Hinsides historiens slutt? – del III

Hva styrer verdens utvikling, hva ligger bak de historiske prosesser vi nærmest oppfatter som en naturlov, og hva kan vi egentlig vente oss av fremtiden? Immanuel Wallerstein forsøker med sin verdenssystemanalyse å gi noen svar. (Del I & del II)

Utdrag fra et lengre essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant nr. 4, 2012, omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK.

Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniserings- prosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene.

FRA LIBERALISMENS DØD TIL UTOPIENES GJENKOMST

Et økende strukturelt trykk på profittnivået sammenfaller med erosjonen av staters legitimitet. Ifølge Wallerstein har brorparten av statene innenfor verdenssystemet slitt med svekket legitimitet helt siden overgangen mellom 1960- og 1970-tallet.  Fra hans ståsted var ikke Østblokkens og Sovjetunionens selvlikvidering i 1989-1991 det store vendepunktet, men snarere fortsettelsen på den irreversible systemundergraving som startet under det Wallerstein kaller for «verdensrevolusjonen» i 1968.  Den ideologiske overbygning som dominerte det kapitalistiske systemet i nærmere 200 år frem til 1968 var liberalismen.

Dette er ikke det samme som markedsøkonomisk nyliberalisme, men er i Wallersteins ordbruk verdenssystemets rådende geokultur i årene 1789-1968: «[Geokultur er] et sett av verdier og grunnleggende regler som styrer belønningene innenfor systemet og skaper illusjoner som overbeviser medlemmene om å akseptere systemets legitimitet. Det finnes alltid mennesker og grupper i et verdenssystem som avviser de geokulturelle verdiene helt eller delvis, og som til og med kjemper mot dem. Men så lenge majoriteten av systemets kadrer aksepterer verdiene aktivt, og majoriteten av vanlige folk ikke er aktivt skeptiske, kan vi si at geokulturen finnes og at disse verdiene dominerer».

Under verdenssystemets første 300 år eksisterte ingen etablert geokultur. Den franske revolusjonen endret på dette, og etablerte to nye prinsipper: de politiske forandringers normalitet og folkesuvereniteten. Dermed oppstod de tre politiske ideologiene konservatisme, liberalisme og sosialisme. De konservative ville ha så langsomme endringer som mulig, mens sosialistene ønsket å maksimere forandringenes hastighet i retning av et ikke-hierarkisk samfunn. Liberalismen var på sin side ment å være det politiske «sentrum» eller «middelveien», der fremskrittet verken skjedde for langsomt eller for hurtig. Liberalerne forsøkte å fullende systemet, ikke forandre det: oppnå «historiens slutt» som en evig «rasjonell reformisme».

Moderne ruin fra kriserammede Detroit

I 1848 seiret liberalismen definitivt, ikke bare ved at de konservative ble trukket mot den, men også fordi sosialistene kapitulerte. Allmenn stemmerett, den gryende velferdsstaten og nasjonal identitet var liberalismens trumfkort i overgangen til det 20. århundret. Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniseringsprosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene. Oktoberrevolusjonen endret ikke på dette, til tross for en revolusjonær agenda. Bolsjevismen endte opp med å være underordnet den liberale metaideologi da de sovjetiske lederne i stort monn hjalp til med å temme de farlige klassene.

Det var ingen revolusjonær statsmakt som detroniserte den liberale metaideologien, men de stigende forventningers misnøye. Svekkelsen av det såkalte «gamle venstre» (primært de sovjetorienterte kommunist- partiene, men også de nasjonale frigjøringsbevegelsene, sosialdemokratene og sosialliberalerne) berodde på massiv desillusjon. Verdensrevolusjonen i 1968 fratok det gamle venstre en legitimitet som til da hadde vært forankret i troen på kontinuerlig materielt og politisk fremskritt.  Konsekvensen på kort og mellomlang sikt var som kjent den reelt eksisterende sosialismens kollaps. Men kommunismens bortgang var i beste fall liberalismens pyrrhosseier. På toppen av dette har den sosiale polariseringen mellom fattig og rik vokst eksponentielt siden 1970-tallet.

Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdens- systemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd.

Til tross for en nesten universell (men i minkende grad) oppslutning om markedsideologien blant elitene, har ikke verden blitt mer harmonisk det siste tiåret. Likevel: Er det ikke vel tidlig av Wallerstein å erklære liberalismen «død»?  Frem til nå har ikke store revolusjoner lykkes i å velte det bestående. Utbrudd som den franske og den russiske revolusjon fant sted under verdenssystemets «hverdag» med god distanse til det Wallerstein hevder er dets begynnelse (1450) og slutt (2050-2100). Umiddelbar drakonisk innsats frembrakte derfor minimale virkninger på lengre sikt, og systemet ble omsider brakt til likevekt. Det veldige antirevolusjonære fiendskap de etablerte makter viste var nærmest en systemisk lovmessighet.

Jacek Yerka: “Eruption”

Sosialiststatene var heller aldri autonome enheter frikoblet fra verdenssystemet.  Siden 1968 har systemet imidlertid fluktuert i økende grad, og vi har omsider havnet i en prosess Wallerstein kaller forgreining [bifurcation]. Vi går to mulige fremtider i møte: en enda mer undertrykkende og hierarkisk verdensorden enn den rådende, eller en friere og reelt demokratisk verden med radikal sosial utjevning. Det eneste som er sikkert, slik Wallerstein ser det, er at kapitalismen er dødsdømt. I løpet av de neste tiårene vil den bli forkastet både ovenfra og nedenfra. Innenfor oligarkiet finnes allerede de som spør seg om kapitalismen virkelig er i stand til å sikre deres materielle interesser, og som ikke er fremmede for en mer brutal utbytting enn den som finnes i dag. Samtidig søker stadig flere grasrotbevegelser rundt omkring på planeten andre alternativer enn de markedet og stemmelokalene tilbyr. I tider som denne vil den strukturelle determinismen reduseres betraktelig. Individuell innsats har en potensielt større innvirkning.

Er dette «et øyeblikk for utopier» eller «utopistikk»? Wallerstein synes kanskje ikke å være helt enig med seg selv. Der utopistikken er en nøktern og realistisk vurdering av alternative historiske systemer, er utopier en virkelighetsflukt. Men er dette skillet fruktbart og nødvendig?  Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdenssystemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd. Innen 2050 eller 2100 vet vi mer.

(Del I & del II)

 

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig –Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen