Tregreningen og det moderne samfunnet – del II

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet. (Del I, del III & del IV)

Av Henning Næss, forfatter

Folk bryr seg generelt ikke om hva bankene bruker pengene deres til, så lenge de føler seg trygge på at de får økonomisk utbytte av pengene de har investert med.

2. MARKEDET

For noen år siden regjerte det fremdeles en oppfatning om det selvregulerende markedet som ordner alt til det beste for menneskeheten. Men etter den økonomiske krisen i USA, Europa og deler av Asia, har folk generelt blitt mer skeptiske til hvordan banker og andre finansinstitusjoner opererer. Hvor mange vet hva pengene deres egentlig brukes til? Tenk deg at dine penger ble brukt til å drive utbytting av mennesker i den tredje verden. Da ville du kanskje valgt en annen bank?

Problemet slik Steiner så det, er at det ikke skilles mellom ulike former for penger. Folk bryr seg generelt ikke om hva bankene bruker pengene deres til, så lenge de føler seg trygge på at de får økonomisk utbytte av pengene de har investert med. Vi har allerede begrepet sparepenger. Steiner brukte også begreper som lånepenger, gavepenger og kjøpepenger.Enkelt sagt kan vi gjøre forskjellige ting med pengene våre.

Kjøpepenger er penger vi betaler mot varer og tjenester. Gavepenger derimot, er penger som det knyttes håp og forventninger til, idet vi gir dem ut til noen, i håp om at den som søker om å få dem, skal opprette en bedrift eller et annet forhåpentligvis lønnsomt foretak. Også skoler, sykehus og lignende institusjoner lever av gavepenger. En person som er kulturelt interessert, kan for eksempel opprette et legat. Disse pengene skaper ikke umiddelbar profitt, men kan gi økt lønnsomhet på lang sikt. Det bør selvsagt settes rammer for hvem som kan bruke disse pengene, som kan gis til for eksempel unge kunstnere, eller lignende.

Lånepengene lånes gjerne ut til noen som vil starte en bedrift. Disse pengene knyttes gjerne til begrepet kreditt, og er ment å gi umiddelbart avkastning. De må betales tilbake i form av renter og avdrag, i motsetning til gavepengene, som ikke betales tilbake i form av likvide midler, men i form av åndelig kapital.

Poenget er at verdiene til de ulike pengetypene må måles på forskjellig måte. Dersom man har en økonomi som bare bygger på kjøpepenger, blir det stor fare for inflasjon. Steiner tenkte at langsiktige investeringer kunne bidra til å stabilisere økonomien. Og da kan ikke alle former for penger behandles på samme måten.

Banker er til for å muliggjøre ideer. Uten bankene kan åndslivet ikke tre i kraft på et marked. Banken skal ikke være til for å gjøre enkelte mennesker rike, men for å bidra til at ideer og tanker kan virkeliggjøres ved hjelp av likvide midler. Penger er rettsdokumenter, som gir deg retten til å handle med varer og tjenester. Det innebærer at pengene må representere faktiske verdier. Og disse faktiske verdiene må være etisk holdbare.

Pengene skal bidra til produksjon, handel og forbruk. Ikke noe mer. Men de færreste ville likt at deres penger ble brukt til opprettelsen av konsentrasjonsleire. Under Tysklands nazistyre inngikk for eksempel det store produksjonsselskapet I. G. Farben en avtale om å produsere livsfarlige Zyklon B for den tyske stat. At denne skulle brukes til å gasse ihjel jøder med brydde selskapet seg ikke om.

Motivet var å holde produksjonen gående. Lønnsomheten betydde alt. Til grunn for synet at egoismen er næringslivets innerste prinsipp, ligger en vulgær sosial-darwinistisk tankegang, som ikke bare er skadelig, men heller ikke sann. Den bygger på en forestilling om hva som er naturens egentlige prinsipp, nemlig egoisme, og er en overføring av dette prinsippet på samfunnet. Men økologien i naturen handler like mye om balanse og samarbeid.

I mange tilfeller har det vist seg at utfoldelsen av de «frie» markedskreftene ikke resulterer i frihet og større muligheter for mennesket, men økonomisk ruin.

Når multinasjonale selskaper ansetter egne jurister for å sikre seg økonomisk herredømme over vanlige folks naturresurser, forhindrer dem tilgang til det de har naturlig rett til, bruker sin økonomiske makt til å utkonkurrere andre selskaper  og forhindrer andre fra å overhodet å nevne deres produkt i helt andre sammenhenger, blir de strukturelle skjevhetene mer enn tydelige, og vi skjønner at friheten i næringslivet innskrenker menneskets retts- og åndsfrihet.

Vel så alvorlig er hvordan arbeiderne fratas sine rettigheter som ansatte i ulike bedrifter, forhindres fra å fagorganisere seg, og jobber på korttidskontrakter som ikke gir dem rett til sosiale velferdsgoder. Samt hvordan produksjonsenhetene til store selskaper flyttes til den tredje verden, der arbeiderne jobber på elendige arbeidskontrakter, fordi produksjonen av varen skal gjøres billigst mulig.

Det største nederlaget i amerikansk økonomisk politikk kom etter det økonomiske sammenbruddet i 2008, da bankene måtte reddes ved hjelp av statlige overføringer. Dette strider mot markedsliberalistenes grunnleggende verdisyn. Nyliberalismen har påvirket alle deler av samfunnet, både som ideologi og som individualiserende prosjekt.

I Agora nummer 1, 2011, som handler om nyliberalisme, skriver filosof og psykolog Ole Jacob Madsen: «Forbrukerkulturen opprettholder riktignok en illusjon om at markedet, i likhet med en allmektig Gud, kan imøtekomme alle våre behov. I erfarings- og opplevelsesøkonomien konsumeres det stadig mer spesialiserte produkter der man ikke først og fremst kjøper noe materielt (for eksempel et klesplagg på grunn av dets kvaliteter), men en idé som innsvøper individet i forestillingen om at det ved å koble seg på produktet er unikt» (Agora, side 104-105).

Samtidig har nyliberalismen bedrevet ideologiske fremstillinger som er grunnleggende falske: at fattigdom har sin årsak i individet selv og er dets eget ansvar, samt forsvarer mektige gruppers spesielle interesser på bekostning av andres. De siste årene har vist at frihet i det økonomiske liv, marked uten noen form for styring, fører galt avsted og fører til sammenbrudd både i det økonomiske og det sosiale liv. Måten det såkalte «frie markedets» prinsipper fungerer på, er grunnleggende usosialt. Til slutt går dette utover alle.

I mange tilfeller har det vist seg at utfoldelsen av de «frie» markedskreftene ikke resulterer i frihet og større muligheter for mennesket, men økonomisk ruin. Eksempelvis når store multinasjonale selskaper forhindrer folk i den tredje verden fra å benytte egne naturressurser, utnytter vanlige folks rett til å bruke sparepengene sine ved å lokke dem til investeringer i opplagte økonomiske tapsprosjekter, eller tvinger folk til å undertegne arbeidskontrakter som strider mot arbeidsmiljøloven.

Det frie markedet tar ingen hensyn til samfunnets rettsprinsipper, og uten styring spiser det seg inn på samfunnets åndelige og rettslige forgreninger. Det blir til slutt allmektig, og styrer til slutt over både åndslivet og rettslivet. Den friheten som eksisterer i næringslivet er ikke en reell frihet for mennesket. Det er derimot like meget et uttrykk for en tilsvarende ufrihet i åndslivet, som skyldes at noen har laget et system som innebærer korrupsjon og utbytting av enkeltmennesket.

Tredelingen til Steiner oppfatter næringslivsspørsmål som mye mer enn bare markedsmakt. Selve arbeidsytelsen vil for eksempel, mener Steiner, ikke kunne sies å høre inn under næringslivet, men under åndslivet.

Det er blitt mer og mer tydelig for mange at de siste årenes økonomiske kriser i USA og Europa ikke bare skyldes enkelte uheldige episoder, som den med bruken av såkalte råtne lån. Det skyldes en strukturell krise. I en artikkel i Morgenbladet 15.-21. Mars i år, skriver for eksempel Augustin José Menendez, professor ved universitetet i Leon, Spania, en mann som trolig aldri har hørt snakk om tregrening:

«Da storbanken Lehmann Brothers kollapset i 2008, ble det klart at dette var en strukturell krise. President George W. Bush signerte redningspakker som hadde som mål å bevare finanskapitalen. Dét hjalp ikke mye på realøkonomien, altså verdien av det som ble produsert. Høsten 2008 førte en drastisk reduksjon i internasjonal handel til en alvorlig global resesjon. Det verste ble unngått fordi myndighetene i USA og Europa grep inn. En liten stund var det snakk om å reformere kapitalismen, men et slikt forslag ble lagt på hyllen. Og politikerne begynte å drømme om tegn til ny vekst. Det varte ikke lenge.

Regjeringsskiftet i Hellas i 2009 avslørte store hull i greske statsfinanser. Finanskrisen utviklet seg til en budsjettkrise som dro med seg hele EU. Euroen, som rundet ti år da krisen i Hellas brøt ut, hadde til da beskyttet Europa mot de verste utfallene av krisen. Men nå ble de alvorlige, strukturelle feilene i den europeiske pengeunionen avslørt. Til å begynne med diskuterte man de strukturelle årsakene til krisen, mens vi nå er tilbake i en tradisjonell konflikt mellom stater. For det første er ikke krisene en konsekvens av at eiendomsboblene sprakk i USA i 2007. Det var den siste dråpen som fikk begeret til å flyte over» (Morgenbladet 15.- 21.Mars 2013, side 12).

I 2013 kan vi altså sitte og betrakte resultatene av denne ideologiske egoismen, som står i skarp motsetning til hvordan økonomien kan fungere dersom man tenker sosialt. En sosial økonomisk tenkning behøver slett ikke føre til mindre vekst, tvert imot:

«Det som utveksles på et marked, er verdier som alle parter etterlyser, enten verdiene opptrer i form av varer, ytelser eller penger. Og verdiene utveksles mellom forskjellige nivåer, som utjevnes ved hjelp av prisen. Derfor kan begge parter tjene på byttet. Denne innsikten må ligge til grunn for de avtaler som inngås på markedet. Slik kan man unngå økonomisk utbytting av en av partene i en avtale på det økonomiske markedet», skriver Peter Normann Waage, i «Mennesket, makten og markedet» (73, 2008).

I prinsippet vil næringslivet alltid strebe etter brorskap, hevder Steiner. Dette er det økonomiske livets egentlige struktur. Hvordan kan han hevde dette? Jo, fordi i næringslivet er det et prinsipp som tilsier at mennesket ikke produserer varer og tjenester utelukkende for seg selv.

Det er i vårt moderne samfunn ikke mulig å leve utelukkende av det man selv produserer. Kun hvis man bor utenfor sivilisasjonens grenser, kan man gjøre seg håp om å være selvberget. Med andre ord: Å tilstrebe egoisme i næringslivet, strider derfor mot strukturen i hvordan næringslivet fungerer, hevdet Steiner.

En annen ting som også må legges til, er at det vi normalt mener med næringslivet også omfatter andre ting enn bare det rent økonomiske. Det omfatter arbeidsdeling, næring og arbeid og forbrukermakt. Med andre ord: Tredelingen til Steiner oppfatter næringslivsspørsmål som mye mer enn bare markedsmakt. Selve arbeidsytelsen vil for eksempel, mener Steiner, ikke kunne sies å høre inn under næringslivet, men under åndslivet.

«Arbeid» er ikke en enkelt ting, men mange forskjellige ting, Først har du arbeidet som åndslivsprosess, altså det frie, skapende arbeidet, som oppstår før man spør hva man kan tjene på det. Deretter har man arbeidet som økonomisk prosess, altså hva det er verdt i kroner og øre. Dernest har man arbeidet som rettsprosess, altså det i arbeidsprosessen som tilhører retten til sykepenger og velferdsordninger, uavhengig av pengene selv. I denne prosessen inngår også arbeideren som rettssubjekt.

I samfunn der næringslivsinteresser råder over åndslivsinteresser, blir åndslivet impotent og kraftløst. Det skyldes ikke overproduksjon av bøker, men at mennesket ikke primært forstår seg selv som ånd, men som et produkt av visse sosiale og biologiske mekanismer.

Problemet med den moderne liberalismen og dens utvikling til sammenbrudd i USA, skyldes som nevnt ikke bare bruken av såkalte råtne lån. Men også at man tillater at næringslivsinteresser, i form av ren egoisme, får utfolde seg fritt. Dette er Steiners grunntanke, hva angår tregreningen: Hvert av de tre leddene har sine egne lover, som de andre to delene av samfunnet ikke må overskride.

I et samfunn der det er religionen som bestemmer alt, blir åndslivet kneblet, og det økonomiske livet blir strengt underlagt statlige reguleringsmekanismer. I et samfunn hvor rettslivet bestemmer alt, utvikles stater som det sovjetkommunistiske, hvor staten får all makt, og det enkelte mennesket ikke har noen personlige rettigheter. I slike stater blir tenkningen også svært ensrettet, ikke bare det økonomiske livet. I samfunn der næringslivet bestemmer alt, bestemmer næringslivet også over åndslivet og samfunnets rettslige prinsipper.

I land der statsmakten regjerer over økonomiske interesser og åndslivsinteresser, vil enkeltmennesket helt naturlig komme i konflikt med statsorganismen. På den annen side: Tanken om at vi produserer ting for andre, og ikke bare er konsumenter, gjør at vi må ta hensyn til dem vi produserer varer og tjenester for. Ellers vil ikke andre ha de varene vi tilbyr dem. Pris og kvalitet må også stå i et rimelig forhold til hverandre. Det ligger i næringslivets struktur, kan man si, at egoisme ikke lønner seg i lengden.

En annen ting er hva man skal gjøre med merverdiavgiften. Kanskje den burde gå til næringslivs-assosiasjoner, isteden for til staten? Uansett blir det en klar skjevhet mellom varens faktiske verdi og den prisen varen selges for, når det oppstår en spekulasjonsøkonomi. For å unngå en slik form for spekulasjon, ville Steiner at en større del av vareutbytte skulle gå til samfunnsnyttige formål, og ikke bare til den som solgte varen. Slik ville man unngå at store summer ble plassert på enkelte hender, og at folk ble utnyttet.

Det moderne samfunnet har i økende grad lagt vekt på forbrukermakt. I det hele tatt er sivilsamfunnet, som jeg snart skal komme tilbake til, en maktfaktor som i større grad må regnes med. Sivilsamfunnets opprør mot den amerikanske regjeringen i form av Occupy Wall Street-bevegelsen, er en av sivilsamfunnets mange uttrykk. Når sivilsamfunnet reagerer med å protestere mot landets en prosent rikeste, er samfunnet ute av balanse. I et samfunn med stor fattigdom er det farlig å være rik. Kriminaliteten blir til slutt en trussel mot de rikes velferd.

I samfunn der næringslivsinteresser råder over åndslivsinteresser, blir åndslivet impotent og kraftløst. Det skyldes ikke overproduksjon av bøker, men at mennesket ikke primært forstår seg selv som ånd, men som et produkt av visse sosiale og biologiske mekanismer. Det skyldes at vi tror vi er produkter av våre omgivelser, og ikke ser på oss selv som  selvstendige individer med et unikt tanke- og følelsesliv.

Når mennesket forstår seg selv som et produkt blant produkter, blir ordet «ånd» noe latterlig og antikvarisk. Men Steiner mener ikke noe uklart og svevende ved «ånd». I de fleste land har vi det som kalles en «åndsverklov.» Åndsverkloven sier ingenting om hvilke bøker som er dårlige og hvilke som er gode, men innebærer at åndsverk, i motsetning til kjøtt og grønnsaker, er produserte av enkeltmennesker, ved hjelp av tankens kraft. Mer mystisk, kan man si, er ikke ordet «åndsverklov», og mer mystisk behøver heller ikke ordet «ånd» å oppfattes.

Åndsverk produseres i samfunnet, av enkeltmennesker, forhåpentligvis til nytte og glede for andre samfunnsaktører. Åndsverkloven er til som et rettslig dokument, som sikrer skaperen av åndsverket rettighetene til sine verker. Slik kan det ikke kopieres fra åndsverket uten avtale med Kopinor, noe sikrer opphavspersonen en fast økonomisk belønning for utøvd arbeid. Loven sikrer at hvert enkelt produkt ikke kopieres og misbrukes av andre.

Ånden i verket står selvsagt til fri benyttelse, men ikke verket som fysisk produkt. Man har lov til å la seg inspirere, men man skal ikke kopiere. Hvor den faktiske grensen går mellom å la seg inspirere og kopiere, er ofte vanskelig å avgjøre. Til å dømme i slike saker, har vi domstolene. Mens åndslivet er fritt, er rettslivet til for å sikre likhet mellom rettighetshavere.

Hvis den enkelte forfatter skrev etter diktat fra staten, ville åndslivet bli truet. Det er en markant trussel mot åndslivet i vår tid at økonomiske interesser er den endelige målestokken for en tings verdi. Det gjør åndslivet kraftløst fordi åndsverk da ikke kan forsvare sin berettigelse som noe annet enn kommersialisert underholdning.

At åndslivet er et samfunnsområde hvor friheten utspiller seg, innebærer en oppfatning om at vi bare kan finne frem til de dypeste sannhetene om vårt eget liv gjennom åndelig arbeid. Det innebærer også at andre ikke skal diktere våre meninger. Steiner skrev at: «Tomheten i det nyere åndsliv må tas som utgangspunkt for de sosiale spørsmålet» (94, 2002).

Da avantgarden vokste frem som en protest mot det borgerlige samfunnet, var poenget å være grunnleggende usosial. Avantgarden protesterte mot nyttetenkningen i kunsten.

Steiner mente også at åndslivets største kraft viser seg i avantgarden av næringslivet, slik vi finner det uttrykt i moderne reklamekampanjer. Hvilket viser en grenseløs oppfinnsomhet hva gjelder å skape nye kulturelle slagord. Det er tydelig at Steiner ikke mener at folk som jobber i reklamebransjen utelukkende driver med økonomi. Tvert imot. De overlater de økonomiske spørsmålene til andre, og bryr seg lite om resultatet av sin egen åndsproduksjon. Reklamen er fullstendig løsrevet fra produktet. Den er ren «ånd.»

Avantgardens jobb er å finne ut hvordan næringslivsprodukter kan omdannes til merkevarer for det moderne forbrukermennesket. Den er ment å påvirke tankegangen vår. Dette er åndsliv på høyt nivå, mente Steiner. Han uttalte seg ikke om kvaliteten på åndsproduktene. Like lite som åndsverkloven bare gjelder for spesielt fremragende produkter.

Da avantgarden vokste frem som en protest mot det borgerlige samfunnet, var poenget å være grunnleggende usosial. Avantgarden protesterte mot nyttetenkningen i kunsten. Denne holdningen har reklamefolkene overtatt. Men Steiners tregrening innebærer at alle må ta sitt ansvar for helheten.

Den moderne arbeidsdelingen, som også Marx skrev om, gjør at ingen tar ansvaret for hele varen. Bare den lille delen de selv har laget. Steiner mente at alle de tre forskjellige grenene vil ha et innebygd ansvar for egne utviklingsmuligheter når tregreningen blir satt i kraft. Tregreningen innebærer dermed ikke en større grad av fremmedgjøring eller oppstykking av ansvar.

(Del Idel III & del IV)

 

Kilder

Agora. Journal for metafysisk spekulasjon. «Nyliberalisme». Nr, 1. 2011.

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Menendez, Augustin José. «Europas fem dype kriser». Morgenbladet 15. – 21. Mars 2013

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

 

Relatert

Tregreningen og det moderne samfunnet – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Til min generasjon

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II