre som ligger utenfor. Slik virker viljen til makt, den suverenes lov. Hinsides logos, sier logos, ligger intet, ikke noe. Så logos, i ekskluderingen av alt annet enn seg selv, ekskluderer kaos. Kaos benytter en annen strategi. Kaos inkluderer i seg selv alt som det er, men samtidig alt som det ikke er. Så kaos qua altinkluderende inkluderer også det som ikke er inkluderende, nemlig det som ekskluderer kaos. Så kaos ser ikke på logos som det Andre, eller noe ikke-eksisterende, men som seg selv. Logos som det første ekskluderende prinsipp er inkludert i kaos, tilstede i det, omsluttet av det, og er gitt en plass inne i det, på samme måte som moren bærer barnet i seg, som en del av henne selv og samtidig som noe som ikke er en del av henne selv. Mannen ser kvinnen som et eksternt vesen og søker å penetrere henne. Kvinnen regner mannen som noe internt og søker å gi ham fødsel, å la ham fødes.

Kaos er den evige fødsel av den Andre, altså logos.

For å oppsummere; kaotisk filosofi er mulig fordi kaos inkluderer logos som en indre mulighet. Kaos kan fritt forstå logos, verdsette logos og anerkjenne logos sin eksklusivitet inkludert i sitt evigvarende liv. Så vi ankommer her et veldig spesielt konsept, et kaotisk logos, altså et absolutt vitalt logos som evig fornyes i kaosets vann. Dette kaotiske logos er samtidig eksklusivt (som er grunnen til at det fremdeles med rette kan kalles logos) og inkluderende (ved å være kaotisk). Det tar for seg likhet og ulikhet annerledes.

 «Å gjøre en appell til kaos er eneste måte å redde logos. Logos kan ikke redde seg selv, og trenger en frigjører. Logos trenger noe motsatt av seg selv for å gjenopplives i postmodernitetens kritiske situasjon. Vi har ikke kunnet transcendere postmoderniteten. For den kan ikke overvinnes uten hjelp fra noe som var til stede før forfallet.»

Kaos kan tenke. Vi burde spørre henne hvordan hun gjør det. Vi har spurt logos. Nå er det kaos sin tur. Vi må lære å tenke med kaos og inne i kaos.

Jeg kunne foreslå, som et eksempel, filosofien til den japanske tenkeren Kitaro Nishida, som har konstruert ‘basho-logikken’ eller ‘stedenes logikk’, som et alternativ til Aristoteles’ logikk.

Vi burde utforske andre kulturer, andre enn vestlige, for å forsøke å finne andre eksempler på inklusiv filosofi, inklusive religioner, og så videre. Kaotisk logos er ikke kun en abstrakt konstruksjon. Hvis vi leter godt kan vi finne slike intellektuelle tradisjoner i arkaiske samfunn, så vel som i østlig teologi og mystiske strømninger.

Å gjøre en appell til kaos er eneste måte å redde logos. Logos kan ikke redde seg selv, og trenger en frigjører. Logos trenger noe motsatt av seg selv for å gjenopplives i postmodernitetens kritiske situasjon. Vi har ikke kunnet transcendere postmoderniteten. For den kan ikke overvinnes uten hjelp fra noe som var til stede før forfallet. Så vi burde lære av filosofier utenfor den vestlige krets.

For å konkludere er det ikke korrekt å regne kaos som noe blott fortidig. Kaos er evig, men evig sameksisterende med tiden. Derfor er kaos alltid absolutt nytt, friskt, og spontant. Kaos kan betraktes som en kilde for enhver nyvinning og vitalitet fordi dets evighet i seg selv alltid rommer mer enn det var, er, eller vil være i tiden. Logos kan ikke eksistere i seg selv uten kaos, som fisk ikke kan leve uten vann. Når vi tar en fisk opp av vannet, dør den. Hvis en fisk får en overdreven interesse for det som er på land, vil den hoppe opp på stranden og dø der. Er den gal nok vil den søke opp igjen også om vi skulle forsøke å hjelpe den ut i vannet. Så la den da dø slik hvis den insisterer. Dypt i havet bor det andre fisker. La oss følge dem.

Den astronomiske æraen som nærmer seg slutten står i Fiskenes tegn. Døende fisker strandet på land. Så vi trenger vann nå veldig sårt.

Kun en helt ny tilnærming til tenkning, en ny ontologi, og en ny gnoseologi kan redde logos vekk fra stranden og den voksende ørkenen som Nietzsche forutså.

Kun kaos og den alternative filosofien basert på inklusivitet kan redde den moderne menneskeheten og verden fra konsekvensene av forfallet til det eksklusive prinsippet kalt logos. Logos har gått ut på dato og vi vil alle bli begravd under dets ruiner med mindre vi gjør en appell til kaos og dets metafysiske prinsipper, og bruker dette som en grunn for noe nytt. Kanskje dette er ‘den andre begynnelsen’ Heidegger talte om.

Alexander Dugin er en av Russlands mest kjente samtidige skribenter og er en russisk tenker og geopolitiker som nå er aktuell med sin siste bok «The Fourth Political Theory» (se lenke til boken her). I dette verket forsøker han nærme seg en ny ideologisk forståelse av verden, væren og ikke minst geopolitikk, som går bortenfor universelle ideologiske diagrammer som begrenser menneskelig og kulturelt potensiale. Som et alternativ til det unipolare nyliberale globalistiske hegemoni som USA representerer, søker Dugin et nytt multipolart fundament som oppløser den illusoriske dikotomien mellom høyre og venstre, og som gjør disse kategoriene overflødige i form av et fjerde alternativ. Dugin har sitt virke i staben hos Universitetet i Moskva og har vært geopolitisk rådgiver for bl.a. president Vladimir Putin.

 

Relatert

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

  • Takk for at du oversetter!

  • Max

    Till försvar för Logos

    Det är en intressant text men problematisk i och med att Dugin verkar använda vissa begrepp i en annan betydelse än brukligt vilket gör att han bidrar till förvirringen som beskrivs. Jag tror att Dugin har en överdrivet och oförtjänt negativ syn på väst som kanske förklaras av hans personliga tro och en historisk självdefinition som anti-västlig. Den främsta bristen är förståelsen av Logos som någon sorts modern rationalitet när den betydelsen i själva verket som mest är en sentida degeneration. Kaos definierar han korrekt som avsaknaden av ordning, alltså en negation. Han säger även att kaos inte är post-ordning utan för-ordning. Då hamnar vi naturligt i frågan om vad fanns innan ordning och kaos.

    Dugin skriver att kaos innefattar logos, men om något så bör förhållandet vara det omvända. Det vill säga icke-ordning kan komma från ordning men ordning kan ej komma från icke-ordning. Utmaningen blir då inte att avskaffa ordningen, utan att realisera att den redan besitter en inneboende styrka till att evigt förnya sig självt. Det gudomliga är obegränsat och kan inte uttömmas. De yttre formerna förändras men den stilla källan förblir oberörd densamma. Det finns inget behov av att försöka nedstiga i kaos som något slags nödvändigt ont, vi omges av tillräckligt med den varan ändå.

    Man måste skilja på västvärlden och den moderna världen. Bara för att modernismen huvudsakligen härstammade från väst bör inte det leda till slutsatsen att det var något fel på den västliga andligheten i sig själv. Modernismen och post-modernismen uppstår nödvändigtvis som en negation av ett traditionellt samhälle, inte som ett logiskt resultat av detsamma, och detta kan vara Dugins misstag. Vi ser tydligt hur den moderna världen på många sätt är kristendomens motsats, inte dess slutsats. Man skulle kunna framföra argument för att det starkast lysande ljuset angrips först, vilket leder till ett helt annat perspektiv på den västliga traditionens öde och betydelse.

    Ur ett visst perspektiv kanske man också kan säga att världens begynnelse är ur kaos men att det inte är hela sanningen för kaos måste också komma någonstans ifrån. Om Gud separerar ett rum utanför sig själv för att manifesteras däruti, kan det från utsidan felaktigt se ut som om logos skapas ur kaos, men vad var först? Ett svar av många kan vara: ”den maskulina polen och den feminina polen i fulländad förening”. Att sen välja att förstå den föreningen som maskulin eller feminin till sin natur blir mer av en personlig fråga, men betänk att mannen har en y -och en x kromosom medan kvinnan har två av x, så vad innehar vad? Det lägsta är en reflektion av det högsta som Hermetismen lärt oss.

    Kristendomen utvecklar traditionen vidare och ger oss insikten att Logos är först och sist, begynnelsen och slutet. Att anse att allt slutar i kaos är analogt med att allt börjar ur kaos vilket som bekant är en vanligt rådande uppfattning nuförtiden ofta sammanhörande med en ateistisk evolutionsteori. Dugin verkar försvara den moderna positionen som innebär att någonting kan komma ur ingenting vilket bryter mot all logik, vilket i och för sig är vad han uttalat säger sig vilja göra. Men om så är fallet, varför argumentera överhuvudtaget? Utan logos blir det meningslöst för ingen kunskap är då möjlig. Kaoscentrismen bidrar till avskaffandet av möjligheten till vetande, och utgör kanske framförallt ett brott mot bevarad kunskap. Vi behöver inte starta om på nytt och kan inte det utan att förstå vad som varit. Att någonting inte kan komma ur ingenting är inte detsamma som att förneka den kristna dogmen att Gud skapade världen ur ingenting eftersom det i det fallet är uppenbart att ”något”, Gud, redan fanns oskapad.

    ”Mannen ser kvinnen som et eksternt vesen og søker å penetrere henne. Kvinnen regner mannen som noe internt og søker å gi ham fødsel, å la ham fødes.” Som svar på det påståendet har jag en motfråga: om kvinnan redan innehåller mannen internt, varför vill hon penetreras av honom, medan mannen inte har ett motsvarande behov? Mannen utstrålar och upplyser, kvinnan omsluter och fördunklar. ”Det maskuline logos fortrengte det feminine kaos.” rimmar illa med citatet ovan där han säger att ”Mannen ser kvinnan..”, alltså uppmärksammar det feminina.

    Det är mer korrekt det feminina som riskerar att endast solipsistiskt se inom sig själv och därmed förtränga allt annat. En kaoscentrisk världsbild kan vilseleda sig att den är allomfattande när den i själva verket är begränsad i och med att den inte besitter förmågan att strålande penetrera något utanför. En logocentrisk världsbild är medveten om sina egna tillkortakommanden och begränsningar, och är inte det en förutsättning för frihet? Jämför det med den kristna läran om synd vilken leder till just medvetenhet.

    Mannen är Himmelen som omfamnar Jorden eller Kvinnan. När kvinnan ger honom födsel verkar hon som en helt stilla vattenyta där himmelen tillåts reflekteras liksom månen reflekterar solens ljus. I kvinnan känner mannen igen sig själv och minns att inget är förlorat. Så återfinner det helgade paret sin ursprungliga enhet genom bröllopet.

    Världsåskådningen blir då något liknande: ”Logos såg det feminina kaos och upphöjde allt i ljus”. Motsvarande från det feminina perspektivet: ”Hon såg att hon inte var ensam och la sig helt i Hans händer”. Det svåra är att realisera den motsatta polen vilket för själslivet innebär just att man inte är ensam och att egot inte är ett verkligt subjekt. För intellektet innebär det att ingenting saknas, allt är här och nu redan komplett i sig självt. Dessa är olika hierarkiska nivåer som inte ska sammanblandas.

    Kristendomen är en universell religion, och med det en av de mest inkluderande. I kontrast till en vanlig missuppfattning är den inte heller uteslutande feminin, snarare var det förkristna folkliga Europa mer feminint genom en bristfällig förståelse för det absoluta. I Kristendomens mystiska kärna ligger varken något exkluderande maskulint -eller feminint, utan den högsta gudomliga föreningen. I kinesisk tradition benämnt ”Tao” vilket förstås som ”vägen”, vilket även sagts om Jesus Kristus. Detta signifierar att det ej finns några illvägar baserade på mänskliga tyckanden och nycker. I likhet med en sann Gud finns också en väg som leder ända fram och som alltid är tillgänglig. Eftersom alla skapade varelser är unika innebär det också att vår egen väg är unik. Människans fria vilja ger oss valet att följa Vägen eller ej, det vill säga att vara sanna mot oss själva, att vilja det goda.

    I detta ljus, vad är meningen med att försöka återgå till något imaginärt ur-kaos om man ändå inte ser det goda när det står framför en? Vad finns det vidare för något som talar för att man i det läget skulle uppmärksamma det ”nya” logos om man inte gör det redan nu? Problemet ligger inte i att logos är uttömt, vilket inte sker, utan i oss. Istället för att ”Logos kan ikke redde seg selv” är det människan som inte kan rädda sig själv utan högre inflytande. I övergången mellan det hedniska och det kristna Europa uppenbarades att den antika filosofin var av gudomlig inspiration. Vi kan säga att det som var av bestående värde har blivit döpt och renat i traditionen som är vägen till liv genom försorg av våra förfäder som var bättre män än oss.

    • Jo Hammerstad

      Etter at denne teksten ble skrevet har Dugin gått mange steg videre i sin tenkning av kaos, og enkelte ting som synes å være paradoksale eller uklare her kan være lettere å forstå ut fra hans nyere modell, som jeg her skal skissere.

      Først forsøkte Dugin å tenke kaos gjennom en todelt logosmodell, der han tok utgangspunkt i et apollinsk og dionysisk logos, basert på Nietzsches forståelse av disse prinsippene, før han kom frem til at en tredelt modell var bedre, hvor han la til enda et prinsipp, nemlig “Kybele”.

      Her har vi tre stemmer, tre logikker, tre uttrykk som manifesterer seg på ulike måter i ulike kulturer opp gjennom historien.

      Det apollinske logos er et lyst og differensierende mannlig prinsipp, et prinsipp som avgrenser, klargjør, vokter målestokken med en kjølig distanse og uavhengighet i forhold til verden.

      Det dionysiske logos er det absoluttes, det ubegrensedes, ekstasens og bevegelige tilstedeværelsens prinsipp som utfyller det apollinske med sin vitalitet. Det dionysiske logos er tvetydig og innbefatter både lys og mørke, mannlighet og kvinnelighet, det medierer mellom disse sfærene.

      Det kybelske logos er det ktoniske, kvinnelige, mørke prinsipp. Urmoderen. Fruktbar, men udifferensiert og passiv, higer etter lys som det søker å lokke inn i sin labyrint. På overflaten fredelig, inkluderende, men listig, og alliert med titanene, som det skyver foran seg i strid mot de apollinske og dionysiske logoi.

      I begynnelsen kan vi tenke oss en udifferensiert, spontan harmoni, en eneste stor livmor; Kybeles mørke verden, men på et tidspunkt kommer det lyse, differensierende, apollinske prinsipp inn og skaper sin orden. Vi får et apollinsk kosmos som skyver Kybele ut i kaos. Her oppstår dualisme, og muligheten til å være nærere den ene eller andre polen, i det som er en uforsonlig strid. Harmoni er noe man må kjempe for, noe usikkert. For det apollinske logos er det kybelske logos en utside, et absolutt mørke man erobrer, penetrerer, eller verger seg mot, og på den måten søkes harmoni. Det kybelske logos søker harmonisering gjennom å trekke det apollinske lys tilbake i seg, i en regresjon tilbake til utgangspunktet, mot livmoren. Kybele begrenses av Apollon, og Apollon erfarer mangel, at hans makt slutter der kaos starter.

      Det dionysiske logos er ubegrenset, og kan bekrefte absolutt der Kybele og Apollon erfarer mangel. Dionysos løser opp blokkeringer, lindrer og revitaliserer ved at han kan bevege seg gjennom både Apollon og Kybeles domener i en absolutt bekreftelse. Da Dionysos er ubegrenset bærer han en kreativ impuls inn i verden som transcenderer det som kan representeres eller forutses, så epistemologisk eller fra et bevissthetsperspektiv er han intet, han kommer utenfra. Dette er et annet intet enn det intet man fra Demokrits tid gjerne har talt om i moderne vitenskap og som Dugin nådeløst har kritisert, et intet som forhuller virkeligheten og forhindrer nettopp den meningsfulle fylde Dionysos bringer inn.

      Dugin ga i år ut fem store bind der han tar for seg hvordan disse tre logoi historisk har kommet til uttrykk i jordens ulike kulturer. Jeg har bare sett små glimt av hans historie om Vesten der, men jeg tror situasjonen i dag ut fra den modellen blir omtrent som følger: Kybele dominerer fullstendig, i samarbeid med titanene. Vi er begrenset av det umiddelbart værende, og det som er nyttig og gir kortsiktig glede i forhold til det. Som Moder Jord søker Kybele fra sitt senter i vest å trekke alle differensierte, kvalitative uttrykk sammen i et fredelig felles minste multiplum, i en global verdensordning dominert av økonomi, noe som muliggjøres av titanisk teknologi. Målet er fredelig, en absolutt trygghet, men for å nå dit må differensierte uttrykk, de ulike tradisjoner og deres målestokker utslettes, og veien dit er ikke nødvendigvis fredelig, noe vi geopolitisk ser ikke minst med USAs aggressive rolle.

      Det apollinske logos som holder orden på den hellige målestokker står i utkanten, og berører livets dynamikk i liten grad. Vi har parodier av det dionysiske som vi ser i oppløsninger av former, i promiskuitet, bruk av visse substanser og ekstatisk musikk, men nesten intet av dette har noen transcendent verdi, det er kun Kybele med en dionysisk maske i en regressiv bevegelse. Vitenskapen og tenkningen her er i stor grad uttrykk for en titanisk vilje til makt, kjennetegnet av en større og større løsrivelse fra den apollinske kreative begrensning.

      At Vesten (som geografisk område) står i spissen for modernitetens mest ekstreme antitradisjonelle tendenser er noe de fremste tenkerne i Vesten stort sett er enig med Dugin i, jeg tenker da for eksempel på Julius Evola, René Guénon og Martin Heidegger. Samtidig kontemplerer disse tenkerne Vestens historie og undersøker de mulighetene som ble valgt og ikke valgt, for på den måten gjøre det lettere for oss å velge i nuet. Dugin beundrer store deler av Vestens historie, som den greske og romerske opprinnelse, den tradisjonelle middelalderen, og en stor mengde tenkere og impulser han har tatt for seg i mange verk. Store deler av hans inspirasjon er hentet fra Vesten, så han er veldig langt unna å være antivestlig i noen naiv eller forutinntatt forstand. Det er få om noen som inspirerer meg like mye som Dugin gjør til å studere den vestlige kulturhistorie og dens fremste uttrykk, slik som filosofiens inntreden.

      Den antitradisjonelle modernitet har kommet mer ekstremt til uttrykk jo lenger vest man har kommet. Frankrike er mer ekstremt enn Tyskland, men mindre ekstremt enn Storbritannia, som igjen har vært mindre ekstremt enn USA, så det synes å være en viss sammenheng mellom geografi og ideer. Hvis det skal tenkes et kulturelt eller geopolitisk “vi” er det ikke “Vesten” jeg vil ha som samlende symbol, men heller “Europa”.

      Dugin er ortodoks kristen og når han tenker kristendommen ut fra sin logos-modell tenker han på Kristus som det dionysiske logos. Både Kristus og Dionysos ofrer seg og lider for å kunne gå ned til det mørkeste og laveste og der heve opp, forløse.

      Nå må det sies at jeg tror det postmoderne menneske stort sett står svært langt unna den dionysiske erfaring, og at de fleste erfaringer der folk opplever ekstase, kommer ut av seg selv, opplever ikkedualistiske tilstander, blott er en regresjon i retning Kybeles livmor. Dette var nok også tilfellet i stor grad i de historiske dionysiske kulter. En genuin dionysisk erfaring krever en transcendens av det apollinske. Man må elske det apollinske og drive dette til sin ytterkant. Først når man behersker den apollinske målestokk har den dionysiske impuls et lys den kan bringe med seg ned i mørket uten at det representerer blott en forfalskning av målestokken. En dionysisk erfaring er en eksplosjon, et brudd med en kjente orden, gjerne skremmende og nådefull på samme tid, åndfull og levende, der både kaos og orden gripes sammen i et meningsfullt hele uten noen tomrom. Derfra kan man gå tilbake igjen til det apollinske på en frisk og mer levende måte, samtidig som det dionysiske igjen styrkes av målestokken før en eventuell ny eksplosjon. Det er en slik tenkning Dugin ønsker å fremme, en tenkning som krever mye, både en vilje til risiko, til å ta imot lynnedslag fra det absolutte, og en statueaktig suverenitet og evne til integrasjon som kun få er i stand til. Her er det innvielse det er tale om.

      I Moskva-miljøet der Dugins tenkning tok form, med skikkelser som Yevgeny Golovin, Yuri Mamleev, og Heydar Jemal, var tradisjonalisme, nyplatonisme og hermetisme levende erfaring, og filosofiske konsepter noe som ble generert rundt det åpne, dionysiske rom. Mens vestens etterkrigsfilosofi drakk lettmelk og spilte Salieri, drakk Moskva-metafysikerne amaretto med gullflak, safran og spilte Mozart. At Mozart av og til kan finne det fornøyelig å etterligne Salieri betyr ikke at det er i Salieri han finner sin inspirasjon.

      Enkelte misforstår Dugin og beskylder ham for å holde på med en slags intellektualistisk postmoderne bricolage med mange fine forførende ord, men uten noe egentlig sentrum. Hva er nå for eksempel dette “Dasein” som han tilsynelatende så kronglete vil gjøre til sentrum for sin fjerde politisk teori? Jeg forstår Dugins Dasein som det dionysiske logos.

      Den dionysiske maske er det absoluttes taktfullhet idet det går inn i mørket som nåde.

      ”Logos såg det feminina kaos och upphöjde allt i ljus”.