Hinsides historiens slutt? – del I

war-games

Hva styrer verdens utvikling, hva ligger bak de historiske prosesser vi nærmest oppfatter som en naturlov, og hva kan vi egentlig vente oss av fremtiden? Immanuel Wallerstein forsøker med sin verdenssystemanalyse å gi noen svar.

Utdrag fra et lengre essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant nr. 4, 2012, omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK.  Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Verdenssystemanalysen er ment å tjene som kart og kompass i overgangen mellom den sjø vi seiler på nå og det ukjente kontinent som lurer bak fremtidens tåkebanker. Den er derfor ikke bare en jordomseiling med historisk havnerundfart. I korte trekk har Wallersteins virke de siste tjue og særlig de siste førti år dreid seg om å være kartograf for historiske øyeblikk som ennå ikke er unnfanget.»

VERDEN ER I OPPBRUDD, selv om det ikke virker slik på innsiden av den oljesmurte, norske velstandsboblen. Bortenfor våre landegrenser har 2013, 2012, og 2011 fortsatt der 2008 slapp, med geopolitiske og økonomiske rystelser i enda større omfang. Megaintifadaen i Midtøsten og Nord-Afrika utgjorde kanskje skjelvenes episentre, men tsunamien som fulgte rullet videre mot maktelitenes kasteller kloden rundt: fra Wisconsin til Chile, fra Albania til Spania, fra Hellas til Frankrike, fra England og Israel til Wall Street og Moskva. [Og senest Tyrkia og Brasil kan vi tilføye; redaksjonen].

Ser vi her det revolusjonære spøkelset fra 1848 kledd i andre gevanter? Eller står vi overfor omrisset til noe radikalt nytt, et sui generis? Spørsmålene om hva som kjennetegner vårt tideverv er ennå mange. Autoritative slutninger er på ingen måte hugget i stein. I letingen etter epokale mønstre er få i dag like ærgjerrige og dristige som den amerikanske Yale-tilknyttede sosiologen Immanuel Wallerstein. Verdenssystemanalysen er Wallersteins katedral. Dens hvelving omslutter det meste av hva han har skrevet de siste førti årene: enten det gjelder hans syn på økonomiske konjunkturer, geopolitikk eller moderniteten. Disse anskuelser er både innenfor og bortenfor horisonten til det kapitalistiske verdenssystemet, et system som ifølge Wallerstein nærmest har en organisk væren med fødsel, livsløp og død. Alt har en begynnelse og en slutt. Skal vi tro Wallerstein, står vi snart ved randen av dets endelikt. Får han rett, vil dette være millenniets virkelige tilblivelse.

immanuel-wallerstein

ET POST-MARXISTISK AVSLØRINGSPROSJEKT

Før Wallerstein presenterte verdenssystem-analysen i 1974, var perspektivene hans langt mindre sveipende. Opprinnelig søkte han å forstå årsakene til den materielle underutviklingen til folkene i sør ved å granske den samtidige utbyttingen av Afrika. Etter hvert fant han ut at blikket måtte heves i både tid og rom: bortenfor det «provinsielle» og bakover så vel som fremover i historien. Som han selv sier i innledningen til første bind om det moderne verdenssystemet (min oversettelse): «Å studere politikken til de afro-asiatiske statene [like] etter deres uavhengighet opplevdes etter hvert som å løpe etter [avis]overskriftene. Det frembrakte relativt liten historisk dybde.» Verdenssystemanalysen er et avsløringsprosjekt: Forståelse av kreftene som styrer verdenssystemets evolusjon er viktige steg mot eventuelle forutsigelser. Verdenssystemanalysen er ment å tjene som kart og kompass i overgangen mellom den sjø vi seiler på nå og det ukjente kontinent som lurer bak fremtidens tåkebanker. Den er derfor ikke bare en jordomseiling med historisk havnerundfart. I korte trekk har Wallersteins virke de siste tjue og særlig de siste førti år dreid seg om å være kartograf for historiske øyeblikk som ennå ikke er unnfanget.

Som tankelandskap har verdenssystemanalysen sprunget ut av Wallersteins politiske engasjement. Han har ikke bare søkt å forstå og forklare de verdensskapende krefter, men på sikt også bidra til å forandre dem og gi dem retning. Ikke minst gjennom hans aktivistiske bidrag til antisystemiske strømninger, deriblant Verdens sosiale forum – en motvekt til Verdens økonomiske forum i Davos, arrangert for første gang i Porto Alegre i 2001 – og han har vært med på mønstringene til Zapatist-bevegelsen i Mexico.  Wallerstein er allikevel først og fremst akademiker. Eller en blanding av akademiker og intellektuell – en stadig sjeldnere kombinasjon i en tid der det blir flere akademikere og færre intellektuelle.

Wallerstein er kanskje ikke kommunist, men helt klart marxistoid. Rettere sagt er posisjonen hans post-marxististisk. Post-marxisme er ikke ensbetydende med eks-marxisme, og innebærer heller ikke avvisning av ortodoksien eller ideologisk overløperi. Det er mer en form for stilltiende overskridelse av den marxistiske origo: Nye spørsmål blir stilt og parametrene utvides. Mutatis mutandis. Historisk materialisme – det syn at materielle forhold er den bevegende kraften i samfunnets utvikling – ligger til grunn for Wallersteins verdensbilde, men han skiller lag med Marx i troen på uunngåelig historisk fremskritt (en tro eller overtro Marx deler med liberalister).

«I geopolitikken gjelder jungelens lov: spis eller bli spist, for å si det noe karikert. Verden er et stadig mer ubarmhjertig sted (for de som ikke lever i det norske bakvendtland), og vil bli mer nådeløst med årene, ifølge Wallerstein. Iallfall blir det atskillig verre før det blir bedre. Men bak blodrealismens rustning har idealisten ikke forsteinet helt. Wallerstein nøyer seg ikke med å konstatere at virkeligheten er en kloakk, han vil også kjempe for en mer livs- og bærekraftig verden.»

HETERODOKSI

Wallersteins verdenssystemanalyse er ikke bare en art historisk materialisme, men inngår også i en større og løsere tekstur kalt «heterodoks økonomi». Dette er en samle-betegnelse for svært ulike økonomiske skoler som står i opposisjon til den mer abstrakte og kvantitative hovedstrømsøkonomien. Norske Erik Reinert er blant de som kaller seg «heterodokse». Der Reinert ønsker å revitalisere kapitalismen og gjøre den mer ansvarlig, mener Wallerstein at kapitalismen er umulig å redde. Selv om deres politiske og økonomiske oppfatninger ikke springer ut av samme rotstokk, deler de en forestilling om at økonomien ikke befinner seg i et historisk og sosiopolitisk vakuum, slik man gjerne kan få inntrykk av i en del av de mest renskåret matematiske modellene.

Som både Reinert og Wallerstein har uttrykt i det heterodokse tidsskriftet med det slående navnet Real-world Economics Review – der Wallerstein er medredaktør og Reinert bidragsyter – har hovedstrømsøkonomien blitt mer og mer virkelighetsfjern gjennom utsjaltingen av fenomener som ikke passer inn i modellene; kjensgjerninger som at sosiale aktører sjelden er økonomisk rasjonelle, samt at markedet ikke er selvregulerende, men permanent avhengig av symbiosen med stater. Matematiske formler og konseptuelle verktøy har i større grad blitt herrer enn tjenere. Skal modellene tilpasse seg virkeligheten eller motsatt?

I tillegg til tenkningen om heterodoks økonomi og skepsis til troen på uunngåelig historisk fremskritt, er analysene til Wallerstein impregnert med geopolitikk: Ideer er sjelden eller aldri sterkere enn den militære makten til stater eller væpnede opprørsgrupper, som igjen er underkastet føringene til en internasjonal politisk økonomi og planetens romlige dimensjoner. Selv om Wallerstein ikke underkjenner ideenes kraft, er han for mye av en pessimistisk materialist til å kunne stole på deres selvtilstrekkelighet. Av denne grunn anser Wallerstein geopolitisk maktbalanse og ikke-ideologiske allianser mellom stater som nyttige virkemidler om de bidrar til svekkelse eller oppdemming av en bestemt motstander, som for eksempel supermakten USA. Her tangerer hans maktbalansetenkning realpolitikkens kyniske mestere Otto von Bismarck og Henry Kissinger. Forskjellen er at de sistnevnte – statsmenn i posisjon – søkte å bevare det eksisterende systemet, mens Wallerstein – en intellektuell i opposisjon – ønsker å fremskynde dets avvikling.

I geopolitikken gjelder jungelens lov: spis eller bli spist, for å si det noe karikert. Verden er et stadig mer ubarmhjertig sted (for de som ikke lever i det norske bakvendtland), og vil bli mer nådeløst med årene, ifølge Wallerstein. Iallfall blir det atskillig verre før det blir bedre. Men bak blodrealismens rustning har idealisten ikke forsteinet helt. Wallerstein nøyer seg ikke med å konstatere at virkeligheten er en kloakk, han vil også kjempe for en mer livs- og bærekraftig verden.

Salvador-Dali-Geopoliticus-Child-Watching-the-Birth-of-the-New-Man

Salvador Dali: “Geopoliticus Child Watching the Birth of the New Man”

 Allerede i 1980 så Wallerstein for seg at en geopolitisk akse mellom franskmenn, tyskere og russere ville oppstå på begynnelsen av 2000-tallet. Den gang virket en slik profeti kontra-intuitiv, for å si det forsiktig.

AKSEN PARIS-BERLIN-MOSKVA OG ANTI-SYSTEMISK KAMP

Wallerstein har frekventert den frankofone verden hyppig. Å kalle ham frankofil er en underdrivelse. Han snakker språket nærmest som en innfødt og er like mye franskmann som amerikaner. Han pendler også mellom New York og Paris. I Frankrike har han ikke bare pleid forbindelser med den venstreradikale intelligentsia. På 2000-tallet var han med i den tverrpolitiske tankesmien Association Paris–Berlin–Moscou, grunnlagt av kontinentalisten Henri de Grossouvre. Institusjonen var støttet av akademikere, politikere og forretningsfolk fra hovedsakelig Frankrike, Tyskland og Russland, i tillegg til andre kontinentale stater. Formålet var å skape tettere geopolitiske bånd mellom franskmenn, tyskere og russere som en motvekt til amerikansk dominans. Wallerstein skilte seg ut som en av få amerikanere i denne forsamlingen.

Allerede i 1980 så Wallerstein for seg at en geopolitisk akse mellom franskmenn, tyskere og russere ville oppstå på begynnelsen av 2000-tallet. Den gang virket en slik profeti kontra-intuitiv, for å si det forsiktig. Europa, Tyskland og Berlin var delt. Bonn var vesttyskernes hovedstad, Sovjetunionen okkuperte Afghanistan og Ronald Reagan ble valgt som president. Strukturene var fastfrosset, isfjellet virket umulig å tine. 20 år senere var Tyskland gjenforent og Berlin tyskernes hovedstad. Med den påfølgende Irak-krigen som katalysator, hadde amerikanerne skapt et mulighetsrom russerne bare kunne drømme om under Den kalde krigen: en intravestlig splittelse med «det gamle Europa» (Rumsfeld) som pådriver.

Chirac, Putin and Schroeder Attend Trilateral Meeting in Sochi

Chirac, Putin, Schröder

Aksen Paris–Berlin–Moskva stod i senit under triumviratet Chirac–Schröder–Putin. I årene 2003–2004 bar tilnærmingen nesten preg av en de facto anti-atlantisk allianse. Til tross for en tilsynelatende svekkelse i ettertid, på grunn av mer USA-vennlige statsledere som Merkel og Sarkozy, har aksen ikke bare overlevd, ifølge Wallerstein, men i enkelte henseende blitt konsolidert. Russerne fikk implisitt medhold av Paris og Berlin under krigen i Georgia i 2008, gassledningen Nordstream mellom Tyskland og Russland ble åpnet i 2011, og samme år signerte Frankrike en avtale om å selge krigsskip til Russland. Til tross for Sarkozys tilbakeføring av Frankrike til NATOs kommandokjede og hans krig i Libya (som Kreml har kritisert sterkt), mener Wallerstein at aksen Paris–Berlin–Moskva langt ifra er død. Kjepphest eller uomtvistelig realitet, denne maktkonstellasjonen representerer i sum en positiv kraft for Wallerstein. Ikke minst fordi en slik akse vil kunne demme opp for USAs innflytelse.

Man kan muligens tro at det er schizofrent å støtte grasrotbevegelser i Den tredje verden samtidig med at man er tilknyttet nettverk som innbefatter gaullister og kontinentale kremmere. Fra et ideologisk standpunkt er det nok kjettersk, men det er ikke nødvendigvis selvmotsigende. Iallfall gir det mening rent realpolitisk. For radikaleren Wallerstein kan en eventuell forbindelse Paris–Berlin–Moskva fungere som brekkstang mot den amerikanske supermakten. At han som amerikaner sympatiserer med denne balansetenkningen skyldes ikke at han forakter sitt eget land: Han identifiserer seg neppe med noen bestemt stat eller nasjon, men heller med internasjonale – eller rettere sagt utenomnasjonale – ideer og bevegelser. Kampen mot amerikansk dominans er således ikke anti-amerikansk, men mest sannsynlig anti-systemisk motivert, siden USA fortsatt er mektigst blant alle land innenfor det kapitalistiske verdenssystemet. Verdens sosiale forum, zapatistene og kontinental geopolitikk representerer ulike fronter i den samme anti-systemiske motstandskampen.

Å levere premissene for en eventuell konsolidering av bestemte geopolitiske konstellasjoner, slik som Paris–Berlin–Moskva, må forstås som en taktisk prioritering på kort og kanskje sågar mellomlang sikt. Men en de facto allianse med (eller kanskje frieri til?) visse sjikt av Eurasias politiske og økonomiske elite er antakelig uforenlig med Wallersteins langsiktige og overordnede visjon: en mest mulig egalitær og minst mulig hierarkisk samfunnsorden, i både politisk og økonomisk forstand.

Wallerstein har ved gjentatte anledninger uttrykt fascinasjon for Vladimir Putin, særlig fordi den russiske presidenten flere ganger har markert seg som en dedikert tilhenger av multipolaritet. Men selv om det finnes mange politikere og sågar enkelte forretningsmenn i Frankrike, Tyskland og Russland som genuint ønsker en post-amerikansk og multipolar verden, er ikke disse kreftene innstilt på å fremskynde det kapitalistiske verdenssystemets sammenbrudd. Russiske oligarker og tyske industriherrer samarbeider primært ut ifra et ønske om profittmaksimering.

Tanken om aftenlandenes undergang vekker sikkert begeistring i visse russiske elitekretser, men forevigelsen av den komfort og velstand de nyter i dag er overordnet alt annet. Deres materielle interesser er sterkt sammenvevd med den økonomiske agendaen til oligarkiet i verden forøvrig. Bare tiden vil vise om det fra Wallersteins ståsted er taktisk riktig å promotere samarbeid mellom visse eliter innenfor verdenssystemet. Det er allikevel på Verdens sosiale forum og på zapatistenes mønstringer man finner omrisset av en mulig strategi Wallerstein mener kan skape en mest mulig horisontal og en minst mulig vertikal verden etter at dagens fremherskende system opphører. Hva en slik strategi eventuelt går ut på, sier Wallerstein dessverre lite om.

Bildet øverst er fra filmen War Games (1983)

(Del II, Del III)

 

Relatert
FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen