Hinsides historiens slutt? – del III

Hva styrer verdens utvikling, hva ligger bak de historiske prosesser vi nærmest oppfatter som en naturlov, og hva kan vi egentlig vente oss av fremtiden? Immanuel Wallerstein forsøker med sin verdenssystemanalyse å gi noen svar. (Del I & del II)

Utdrag fra et lengre essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant nr. 4, 2012, omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK.

Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniserings- prosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene.

FRA LIBERALISMENS DØD TIL UTOPIENES GJENKOMST

Et økende strukturelt trykk på profittnivået sammenfaller med erosjonen av staters legitimitet. Ifølge Wallerstein har brorparten av statene innenfor verdenssystemet slitt med svekket legitimitet helt siden overgangen mellom 1960- og 1970-tallet.  Fra hans ståsted var ikke Østblokkens og Sovjetunionens selvlikvidering i 1989-1991 det store vendepunktet, men snarere fortsettelsen på den irreversible systemundergraving som startet under det Wallerstein kaller for «verdensrevolusjonen» i 1968.  Den ideologiske overbygning som dominerte det kapitalistiske systemet i nærmere 200 år frem til 1968 var liberalismen.

Dette er ikke det samme som markedsøkonomisk nyliberalisme, men er i Wallersteins ordbruk verdenssystemets rådende geokultur i årene 1789-1968: «[Geokultur er] et sett av verdier og grunnleggende regler som styrer belønningene innenfor systemet og skaper illusjoner som overbeviser medlemmene om å akseptere systemets legitimitet. Det finnes alltid mennesker og grupper i et verdenssystem som avviser de geokulturelle verdiene helt eller delvis, og som til og med kjemper mot dem. Men så lenge majoriteten av systemets kadrer aksepterer verdiene aktivt, og majoriteten av vanlige folk ikke er aktivt skeptiske, kan vi si at geokulturen finnes og at disse verdiene dominerer».

Under verdenssystemets første 300 år eksisterte ingen etablert geokultur. Den franske revolusjonen endret på dette, og etablerte to nye prinsipper: de politiske forandringers normalitet og folkesuvereniteten. Dermed oppstod de tre politiske ideologiene konservatisme, liberalisme og sosialisme. De konservative ville ha så langsomme endringer som mulig, mens sosialistene ønsket å maksimere forandringenes hastighet i retning av et ikke-hierarkisk samfunn. Liberalismen var på sin side ment å være det politiske «sentrum» eller «middelveien», der fremskrittet verken skjedde for langsomt eller for hurtig. Liberalerne forsøkte å fullende systemet, ikke forandre det: oppnå «historiens slutt» som en evig «rasjonell reformisme».

Moderne ruin fra kriserammede Detroit

I 1848 seiret liberalismen definitivt, ikke bare ved at de konservative ble trukket mot den, men også fordi sosialistene kapitulerte. Allmenn stemmerett, den gryende velferdsstaten og nasjonal identitet var liberalismens trumfkort i overgangen til det 20. århundret. Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniseringsprosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene. Oktoberrevolusjonen endret ikke på dette, til tross for en revolusjonær agenda. Bolsjevismen endte opp med å være underordnet den liberale metaideologi da de sovjetiske lederne i stort monn hjalp til med å temme de farlige klassene.

Det var ingen revolusjonær statsmakt som detroniserte den liberale metaideologien, men de stigende forventningers misnøye. Svekkelsen av det såkalte «gamle venstre» (primært de sovjetorienterte kommunist- partiene, men også de nasjonale frigjøringsbevegelsene, sosialdemokratene og sosialliberalerne) berodde på massiv desillusjon. Verdensrevolusjonen i 1968 fratok det gamle venstre en legitimitet som til da hadde vært forankret i troen på kontinuerlig materielt og politisk fremskritt.  Konsekvensen på kort og mellomlang sikt var som kjent den reelt eksisterende sosialismens kollaps. Men kommunismens bortgang var i beste fall liberalismens pyrrhosseier. På toppen av dette har den sosiale polariseringen mellom fattig og rik vokst eksponentielt siden 1970-tallet.

Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdens- systemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd.

Til tross for en nesten universell (men i minkende grad) oppslutning om markedsideologien blant elitene, har ikke verden blitt mer harmonisk det siste tiåret. Likevel: Er det ikke vel tidlig av Wallerstein å erklære liberalismen «død»?  Frem til nå har ikke store revolusjoner lykkes i å velte det bestående. Utbrudd som den franske og den russiske revolusjon fant sted under verdenssystemets «hverdag» med god distanse til det Wallerstein hevder er dets begynnelse (1450) og slutt (2050-2100). Umiddelbar drakonisk innsats frembrakte derfor minimale virkninger på lengre sikt, og systemet ble omsider brakt til likevekt. Det veldige antirevolusjonære fiendskap de etablerte makter viste var nærmest en systemisk lovmessighet.

Jacek Yerka: “Eruption”

Sosialiststatene var heller aldri autonome enheter frikoblet fra verdenssystemet.  Siden 1968 har systemet imidlertid fluktuert i økende grad, og vi har omsider havnet i en prosess Wallerstein kaller forgreining [bifurcation]. Vi går to mulige fremtider i møte: en enda mer undertrykkende og hierarkisk verdensorden enn den rådende, eller en friere og reelt demokratisk verden med radikal sosial utjevning. Det eneste som er sikkert, slik Wallerstein ser det, er at kapitalismen er dødsdømt. I løpet av de neste tiårene vil den bli forkastet både ovenfra og nedenfra. Innenfor oligarkiet finnes allerede de som spør seg om kapitalismen virkelig er i stand til å sikre deres materielle interesser, og som ikke er fremmede for en mer brutal utbytting enn den som finnes i dag. Samtidig søker stadig flere grasrotbevegelser rundt omkring på planeten andre alternativer enn de markedet og stemmelokalene tilbyr. I tider som denne vil den strukturelle determinismen reduseres betraktelig. Individuell innsats har en potensielt større innvirkning.

Er dette «et øyeblikk for utopier» eller «utopistikk»? Wallerstein synes kanskje ikke å være helt enig med seg selv. Der utopistikken er en nøktern og realistisk vurdering av alternative historiske systemer, er utopier en virkelighetsflukt. Men er dette skillet fruktbart og nødvendig?  Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdenssystemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd. Innen 2050 eller 2100 vet vi mer.

(Del I & del II)

 

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig –Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

  • Takk for tankefull artikkel, kommer til å lese den minst en gang til!

    Charles Siegel mener vi trenger å finne tilbake til liberalismens røtter, den klassiske liberalismen. Hans bok, “Classical Liberalism”, ligger som gratis nedlastbar e-bok her: http://www.preservenet.com/classicalliberalism/index.html

    Fra introduksjonen til boka:

    “Classical Liberalism: This book rediscovers a lost tradition of liberal thought, classical liberalism, which believed in positive freedom, the right of people to manage their own affairs and to govern themselves. It shows that, to accommodate economic growth, laissez-faire and modernist liberalism redefined freedom as negative, as nothing more than the absence of government control. To revitalize the liberal tradition for our time, we need to revive the classical ideal of positive freedom.”

  • Selv takk, Øyvind! Det er helt klart at den klassiske liberalismen – uansett hva man måtte mene om den – er av en annen støpning enn de senere tiårs nyliberale mutasjon.

  • Christian Evensen

    “Klassisk liberalisme” ER en nyliberal mutasjon, eller i beste fall en anakronisme, ført i pennen av nykonservative ideologer som knapt hadde lest lengre enn første bok i Wealth of Nations, eller i hvert fall ikke tatt resten av Adam Smiths forfatterskap på alvor. Det er mye å hente fra disse tenkerne fra den sene opplysningstiden – deres radikalitet, egalitære ideer, og systemtiske forståelse for handel og økonomi (men oftere i et tidsperspektiv, og ikke i et romlig perspektiv som Braudel og Wallerstein) – men jeg ville unngått å bruke merkelappen “klassisk liberalisme” om disse, ikke bare for å bryte med Hayek og kompani, som er et lite poeng i seg selv, men for en mer historisk riktig forståelse for opplysningstenkerne. Det er ikke uten grunn at Adam Smith og andre de siste tiårene har blitt mer lest av akademikere som ligger til venstre politisk, og heller ikke at Marx kanskje var den mest grundige leseren av Smith.

    Takk for tre fine artikler. Jeg har ikke lest Wallerstein, men det lille jeg vet om han appellerer absolutt. Disse perspektivene er viktige, de gir et annet overblikk på utviklingen i verden enn mer nærsynte analyser. Det i seg selv er svært givende.

    • Er du sikker på dette? Må innrømme jeg ikke har fått lest mer enn noen få sider av Siegels bok selv, så har overhodet ikke satt meg inn i temaet. Men jeg vet at Nikos A. Salingaros er en venn av Charles Siegel. Salingaros er også en meget god venn av James Kalb, og hans bok “The Tyranny of Liberalism” har jeg lest. Bet meg merke i at Kalb avviser ALLE former for liberalisme som “reformatisk styggedom”, inklusive klassisk liberalisme.

      Men da Kalb og Siegel tilhører samme omgangskrets, og Siegels bok ble skrevet ikke så lenge etter Kalbs bok, har jeg en følelse av at “Classical Liberalism” ble til som en respons på “The Tyranny of Liberalism”, uten at dette er spesifisert noe sted.

      Finner det litt underlig at Salingaros skal være på godfot med Siegel hvis han er såkalt nykonservativ, sett i sammenheng med hans utvilsomt meget gode vennskap til Kalb, som er en utpreget paleokonservativ katolikk. Alle disse tre tenkerne har dessuten det til felles at de nærer en dyp respekt for arbeidene til Christopher Alexander.

      • Christian Evensen

        Jeg kjenner ikke til noen av forfatterne du nevner, men begrepet “Classical Liberalism” er en nyvinning de såkalte representantene for denne tenkeretningen aldri har brukt. Heller ikke “Liberalism” var et begrep de brukte. Klassisk liberalisme, slik jeg kjenner det, er en svært selektiv lesning av Adam Smith og andre forfattere fra opplysningstiden, av liberalister og konservative som Mises, Hayek, osv. Denne nylesningen av Adam Smtih har sine røtter allerede i tiden like etter Smiths død (se for eksempel Emma Rothschild sine idéhistoriske arbeider, og spesielt artikkelen “Adam Smith and Conservative Economics” (kan leses online på Jstor, og er et kapittel i boken hennes om Adam Smith og Condorcet)). Etter mitt syn ligger såkalte klassisk liberalisme mye nærmere Edmund Burkes politiske økonomi enn Smith og andre representanter for en mer radikal og egaitær opplysningstenkning. Men som sagt, jeg har ikke kjennskap til forfatterne du nevner, og disse kan naturligvis ha utviklet et annet begrep om klassisk liberalisme enn den som råder blant de nykonservative og nyliberale i dag.

  • Christian Evensen

    Kanskje en relevant tekst:

    “The Global Empire” – http://jacobinmag.com/2013/10/the-global-empire/