Hinsides historiens slutt? – del II

marooned08_final

Hva styrer verdens utvikling, hva ligger bak de historiske prosesser vi nærmest oppfatter som en naturlov, og hva kan vi egentlig vente oss av fremtiden? Immanuel Wallerstein forsøker med sin verdenssystemanalyse å gi noen svar. Les del I her.

Utdrag fra et lengre essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant nr. 4, 2012, omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK.

Forandring er evig. Ingenting forandrer seg. Begge klisjeer er «sanne». Strukturer er de menneskelige forbindelsers korallrev.

KOSMOLOGISKE INSPIRASJONER

Tenkning rundt store systemer og historiske makro-strukturer er ikke like mye på moten i dagens samfunnsvitenskap som for 40 år siden. Wallerstein er imidlertid ikke opptatt av akademiske moteluner. Hans prioritering har hele tiden vært konsistent anti-systemisk, i den forstand at han har søkt å utfordre det dominerende liberalistiske tankesett og aldri mistet av syne de planetariske strukturer som opprettholder tingenes orden i dyptidens fylde.

Sprengkraften i Wallersteins tenkning og visjonære vidsyn kompenserer langt på vei for hans til tider upolerte uttrykksform. Dessuten er det anstrøk av eventyrlig stemning i de beste bøkene og passasjene, som både er tilbakeskuende og ispedd futuristiske gammaglimt. I de to første bindene av hans hovedverk – The Modern World-System – får leseren en følelse av at fortiden er et eksotisk land og et åndefullt merkantilt drama. Disse bindene er antakelig også det mest fremragende Wallerstein har skrevet.

Stjernehimmelen oppglødde Wallerstein under verdenssystemanalysens unnfangelse, og i forordet til hovedverkets første bind forteller han om sin gjeld til astronomien. Der-som det moderne verdenssystemet er unikt – det fødes, lever og dør – kan man da beskrive naturlover om det unike? I streng forstand er det umulig. Bare fenomener som gjentar seg kan innkapsles i lovmessigheter. Så vidt man vet har det kun eksistert ett univers, som dermed er unikt. Allikevel forsøker astronomene å avdekke lovene som styrer universets gang.

Wallerstein sier følgende om dagens verdenssystem (min oversettelse): «Det har bare vært én «moderne verden». Kanskje vil man en dag oppdage lignende fenomener på andre planeter, eller andre moderne verdenssystemer på denne. Men her og nå er realiteten klar: bare ett [moderne verdenssystem] … Dersom systemet har vært i en gitt tilstand ved tidspunkt Y, må systemet mest sannsynlig være i en annen bestemt tilstand ved tidspunkt X (jfr. astronomene om kosmos)».

 Å sitte igjen med én enhet – det moderne verdenssystemet – fremfor enheter innenfor enhetene – suverene stater og nasjonale samfunn – er utvilsomt tankeøkonomisk. Men kanskje også reduksjonistisk? Nei, mener Wallerstein: Skal man få grep på kapitalismen som evolusjonært system, er man nødt til å se den under ett. Historiske detaljer på stats- og samfunnsnivå er for ham interessante så lenge de belyser styrende mekanismer eller vendepunktene i systemets liv. Aforismen til T.J.G. Locher oppsummerer enhetstankegangen til Wallerstein: «Man bør ikke forveksle totalitet med fullkommenhet. Helheten er mer enn dens bestanddeler, men helt klart også mindre.»

For Wallerstein er ikke den kosmologiske inspirasjonen en tankelek, men foranledningen til å kunne forstå livsløpet til det system vi lever i og under. Og det er prekært. Tiden var knapp allerede i 1974 (slik han så det da), og er ikke mer romslig nå, om man skal tro Wallersteins forutsigelser. Det gode samfunn for ham er det egalitære samfunn. I den grad man ønsker en mer horisontal verden, må man forstå under hvilke omstendigheter en slik orden kan oppnås. Dette krever innsikt i verdenssystemets natur og evolusjon, som igjen legger føringene for fremtidens mulighetsrom. Denne typen kunnskap vil være makt, som Wallerstein skriver i slutten av forordet til hovedverkets første bind. En makt som stiller seg bak interessene til jordens fordømte.

I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til kjerneområdet.

Pieter Brueghel den eldre - "Ikaros' fall"

Pieter Brueghel den eldre: “Ikaros’ fall”

SYSTEMETS FØDSEL, VEKST OG FALL

«Forandring er evig. Ingenting forandrer seg. Begge klisjeer er «sanne». Strukturer er de menneskelige forbindelsers korallrev». (Min oversettelse.)

Slik innleder Wallerstein første bind av sitt magnum opus, som ble skrevet mens han ennå var protegé under den franske makrohistoriker Fernand Braudel (1902-1985). Sistnevnte opprettet Annales-skolen, som verdenssystemanalysen opprinnelig var en avlegger av. Braudel brøt radikalt med begivenhetshistorien [l’histoire événementielle] og rettet istedet oppmerksomheten mot la longue durée: «det varige», dvs. de geografiske og institusjonelle føringene for menneskelig handling, som selv er underkastet langsom historisk forandring. Ifølge Braudel hadde tidsdimensjonen – riktignok en oppstykket del av den – fått en privilegert posisjon innenfor historiefaget, på bekostning av den romlige dimensjonen: strukturene.

Wallerstein viderebringer denne strukturelle tenkningen. Den såkalt «varige» strukturen innenfor et forgjengelig kapitalistisk verdenssystem er den tredelte politisk- økonomiske arbeidsdelingen mellom kjerne, semiperiferi og periferi. «Elite»-statene i dette systemet befinner seg i kjernen. De kjennetegnes av en langt større konsentrasjon av materiell rikdom og generelt mer fremskreden teknologisk utvikling enn statene utenfor kjernen. Periferien, derimot, er verdenssystemets økonomisk minst utviklede del. Mellomkategorien er en strukturell gråsone med land som ikke er avanserte nok til å kunne befinne seg i kjernen, men heller ikke nok preget av materielt armod til å regnes til periferien.

Kjernens velstand bygger på en flod av billige råvarer fra periferien, mens kostbare foredlinger går den motsatte veien. Slik holdes periferien nede til gevinst for kjernen. Systemets liv avhenger av at denne arbeids- delingen holdes intakt og konstant.  Ifølge Wallerstein har minst tre forskjellige historiske systemer eksistert: minisystemer, verdensimperier og verdensøkonomier, hvor de to siste er eksempler på «verdenssystemer». Hovedforskjellen mellom disse sosiale formasjonene er at de har ulike mekanismer for ressursfordeling.

I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til kjerneområdet. Eksempler på slike verdensimperier var oldtidens sivilisasjoner, som Egypt, Persia, Kina og ikke minst antikkens Roma. Nå vil den årvåkne leser sikkert reagere og si at dette ikke er genuine verdens- imperier, men «verden» for folkene i disse landene var stedene de kjente til i sin region; det som befant seg utenfor kan nesten sammenlignes med hva universet er for oss i dag.

Til sammenligning er det ingen overordnet politisk autoritet i det kapitalistiske verdenssystemet, men derimot mange konkurrerende maktsentra. Ressursene fordeles ikke gjennom politiske direktiver, men ved hjelp av markedet. Selv om mekanismene for ressursfordeling er vesensforskjellig fra verdensimperiene, er nettoeffekten den samme: overføring av ressurser fra den fattige periferien til den rike kjernen. I perioden mellom 3000 f.Kr. og 1450 e.Kr. sameksisterte myriader av ulike systemer av alle tre varianter. Verdensimperiet var tidens sterkeste system. Hvor enn slike imperier ekspanderte, ødela eller absorberte de minisystemer og verdensøkonomier. Det meste av det vi kjenner som «historie» fra denne lange perioden, er historie nedtegnet av verdensimperiene. Verdensøkonomiene var svake systemer, og overlevde ikke særlig lenge. Enten på grunn av indre oppløsning (Hansaforbundet, Flandern, Venezia), eller fordi de ble absorbert av eller forvandlet til verdensimperier.

Hans Holbein: “Ambassadørene”

En eller annen gang mellom 1450 og 1500 klarte en verdensøkonomi å unnslippe denne skjebnen. Og det gjennom skapelsen av en (vest-)europeisk arbeidsdeling. Wallerstein og andre makrohistorikere har riktignok de siste ti årene nedtonet Europas rolle, og påpekt at det er drøyt å regne Spania som hegemon på 1500-tallet når den kinesiske økonomien sannsynligvis var minst ti ganger større den gang. Uansett holder Wallerstein fast ved at det i kjølvannet av Columbus og Vasco da Gama var nettopp de maritime europeiske maktene som initierte prosessen med å veve sammen en genuin planetarisk økonomi. Først Portugal og Spania, dernest Nederland, Frankrike og England. Det er viktig å merke seg at de europeiske kolonimaktene som etter hvert ble imperier ikke var verdensimperier, men underordnet verdensøkonomien. Det samme gjelder supermakten USA.

Ikke bare enhetene innenfor verdenssystemet er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en organisme (verdenssystemet er ikke mekanisk): Det har en begynnelse, en mellomperiode og en undergang.

Kapitalismen før 1450 var for det meste lokal, og i den grad langdistansehandel foregikk (Silkeveien, Indiahavet), var det med mindre kvanta luksusvarer. I det moderne kapitalistiske verdenssystemet, derimot, var ikke langdistansehandelen dominert av luksusvarer, men livsviktige råvarer og deres foredlinger i store kvanta langs sjøveien. Gjennom verdensøkonomiens indre logikk ekspanderte dette systemet til hele kloden og absorberte gjenværende minisystemer og verdensimperier gjennom tre faser: 1450-1640, 1640-1730 og 1730-1900. På begynnelsen av 1900-tallet var prosessen fullendt, og for første gang noensinne eksisterte kun ett historisk system på hele kloden.

Kapitalismen skaper nye incentiver for belønning og marginalisering, som har dominert i voksende grad de siste 500 år: «Et system er kapitalistisk om samfunnets fremste dynamikk er uendelig kapitalakkumulasjon … Det er ikke slik at alle systemets aktører er ivrige etter å ta del i en sådan uendelig kapitalakkumulasjon… Men et system er kapitalistisk om de som gjør det [materielt framgangsrikt] tenderer til å dominere over de som følger andre dynamikker» (min oversettelse).

Det kapitalistiske verdenssystemet har aldri vært statisk. I tillegg til en ekspanderende dynamikk, har systemet de siste 500 år vært preget av omfattende elitesirkulasjon. Den sosioøkonomiske mobiliteten har gått både nedover og oppover. Eksempelvis rykket Spania ned fra kjerne til semiperiferi på 1600-tallet, Tyskland og USA rykket opp fra semiperiferi til kjerne på 1800-tallet, mens i nyere tid har Brasil rykket opp fra periferi til semiperiferi. Kina er vanskeligere å plassere innenfor denne arbeidsdelingens historie. I dag kan man definitivt si at landet er i semiperiferien. Men selv om Kina har gjennomgått en halsbrekkende utvikling det siste kvartsekelet, har landet noensinne vært i periferien?

Ikke bare enhetene innenfor verdenssystemet er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en organisme (verdenssystemet er ikke mekanisk): Det har en begynnelse, en mellomperiode og en undergang. Systemets skjebne formes i samspillet mellom strukturene/romdimensjonen og prosessen/tidsdimensjonen. Selv om den store strømmen av ressurser går fra periferien til kjernen, omfordeles kortene innenfor semiperiferien, som er en hybrid av kjerne og periferi, og har et omfattende reservoar av billig arbeidskraft som motvirker økte lønninger i kjernen. Hele industrier flagges ut fra kjernen for deretter å reetablere seg i den mer lønnsomme semiperiferien. Eksempler på dette er amerikanske og vesteuropeiske konserner som i løpet av de siste 20 til 30 årene har flyttet hele sin produksjon til Øst-Asia.

Konkurransedyktighet og høyest mulig profittrate innenfor verdensmarkedet er kapitalistenes fremste imperativ. Men selv om visse aktører fra kjernelandene tjener stort på industriell utflagging i et kort tidsperspektiv, styrker ikke dette nødvendigvis posisjonen til kjernelandene sett under ett. På mellomlang sikt vil flere kjerneland svekkes økonomisk og geopolitisk, mens noen få semiperifere stater vil rykke opp på rangstigen. Når store deler av industriproduksjonen og realøkonomien forsvinner til land i den tredje verden, selv om eierne ofte er fra vestlige kjerneland, kommer den kanskje aldri tilbake.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på kloden hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer av kapitalismen oppløser ikke dens indre motsetninger. Innen en generasjon fra nå av er trolig den siste jomfruelige mark pløyd opp. Profittnivået blir ikke bare presset nedover av lavere lønninger i kjernen og høyere lønninger i semiperiferien. Økte material- og energikostnader, samt over tid økte skatter, spiser opp profitten (skatteprosenten fluktuerer, men i et 500-årsperspektiv har den i snitt gått oppover). Profittskvisen kan sammenfattes i «loven om avtagende avkastning»: avkastningen minker når økte investeringer ikke lenger frembringer en proporsjonal økning i produktivitetsraten.

Selv når man ser bort fra det økologiske damoklessverd, er kapitalismen i ytterste konsekvens selvlikviderende, ifølge Wallerstein. Innenfor verdenssystemanalysen er krakket i 1929 knapt en storm i et vannglass, og dermed ingen reell «krise». Krise er en spesifikk hendelse – eller snarere en prosess – som inntreffer én gang i et verdenssystems historie. Når systemet ikke lenger klarer å ekspandere og reprodusere seg selv, snakker vi om foranledningen til dets ugjenkallelige implosjon.

(Del I, Del III)

 

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I 

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen