Humanismen glir over i det transhumane

I vid forstand er humanisme en tenkning og etikk som bygger på – og hegner om – det humane, det menneskelige. Men hva er ”det humane”? Svaret på dette må nødvendigvis springe ut fra et bilde av hva et menneske er. Og mangler humanismen et begrep for det genuint menneskelige, vil den fort kunne gli over til å bli anti-human eller transhuman. Dette er en tendens som har vært der lenge, men som nå – etter hvert som samfunnet i det store og hele blir ”humanistisk” – er i ferd med å få en mer akutt realitet. I og for seg moralske og velmenende humanister strever med å finne gode grunner til å avvise transhumanismens forlokkelser om å ”forbedre mennesket”.

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, Folkefiender, kom høsten 2012. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feilParadigmeskifte Forlag – www.paradigmeskifte.nu.

Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennom- tenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

En begrepsavklaring

I sin vide og historiske betydning, har betegnelsen ”humanisme” en klart positiv ladning. Denne vide betydningen er imidlertid uskarp. Den skiller fremfor alt ikke mellom en humanisme som bygger på et religiøst eller spirituelt grunnlag og en som ikke gjør det. Men det er et verdenshav av forskjell mellom menneskesynet til en renessansehumanist som Pico della Mirandola og en human-etiker som Levi Fragell.

Eierskapet til betegnelsen humanisme er blitt omstridt. Etter hvert som de human-etiske organisasjonene har vokst seg store og sterke, har de begynt å gjøre krav på ordet. I Sverige byttet Human-Etiska Förbundet i 1999 navn til Humanisterna. Sammen med andre nasjonale human-etiske forbund, er de tilsluttet Den internasjonale humanistunionen. [i] Skjønt også de norske humanetikerne gjerne vil reservere betegnelsen humanist for seg, møter de motbør blant religiøst funderte humanister, som minner dem på at ”vi var der først”. Det så vi sist i 2011, under debatten rundt Dag Hareides bok Hva er humanisme.[ii]

Jeg vil i det følgende innrømme human-etikerne et midlertidig eierskap til betegnelsen humanisme. Eierskapet er begrenset til dette essayet og er gitt av rent praktiske grunner, fordi det er denne typen humanisme som her skal drøftes og fordi det rent språklig er enklest slik. Samtidig gir jeg Hareide rett i at dette, saklig og historisk, er en utilbørlig innsnevring av begrepet. Ja, jeg vil gå et skritt lengre. Jeg vil forsøke å vise at humanismen – altså den human-etiske – grunner seg i et menneskebilde som mangler et begrep for det genuint menneskelige, og som derfor hele tiden står i fare for å gå den antihumane / transhumane ideologiens ærend.

Hva mangler?

En humanisme uten begrep om det genuint humane? Det er selvsagt en drøy påstand, som må begrunnes nærmere. Min begrunnelse vil her begrense seg til å vise at humanismen ikke kan oppfylle det minimumskrav, som må stilles til enhver etikk som har mennesket som mål.

Minimumskravet kan formuleres slik: En ekte humanisme må anerkjenne, og ha grunn til å anerkjenne, rasjonalitetsprinsippet – dvs. tenkningens mulighet til å bedømme hva som er sant eller gyldig. 

Kravet kan synes så selvfølgelig at det ikke trenger noen nærmere forklaring. Men likevel, helt kort: Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennomtenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

Det er vel ikke uten grunn at humanistenes medlemsblad heter Fri tanke eller at humanister flest oppfatter det som en hedersbetegnelse å kalles en fritenker. Å realisere frihet og rasjonalitet i tenkning og etikk, har vært et mål for alle humanister. Men hvor fri er egentlig tanken for dagens humanist? En humanisme som avviser en spirituell dimensjon må bygge på en konsekvent ontologisk naturalisme. Filosofen Jon Hellesnes har presist formulert hva en slik naturalisme, eller materialisme, har å si om våre tankeprosesser: ”Alle tankeformer, alle kognitive fenomen og alle påstandar er resultat av nevrobiologiske prosessar i den menneskelege hjernen, kausale produkt, ingenting anna.” [iii]

Hellesnes viser til at dette synet kan ”forsvares” på to måter. I det første scenariet forsøker en å argumentere rasjonelt for det, idet en viser til nevrobiologisk forskning som en mener bringer bevis for at påstanden er riktig: ”Den underforståtte føresetnaden er då at det er mulig, på rasjonelt vis, å finne ut kva som er sant eller gyldig – rett og slett. Dermed er det gjort unntak for den teoretiske påstanden sjølv. Den er nemleg lagt fram som noko anna enn som eit eksempel på eit produkt av nevronale hendingar. Den er faktisk presentert som ein vitskapleg haldbar påstand. Dermed har reduksjonistane i røynda lagt til grunn at ikkje all tankeaktivitet er biologisk determinert: Det finst minst ein teoretisk påstand som er basert på empirisk gransking, eksperimentelle testar og gode resonnement, nemleg den som står til diskusjon. Men innhaldsmessig går tesen ut på det motsette. Den gir ikkje rom for unntak. Alt er biologisk determinert! Ergo: Ved å bli hevda som rasjonelt grunngitt og sann, falsifiserer den reduksjonistiske påstanden seg sjølv. Den fell.”

I det andre scenariet gjøres det intet unntak for tesen selv, men den oppfattes lik alle andre teser som et produkt av en nevrobiologisk prosess. Men da er tesen ”verken sann eller falsk – like lite som det siklet som renn ut ved ein sekretorisk prosess.”

Nominelt bygger humanismen på rasjonalitetsprinsippet. Problemet er at den ikke har noen grunn til det, fordi den oppfatter tenkningen som en materiell prosess, hvis forløp blir fullstendig bestemt av fysiske og kjemiske lover, uten et resterende rom for en ideell orientering; å kunne handle ut fra grunner snarere enn av årsaker. Humanismen gjør seg slik blind for den ideelt autonome instans i mennesket. Dermed er det heller intet genuint humant å hegne om. Og om mennesket i teorien degraderes til et fysisk-kjemisk maskineri, blir en samfunnsmessig og etisk praksis i pakt med dette prinsippet – transhumanismen – noe helt naturlig.

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

Transhumanismen

Transhumanister tar materialismen på alvor og vil gjerne se den konvertert til praktisk handling. De leker ikke med ord, når de sier at de ser på seg selv som biokjemiske maskiner. Problemet er at de også ser på deg og meg som maskiner. Og siden det ikke er noe spesielt ”hellig” ved maskiner, må det være greit å forbedre dem – i dette tilfelle ved genteknologi, kloning, nanoteknologi, robot- og datateknologi, osv. Fremtiden tilhører kyborgen, det maskinforsterkede mennesket. Professor Rodney Brooks ved MIT Artificial Intelligence Laboratory, en ledende transhumanist, erklærer at samvirkende molekyler er ”alt som er”. De har produsert menneskekroppen, som kun er ”…en maskin som handler etter et sett spesifiserte regler. […] Mennesket er ikke noe spesielt, vi er som andre dyr eller maskiner. Vi er maskiner som våre ektefeller, barn og våre hunder. Og nå bygger vi maskiner som vil matche oss og forbigå oss. Motstand er nytteløst.” [iv]

Da Brooks i 2002 kom ut med boken Flesh and Machines: How Robots Will Change Us, skrev New York Times’ bokanmelder: ”…en stimulerende bok skrevet av en av de fremste spillerne på dette feltet, kanskje den fremste spilleren. […] Han tilbyr oss overraskende dype glimt inn i hva det vil si å være menneske.”

Her følger noen av disse glimtene, der Brooks ikke går trett av å gjenta at vi alle er maskiner (s. 173-175):

  • Molekylærbiologien har gjort forbausende fremskritt de siste femti årene, og dens mål er å forklare alle egenskaper og detaljer ved livet i form av molekylære interaksjoner. Et sentralt postulat i molekylærbiologien er at dette er alt som er.
  • Kroppen, denne massen av biomolekyler, er en maskin som handler i pakt med et sett av spesifiserte regler […]
  • Vi er ikke noe mer enn en høyt organisert kolleksjon av biomolekyler.
  • Jeg tror at jeg selv og mine barn alle er rene maskiner […] osv. osv.

For dem som ikke er vant til å tenke på seg selv som en maskin, kan slike utsagn virke sjokkerende, nedverdigende, dumme eller ubegrunnede, alt etter som. Men som den rosende bokanmeldelsen i NYT viser, er Brooks ikke alene om å mene at vi er maskiner. Og ledende biologer har lenge forsikret oss om det samme:

  •  Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner. (Francis Crick)
  • Folk er, tross alt, bare ekstremt kompliserte maskiner. (Edward O. Wilson)
  • Vi er overlevelsesmaskiner, blindt programmert til å bevare de selviske molekylene kjent som gener. (Richard Dawkins) osv. osv.

Filosofen Stephen L. Talbott har foreslått at denne trangen til å redusere mennesket (og naturen) ned til det maskinelle, kan ha sin bakgrunn i en faktisk erfaring, som svarer til den teoretiske påstanden. [v]

Talbott viser her til en av Carl Gustav Jungs mest fundamentale innsikter: Der noe av personlighetens integrale innhold tapes for bevisstheten, oppstår en mangel-erfaring. Denne presenterer seg gjerne som en følelse av mindreverd, som igjen kan svinge over i det Jung kaller en ”moralsk harme”, et uttrykk for at ”…det manglende element er noe som, sett ut fra følelsen knyttet til tapet, egentlig ikke burde mangle, eller som kunne bringes til bevissthet om en bare anstrengte seg for det.”[vi]

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Peter Singer

 

Bioetikken

Et eksempel på denne manøveren finner vi hos Richard Dawkins, i hans takketale da han ble utnevnt til ”årets humanist” av The American Humanist Association (1997). Dette ligger rett nok en del år tilbake i tid, men hverken Dawkins eller humanismen har rikket seg synderlig mye i løpet av de siste tiårene. Så hva har årets humanist å si om mennesket ved en slik anledning? Dette: ”Skulle vi verdsette menneskeliv over alt annet liv? Skal vi reise en kompakt mur rundt arten Homo sapiens, eller skal vi snakke om at det også er andre arter som fortjener våre humanistiske sympatier? Skulle vi f.eks. følge retten-til-liv lobbyen, som er helt fokusert på menneskelig liv, og bedømme livet til et menneskefoster – med evner og egenskaper som en meitemark – over en tenkende og følende sjimpanse? Hva er grunnlaget for dette gjerdet som vi har reist rundt Homo sapiens, selv rundt en liten bit av fostervev?” [vii]

Dawkins har jo i de siste årene gjort seg spesielt bemerket som religionsmotstander og representant for den nye militante ateismen. Dette kunne forlede noen til å tro at han er en outsider og ekstremist i vitenskapens verden. En ideologisk ekstremist er han nok. Men slett ingen outsider. Han holdt i årtier og inntil nylig et sentralt professorat i Oxford til, som det heter, ”offentlig forståelse av vitenskap”. Alle akademiske talerstoler står åpne for ham, og han benytter dem flittig. Høsten 2011 ble han tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Nå er degraderingen av mennesket slett ikke sluttført med Richard Dawkins. Filosofen Peter Singer (utnevnt til ”årets humanist” i 2004 av Council of Australian Humanist Societies) tar det litt lengre. Singer har gitt sentrale impulser til en humanistisk (dvs. biologisk og utilitaristisk) bioetikk. Han er mest kjent for sin bok Animal Liberation fra 1975, som initierte den moderne dyrevernaktivismen. En norsk utgave kom i 2002, med etterord av lederen for NOAH, Siri Martinsen.

I denne boken kjempes det mot den ”speciesismen” (artsdiskrimineringen) som setter ”de menneskelige dyrene” over andre skapninger. Singers etiske verdier følger altså ikke bestemte artsgrenser. Derimot retter de seg etter det aktuelle bevissthetsnivået: ”Jeg konkluderer dermed med at det å ta avstand fra artsundertrykkelse ikke innebærer at alle liv har like stor verdi. Selvbevissthet, evnen til å tenke fremover og ha forhåpninger og ambisjoner for fremtiden, evnen til å ha meningsfulle relasjoner og så videre, er riktignok ikke relevante for spørsmålet om å tilføre smerte – i og med at smerte er smerte, uansett hvilke egenskaper vesenet måtte ha foruten evnen til å føle smerte. For spørsmålet om å ta liv, er disse egenskapene imidlertid relevante. Det er ikke uten grunn at man hevder at et menneske som er selvbevisst, har evnen til å tenke abstrakt, planlegge for fremtiden, kommunisere på en utviklet måte og så videre, har et mer verdifullt liv enn et vesen uten slike egenskaper.” [viii]

Mange vil lese dette som et nokså uproblematisk uttalelse, som kan kokes ned til at det – tross alt – er en vesentlig forskjell mellom mennesker og dyr. Men da har man lest for fort og upresist. Singer uttaler seg ikke om mennesket i sin alminnelighet, langt mindre om ”menneskets iboende verdi”, en forestilling som han ikke vil vedkjenne seg. Han snakker om et gitt utvalg av mennesker, nemlig de som er selvbevisste, som kan tenke abstrakt, osv. Hvilken avgrunn som skjuler seg bak hans formuleringer, får vi pakket ut i hans bok Practical Ethics fra 1979, her sitert fra 2. utgave, 1999: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” [ix]

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer foreslår at foreldre innen viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” [xi]

Årets humanister, Peter Singer og Richard Dawkins, deler det samme menneskesynet. Dawkins har ikke markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, men han gir varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” [xii]

 

Eugenikken

Den humanistiske bioetikken og transhumanismen har det til felles at de begge målbærer en ontologisk degradering av mennesket, i ytterste instans ned til et materielt og maskinelt nivå. All virkelighet – liv, bevissthet, verdier og rasjonalitet – er i prinsippet reduserbart ned til dette nivået. Og alt over dette nivået er virkninger av det materielle, hvis det ikke – som i den såkalte eliminative materialismen – oppfattes som rene illusjoner.

Dagens humanisme deler denne materialistiske ontologien med bioetikken og transhumanismen. Termen transhumanisme ble introdusert av biologen Sir Julian Huxley i 1957, og den var ment å være positivt ladet. [xiii] Huxley var president i stiftelseskongressen for Den internasjonale humanistunionen (IHEU) i 1952. Han gikk inn for en ”vitenskapelig humanisme”, fundert i rasjonelle og biologiske prinsipper. Den inkluderte eugenikk eller arvehygiene. Huxley var et fremtredende medlem av British Eugenics Society, der han var vise-president i perioden 1937-44 og president i perioden 1959-62. Ideen var å forbedre mennesket genetisk, spesielt ved målrettet bruk av tvangssterilisering. Et sitat fra 1941 viser tenkesettet bak: ”De laveste [sosiale] lag reproduserer seg for fort. Derfor […] må de ikke ha for enkel tilgang til sykehusbehandling, for ikke å fjerne den siste sjekk av den naturlige seleksjon ved å gjøre det for lett for barn å bli produsert eller å overleve. Lang arbeidsledighet bør være en grunn til sterilisering.” [xiv]

Disse ideene ble naturlig nok mindre populære etter den andre verdenskrig. Nå ble det mindre snakk om tvangssterilisering og mer snakk om frivillige tiltak. For Huxley var det viktigste målet å høyne den gjennomsnittlige IQ i befolkningen, noe han mente også ville høyne samfunnets grad av lykke. Til dette formålet anbefalte han flere frivillige tiltak, så som programmer med inseminasjon av sperma fra Nobelpristakere. Men så sent som i 1963 var Huxley førstetaler på en Ciba-konferanse i London, kalt ”Man and his Future”, der tvangssterilisering igjen var en av tematikkene: ”Har folk overhodet noen rett til å få barn? Det ville ikke være så vanskelig, slik vi har hørt fra Dr. Pincus, for en regjering å putte noe i maten vår, slik at ingen kunne få barn. Så, muligens – og dette er helt hypotetisk – kunne de lage et annet kjemisk stoff som ville reversere effekten av det første, og bare folk som var lisensiert til å få barn ville bli gitt dette andre kjemikalet: Dette er ikke så vilt at vi ikke behøver å diskutere det.

Er det ikke en utbredt følelse at folk har rett til å få barn? Dette er tatt for gitt, fordi det er en del av den kristne etikken. Men i henhold til en humanistisk etikk, kan jeg ikke se noen grunn til at folk skulle ha noen rett til å få barn. Jeg tror at hvis vi kunne få gjennomslag for den ideen blant folk, at deres barn ikke er helt og holdent deres egen sak – at det ikke er noen privatsak – så ville det være et enormt steg fremover.” [xv]

Ingen deltakere i diskusjonen syntes dette var ”så vilt at vi ikke behøver å diskutere det”. (Innlegget kom da også fra en biovitenskapelig autoritet; Francis Crick, Nobelprisvinner i 1962 for sitt bidrag til kartleggingen av DNA-molekylet.) Men flere reiste spørsmål om en ikke måtte ta dette steg for steg. Huxley var blant dem som manet til en mer tålmodig strategi: ”Du trenger ikke å starte med drastiske metoder; ingen vil løse befolkningsproblemet med å si at visse folk ikke skal ha noen rett til å få barn. Men du kan gjøre en start. […] Foreløpig vil befolkningen ganske visst ikke tolerere en tvingende eugenikk eller steriliseringstiltak. Men hvis du starter med noen eksperimenter, inkludert noen frivillige, og ser at de fungerer, og du videre gjør et massivt forsøk på å utdanne folk og la dem forstå hva det dreier seg om, vil du muligens, innen en generasjon, kunne makte å utøve en effekt på hele befolkningen.” [xvi]

Huxleys håp ble gjort til skamme for så vidt som stemningen i det store og hele vendte seg mot den klassiske eugenikken, selv om den nå tok avstand fra de rase- og klassebestemte utvalgskriteriene. Spesielt ble tvangssterilisering av utsatte grupper stadig mindre populært etter krigen. Men viljen til bioteknologiske forbedringer av mennesket forsvant ikke. Og snart åpnet det seg nye muligheter.

Transhuman bioetikk

Transhumanismens sentrale idé er tanken om å forbedre mennesket – f.eks. intellektuelt eller moralsk – ved biomedisinske og genteknologiske midler. Og hva skulle være galt med det? Et vanlig svar vil være å si at det er urealistisk, at vi ennå ikke vet nok til å kunne gjøre det. Men om dette er den eneste innvendingen vi har, er det vel bare et tidsspørsmål før den er ryddet av veien. Den britiske fysikeren Stephen Hawking er en av dem som mener det haster. Gitt verdens skjeve gang, ikke minst med en økende terrortrussel med nye våpen, ”må vi håpe”, sier han, ”at genteknologien kan gjøre oss mer vise og mindre aggressive”. [xvii]

Hawking er ikke den eneste toppforskeren som tenker slik. James Watson (som kartla DNA-molekylet sammen med Francis Crick) mener det samme: ”Hvis vi kunne gjøre mennesket bedre ved kunnskapen om å tilføre gener, hvorfor skulle vi ikke gjøre det?” [xviii] Ledende humanister stiller det samme spørsmålet.

Den svenske filosofen Ingmar Persson er en annen som mener det haster med å forbedre mennesket moralsk. ”Våre moralske disposisjoner er basert i vår biologi”, sier han. ”De er ikke et kulturelt produkt i samme grad som forståelsen av språk og samfunnets lover.” Men, fremholder han videre, det betyr også at det er på det biologiske og biokjemiske nivået vi må sette inn støtet for en moral bioenhancement (moralsk bioforsterkning): ”Så, idet vi har antydet at de sentrale moralske disposisjoner for altruisme og en følelse av rettferdighet har en biologisk basis, og dermed i prinsippet vil være innenfor rekkevidde for biomedisinsk og genetisk behandling, er det neste spørsmålet i køen i hvilken grad en slik behandling er mulig i praksis. Til dette spørsmålet synes svaret å være: bare i svært liten utstrekning. Mye mer forskning er nødvendig før vi kan gjøres mer altruistiske eller rettferdige ved egnede medikamenter eller kirurgi, eller genetisk manipulasjon.” [xix]

Foreløpig er det kun noen få medikamenter vi kjenner som kan gi en viss ”moralsk forbedring” hos en del individer. Persson nevner ritalin, som alt er mye brukt til barn med ADHD, samt hormonet oksytocin, som synes å fremme omsorg og tillit. Men det bioteknologiske potensialet er i det store og hele uutnyttet, og i prinsippet endeløst. Perssons mener vi har en moralsk plikt til å utnytte dette potensialet. Hans medforfatter til boken Unfit for the Future (2012), filosofen og bioetikeren Julian Savulescu, sier det slik: ”Hvis vi har makt til å gripe inn i naturen til vårt avkom, heller enn å overlate det til naturens lotteri, så burde vi gjøre det. Ansvarlig foreldreskap er vel å sikre at ditt barn får den beste, eller god nok, mulighet til å få et godt liv?

Enkelte mener barn er en gave, fra Gud eller naturen, og at vi ikke skulle tukle med deres genetiske sammensetning. Men de fleste av oss avviser allerede dette synet. Vi gjennomfører nå rutinemessig screening av embryoer og fostre for cystisk fibrose og Downs syndrom, og folk lager lite oppstyr om det. Videre protesterer få på beslutningen rundt 2005, som tillot par å teste embryoer for tarm- og brystkreft-gener, og dette tar oss langt nærmere til det å designe mennesker.” [xx]

Lørdag 5. oktober 2013 tok Verdibørsen (NRK-P2) opp disse spørsmålene. De spurte en norsk filosof, Ole Martin Moen, og en norsk biolog, Dag O. Hessen, om hva de syntes om forslaget til moral bioenhancement. Moen var i det store og hele positivt innstilt, og mente vi før eller siden måtte gå den veien. Ja, skal vi ha håp om å kunne gjøre noe før det er for sent, må det umiddelbart satses stort på forskning langs disse linjer, mente han.

Hessen – som vant humanistprisen i 2013 – sa ”i prinsippet ja” til Perssons forslag, skjønt han ikke var så sikker på ”hvordan vi gjør det i praksis” og tvilte på om forslaget var realistisk. Men skulle vi først gripe til slike midler, måtte det gjelde ”alle eller ingen”, som han uttrykte det. Hessen fremholdt at ”…vi kan ikke sitte og vente på at menneskenaturen skal forbedre seg av seg selv” […] ”og hvis virkelig planetens skjebne står på spill” […] ”er jeg villig til å ta i bruk nesten ethvert middel, og da er jo ikke dette av de verste.” Hvilke midler som er verre, ble ikke nevnt.

Det som står igjen før Perssons og Savulescus visjon kan implementeres, er altså at Hessen og alle vi andre overbevises om at verdens skjebne står på spill. Distansen dit er ikke lang. De globale klima- og terrortruslene har begge potensiale i seg til å gjøre den jobben, hvilket også er et sentralt poeng i boken Unfit for the Future.

Men transhumanismen spiller ikke kun på disse angststrengene. For det finnes også håp om en ny og bedre verden. Våren 2005 ble det holdt en internasjonal konferanse om bioteknologi og bioetikk i New York, med Den internasjonale humanistunionen som arrangør.  [xxi] Bakgrunnen var at en amerikansk millionær, Louis Appignani, hadde donert en større pengesum til humanistene for å danne et senter for bioetikk. Dette senteret – kalt Appignani Humanist Center for Bioethics – skulle nå innvies. [xxii]

Innledningstaler var den norske humanisten, Levi Fragell, president for IHEU i perioden 1998-2003. Han talte om fremtidsutsiktene for en ny verden ”…med den fantastiske utviklingen av bioteknologien i løpet av de siste par generasjonene. Fullstendig nye perspektiver og muligheter har åpnet seg. Kan mennesker designes? Kan embryoer manipuleres til å bli intelligente babyer? Kan livet forlenges – og hvor mye? Kan alvorlige sykdommer elimineres?” [xxiii]

Fragell fortsatte videre med å vise til hvor unødvendig Aldous Huxley hadde skremt sine lesere med sin roman Brave New World (1932). Derimot roste han Aldous’ bror, Julian, som en humanist og humanistisk filosof og som UNESCOs første direktør. Fragell fremhevet at det var under Sir Julian Huxleys ledelse UNESCO utformet grunnlaget for den humanistisk orienterte bioetikken: ”Allerede på 1970-tallet forsto UNESCO at etiske spørsmål av disse dimensjoner var globale og ikke ansvaret for individuelle forskere og spredte laboratorier alene. Forresten var UNESCOs første direktør, Julian Huxley, ikke bare biolog. Han var også en humanist og en humanistisk filosof, og han var president for åpningskongressen for IHEU i Amsterdam i 1952. Julian Huxley var bror til Aldous Huxley, forfatteren av ’Vidunderlige nye verden’, og de var begge sønnesønner av den store biologen Thomas Huxley, Darwins samtidige og forsvarer. Jeg nevner disse fakta for å vise at det nye senteret for bioetikk er del av en intellektuell og humanistisk tradisjon som få sentra for bioetikk kan påberope seg.” [xxiv]

Transhumanistene var representert på 2005-konferansen ved James Hughes, direktør for den transhumane forskningsstiftelsen, Institute for Ethics and Emerging Technologies (IEET), tilknyttet World Transhumanist Association. Hughes hadde to innslag på konferansen: Foredraget Transhumanism, Biopolitics and the New Rights Paradigm, og dokumentarfilmen Are you a Transhuman? I sitt foredrag poengterte Hughes at ”…transhumanisme er den humanistiske posisjonen i den kommende biopolitikken.” Men han bemerket også at ”..en av ironiene i transhumanisme-som-humanistisk-bioetikk er at den reiser en mektig utfordring til de eksisterende ’menneskerettighets’-rammene”. [xxv]

Samarbeidet mellom humanister og transhumanister har fortsatt etter dette. I oktober 2010 var de igjen samlet til en konferanse, nå om bord på cruiseskipet ”Norwegian Jewel”. På vei mot Bahamas kunne deltakerne drøfte følgende programpunkter: Å forlenge et friskt liv: Er aldring en sykdom? – Å gjøre diagnoser og behandlingsmetoder individuelle: Skreddersydd medisin for din genetiske sammensetning. – Å bygge en bedre hjerne: Kan vi bli smartere og lykkeligere?

Ja, kan noen apper i hjernen gjøre oss smartere og lykkeligere? Eller bør vi gjøre det lytefrie livet obligatorisk? Eller gjelder det å finne det genet eller den hormonkuren som gjør oss mer vise og mindre aggressive? Før vi seiler videre inn i den vidunderlige nye verden, kunne det være interessant å vite om humanistene på grunnplanet er fornøyd med den kursen som her er satt? Foreløpig har det ikke kommet noen protester.

 

Relatert

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Genteknologiens mørke røtter

DYPØKOLOGIEN

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

DET NAKNE MENNESKET

Den spekulative vendingen

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Til slutt

For Anatole France (om det skjønne)

Om Antikrist

 

Fotnoter


[i] The International Humanist and Ethical Union (IHEU)

[ii] Hareide, D. 2011: Hva er humanisme? Aschehougs forlag / Universitetsforlaget. Oslo

[iii] Hellesnes, J. 2008: ‘Det utvida omgrepet om kreasjonisme’. Klassekampen 30.08.2008

[iv] Etter McKibben, B. 2003: Enough: Staying Human in an Engineered Age. New York: Henri Holt

[v] Stephen L. Talbott, 2003: Flesh and Machines: ‘The mere assertions of Rodney Brooks’. Netfuture, Issue 146. 

[vi] C. G. Jung, 1972: Two Essays in Analytical Psychology. Princeton University Press. (s. 139)

[vii] Dawkins, R. 1997: ‘Is Science a Religion?’ The Humanist, 1-1997

[viii] Singer, P. 2002: Dyrenes frigjøring. Spartacus Forlag. Oslo. (s. 21-22.)

[ix] Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. (s. 90)

[x] Ibid, s. 190.

[xi] Ibid, s. 186.

[xii] ‘Richard Dawkins’ Uncut Interviews with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011

[xiii] Huxley, J. S. 1957: ‘Transhumanism’, i boken: New Bottles for New Wine, London: Chatto & Windus, 1957, pp. 13-17. Transhumanistene bruker fortsatt hans essay på sin hjemmeside, som presentasjon av transhumanismens grunnidé. Huxley avsluttet sitt essay slik: “I believe in transhumanism”: once there are enough people who can truly say that, the human species will be on the threshold of a new kind of existence, as different from ours as ours is from that of Peking man. It will at last be consciously fulfilling its real destiny.”

[xiv] Huxley, J. S. 1947. Man in the modern world. Chatto & Windus, London. Opprinnelig publisert i The uniqueness of Man, 1941.

[xv] Wolstenholme, G. (ed.) 1963: Man and his future. A Ciba Foundation Volume. Little, Brown & Co. Boston, Toronto.  (s. 275.)

[xvi] Ibid, s. 288-289.

[xvii] ‘How can the human race ensure its survival?’  The Guardian, 03.08.2006.

[xviii] Wheeler, T. 2003: ‘Miracle molecule, 50 years on’. Baltimore Sun, Feb. 8, s. 8A

[xix] Savulescu, J. & Persson, I. 2008: ‘The Perils of Cognitive Enhancement and the Urgent Imperative to Enhance the Moral Character of Humanity’, Journal of Applied Philosophy, Vol: 25(3) pp. 162 – 167. Se også boken: Unfit for the Future (2012)

[xx] Savulescu, J. 2012: ‘The maverick: It’s our duty to have designer babies’. Reader’s Digest.

[xxi] Humanist Bioethics: Global Ethical Implications of Biotech Advances, 2005.

[xxii] Fra 2011 heter senteret Global Bioethics Initiative

[xxiii] Fragell, L. 2005: Happiness and Pride.

[xxiv] Fragell kunne godt ha forlenget denne ærerike slektslisten: Den som skapte begrepet eugenikk og grunnleggeren av British Eugenics Society var Charles Darwins søskenbarn, Sir Francis Galton (1822-1911). Da han døde ble han etterfulgt som formann i selskapet av Leonard Darwin (1850-1943), som fra 1928 var ærespresident for resten av sin levetid. Eugenikken ble også fremmet av Leonards bror, Sir George Howard Darwin (1845-1912) (Se f.eks.: On Beneficial Restrictions to Liberty of Marriage) – og av hans sønn (Charles Darwins sønnesønn), Charles Galton Darwin (1887–1962).

Fragell kunne også ha tatt med Charles Darwin selv på samme liste. I The Descent of Man (1871) argumenterer han for å begrense reproduksjonen til ”de svake medlemmene av samfunnet”: “With savages, the weak in body or mind are soon eliminated; and those that survive commonly exhibit a vigorous state of health. We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed”. ( s. 168)

Julian Huxley, som hadde lest sin Darwin, bruker ofte de samme vendingene, som f.eks. der han sier: “No-one doubts the wisdom of managing the germ-plasm of agricultural stocks, so why not apply the same concept to human stocks?”  Ref.: Allen, Garland E. 1992. ‘Julian Huxley and the eugenical view of human evolution’. In Waters C. K. & Van Helden A. (eds): Julian Huxley: biologist and statesman of science. Rice, Houston TX. p. 221.

[xxv] Hughes, J. 2005: ‘Transhumanism, Biopolitics and the New Rights Paradigm’.

  • Iren Larsen

    Kan man ikke også innvende mot ontologisk naturalisme at den er formulert innenfor et “rasjonalitetsdogme”, og at muligheten finnes for at naturen/biologien ikke er fullstendig determinert, selv om naturvitenskapen, her forstått som materialismen, ikke åpner for en slik mulighet? Hvis ikke en slik innvending er gyldig, hadde det vært interessant å vite hva ved naturvitenskapen som menneskelig praksis som sikrer at dens ulike påstander ( “du er kun en pakke nevroner” , ” vi er maskiner”) kun er resulltat av nevrobiologiske prosesser og ikke innehar islett av teori.

    Hilsen “ufaglært”:-)

  • Wow! Dette var sterk kost. Jeg har lenge oppfattet Humanetisk forbund som en dogmatisk motpol til Kristendom, eller som Rupert Sheldrake sier; «Verdslig humanisme er på mange måter en kjettersk variant av kristendom hvor mennesket har erstattet Gud.». Jeg har imidlertid ikke før hørt, eller tenkt tanken, om at HEF forankrer sin tro i tanken om at mennesket er en maskin – og således at det fører til (naturlig nok) alle de praktiske konsekvensene som du beskriver. I egne tekster uttrykker jeg bekymring for en tendens jeg mener å se; nemlig øket materialisme (positivistisk vitenskapsteori) som medfører tilsvarende lav bevissthet om menneskeverdet – og skremmende praksis i så henseende, for eksempel økende medisinering av skolebarn.

    Jeg har et par spørsmål:
    Hva er egentlig forholdet mellom Humanetisk forbund og World Transhumanist Association? De utgjør ikke ett felles forbund, så noe skiller dem?

    Også lurer jeg fælt på hva HEF har hatt å si til din redegjørelse. Jeg søkte på både hjemmesiden til HEF og på «Fri tanke» uten å finne noe..

    Dette synes jeg er utrolig viktig tema! Så takk til deg og jeg ser frem til ytterligere klargjøring og forståelse.

    Mvh Camilla Fadum

    • Hei Camilla!

      Mange takk for fin respons! Ja, det er sterk kost å se hvordan humanismen blir transhuman. Som vist i artikkelen, er forbindelsen mellom HEF og transhumanismen først og fremst at de bygger på samme menneskebilde, dvs. ”…et menneskebilde som mangler et begrep for det genuint menneskelige, og som derfor hele tiden står i fare for å gå den antihumane / transhumane ideologiens ærend.” – World Transhumanist Association trekker bare de praktiske konsekvenser av å oppfatte mennesket som en biokjemisk maskin.

      De fleste humanister er velmenende og anstendige mennesker… de burde bli rystet over å se hvordan humanismen dras over mot transhumane. Og mest rystet burde de bli over å se hvorfor dette følger med nødvendighet ut fra det materialistiske menneskebildet. Jeg tenker det er derfor ledelsen i HEF sitter stille i båten.

      Mvh
      Trond Skaftnesmo

  • Takk for hyggelig og fint svar og for link! Har surfet og lest en god del i dette SPENNENDE nettmagasinet, men den gikk meg sannelig hus forbi.

    Viktige ting synes jeg blir tatt opp her, og jeg lurer på hvorfor dere ikke er mer ute “blant folk”? Dere er kanskje de som Per Fugelli i sin kronikk etterlyser, jeg tror det! se;
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Norge-er-blitt-et-feigt-land–7458515.html#.UvZ9dzax5HW

    Jeg er ikke verdens mest ivrige nettsurfer, men jeg har vært på nett siden slutten av 80-tallet (har en ingeniørfreak av en bror), og jeg er sterkt samfunnsengasjert. På tross oppdaget jeg Kulturverk først nå.. just saying.. :)

    • Trond Skaftnesmo

      Det er helt riktig at de modige stemmene, som Per Fugelli etterlyser, i stadig mindre grad er å finne i riksavisene og i de store mediene, inkludert Morgenbladet og Klassekampen. Det finnes en feighet i bunn, som ikke våger å slippe til grunnleggende kritikk av den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus. Grunnen til at de modige stemmene ikke finnes ”der ute”, er helt enkelt at de ikke slipper til.

      Fugelli kaller det ”feighet”. Men i bunnen av denne feigheten finnes det, etter min mening, en sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Det finnes slik en lang rekke tabuiserte emner, som dagsavisene ikke vil ta i. Grunnleggende kritikk av den sekulære humanismen er en av dem.

      Morsom epost-utveksling du nylig hadde med HEF, forresten:
      http://ckfadum.blogspot.no/2014/01/brev-til-human-etisk-forbund.html

      Skjønt det nok ikke var meningen å gi deg noe substansielt svar, syns jeg det svaret du fikk sier veldig mye.

      mvh
      Trond Skaftnesmo

      • Igjen, takk for hyggelig og godt svar! Synes det var artig å høre at du fant brevet mitt til HEF morsomt, tok ironien, for jeg morer meg litt selv, på tross av alvoret..

        Jeg vet dessverre hvor enspora norsk presse er, så jeg lurte heller på hvorfor jeg ikke så mer til dere i de åpne foraene rundt omkring. Jeg er nok litt utålmodig etter selv å ha forsøkt å nå ut – eller finne noen resonans – i det etablerte, i minst femten år. Mitt anliggende er primært å gjøre rede for forutsetningene for vårt demokrati – hva slags ideologi det er – med et særlig fokus på den operative tenkningen (den positivistiske) som barna fort blir sporet inn i, i den offentlige skolen. Tenkingen preger all type problemløsning, osv.. Boka begynner å ta god form nå etter ti år… :-)

        Jeg er i alle fall veldig glad jeg har funnet Kulturverk, det var gjennom supre Henning Næss. Bra jobba, gleder meg til å følge dere videre og jeg skal gjøre alt jeg kan for å promotere dere.

        Beste hilsen Camilla

        • Redaksjon

          Takk for ditt engasjement, Camilla, det inspirerer oss!

          Vi er jo en sammensatt gruppe skribenter som står fritt i å hevde våre mangfoldig oppfatninger, men vi i redaksjonen har en felles plattform i at vi fremmer en helhetlig systemkritikk som hviler på et økologisk bevisst fundament. Forholdet mennske – natur er sentralt. I tillegg vil vi inspirere til å tenke i nye baner omkring hva et samfunn er og burde være. Ikke minst vil vi anspore til å se verden mer som den er i sine årsaker med alle de konsekvenser det innebærer, fremfor å fokusere ensidig på enkeltfenomen og symptomer, slik presse og media stort sett ellers gjør. Det gjør oss anderledes.

          Økologi, geopolitikk, økonomi, kultur, ånd/metafysikk, vitenskap, filosofi er viktige komponenter som inngår i dette helhetsperpektiv. Men vi sitter ikke med noen ferdige løsninger, men vil at det vi skriver skal åpne opp for perspektiver som både ansvarliggjør og inspirerer mennesket til tenkning og handling for en levedyktig menneskelig fremtid i pakt med våre naturlige forutsetninger og naturgrunnlag.

          At vi ikke omtales ofte i media har nok, som Skaftnesmo så rett skriver, ikke med at vi ikke er aktive, men at de prinsipielle perspektiv vi åpner for ikke passer inn i den begrensede høyre-ventredikotomien som media ellers forholder seg til med begrensede båser og tabloide argumenter som er alt ennet enn løsningsorientert, men oftest ensidig problem- og sensasjonsfokusert. Vi skriker ikke høyest og våre lesere og målgruppe er mennesker med evne til å lese og forstå lengre resonnementer, fordi det er den målgruppen som kan bidra til endring og konstruktive alternativ, der andre bare flyter med strømmen.

          Men vi er lest av langt flere enn du kanskje tror, vår server kunne idag opplyse om at vi har hatt 410.885 unike besøkende siden vår start i 2011 (i disse tallene er ikke treff fra søkemotorer tatt med) og sist måned var det 37 000 unike besøk, så det er ikke så verst. Men klart vi skulle ønske oss flere lesere, og ikke minst en mer åpen og deltagende offentlig debatt.

          De fleste av oss er engasjert aktivt i naturvern og andre ideelle organisasjoner og virksomheter, fordi endring til noe bedre kun kommer som resultat av handling.

          Vel møtt igjen!

          Redaksjonen

          • Hei Redaksjonen

            Svaret på mitt spørsmål; «hvorfor er dere ikke mer der ute», var mangefasettert ;-) og således ikke helt enkelt å gripe fatt i. Men jeg får si, i like måte!, dere inspirerer meg også! Det følgende jeg skal si er ikke noe som faller meg lett, det er de ultimate tunge og dype tanker for meg – og også noe av det aller viktigste vi kan snakke om i dag, slik jeg forstår det. Så jeg håper dere bærer over med meg, og ekstra lykkelig vil jeg bli om dere også gjør dere tanker om dette som dere så vil dele.

            I utgangspunktet synes jeg at dere er modigere og mer konstruktivt aktive enn de fleste, så mitt spørsmål var ikke kritikk. Men min forståelse av hva som skal til for «å vekke» mennesker er nok noe annerledes enn deres.

            Det er veldig klart at dere er opptatt av forholdet mellom menneske og natur. Det er deres springende punkt, slik det å problematisere tenkning er det springende punkt for meg. (utover det er vi helt sikkert enige om mangt og meget. Det er for eksempel helt klart, også for meg, at de gamle motsetningene mellom høyre og venstre ikke lenger funker).

            Er det så viktig hvilket utgangspunkt man inntar? Jeg tror det. Først og fremst fordi det sier noe om hva man anser som kjerneområdet i problemene. Det er trolig også en sammenheng mellom det springende utgangspunkt og hva man anser som årsak til problemene man er opptatt av.

            Forholdet mellom mennesker og natur er en tilstand. Man kan si at samfunnet generelt fungerer dårlig fordi forholdet mellom natur og mennesket har blitt så dårlig, men det sier likevel ikke noe om hvorfor forholdet mellom de to størrelsene har blitt så dårlig.

            For en del år siden lurte jeg fælt på om jeg kanskje skulle engasjere meg i miljøvern fordi nettopp praktisk arbeid med bærekraftig utvikling syntes veldig essensielt. Først slo jeg fast at vi lever i et ekkelt forbrukersamfunn, men så begynte jeg å lure på hvorfor. Jeg lurte på ting som; Hvorfor er folk så lite interessert i/opptatt av å bevare naturen? Hvorfor så vanvittig mye forbruk? Hvorfor hele tiden dette fokuset på fremskritt og vekst? Det måtte ha noe med hvordan vi tenker å gjøre, kom jeg altså frem til. Eller som James George sa; «Ecological change is spiritual in nature» Jeg er også enig med Margrit Kennedy som sier; «For meg finnes det tre nivåer av skapelse: tenkning, ord og handlinger. Alt begynner med din tenkning; derfor har du størst frihet i dette området. I det øyeblikk du tenker på en viss måte er du tvunget til å snakke og handle på en viss måte. Så det er veldig viktig at du velger klokt hva du tenker…» og jeg vil klart føye til; hvordan du tenker. Og videre sterkt understreke at det trolig ikke handler så mye om valg for mennesker flest, i det skolen har stor innflytelse her. Det er også klart at når de etablerte «elite-tenkerne» i dag snakker om den ideologien vi lever innenfor; det Moderne Prosjekt – så handler mye av det de sier nettopp om å bevare METODEN. Habermas snakker for eksempel om den såkalte rasjonelle kommunikasjon – som da tilsier hvilke kriterier som må ligge til grunn for å snakke sammen, eller i det hele tatt å tenke omkring saker og ting, samt hvilke rammer kommunikasjonen skal foregå innenfor. Metoden opprettholder de øvrige elementene i Det Moderne Prosjekt – vår ideologi. (for utdypning, se gjerne; http://ckfadum.blogspot.no/2013/06/hvor-aktuell-er-jurgen-habermas-i-dag.html

            Når det kommer til arbeidet som angår et paradigmeskifte i dag, så tror altså jeg at det er tenkningen vi primært må fokusere på. Og det er mange grunner til det, men den aller viktigste er, slik jeg ser det, at tenkningen offentlig skole formidler; hvordan vi der lærer å løse problemer (en svært rigid, trangsynt og treg måte) er en helt sentral årsak til problemspørsmålene jeg nevnte over og mange, mange fler. Folk lærer ganske enkelt ikke bedre. Tenkningen (den positivistiske) handler om motsetninger. Derfor oppholder vi oss stadig i de gamle motsetningene som høyre/venstre, mann/kvinne, kultur/biologi, osv. osv. Vi posisjonerer oss og slår hverandre i hode med motsetninger og evner således, og kort og godt, ikke å se det store bildet. Og i mellomtiden får den etablerte konsensusen, den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus, rotere seg stadig dypere ned i sanden. (hvilket da er konformitetsproblemet i dyp forstand) For å si det fryktelig kort!
            Når man er fundamentalt opptatt av tenkning, slik jeg er, så blir selvfølgelig fokus på skole veldig sterkt. Det er litt vanskelig for meg å fokusere på ‘en sak’, men det er fordi skole blir oppfattet nettopp som bare en sak; skole er i politikken bare en av mange saker. Men slik jeg ser det så er ikke skole en enkeltsak; Hvordan vi tenker angår alt og tenker vi feil, slik jeg da mener at vi gjør i dag, så får det dramatiske konsekvenser; vi får en utvikling vi ikke ønsker oss.

            Uansett om man formidler tanker eller utfører praktiske handlinger for å arbeide for et paradigmeskifte, står man overfor dilemmaet om at mottager apparatet hos folk flest er svært dårlig (pga. den svake tenkningen man lærer) Hvordan nå frem hvis folk ganske enkelt ikke har lært de nødvendige forutsetningene for å forstå – kjørt inn i et spor for å bli såkalt samfunnsgagnlige mennesker? Og det er i dette catch 22 dilemmaet at Fugelli da altså har et godt poeng, slik jeg ser det. Jeg tror det er viktig at nytenkerne gjør seg så synlige som overhode mulig, beveger seg ut av komfortsonene/sine egne små miljøer, komme andre tenkende – med ulike springpunkt – i møte. Jeg tror det er svært mange der ute som er i stand til å foreta lengre resonnementer, eller rettere – er modne for å se ting fra nye perspektiver. Å mene at bare noen få er i stand til å gripe dette nye, blir for meg en elitistisk og lite fruktbar strategi og tenkning. Det er også, slik jeg ser det, veldig tradisjonelt – i det det handler om posisjonering/motsetning.

            Alt i meg strider i mot å «skrike ut» å være synlig, men jeg tvinger meg til det nettopp fordi jeg tror det er så viktig. Dog, skrike og skrike, jeg håper jo at jeg klarer å gjøre det på en nogenlunde fornuftig, besindig og fruktbar måte.

            Til slutt. Spørsmål: Hva vil dere mene er årsaken/e til konsensus-samfunnet og den destruktive utviklingen som følger derav? Hva vil dere mene er årsaken til det dårlige forholdet mellom natur og menneske? Jeg tenker, som sagt, at det er veldig viktig også å ha tanker om årsak og at dette blir snakket om/formidlet. Uten å forstå/formidle/problematisere årsak, kan man vel neppe komme frem til noen god løsning?

            Og tusen takk for dere! Det er ikke hver dag jeg finner et forum på nett der jeg kan skrive om det som opptar meg. ;-) Håper det ble klart.

            Beste hilsen Camilla

      • Stig

        Dette må komme ut til befolkningen Trond, det er av avgjørende betydning! Og det må formuleres på en enklere forståelig måte enn over sånn at folk som er våkne men ikke akademikere kan forstå og bli istand til å argumentere for hvilken retning de vil samfunnet skal gå i. Uten at de forstår intet demokrati egentlig.

        • Trond Skaftnesmo

          Vi jobber med saken — mange av oss! Og du er sikkert enda en som kan bidra! — Og vi jobber på ulike måter, med ulike stemmer… og når selvsagt også ut til ulike mennesker. Sånn må det jo være. Men jeg syns Kulturverk er en utmerket plattform for å nå ut til mange ressurssterke mennesker — bånn seriøst og samtidig med en modig stemme!

  • Christian Evensen

    Til informasjon, Verdibørsen på NRK P2 hadde 15. februar et innslag om “posthumanisme” (jeg vil selv skille mellom posthumanisme og transhumanisme, så det er ikke gitt at dette er relevant i forhold til teksten ovenfor, men likevel sikkert interessant for noen). Spørsmålet er, går vi mot en tid hvor mennesket ikke lengre står i sentrum?

    http://radio.nrk.no/serie/verdiboersen

    • Enig, spørsmålet handler om hvorvidt vi går mot et samfunn der mennesket ikke lenger står i sentrum. Alvorlige greier …
      Jeg er dårlig på tekniske løsninger.. får ikke opp radioprogrammet du refererer til. Så jeg lurte på om du ikke kunne være snill bare kort å si hva programmet handlet om, og hva forholdet mellom post- og transhumanisme er..?

      • Christian Evensen

        Jeg deler Trond Skaftnesmos advarsler, men av litt andre grunner. Hvis jeg gjør rede for skillet mellom trans- og posthumanisme, så blir det kanskje også klart hvor jeg skiller lag med Skaftnesmo.

        Skaftnesmo mener at humanismen mangler et begrep om det genuint menneskelige. Jeg er helt enig. Men slik jeg oppfatter humanismen i sin perverse form, opererer den med en menneske/dyr-dikotomi, en form for artsdiskriminering lik den Singer snakker om, som etablerer et ontologisk skille hvor volden og livet har sin legitimitet. Klassifisering og hierarki er sentrale operasjoner ved den naturaliseringen Skaftnesmo beskriver som har funnet sted i den moderne humanismen, den som har vokst frem beskyttet og forklart i et visst paradigme innenfor genetikken og nevrovitenskapen. Nye dogmer er etablert i forestillingen om en forhøyet menneskeskikkelse, det filosofen Etienne Balibar kaller «anthropological universals». Ifølge Balibar er det gjentagende spørsmålet ved disse universaliene forskjellen mellom det menneskelige og det dyriske, hvor klassene og hierarkiet etableres. I den klassiske sosialdarwinismen fremstår dette som et paradoks: det egentlige menneskelige, det vil si «kulturen», altså det teknologiske herredømme over naturen (inkludert herredømme over menneskenaturen, altså eugenikk), er et resultat av en mekanisme som bestemmer det dyriske—konkurranse, «survival of the fittest». Med ny teknologi, overskrider kulturen dyrenes kamp for tilværelsen, avskaffer denne kampen helt, og vil klippe menneskets streng til det dyriske og biologiske en gang for alle. Slik fremtrer humanismen som transhumanisme, i form av en undertrykking av det dyriske og biologiske i vår natur, som jeg forstår som en degenerering av mennesket, en redusering av mennesket til noen logaritmer transhumanistene kaller for kognisjon eller tanke, som de tror er det fulle mennesket (derav fantasifulle forestillinger om å laste opp sinnet på en datamaskin, noe transhumanisten Hans Moravec forestilte seg, og dermed det endelig farvel til det kroppslige og biologiske mennesket—denne forestillingen er forøvrig hovedplottet i filmen «Transcendence», som ventes på kino snart). Representasjonen av det dyriske som noe lavere og mindreverdig, som kan lukes bort, viser seg på mange måter, også i det menneskebildet detn moderne humanisten forfekter. Skaftnesmo viser til Dawkins som sammenligner med menneskefosteret med en meitemark, og dermed med en språklige vending klarer å undergrave fosterets egenverdi nettopp ved å sammenligne det med det dyriske. Det er den samme mekanismen som stod bak de forferdelige handlingene i Abu Ghraib-fengselet, hvor fanger, fulle og hele mennesker, ble fremstilt bestialsk og ridd på som om de var dyr. Dette bildet av det dyriske dukker opp igjen og igjen i historien når menneskelig ondskap er på sitt mørkeste (leser man litt om jødenes historie i Europa, blir man gjerne kjente med de såkalte morranos—altså svinene—som de ble kalt i Spania og Portugal—nok et eksempler på umenneskeliggjøring ved å fremstille mennesker som dyr).

        Journalisten Joel Garreau syns jeg har beskrevet transhumanisme greit, og jeg kan sitere ham (fra Cary Wolfe sin bok «What is Posthumanism?»): «[…] the enhancement of human intellectual, physical, and emotional capabilities, the elimination of disease and unnecessary suffering, and the dramatic extension of life span. What this network has in common is a belief in the engineered evolution of ‘post-humans,’ defined as beings ‘whose basic capacities so radically exceed those of present humans as to no longer be unambiguously human by our current standards.’ ‘Transhuman’ is their description of those who are in the process of becoming post-human.» Cary Wolfe, og jeg, er enig i at dette er en beskrivelse av transhumanisme, men ikke at post-humans er resultatet av transhumanisme. Posthumanismen, slik jeg forstår den, er motsatt til transhumanisme. Posthumanismen er ikke noe som kommer etter humanismen, eller transhumanismen, men et brudd med humanismen og dens dogmer, slik postmodernismen i Lyotards betydning er et brudd med modernismen. Først og fremst, posthumanismen forstår at det er både identitet og forskjell mellom det menneskelige og det dyriske, og aksepterer ikke dikotomien som beskrevet ovenfor. Den innebærer derfor i praksis en desentralisering av menneskets plass og rolle i naturen, et mer helhetlig og økologisk menneskesyn, og et brudd med det Singer kaller artsdiskriminering (uten den konsekvensen Skaftnesmo skisserer, men dette må kanskje undersøkes nærmere og diskuteres). Mens transhumanismen er en intensifisering av humanismen i sin perverterte form, er posthumanismen et brudd med de nye dogmene lagt opp av humanismen. Jeg kan videre sitere Wolfe fra nevnte bok:

        «[…] it [posthumanismen] comes both before and after humanism: before in the sense that it names the embodiment and embeddedness of the human being in not just its biological but also its technological world, the prosthetic coevolution of the human animal with the technicity of tools and external archival mechanisms (such as language and culture) of which Bernard Stiegler probably remains our most compelling and ambitious theorist—and all of which comes before that historically specific thing called ‘the human’ that Foucault’s archaeology excavates. But it comes after in the sense that posthumanism names a historical moment in which the decentering of the human by its imbrication in technical, medical, informatic, and economic networks is increasingly impossible to ignore, a historical development that points toward the necessity of new theoretical paradigms … a new mode of thought that comes after the cultural repression and fantasies, the philosophical protocols and evasions, of humanism as a historically specific phenomenon.»

        Et genuint begrep om det menneskelige må forsøke å forstå både våre biologiske og dyriske side og vår spirituelle og åndelige side. Dette er en ambisjon for posthumanismen. Selv vil jeg etterstrebe en tenkning som er mindre inspirert av informasjon- og teknologistudienes språkdrakt (kybernetikk og systemteori har hatt en viss påvirkning på denne gruperingen), men noen grunnleggende ideer i posthumanismen vil jeg gi min fulle støtte, deriblant dens helhetlige menneskesyn og kritikk av humanismens nye dogmer.

        • Camilla Fadum

          Takk for redegjørelsen av posthumanismen. Som jeg trodde, et brudd med det bestående hegemoni frem mot en oppheving av dualismer. Og det er vel det de fleste her på dette forumet er opptatt av; å jobbe mot en tenkning
          av holistisk art som ikke ekskluderer viktige sider ved det å være menneske.

          Holisme er jo nettopp oppheving av dualismer/motsetninger og søker seg mot det relasjonelle og å innse at alt henger sammen.

          For øvrig må jeg innrømme at din redegjørelse for hvor du
          skiller lag med Skaftnesmo var for meg slitsomt å lese. Synes som om du mener at visse mennesker alltid har oppfattet en del mennesker ganske enkelt som dyr (det var jo en legitim og vanlig tanke på 1700 tallet hos «eliten» for eksempel) og
          at dette fortsetter i dag – i enda større grad?? Dette synes for meg helt urimelig og alt for enkelt.

          • Christian Evensen

            Ja, enig, holisme er oppheving av dualismer og dikotomier, men ikke nødvendigvis av forskjeller; en holisme uten heterogenitet er ingen god holisme etter mitt syn, hvis vi ser helt overfladisk på det.

            Jeg mener helt klart at humanismen, i den formen som beskrives her, og da især transhumanismen, opererer med en menneskelig/dyrisk-dikotomi, og videre underkjenner og forsøker undertrykke det som representeres som den negative siden, det dyriske. Det kan også kalles en kultur/natur-dikotomi: En oppheving av det som anses som grunnleggende menneskelig (kultur, teknologi, kognisjon), og en nedvurdering av det som anses som dyrisk, som kan avskaffes (natur, kropp), og dermed et verdensbilde som både er antroposentrisk og fremmedgjort fra det konkrete og jordnære, ofte kjennetegnet ved en utrettelig teknologioptimisme.

            Min kritikk mot transhumanismen skiller seg derfor fra Skaftnesmo sin, men jeg tror ikke det i praksis innebærer stor forskjell, for jeg vil ikke nedvurdere den spirituelle dimensjonen som Skaftnesmo trekker frem. Jeg vil nok, på et nivå, stå for en form for naturalisme, filosofisk sett, men ikke en reduksjonistisk naturalisme slik Skaftnesmo skisserer og som den nye humanismen forfekter.

  • Stig Rune Framsteg

    Jeg tror utviklingen mot transhumanisme har gått mye lengre enn det som er kjent. Jeg tror motivet for å tvinge folk til å gå med på å gi barna sine injeksjoner ikke har med helse å gjøre, derimot mer med behaviour modification. Jeg tror det finnes sterke krefter som arbeider for å gjøre massene mer samarbeidsvillige i forhold til det bruk av mennesker som ønskes. Jeg tror også chemtrails inneholder komponeneter av dette programmet.