Helt siden antikken har mennesker forsøkt å forklare utbruddet av og hendelsesforløpet til konflikt. I Thukydids beskrivelse av Peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta var ønsket om makt og dominans en biologisk drivkraft i mennesket. Utover dette pessimistiske menneskesynet vet vi i dag at en rekke andre faktorer fyrer opp under konflikt: fattigdom, politisk styresett, regional ustabilitet, etniske og religiøse skillelinjer, befolkningsvekst og naturressurser.

Av Stein Gjendem, statsviter. Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i introheftet til teaterforestillingen “Osv.” , og er her omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. [Skuespillet “Osv.” er skrevet av Johan Harstad , og framføres i disse dager på Nationaltheatret (mer info her)]. 

Det er viktig å huske at alle sider i en konflikt må i det minste ha et minimum av legitimitet blant deler av en befolkning for å kunne føre krig over lengre tid. Derfor blir noen sittende igjen med svarteper når kortene deles ut på nytt etter en eventuell intervensjon. Alt som er oppnådd er en negativ fred med fravær av vold, men ingen realisering av rettferdighet.

Verden er i dag vitne til færre kriger mellom stater slik vi kjenner det fra historiebøkene.  I stedet er det kriger innad i stater, kalt borgerkriger, som dominerer konfliktbildet. Brorparten av konflikter siden 2. verdenskrig har vært borgerkriger eller kommet i kjølvannet av statssammenbrudd.  Borgerkriger er radikalt annerledes enn f.eks. internasjonale kriger og gjengvold.  I motsetning til internasjonale kriger foregår borgerkriger utenfor alle kjente regelverk og innenfor et spesifikt territorium. Og i motsetning til gjengvold kjennetegnes borgerkriger av organiserte grupper utstyrt med våpen og fulltidskrigere.

Borgerkriger får gjerne mindre oppmerksomhet enn internasjonale kriger, men forårsaker død, lemlestelse og menneskelig lidelse i like stor skala. Selv om antallet konflikter i verden samlet sett har falt siden 1990-tallet, har intensiteten i stridighetene tiltatt i styrke. I tillegg til grusomhetene er det enorme økonomiske kostnader knyttet til konflikter innad i land. Resultatet er at borgerkriger ofte er utvikling i revers.

I moderne krig kjempes det dessuten i mindre grad om landområder, og i økende grad om menneskers troskap eller underkastelse.  Gjerningsmennene, aktive krigere, utgjør kun en triviell andel av de lidende når konfliktene flytter seg fra slagmarkene til tett befolkede byer. Og omfanget av lidelsene indikerer kanskje en manglende evne blant krigens initiativtakere til å forstå graden av ødeleggelser de påfører.

Med inntoget av 24 timers nyhetssendinger og sosiale medier presenteres vi hele tiden for oppdaterte detaljer om konflikt og lidelser i storskala verden over. Det er lett å tro at denne konstante påminnelsen om nød resulterer i økt oppmerksomhet og engasjement blant lekfolk og maktpersoner, den såkalte CNN-effekten. Men det blir hevdet at ”krigens første offer er sannheten”.

Under store konflikter er det vanskelig å skaffe seg uavhengig informasjon, og motpartene strides om journalistenes penner med planting av historier og propaganda. TV, nett og aviser serverer en sminket og naken virkelighet om hverandre. Rapportering blir til en del av selve konflikten. I tillegg kringkastes og nedlastes daglig krigsbilder side om side med flate matlagingsprogrammer og idrettsarrangementer. Vold i enkelte steder av verden blir derfor ofte sett på som ”normen”, eller ”noe som alltid har eksistert nettopp der”.

Hvorfor intervenerer ikke det såkalte ”internasjonale samfunn” der vi vet at de humanitære lidelsene er store? Dagens Syria er et eksempel på hvor besværlig dette spørsmålet er. Én årsak til at slike kriser er vanskelig å stoppe er at ”humanitære intervensjoner” er høyst omstridte, både som begrep og som militær handling. For det første, hvis ordet humanitær viser til viktigheten og verdien av hvert enkelt menneskes behov og verdighet, kan ikke drapet på et menneske for å redde et annet betegnes som humanitært. Det er med andre ord vanskelig å fortelle partene i den syriske konflikten at hvis de ikke slutter å bruke vold mot hverandre, vil det bli brukt vold mot dem.

For det andre er det nedfelt i FN-pakten at alle medlemsland har et ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og ikke tillate krenkelser av staters suverenitet.  Pakten ble vedtatt i en tid da krenkelser av staters suverenitet stod sentralt, og er like mye ment for å beskytte stater som den er ment for å beskytte mennesker. Internasjonal lov tillater imidlertid FNs Sikkerhetsråd å vedta sterke sanksjoner og intervensjoner slik det gjorde i Korea i 1950 eller i Kuwait i 1990. Vi har også vært vitne til ikke-autoriserte NATO-operasjoner, som f.eks. mot Jugoslavia våren 1999. Mange tolket det som et skritt i retning av mer vektlegging av menneskerettigheter og mindre vektlegging av statssuverenitet.

Men det er mye som kan tyde på at en friere tolkning av tidligere FN-resolusjoner i Vesten de siste årene, ikke minst i Libya, har ført til en innstramming hos Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer i dag. Konflikten i Syria viser tydelig resultatet av dette, nemlig politisk forskansing. De fleste statsledere i verden er skeptiske til hvordan denne konflikten eskaleres og utnyttes av andre stater for å øke deres innflytelse i regionen, uten at sivile liv står i sentrum for noens motivasjon. Anklagene, sanne og usanne, om lysskye agendaer blant aktørene i det storpolitiske  sjakkspillet, gjør de sivile partene i Syria til  de største taperne.

Det finnes ingen garanti for at en intervensjon i for eksempel Syria fører til fornyet fred og stabilitet i landet. Bruk av militær makt kan raskt vise seg å koste mer enn først antatt. Selvfølgelig kan brutal maktbruk redusere partenes evne til å drepe hverandre, men det bygger ingen broer mellom et dypt splittet folk. Det er viktig å huske at alle sider i en konflikt må i det minste ha et minimum av legitimitet blant deler av en befolkning for å kunne føre krig over lengre tid. Derfor blir noen sittende igjen med svarteper når kortene deles ut på nytt etter en eventuell intervensjon. Alt som er oppnådd er en negativ fred med fravær av vold, men ingen realisering av rettferdighet.

Relatert

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»