Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland
I et land der selskapet Monsanto og annen storkapital driver monokulturell imperiebygging – med myndighetenes velsignelse – er det visse steder hvor gryende pastoral motmakt er i emning. Vil Vermont bli den første og siste delstaten der bærekraft får gjennomslag i det amerikanske landbruket, eller er den lille delstaten en forpostfekter der flere vil følge etter i kampen mot den tiltakende genmodifiseringen av matfatet?
Av Lars Eivind Augland, post.doc i geologi ved Université du Québec à Montréal (UQAM). For Kulturverk har han tidligere skrevet “Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem” og “Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes” .
Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.
USA er, og har gjennom siste halvdel av det tjuende århundret vært den fremste eksponenten for industrialisering av landbruket gjennom monokultur-dyrking, økning i dyretetthet, kjemikaliebruk, maskinteknologi, sprøytemiddelbruk og genmodifisering. Som det har vært skrevet om i tidligere innlegg her på Kulturverk og i andre tidskrifter og medier medfører den moderne agroindustrien en rekke svært uheldige konsekvenser. Her skulle det være tilstrekkelig å nevne utarming av jordsmonn, sårbarhet for tørke, reduksjon av biomangfold, dannelse/spredning av dyresykdommer, svekket dyrevelferd, enormt energiforbruk (bl. a. produksjon/frakt av kunstgjødsel og energikrevende maskinpark), samt kapitalinteressenes patentering av genmodifiserte planter med de følger det får globalt for bønders uavhengighet.
’Den grønne revolusjon’ har selvfølgelig også ført til en enorm økning i den globale matproduksjonen, men denne økningen har skjedd på bekostning av langsiktig bærekraft da det moderne industrilandbruket krever en enorm energi- og mineraltilførsel. Energien kommer i all hovedsak fra fossile brensler (petroleumsproduksjons-toppen er etter alle solemerker allerede nådd og våre drivhusgass-utslipp må reduseres) og mineraltilførselen kommer fra fosfat og kaliumsalter, hvis forekomster er på vei til å utarmes.
Med en slik situasjon er det naturlig at bærekraftige og levedyktige former for matproduksjon og forvaltning av naturessurser dukker opp. Derimot kan det kanskje virke overraskende at økologisk og ekstensivt (lavenergi) landbruk er på fremmarsj i agroindustriens kjerneområde, USA. Men tanken om en økologisk, langsiktig og mer holistisk landbruks(kontra-)revolusjon har også begynt å få innpass her, skal vi ta de senere års utvikling i den lille delstaten Vermont i USA’s nordøstlige hjørne på alvor.
Et besøk til den kuperte staten med de grønne fjellene, vil umiddelbart vise små gårder med beitende kuer på spredte åkerlapper og ikke bare store uthus med enorme kvegflokker, som vi er vant til å se prege industrilandbruket i dag. De mange utsalgene med lokale spesialiteter, enten det er vin, ost, kjøtt, lønnesirup, øl eller eplesider vitner om kjærlighet til matproduksjon og stolthet av områdets særegenhet. Til og med Vermonts verdenskjente iskremfabrikk, Ben & Jerry’s, viser stolt til sine melkeprodusenter som må oppfylle høye standarder hva angår dyrevelferd, bevaring av biomangfold, redusert bruk av sprøytemidler, kunstgjødsel og utslipp av drivhusgasser.
Et bærekraftig alternativ
Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.
Det bør nevnes at selv om utviklingen mot et bærekraftig landbruk er på god vei, er det fremdeles konvensjonell melkeproduksjon som er den største landbruksnæringen i Vermont. Like fullt er endringen i driftsmønster påtakelig, med betydelig vekst i annen matproduksjon der en stor del av økningen utgjøres av småskala jordbruk som utnytter lokale ressurser. Denne utviklingen er et resultat av økt bevissthet om matproduksjon i lokalsamfunnene, der folk vil ta del i produksjonen av og ha tilgang til lokal kvalitetsmat (den amerikanske betegnelsen ’loca(l)vore’ er nå opptatt i offisielle engelskordbøker).
Flere organisasjoner jobber for å fremme lokal og økologisk matproduksjon, for eksempel tilbyr Northeast Organic Farming Association (NOFA) utdanningsprogrammer, mentorordninger, hjelp med markedsføring og andre tiltak. Universitetet i Burlington, Vermonts største by, holder kurs og driver forskning på bærekraftig landbruk og tilrettelegging for større grad av selvforsyning. Det organiseres også frivillig gårdsarbeid gjennom Green Mountain Crop Mob. I sommer ble det også klart at Vermont som første amerikanske stat vedtok en lov som påbyr merking av genmanipulerte landbruksprodukter, hvilket underbygger viljen til å støtte et mer bærekraftig landbruk også på politisk nivå.
Tradisjonelle driftsmåter
Mange gårdbrukere i Vermont går enda lenger i sin bærekraftstankegang og følger en trend som synes å være på fremgang også ellers i Nord-Amerika. Mer enn 100 gårder i delstaten bruker nå hester og hesteredskaper i landbruksdriften (så mange som 400 000 gårder totalt i Nord-Amerka som benytter seg av hester i stedet for traktorer i deler av gårdsdriften). Dette er ikke virkelighetsfjern nostalgi, men del av en helhetlig tankegang om livskraftig landbruk og forvaltning av naturen.
Bønder som har byttet ut traktoren med hest på gårder i området uttrykker at dette er et bevisst og fremtidsrettet valg. Arbeidshester brukes nå til alt fra pløying og slåing til tømmerkjøring og såing. Et eklatant eksempel på at arbeidshestens plass ikke bare er historisk men også hører fremtiden til, er Vermonts bredbånds-leggende heste-arbeidslag som skånsomt trekker kabler gjennom ulendt terreng. Bruk av hest til denne jobben er ikke bare mer effektivt i bratte skråninger og tett skog, men det er sparer naturen for betydelige inngrep som ville vært uungåelige ved bruk av gravemaskiner og bulldosere.
Hest som skånsomt legger bredbåndskabel i Vermont
Fremtidens landbruk
Antall økologiske bruk har økt betraktelig det siste tiåret i Vermont. Innbyggerne ligger øverst på lista over amerikanere som kjøper lokal og økologisk mat. Helt oppdatert statistikk er ikke mulig å oppdrive i skrivende stund på grunn av stengingen av statlig sektor i USA fra den 1. oktober (det faktum at verdenshegemonen ikke klarer å samle seg om et budsjett og med det må stenge ned offentlig sektor, kan være et forvarsel om sentralmaktens fremtid i en verden der korporasjonene og deres talsmenn legger premissene for politikk og forvaltning og dermed paradoksalt nok driver mer visjonære delstater som Vermont ytterligere i retning av en frikobling av landbruksektoren fra det føderale nyliberale regimet), men trenden er klar: ideen og praksisen med å kjøpe lokal mat produsert på en bærekraftig måte har definitivt fått gjennomslag i delstaten som med sine 700 000 innbyggere har over sytti lokale matmarked.
Ifølge NOFA er det i dag 5793 økologiske gårder i Vermont, noe som utgjør nesten ti prosent av det totale antallet. Antallet økologiske melkebruk utgjør faktisk så mye som 20 % av det totale antallet melkebruk, med over 200 gårder. Denne utviklingen fikk sin historiske begynnelse på 1970-tallet da noen få pionerer begynte å prøve ut økologiske driftsformer. Etter hvert ble kooperativer og utsalgsmarkeder opprettet og med standhaftighet og overbevisningsevner har disse pionerene og deres flertallige etterfølgere klart å fange en stor del av Vermonts befolknings begeistring for lokal kvalitetsmat. Og med det har kanskje også kimen til en uavhengig og bærekraftig landbruksnæring blitt lagt.
Relatert
Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem
Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes
BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land
Permakulturfestivalen i Hurdal
Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden
Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk
Om slakteriet hadde glassvegger…
Om slakteriet hadde glassvegger… II
