Ættegard 2013

Har ættegarden noen plass i det norske jordbruket i 2013, og hva betyr egentlig ættegard i en samtidig kontekst? Hvilke verdier er det bonden forvalter fra generasjon til generasjon? 

Av Kurt Jarle Øvrehus, økobonde, kulturverner og nybrottsmann

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka.

I indre delen av en liten fjordarm av Hardangerfjorden har jeg valgt å bosette meg. I Mauranger, i en bygd bestående av 27 sjeler og kanskje ti ganger så mange husdyr har jeg mine røtter. Det er ikke noe spesielt fin gard, inneklemt mellom andre bruk og i tillegg er det en brukbart trafikkert vei kun 50 meter unna gardshusene. Det er ikke problem å skaffe seg en gard på øde steder, langt fra folk, med gamle hus og flotte omgivelser, men likevel valgte jeg å drive farsgarden her vestpå videre selv om jeg er vokst opp på Østlandet.

Det er flere grunner til dette. En grunn er det økonomiske, fordelen i å ta over en farsgard. En annen grunn – og det er egentlig den viktigste – er at det nettopp er odelsgarden. Ein einsleg odelsgut eg var / som nær kom burt for ætt’n. / No krev eg att min odelsgard, / og det med Gud og retten – skriver Olav Aukrust i diktet Himmelvarden. Det finnes en organisasjon i Sverige: JUF – Jordbrukareungdomens förbund som titt og ofte oppdaterer sitt register over garder som har vært i samme slekt i over 200 år. Noe slikt burde også vært gjort i Norge, og den enkelte gard burde få et diplom slik som det gjøres i Sverige.

Viktigheten av å holde arvejorden innenfor samme ætt kan ikke undervurderes. Hvorfor det er slik at noen ætter holder garden i samme slekt århundre etter århundre, mens andre ikke gjør det er ikke lett å vite. Når slektsrekka en gang brytes er det gjerne lett for at det skjer igjen på samme bruk. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke har samvittighet til å la garden gå videre til ukjente eller forfalle er at jeg er blitt ubevisst innpodet fra barnsben av den lokale forankringen som er i meg. Den tradisjonelle måten å drive bruket på, med hesjing, ljåslått, fiske og jakt; alt snakket om de foregående generasjoner og personer, stedsnavnene, rettighetene, sagn og fortellinger, viktigheten av å kjenne terreng og mark og hvordan det best og mest skånsomt kan brukes.

Alt dette kan kun komme via tradisjon og erfaring. Man føler seg selv som en del av århundrer med historie og får en dypere respekt for hva som er rundt en. Dette kan ikke en tysker eller nederlender som bosetter seg på en gard i Norge få med seg. Mangelen på lokal forankring, arvejord og århundrer med nedarvet kunnskap i blodårene, gjør at man er som mange i den moderne tid: rotløs og identitetsløs. Den nye bonden er egentlig den gamle bondetypen, traust og forankret i det lokale, med nesetippen så vidt innom det regionale og fnysende av det nasjonale.

Jeg vil ikke påstå at det jeg gjør er det riktige for alle, men det er riktig for meg. Det er riktig for mitt sted, mine fjell, min fjord og min jord. Og en slik lærdom prøver jeg å videreformidle til mine barn. At det er nærnaturen som er en selv nærmest. Det er naboenes ve og vel og det lokale økosystemet som er viktigst å ta ansvar for. Bondekulturen anno 2013 er en bondekultur som børster av seg de siste tiårene fra skuldrene, retter dem opp og kneiser nakken mot framtiden.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste.

I Det store spelet av Tarjei Vesaas er odelsgutten Per usikker på om han vil ta over garden etter far sin eller ei. Per er godt skikket på skolen, lærer fort og har lyst til å reise ut og lære mer. Faren har derimot andre planer og ser på Per som sin arvtaker på garden, han skal ligge i plogfura og kjenne råmen av velta mold slik som han selv gjør. Den eldre generasjonen er alltid på hugget med å hakke ned på forrige generasjon, de innser den bitre sannheten at deres egen grensesprenging for lengst er over og ungdommen er slik de selv var i yngre år.

Men for mange er blodet så sterkt at de ikke har hjerte til å reise vekk. Livet er større enn det man selv lever. Likevel oppstår problemer fra en generasjon til en annen, og spesielt fra forrige til vår. Det er flere jeg kjenner som har tatt over eller har kjøpt seg småbruk de siste årene. Felles for mange av disse er at de har fått et bruk som har stått tomt lenge og lite vedlikeholdt. Beitene er grodd igjen og fjøs står til forfall. I tillegg er de tradisjonene som holdt bygdene sammen ikke lenger viktige. Ungdomsdansen er borte og erstattet av fotballen, felespilleren har lagt vekk fela og tatt opp spilljoysticken i stedet.

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka. Slåmaskina og høyvenderen som ble brukt til hest for bare 40-50 år siden står på jordene og ruster sund. Våre foreldre har kanskje ubevisst lært oss sunne verdier, den siste rest etter forrige generasjon, men hovedbøren av lærdom har vi måtte ta selv.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste. Jeg har dermed ikke lenger lyst til å bli kalt agronom, bonde, postmann, arkeolog, lettmatros eller hva enn man nå utdanner seg til; heretter titulerer jeg meg selv som nybrottsmann.

Foto: KulturOrgan Skadinaujo

 

Relatert

Fremtiden tilhører småbøndene

Om å dikte verden inn i Norge

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Naturreparatørene

Ost er samfunnsutvikling

Let’s Talk About Soil – mennesker lever ikke av betong

  • I boka “Det biologiske mennesket” peker Bongard på forskning som viser at den førstefødte i en familie er den som er mest opptatt av å videreføre verdiene i familien og slekta, han/hun blir altså den “konservative” i søskenflokken. Forskning viser også at den førstefødte gjerne har noe høyere IQ enn de yngre søsknene. At det er den førstefødte sønnen som tradisjonelt fikk i oppdrag å føre ættegarden videre, er derfor ikke uten grunn. At det i dag er den førstefødte som får dette oppdraget, uavhengig av kjønn, må i dette lyset tolkes som positivt. Men før energialderen kan man forstå at dette oppdraget ble tillagt den eldste sønnen, grunnet det fysiske slitet det den gang var å drive en gård, og hvor mannens fysiske styrke derfor ble uunnværlig.

    Selv sliter jeg med det samme spørsmålet som deg, da min ættegård kun ligger få meter fra en meget trafikkert veg. Jeg ønsker å overta, men trafikkstøyen river i filler sjela mi på en slik måte at jeg nesten blir ute av stand til å tenke en eneste konstruktiv tanke. Slik sett håper jeg at sammenbruddet kommer raskt og nådeløst, og at bilen snart blir en historisk anakronisme og et fjernt minne på historiens skraphaug, der den hører hjemme.