Dette essayet av den franske tenkeren Alain de Benoist ble først publisert i kvartalstidsskriftet Eléments (n°146, januar–mars 2013) under tittelen “La fin du monde a bien eu lieu”[i].  (se “Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist” for nærmere intro)

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Den nye verden er flytende. Rom og tid har blitt avskaffet. Strippet for dens tradisjonelle mellomlag har samfunnet blitt tiltakende segmentert. Hvilket bare styrker dets tingliggjøring. En lever i det gjennom å ”zappe” seg fram.

Verdens undergang har funnet sted. Den inntraff ikke på en særegen dag, men har spredt seg over flere tiår. Den verden som forsvant var en verden der de fleste barn kunne lese og skrive. En verden hvor vi beundret heltene snarere enn ofrene. En verden hvor politiske maskiner ennå ikke hadde blitt sjeleknusende apparater. En verden hvor vi hadde flere rollemodeller enn rettigheter. En verden hvor en kunne forstå hva Pascal mente da han skrev at underholdning avledet oss fra å leve et genuint menneskelig liv. En verden hvor grensene verget de som levde livene på sine vis.

Ja, denne verdenen hadde sine mangler og var tidvis forferdelig. Men dagliglivet til svært mange mennesker var i det minste regulert av landemerkenes meningsfulle symboler. I form av minner var denne verdenen kjent for mange av oss. Noen sørger over dens bortgang. Men denne verdenen vil aldri komme tilbake.

Den nye verden er flytende. Rom og tid har blitt avskaffet. Strippet for dens tradisjonelle mellomlag har samfunnet blitt tiltakende segmentert. Hvilket bare styrker dets tingliggjøring. En lever i det gjennom å ”zappe” seg fram. Med de store kollektive prosjektenes tilsynelatende bortgang – de var bærerne av ulike verdensbilder – er det Selvets religion som har tatt over. Dette er et Selv som bygger på det narsissistiske begjærets ubegrensede frihet. Hvilket har avstedkommet stedløshet over hele linjen. Dette går hånd i hånd med oppløsningen av alle landemerkene og referansene. Individet blir tiltakende formbart, sårbart og nomadisk.

Alain de Benoist

Under dekke av frigjørende ”modernisering” har en ”osmose mellom det finansielle høyre og det multikulturelle venstre funnet sted i mer enn et halvt århundre” (Mathieu Bock-Côté). Økonomisk liberalisme har blandet seg med liberaliseringen av samfunnet. Markedssystemet har blitt rørt sammen med kulturens ytterkanter.  Alt dette skyldes hovedsakelig den merkantile resirkuleringen av begjærets ideologi og profitteringen på de tradisjonelle samfunnsformers sammenbrudd.  Den framherskende hensikten er elimineringen av meningssamfunnene som nekter å føye seg etter markedslogikken.

I mellomtiden har noen reelle antropologiske forvandlinger funnet sted. De påvirker relasjonene til vårt Selv, Den Andre, legemet og teknologien. I morgen vil disse forvandlingene kunne jage oss framover til den planlagte sammensmeltningen mellom elektronikk og menneskekroppen. Så fort det grådige profittjaget blir den eneste motivasjonen på bekostning av alle andre, vil utfallet bli allmenngjøringen av den merkantile ånden. I sin tur blir borgerne brutt ned til enkle konsumenter. Innenfor denne sammenhengen er ikke ”politisk korrekthet” blott en forbigående og festlig mote, men et mektig middel for å omdanne tankeprosessene. Det allmenne rom vil i større grad bli en generator for gjensidige forpliktelser som gjør det umulig å hente tilbake den verden av mening som har forsvunnet.

Vi er nå vitne til den endelige iverksettelsen av ”styring”, en form for finansiell Cæsarisme. Den koker ned til dominans over folkene som samtidig holdes på avstand. For dens egen del er den terapeutiske ledelsesstaten dispenseren for sosial manipulasjon. I sin opptreden som Den Store Veileder går ledelsesstaten inn for å fjerne alle barrierer som skiller orden fra kaos. Den hevder sin makt ved å innføre en helt bevisst nestenkaotisk situasjon hvor den jager framover mot ingensteds. Sammen med den allmenne tidløsheten skapes det en tilstand av kald borgerkrig.

I tider som denne finnes det fire ulike folk. Vi har de som helt bevisst ønsker å synke dypere ned i kaos og mørke. Og vi har de som, enten frivillig eller ufrivillig, er rede til å holde ut hva som helst. Deretter har vi disse dinosaurene på høyresiden som sutrer seg gjennom nuet. I vaklingen mellom jammer og minnetaler innbiller de seg at den gamle orden kan bringes tilbake.  Hvilket forklarer hvorfor de alltid lider nederlag.

Offerrollens sosiologi avviser begrepet sosial klasse, og erstatter det med fordømmelsen av ”ekskludering” og ”kamp mot diskriminering”, samt en økonomisk ”vitenskap” som er svanger med oppfatningen av mennesket som en restkategori. Samtidig foregår klassekampen på høygir mer enn noensinne.

I Europa er følgene av innstrammingspolitikken ikke bare resesjon, men sågar økonomisk depresjon. Massearbeidsledigheten fortsetter å vokse, mens avviklingen av velferdstjenestene fører til innskrenkede sosiale goder. Og kjøpekraften synker. En fjerdedel av Europas befolkning (120 millioner mennesker) er i dag truet av fattigdom. I fortiden fant revolusjoner sted på bakgrunn av noe langt mindre alvorlig. I dag finnes det ikke antydning til noe sånt.

Utflagginger, avskjedigelser, industrielle relokaliseringer, usaklige oppsigelser og såkalte sosiale restruktureringer kan helt klart tenne samfunnsprotester. Men innenfor horisonten finnes det intet som er i nærheten av en solidaritetsstreik, for ikke å si generalstreiker. Beveggrunnen for å holde på ens egen jobb har ingen annen begrunnelse enn den selv. Hvorfor tolereres krisen så passivt? Er nasjonene så utmattede, så blendede og forvirrede? Har de akseptert idéen om at det ikke finnes alternativer? Nasjonene lever innenfor fatalitetshorisonten. Alle forventer at noe skal skje. Men intet vil skje fordi kapitalismen objektivt sett har nådd sin absolutte historiske grense.

Men vi har også disse som lengter etter en ny start. De som lever i mørket, men som ikke er av mørket. De som streber etter å gjenopplive lyset. De som vet at bortenfor det virkelige finnes også det mulige.

Vi erfarer nå en krise som savner sidestykke. Den påvirker det kapitalistiske systemets opphopning av kapital og produktivitet på et nivå som aldri før har blitt nådd. Krisene i det attende århundret kunne overvinnes fordi kapitalen ennå ikke hadde fullstendig erobret den sosiale reproduksjonens midler. Krisen som oppstod i 1929 ble overvunnet takket være fordismen, keynesianske reguleringer og andre verdenskrig.

Den nåværende krisen, som utspiller seg med den tredje industrielle revolusjonen som bakteppe, er en strukturell krise. Den er anført av finansmarkedenes totale bemektigelse av realøkonomien og er i tillegg belemret med omfattende offentlig gjeld. En av krisens direkte virkninger er overføringen av politisk makt til representantene for banker som Goldman Sachs. Men ingen av disse kan løse problemet, for det finnes ikke mekanismer som er i stand til å avslutte krisen.

Finansielle bobler, statlig kreditt og trykking av penger – altså frambringelsen av fiktiv penge-kapital – kan ikke løse problemet med tapt kapitalsubstans. I fravær av reell vekst, uavhengig av om man beveger seg mot ukontrollerbar inflasjon eller om nedbetalingen av offentlig gjeld uteblir, vil dagens solvenskrise (behandles nå som likviditetskrise) ende opp i et jordskjelv.

I tider som denne finnes det fire ulike folk. Vi har de som helt bevisst ønsker å synke dypere ned i kaos og mørke. Og vi har de som, enten frivillig eller ufrivillig, er rede til å holde ut hva som helst. Deretter har vi disse dinosaurene på høyresiden som sutrer seg gjennom nuet. I vaklingen mellom jammer og minnetaler innbiller de seg at den gamle orden kan bringes tilbake.  Hvilket forklarer hvorfor de alltid lider nederlag.

Men vi har også disse som lengter etter en ny start. De som lever i mørket, men som ikke er av mørket. De som streber etter å gjenopplive lyset. De som vet at bortenfor det virkelige finnes også det mulige. Og de gjengir George Orwell: ”Å si sannheten i en tid med universelt bedrag er en revolusjonær handling.”.

Relevant nettside

Les Amis d’Alain de Benoist 

Relatert

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Om det magiske synet på livet