Av jord er du kommet til kultur skal du bli

andrew-wyeth-spring-1978

Begrepene kultur og kult stammer fra cultura av cultus på latin med betydningene dyrke, avle, kultivere og hylle, med både en sakral og profan betydning. At begrepet som beskriver menneskelig aktivitet, åndsliv og samfunnsbygning har vokst opp fra kultiveringen av jorden er like naturlig som det er en historisk kjensgjerning. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, essayet er tidligere publisert i tidsskriftet Herba som utgis av Biologisk-dynamisk Forening.

«Vil vi kunne begynne der på ny, når det nye vi har nå har blitt gammelt, utslitt og ubrukelig? En ny kjede, en ny kime, et nytt forbund mellom natur og menneske? Noe må dø, gi tapt før vi kan komme dit, før det igjen spirer, mennesket lærer langsomt om ikke det må.»

Slik kulturbegrepet har utviklet seg kan man selvsagt knytte kultur til føragrare samfunnsformer, men det er ikke kultur i sin opprinnelige forstand som begrep som siden kom til å beskrive menneskelig aktivitet og væren i tid som kulturhistorie. Mennesket er så langt vi vet det eneste kulturvesen, det eneste med en kulturell selvforståelse i vår flik av universet. Men jorden. Ja, jorden knyttet mennesket til sted i en tvekamp og dans med naturkreftene.   I den neolittiske revolusjon, rundt 12000 år siden, oppsto de første kjente jordbrukskulturene  i Midtøsten og For-Asia, i den «fruktbare halvmåne».  Jeg undrer, hva fikk de første menneskene til å stoppe opp, bli værende. Var det stedet, det stedegne, som fikk mennesket til å føle seg hjemme. Var det rikdom av ressurser? Var det nød og mangel? Var det klimatiske forhold? Eller var det bare kulminasjonen av at menneskelige egenskaper ble utviklet og sammenfalt med naturgrunnlaget slik at man så muligheter til å skape en viss grad av forutsigbarhet i symbiose med det som vokser og gror? Kulturell skaperkraft. Jorden. Jeg tror mennesket fikk en kjærlighet og nærhet til stedet de kjente, hvor de allerede hadde jaktet og fisket, så vandret de i stadig mindre sirkler til territoriet ble noen annet enn en åpen geografi, det ble sted med grenser mot det ukjente tomrommet i en verden som på mange måter må ha virket som et mørkt univers.

Genius loci, stedets ånd, det stedegne preget mennesket, slik mennesket preget stedet i sin vilje til å temme og beherske, men og samhandle med den ville, uregjerlige og kaotiske naturen. I sin vilje til å skape et sted, gjøre et sted til sin heim. Samhørighet, respekt, men og frykt, har preget ulike faser av menneskenes forhold til natur, uttrykt i kultur.

Hvilken prosess, med prøving og feiling, og feiling, og hele tiden under regimet til en lunefull natur, ikke et år helt det samme som det forrige. Men man lærte, gradvis, man så månefaser, solverv, lærte seg av både himmel og jord, eksperimenterte, og man skapte. Guder og Gud våket over det hele, med himmelhvelvingen som tak og evig mysterium og rom for undring.  Gjennom ritualer dyrket man både dem, natur, og jorden, de var en gang ett kraftfelt. Man så livet som spiret, og var takknemlig over dette under, man visste mer og mer om hvordan, men et like stort under var det. Det inspirerte oss, for dette var en tid hvor mennesket gjorde lite uten mening.  Huler, siden telt, et tak, et hus, ble til de første byggverk, en landsby, en by, en kultur, en sivilisasjon, og hele tiden søkte mennesket skjønnhet i utviklingen. Ikke som overfladisk pynt, for i dagens sekulære samtid er det vanskelig å forstå begrepet hellig og sakralt. Ornament, utsmykning, kunst, fikk mening i en større sammenheng hvor naturens sykluser smeltet sammen med de guddommelige. Såtid, grotid, innhøsting og vinters håpefulle ventetid, alle med sine seremonier, sine offer, sine gaver. I takknemlighet og ærefrykt. Og alt oppsto fra jorden. Det brune gull.

Siden forsvant jorden i kulturen, jorden som grunnlaget for den første urbanitet ble motsetningen til den, jordbruket ble adskilt fra byens vesen, kulturens vesen ble til sivilisasjon, og menneskets forhold til de primære prosessene i naturen forfalt, og forfaller. Det har skjedd før, og det skjer igjen.  Men mennesket vender tilbake.

Når jeg kaster et blikk på jorden er det lett å ta den som en selvfølge slik den er, som noe som bare er å ta for seg av når man skulle føle for det. En overflate, nei, det vi ser av jorden er mindre enn det den er, det den gir næring og liv, røtter, for menneske og vekster.

Godt jordsmonn som gir rik høst er en ikke-fornybar ressurs. Jord er dessverre som så mye av det man i hovmod har trodd var ubegrenset, begrenset, og unik i sine mange ulike forekomster og former. Den må vernes, pleies og dyrkes med vørdnad. Tusener av år tar det, ja, over 8500 år gammel god jord finnes det her i landet, og den er unik for sted til sted, med sine særegenheter, sine vekster og sin grøde.

Anthrosol (Av gresk Anthropos, menneske og solum, som i soil, jord), er den kultiverte jord over tid, og kan være tusener av år gammel, og tar generasjon etter generasjon å skape.  Men bare en generasjon å rasere.  På Jæren finnes noen av den mest fruktbare jorden her i Norge, eldre enn 800 år før vår tidsregning, og er en av Europas eldste Anthrosoler. Jeg liker ordet, det har en kraft, en vilje, og vitner om menneskets forening med stedet og jorden. Et hellig forbund.

Arkeologen graver etter fortiden, finner rester av fortidskultur, jord er historie, en historie om natur og kultur. Jeg tenker, vi vil òg etterlate oss våre lag, men der tidligere generasjoner av mennesket har latt seg resirkulere for å etterlate små gåtefulle artefakter, ruiner og tufter, minner som setter fantasi og vitebegjærlighet i sving, er vi i ferd med å etterlate oss berg som ikke jorden så lett begraver og tar opp i seg. Som med sin overflod neppe vil pirre, men kanskje være en påminnelse om noe som gikk galt.  Harde gjenstander fra en hard sivilisasjon.

«Men bondekultur finnes knapt mer, erstattet av Massey Ferguson, kvoter, rasjonalisering; i stuene klinger ikke fela eller bånsullen, men TV-støy. Vi er alle byboere nå. Nesten»

Bondekultur, hører vi, tenker da på noe traust forgangent, nostalgisk, bakstreversk. Noe som var, men for ikke så lenge siden. Kulturen til den som dyrket og livnærte seg, oftest med et ydmykt forhold til både sin gjerning og den plass han og hun tok på jorden. Enkle viser, enkel poesi, enkle toner, men med dypt hjerte, oppriktighet og inderlighet. Forstillelse har liten plass der erfaringene er i umiddelbar sammenheng med naturgitte forutsetninger. Bondekultur og bykultur. Men bondekultur finnes knapt mer, erstattet av Massey Ferguson, kvoter, rasjonalisering; i stuene klinger ikke fela eller bånsullen, men TV-støy. Vi er alle byboere nå. Nesten. De fleste av oss er passive mottagere av kultur nå, som vi er med maten, vi skal fores, og kultur og mat skal være bearbeidet av andre, fiks ferdig servert. Vi kjenner ikke jorden lenger, og vi kjenner ikke kulturen som en gang var vår.

Jeg liker å legge hele meg ned på jorden med ansiktet ned, når jeg får mulighet uten å virke som en sprø tulling, jeg bryr meg dessverre om sånt, slik jeg gjorde naturlig som barn da ingen brydde seg, kjenne duften, særlig om solen har varmet den litt, men ikke for mye, å se og kjenne på kloss hold at det tilsynelatende stillestående intetsigende plutselig kribler av liv, småkryp, som en bille som skyver på noe godt, ligge der og la all rastløshet fare for så å kjenne den dovne tunge følelsen av en kropp som har funnet ro på jord, før man reiser seg nesten svimmel og beruset. Hvordan kunne vi glemme denne kjærligheten?  Bonden har blitt en romantisk fortidsvisjon, eller en kjedelig subsidiert virkelighet, ingen av disse variantene klarer å vekke det som var til live.

Men jeg ser nye generasjoner med vilje til å så, se jorden som en mulighet, en mening, for å dyrke noe eget, uavhengig, rent, smaksrikt, krokete og knortete, ja vel, men ærlig, uten å ta for mye, bare det som behøves for å overleve og leve enkelt, men godt. En drøm, for noen, for andre som ikke lot drømmen slutte, en virkelighet. Der ute vokser det og gror, langsomt. Vil vi kunne begynne der på ny, når det nye vi har nå har blitt gammelt, utslitt og ubrukelig? En ny kjede, en ny kime, et nytt forbund mellom natur og menneske? Noe må dø, gi tapt før vi kan komme dit, før det igjen spirer, mennesket lærer langsomt om ikke det må.

Jeg føler ingen nærhet til samtiden, slik den er, slik er det, men jeg kan føle nærhet til et sted, en natur, en jord, med sin egenhet, sin rot, som ikke kan beskrives i ord, selv om jeg forsøker, og jeg tenker «av jorden skal du igjen oppstå».

Det er snart såtid, nye spirer skal gro.

Ja, av jord er du kommet, til kultur skal du bli, igjen og igjen.

 

Bilde, Spring, Andrew Wyeth, 1978

 

Relatert

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Naturen, den fremmede

Er naturen fascistisk?

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Beretningen om et varslet sammenbrudd

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid