Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

ThomTenery_Oblivion_TET_Drone_Escort_Outer

Filosofen Thomas Nagel er en fritenker av den sjeldne sorten. Han er en erklært ateist, som tenker angstfritt. Det gir et oppsiktsvekkende resultat: I en nøyaktig gjennomtenkning av vitenskapens manglende evne til å omfatte bevisstheten, blir han nødt til å felle det treet som ateismens frukter gror på; materialismen. Dette skjer i boken Sinn og kosmos (2013).

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, Folkefiender, kom høsten 2012. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, Mind & Cosmos. Den kommer ut på norsk ca. 1. september 2013, med tittelen: Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil. Paradigmeskifte Forlag – www.paradigmeskifte.nu.

«Jeg snakker om noe mye dypere, nemlig frykten for religionen selv. Jeg snakker ut fra erfaring, idet jeg selv er sterkt preget av denne frykten: Jeg ønsker at ateismen er sann, og jeg føler meg uvel ved tanken på at noen av de mest intelligente og velinformerte mennesker jeg kjenner er religiøse.» – Thomas Nagel

 

Candidati_PremioBalzan

 

Bevissthetens gåte

Thomas Nagel hører til elitedivisjonen blant vår tids filosofer. Han har sitt virke som professor i filosofi ved New York University, der han spesielt har bearbeidet sinnets filosofi, politisk filosofi og etikk. En av hans mest kjente og originale bidrag er det korte essayet What is it like to be a bat?  fra 1974. Allerede her foretar han de første dype øksehuggene, idet han insisterer på at en vitenskap som tar sin oppgave på alvor må forstå den subjektive erfaringen som et fenomen i verden, ikke bortforklare den som saken uvedkommende. Men fysikalismen – dvs. forsøket på å forklare alt ut fra det fysiske – er ifølge Nagel dømt til å mislykkes i dette:

Hvis fysikalismen skal kunne forsvares, må de fenomenologiske egenskapene selv bli gitt en fysikalsk forklaring. Men når vi undersøker deres subjektive karakter, synes et slikt resultat umulig. Grunnen er at ethvert subjektivt fenomen er essensielt forbundet med et unikt perspektiv [point of view], og det synes ikke mulig at en objektiv, fysisk teori vil kunne omfatte det perspektivet. (Nagel, 1974)

Om vi her ville forsøke å komme fysikalismen til unnsetning, kunne det være naturlig å respondere slik: Ja, selvsagt er dette umulig. En objektiv tilnærming er jo nettopp en tilnærming utenfra, fra et 3. persons perspektiv, mens den subjektive erfaringen per definisjon er et 1. persons perspektiv. Men vitenskapen må ha en objektiv tilnærming, fordi den søker kunnskap som kan deles og kommuniseres.

Nagel har selvsagt tatt høyde for denne innvendingen. Og hans svar kan parafraseres omtrent slik: Vitenskapens oppgave er å forstå de fenomener vi støter på i verden, herunder så langt som mulig å forklare deres egenskaper og opprinnelse. Det fenomen vi ”støter på” hver gang vi vil forstå noe som helst, er den subjektive erfaringen. I en såkalt objektiv tilnærming er det alltid et subjekt (Jeg) som står overfor et objekt (Det). Når vi sier ”bevissthet”, snakker vi derfor ikke om en obskur utkant av virkeligheten; vi snakker om den arena der det objektive – verden i stort som i smått – kommer til syne. En vitenskap som ikke kan fatte muligheten og karakteren av bevisstheten, lider av en alvorlig mangel. Og dette er ifølge Nagel antakelig ingen nødvendig mangel ved vitenskapen, men en mangel som karakteriserer dens nåværende fysikalistiske og reduksjonistiske skikkelse.

Dermed er døren slått opp til et likeså brennende som spennende spørsmål: Hvordan ville den vitenskapen se ut, som var i stand til å omfatte bevisstheten som et fenomen i verden, dvs. som løftet det opp fra å være en uforståelig gåte til å bli et naturlig – ja, forventet – fenomen i verden?

ThomTenery_Oblivion_TET_Sally_Finale

Materialistisk monisme

Den som ennå ikke er overbevist om at vi – dvs. vitenskapen – har et problem, vil kanskje fortsatt innvende: Nettopp fordi den subjektive erfaringen unndrar seg en objektivisering, må vi fatte den med andre midler; ved introspeksjon, ved poesi og annen kunst. Er ikke romanlitteraturen spekket med beskrivelser av hvordan det er å være – om ikke en flaggermus – så i det minste en forelsket yngling, et fattiglem, et voldtektsoffer, en soldat på slagmarken… altså et subjekt i alle dets utallige variasjoner? Om det er slike beskrivelser og begripelser en er ute etter, er vitenskapen åpenbart feil sted å lete.

Svaret på denne innvendingen er at de nevnte beskrivelsene ikke gjør vitenskapsjobben, idet de tar den subjektive erfaringen for gitt. De problematiserer den ikke. De forsøker ikke å vise hvordan bevissthet oppstår eller overhodet er mulig. Dette er vitenskapens oppgave. Og det er nettopp denne oppgaven den ikke makter og heller ikke kan makte, i sin nåværende skikkelse. Årsak: Ifølge den materialistiske monismen, som er vitenskapens fremherskende ontologi, er alle fenomener i siste instans materielle eller virkninger av det materielle. Men å forklare hvordan materien kan produsere bevissthet eller liv, har ikke lykkes og kan umulig lykkes. Problemet ble presist formulert for over hundre år siden, av nevrobiologen Wilhelm Griesinger:

Selv om vi kjente til alt som foregår i hjernen, alle kjemiske og elektriske prosesser – hva ville det være godt for? Alle oscillasjoner og vibrasjoner, alt elektrisk og mekanisk, er da fortsatt ingen mental tilstand, ingen visualisering. (Griesinger, 1845)

Og Griesinger føyde resignert til: Gåten vil forbli uløst til tidenes ende. Denne resignasjonen, som vel fortsatt dominerer i akademia, deles ikke av Nagel. På den ene siden gir han Griesinger rett i at bevisstheten aldri kan forstås ved en psykofysisk reduksjonisme. På den andre siden oppfatter han ikke dette som vitenskapens siste ord, slik Griesinger gjør. Vitenskapen har da heller aldri levert noe bevis for sin materialistiske ontologi. Men om ontologien ikke vedtas dogmatisk, hvilket ville være rimelig anti-vitenskapelig, må den oppfattes hypotetisk. Og hypoteser kan endres.

Men Nagel er i beit for alternativer. For han aksepterer heller ikke en idealistisk ontologi (varianter av verden-er-min-forestilling) og slett ikke en dualistisk ontologi, der bevissthet og materie betraktes som to ulike verdener. I sin siste bok, Sinn & Kosmos, gir han den ettersøkte ontologien den provisoriske betegnelsen ”nøytral monisme”:

Utgangspunktet for mitt argument er det uholdbare ved den psykofysiske reduksjonismen, et standpunkt i sinnets filosofi, som i det store og hele er motivert av håpet om å kunne vise hvordan de fysiske vitenskapene i prinsippet kan tilby en teori om alt. Hvis dette håpet er urealiserbart, reises spørsmålet om noen annen, mer eller mindre samlet forståelse, kunne fatte hele universet slik vi kjenner det. Blant de tradisjonelle kandidatene for en omfattende forståelse av relasjonen mellom sinnet og den fysiske verden, favoriserer bevisvekten etter min mening en form for nøytral monisme – fremfor de tradisjonelle alternativene materialisme, idealisme og dualisme. (Nagel, 2013)

Hva som her kan menes med en nøytral monisme, skal vi komme tilbake til. Men først må vi lage oss et kart over hvilke mulige ontologiske grunnposisjoner som  finnes.

ThomTenery_Oblivion_TET_Outer_Tunnel

Ontologiske posisjoner

Ontologi er filosofiens betegnelse for vår mest fundamentale værensforståelse. Ethvert bevisst vesen har en ontologi, dvs. en gitt måte å erfare virkeligheten på. Som regel opptrer den på et rent fornemmelsesplan, og kun få går den kritisk etter i sømmene. Historisk har dette imidlertid vært en av filosofiens mest sentrale oppgaver.

Blant alle mulige ontologier, går et vesentlig skille mellom monisme og dualisme. For monisten er all virkelighet en enhet. Virkeligheten opptrer dels som intern, som bevissthet eller erfaring, og dels som ekstern, som materie. For monisten er dette ikke to adskilte verdener, men ulike tilsynekomster av – eller innenfor – én kontinuerlig virkelighet. For dualisten er den interne og den eksterne realitet så ulike, at de ikke danner noen enhet. Forbindelsen mellom dem (som neppe kan benektes) blir da spesielt vanskelig å forklare.

Den moderne dualismens far, filosofen René Descartes, brukte mye blekk på dette problemet. Hans løsning var like oppfinnsom som urimelig: Kommunikasjonen mellom res extensa (det som har utstrekning) og res cogitans (det som har bevissthet) skjer, mente han, via pinealkjertelen eller epifysen. Valget av hjernestruktur var imidlertid ikke helt tilfeldig; kjertelen, som ligger omtrent midt i hjernen, var ennå ikke tilordnet en kjent funksjon. Den prinsipielle urimeligheten i Descartes’ forslag bunner selvsagt i at epifysen er en materiell struktur så god som noen. Og ifølge hans egen ontologi var det intet av res extensa i res cogitans og heller intet av res cogitans i res extensa. Så hvordan epifysen kunne være unntatt fra denne separasjonen, forble gåtefullt. Og like gåtefullt blir det, gitt dette utgangspunktet, om epifysen – som møtestedet mellom de to verdener – erstattes med hjernen som helhet.

Mens religiøse naturer lever mer eller mindre godt med den dualistiske ontologien, ble den etter hvert uholdbar for vitenskapen. Ikke minst oppmuntret av darwinismen adopterte vitenskapen fra midten av 1800-tallet en materialistisk monisme, som oppfattet all virkelighet som materiell eller som virkninger av det materielle. Den darwinistiske evolusjonslæren ville forklare livets utvikling ut fra rent materielle årsaker; et naturlig utvalg blant arvelige variasjoner. Rett nok var liv og bevissthet som sådan dermed ikke forklart. Men det problemet forventet en å løse i nær fremtid. Den fremvoksende materialismen ble dermed det vitenskapsfilosofen Karl Popper kalte forventningsbasert [promissory], dvs. at den hevet sjekker som det ennå ikke er dekning for, ut fra forventninger om fremtidige oppdagelser.

Skjønt det ikke har manglet forsøk på å løse livets og bevissthetens gåte, er de like uløste i dag som for 150 år siden. Den nyeste forskningen innenfor f.eks. molekylærbiologi og nevrobiologi har ikke kommet nærmere en reduksjonistisk løsning. Situasjonen er faktisk såpass beklemt, at fremtredende materialister, som Susan Blackmore og Paul Churchland, har valgt å introdusere noe de kaller eliminativ materialisme. Det som elimineres, dvs. ikke innrømmes eksistens, er da nettopp bevisstheten. I en bok som merkelig nok heter Consciousness. A very short introduction, erklærer Blackmore bevisstheten som et eneste stort bedrag:

Bevissthet er altså et gedigent bedrag. Det oppstår ved å stille spørsmål som ”Er jeg bevisst nå?” eller ”Hva er jeg bevisst om nå?”. I det øyeblikket dette spørsmålet blir stilt, blir det kokt i hop et svar: Et nå, en strøm av erfaringer og et selv som observerer at alt dette opptrer sammen. Og et øyeblikk senere er alt borte. Neste gang du spør, blir et nytt selv og en ny verden kokt i hop, tilbakestilt fra hukommelsen. Hvis du fortsetter å tro at du alltid var bevisst og konstruerer metaforer om [bevissthets-]strømmer og -teatre, så graver du deg bare dypere og dypere ned i forvirringen.

Ifølge denne nye måten å tenke om bevissthet, vil det meste av de gamle problemene forsvinne. Vi trenger ikke å forklare hvordan bevisstheten blir produsert, hvordan den oppstår fra hjernens objektive aktivitet, fordi det gjør den [bevisstheten] ikke. Vi trenger ikke å forklare den magiske forskjellen mellom den hjerneaktiviteten som er bevisst og den som ikke er bevisst, for det er ingen forskjell. Vi trenger ikke å undre oss over hvordan subjektive erfaringer har utviklet seg eller om de har noen funksjon, fordi det er ingen strøm av erfaringer – bare en flyktig hendelse som gir opphav til et bedrag. (Blackmore, 2005:131)

Hvor dette ”gedigne bedraget” om å ha en bevissthet utspiller seg, er litt uklart. Kunne det være i bevisstheten? Kunne det være der Blackmore finner det sikre grunnlaget for sin avsløring av bedraget?

Noe i forkant av materialismens blomstring i nyere tid, søkte mange tenkere – som Fichte, Hegel og Schopenhauer – å utvikle en idealistisk ontologi. Ifølge denne værensforståelsen, som skulle danne et motstykke til materialismen, er alt det vi kaller ”verden” – inkludert vårt subjekt – bevissthetens produkt. For Fichte er det Jeget som maktfullt skaper verden. Hegel famler etter den absolutte ånd, men makter ikke å finne den i sansenes verden. Schopenhauer summerer sitt credo i formelen verden er min forestilling, en posisjon som videreføres av konstruktivismen.

Idealismens tankegang er innlysende, men dens sluttpunkt er problematisk. Den bygger på to åpenbare premisser og en skjult. De åpenbare er: (1) så langt som vi kjenner ”verden”, er den noe erfart; (2) det å erfare noe er å ha det i bevisstheten. Konsekvens: Jeg kan ikke, så langt som min erfaring rekker, påstå at det finnes noe utenom min bevissthet. Solipsisme kalles denne ensomme endestasjonen for den idealistiske ontologien. Den materialist som ikke søker tilflukt i det bevisthetstomme rommet Blackmore har innredet, vil ironisk nok havne på samme ensomme stasjon. Nevrobiologiens filosofiske arm, nevrokonstruktivismen, har gjort oss en stor tjeneste ved å følge denne tanketråden til veis ende. I en høyskolelærebok i anatomi og fysiologi (Bjålie et al. 2000:103), finner vi en kortversjon. Her slås det helt udramatisk fast at: Vår ’verden’ skapes i hjernen og eksisterer bare i hjernen.

Nevrobiologen Rainer Wolf sier det samme med litt mer schwung:

Vår iakttagelsesverden virker så fullkommen, at vi ureflektert identifiserer den med den reale verden – uten å være oss bevisst hvor tvilsomme våre iakttagelser er […] Vi befinner oss på sett og vis i et mørkerom, der vi ser et show som består av beregningsresultatene fra våre syns-, hørsels-, smaks- og luktnerver. Vi kan ikke komme ut av dette fangenskapet, kan ikke bane oss vei ut av nervene for å komme ut i den sanne virkeligheten [….] Hele dette showet synes oss imidlertid så overveldende lyst og differensiert, at det forekommer oss uvirkelig – ja, spøkelsesaktig – ikke å holde det for å være den reale utenverden. (Wolf, 1987)

Dette utsagnet avslører også det skjulte premisset, som både idealismen og materialismen, tar for gitt. Her kommer det: En [realistisk forstått] verden-der-ute kan ikke stige inn i min bevissthet og min bevissthet kan heller ikke stige ut i den.

Har vi ikke hørt dette før? Premisset er en tro kopi av Descartes’ credo: Det er intet av res extensa i res cogitans og heller intet av res cogitans i res extensa. Og selvsagt: Hvis bevisstheten ikke har del i den materielle verden, og omvendt, har vi ingen tilgang til verden-der-ute. Da må verden settes i hermetegn. For en monisme som benekter den halvdel av virkeligheten den ikke fatter, følger Descartes’ dualisme med på lasset. Hverken materien eller bevisstheten lar seg trylle bort. Det vil si: Den kaninen som skal dras opp av hatten må først puttes ned i den. Det er f.eks. ikke mulig å argumentere mot tenkningens autonomi uten samtidig å innrømme den (se tekstboks – Hellesnes, 2008).

Men hvordan skulle en monisme se ut, som evner å omfatte begge poler – bevissthet og materie, ”jeg” og ”verden” – uten å måtte bortforklare den ene polen som en illusjon?

ThomTenery_Oblivion_TET_Exterior

Holistisk monisme

Vitenskapen må bygge på en monistisk ontologi. Så langt er omtrent alle enige. Men å erklære ”verden” eller ”jeget” som en illusjon, gir oss åpenbart ikke den monismen vi trenger. Thomas Nagel foreslår en nøytral monisme. Det er et bra punkt å starte, men innebærer ikke noe mer enn en erklæring om at verden er én, men vi kan ennå ikke bestemme karakteren av denne enheten. Vi kan umulig slå oss til ro der. Har det historisk eksistert noen annen form for monisme enn de versjoner vi har sett i moderne tid?

Går vi langt nok tilbake i tid, i vår eget liv så vel som historisk, finner vi en type før-filosofisk monisme, der grensene mellom ”jeg” og ”verden” – det indre og det ytre – ennå ikke er etablert. Liv og bevissthet er ennå ikke forvist til en sær utkant av universet. Verden er essensielt levende og bevisst. Jorden selv er et levende vesen; Gaia. Solen er Helios. Havet er Poseidons kropp. All materie er gjennomstrømmet av, og uttrykk for, bevisste veseners virke. Skjønt det mytiske mennesket ikke begikk noen filosofi, kunne vi retrospektivt kalle dette en spiritualistisk urmonisme. I denne type monisme blir den døde materien å ligne med døde deler av vår egen kropp. Vår egen norrøne mytologi fremstiller da også skapelsen av det materielle univers som et drap: Når urvesenet Ymir drepes, blir blodet til hav, kjøttet til jord, knoklene til fjell, håret til vekster, hjernen til skyer, osv.

Selvsagt kan vi ikke – og vil vi ikke – gjenoppvekke det mytiske verdensbildet. Men samtidig ser vi at denne urmonismen ikke inneholder de selvmotsigelser som vi finner i dualisme, idealisme og materialisme. Så spørsmålet melder seg: Kan det være mulig å utvikle en holistisk monisme for vår egen tid, dvs. en monisme som makter å omfatte både materie og bevissthet? I så fall kunne ikke bevisstheten forstås solipsistisk, men som et universelt fenomen. Interessant nok var pionerene for kvantefysikken ikke fremmed for denne tanken. En av dem, Sir James Jeans, sier det slik:

I dag er det en vid enighet, som på fysikkens side nærmer seg en full samstemmighet, om at strømmen av kunnskap går imot en ikke-mekanisk virkelighet; universet begynner å ligne mer på en gedigen tanke enn på en stor maskin. Sinn synes ikke lenger å være en tilfeldig inntrenger på materiens område; vi begynner å ane at vi heller skulle honorere den som skaperen og opprettholderen av materien. (Etter Koestler, 1964:532)

Denne enigheten var riktignok forbigående, men den preget pionerene for den nye fysikken – som Niels Bohr, Albert Einstein, David Bohm, Werner Heisenberg m. fl.

Universet begynner å ligne en gedigen tanke, sier Jeans. Men tankene oppfatter vi jo som vårt mest intime og private. Mens sanseinntrykkene kommer til oss utenfra, er tenkningen – der vår bevissthet er mest våken – vår egen prestasjon. På den andre siden er det nettopp i tenkningen vi oppnår en objektiv, og altså universell, forståelse. Vi kan ikke se med andres øyne. Men vi kan innse det andre har innsett. Et begrep eller et matematisk bevis, er fullt ut kommuniserbart. Da Arkimedes ropte sitt berømte Eureka! [jeg har funnet det] i badekaret, var det hans private opplevelse. Men dens idémessige innhold var universelt. Og i ettertid har studenter stadig ”funnet” det arkimediske prinsipp.

Begrepet om en holistisk monisme, er foreløpig provisorisk. Det gjenstår å utvikle og begrunne den. Men det prinsipielle kartet av mulige monismer kan fremstilles på denne måten:

 

Holistisk monisme:Verden er én sanselig-oversanselig kontinuitet.
Materialistisk monisme:Verden er én, og den er materiell. (Bevisstheten er en illusjon.) Idealistisk monisme:Verden er én, og den er bevissthetsmessig. (Den sansbare verden er en illusjon.)
Nøytral monisme:Verden er én; men vi kan ennå ikke bestemme karakteren av denne enheten.

 

Ateistens bekjennelser

«Vitenskapen er grunnlagt i opposisjon til et religiøst verdensbilde, og den arbeider fortsatt med å holde døren lukket for den guddommelige foten. Men heller ikke de tradisjonelle religionene har noe ønske om å etablere en holistisk monisme. For det ville på sikt bety at deres dogmer ville bli gjenstand for forskning, og eventuelt måtte revideres. Et nærliggende eksempel er forskningen på nær-døden-erfaringer, som tyder på at bevisstheten har en kontinuitet hinsides dødens port.»

Hvis det virkelig er slik Jeans antyder, at vitenskapen allerede har lagt grunnlaget for en holistisk monisme, melder det seg et påtrengende spørsmål: Hva er det som butter imot? For siden gjennombruddet for kvantefysikken, der materiens minstedeler oppløste seg mellom forskernes hender, synes materialismen bare å ha festnet grepet. Holister, som Fritjof Capra og Rupert Sheldrake, betraktes som avvikere. Og den militante erke-ateisten Richard Dawkins feires med æresdoktorat ved Universitetet i Oslo (2011).

Den kjente genetikeren, evolusjonsbiologen og materialisten, Richard Lewontin, gir oss et hint om hva som butter imot i sin anmeldelse av Carl Sagans The Demon-Haunted World (1997):

Vår vilje til å godta vitenskapelige påstander som er imot sunn fornuft, er nøkkelen til en forståelse av den virkelige kampen mellom vitenskapen og det overnaturlige. Vi tar parti for vitenskapen til tross for den åpenbare absurditet ved noen av dens konstruksjoner, til tross for dens manglende evne til å oppfylle mange av sine ekstravagante løfter om liv og helse, til tross for det vitenskapelige samfunnets aksept av grunnløse just-so-fortellinger, fordi vårt primære engasjement er en forpliktelse til materialisme.

Det er ikke det at vitenskapens metoder og institusjoner på en eller annen måte tvinger oss til å akseptere en materiell forklaring av verden som fenomen. Det forholder seg omvendt; vi tvinges – i og med vår apriori forpliktelse til materielle årsaker – til å skape et apparat av undersøkelser og et sett av begreper som produserer materielle forklaringer, uansett hvor kontra-intuitive og mystifiserende de måtte være for uinnvidde. Videre er denne materialismen absolutt, for vi kan ikke tillate en guddommelig fot i dørsprekken. (Lewontin, 1997)

Vitenskapen er grunnlagt i opposisjon til et religiøst verdensbilde, og den arbeider fortsatt med å holde døren lukket for den guddommelige foten. Men heller ikke de tradisjonelle religionene har noe ønske om å etablere en holistisk monisme. For det ville på sikt bety at deres dogmer ville bli gjenstand for forskning, og eventuelt måtte revideres. Et nærliggende eksempel er forskningen på nær-døden-erfaringer, som tyder på at bevisstheten har en kontinuitet hinsides dødens port.

Men ville ikke dette nettopp bekrefte alle religioners dogmer om den saken? Så skulle man tro. Men den lutherske teologien (for å ta ett eksempel) har – sikkert til menighetens overraskelse – ingen tro på noen slik fortsettelse. Der regnes ”sjelens udødelighet” som en hedensk (dvs. gresk) idé, som har infiltrert kristendommen. Så hva skjer da når vi dør, ifølge den lutherske læren? Tysk teologi har et presist uttrykk for dette: Ganztod. Alt dør når kroppen dør. Men Gud ”husker” oss alle, og på den ytterste dag… osv.

For de troende er det en skrekkelig tanke at noen skulle ha viten om det vi hittil har regnet til troens område. Gnosis er selve urkjetteriet. Når det nærmer seg jul, vil teologen fortelle oss at engler kun er ”et bilde på Guds godhet”. I lys av den aktuelle Bibeltolkningen blir prinsessens og folkets engler irrelevante. En fører, tross alt, ikke samtaler med en metafor. Men også i den andre leiren står mye på spill. Der risikerer vi å få bekreftet en vond mistanke om at ”vitenskapens verden” ikke er hele verden. Verre: Vi risikerer å måtte innse at ”vitenskapens verden” er et mindre reservat innenfor en større virkelighet. Enda verre: At den større verden kontinuerlig interagerer med dette reservatet, som strengt tatt må forstås i lys av denne interaksjonen.

ThomTenery_Oblivion_TET_Exterior_Door

Thomas Nagel har forsynt oss med den mest åpenhjertige bekjennelse om hvorfor han er ateist. Og vi skal la denne bekjennelsen avslutte vår vandring:

Når jeg snakker om frykten for religionen, mener jeg ikke den fullt ut forståelige motviljen mot visse etablerte religioner og religiøse institusjoner, på grunn av deres kritikkverdige moralske doktriner, sosialpolitikk eller politiske innflytelse. Heller ikke refererer jeg til assosiasjonen av mange religiøse trosoppfatninger til overtro og aksepten av evidente feiloppfatninger. Jeg snakker om noe mye dypere, nemlig frykten for religionen selv. Jeg snakker ut fra erfaring, idet jeg selv er sterkt preget av denne frykten: Jeg ønsker at ateismen er sann, og jeg føler meg uvel ved tanken på at noen av de mest intelligente og velinformerte mennesker jeg kjenner er religiøse. Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud og, naturligvis, håper at jeg har rett i min tro. Det er det at jeg håper det ikke finnes noen Gud! Jeg ønsker at det ikke skal finnes en Gud; jeg ønsker at universet ikke er slik.

Min gjetning er at dette kosmiske autoritetsproblemet ikke er en sjelden tilstand og at den er ansvarlig for mye av scientismen og reduksjonismen i vår tid. En av tendensene den støtter er det tåpelige overforbruket av evolusjonær biologi for å forklare alt ved livet, inkludert alt om det menneskelige sinn. Darwin gjorde det mulig for den vitenskapelige kulturen å utstøte et stort kollektivt sukk av lettelse ved tilsynelatende å eliminere hensikt, mening og design som fundamentale faktorer i verden. (Nagel, 1997:130)

Hva vi skal gjøre med det kosmiske autoritetsproblemet, gjenstår å utrede. I mellomtiden kan vi glede oss over at det finnes slike angstfrie og ærlige selvrefleksjoner blant våre venner, ateistene. Det borger for at vår kultur og vitenskap vil finne en fruktbar vei inn i fremtiden.

Bildene er fra filmen Oblivion (2013)

 

Det utvida omgrepet om kreasjonisme (utdrag)«Alle tankeformer, alle kognitive fenomen og alle påstandar er resultat av nevrobiologiske prosessar i den menneskelege hjernen, kausale produkt, ingenting anna.»Tilhengarane av ein slik tese er såkalla reduksjonistiske naturalistar. Dei trur at påstandar som gjeld rasjonell grunngiving, kan reduserast til påstandar om naturhendingar, dvs. nevrobiologiske prosessar i hjernen, og at «tenking» er sideverknader av flyktige fysiske tilstandar i nettverket av nevronar.

Det finst to måtar å «forsvare» ein slik tese på. Vi kan dermed tenkje oss to scenarie. I det eine argumenterer reduksjonistane rasjonelt. Dei viser til nevrovitskapleg forsking for å underbyggje den teoretiske påstanden sin. Dei framstiller det slik at det finst tilstrekkeleg evidens for den, og at alle dermed har god grunn til å akseptere påstanden.

Den underforståtte føresetnaden er då at det er mulig, på rasjonelt vis, å finne ut kva som er sant eller gyldig – rett og slett. Dermed er det gjort unntak for den teoretiske påstanden sjølv. Den er nemleg lagt fram som noko anna enn som eit eksempel på eit produkt av nevronale hendingar. Den er faktisk presentert som ein vitskapleg haldbar påstand. Dermed har reduksjonistane i røynda lagt til grunn at ikkje all tankeaktivitet er biologisk determinert: Det finst minst ein teoretisk påstand som er basert på empirisk gransking, eksperimentelle testar og gode resonnement, nemleg den som står til diskusjon. Men innhaldsmessig går tesen ut på det motsette. Den gir ikkje rom for unntak. Alt er biologisk determinert! Ergo: Ved å bli hevda som rasjonelt grunngitt og sann, falsifiserer den reduksjonistiske påstanden seg sjølv. Den fell.

I det andre scenariet blir det ikkje gjort unntak for tesen sjølv. Til liks med alle kognitive ytringar elles blir den sagt å vere eit produkt av ein nevrobiologisk prosess, ingenting anna. Då er den verken sann eller falsk – like lite som det siklet som renn ut ved ein sekretorisk prosess.

Filosofen Jon Hellesnes i Klassekampen, 30.08.2008


Litteratur

Bjålie, J. G. et al. 2000: Menneskekroppen. Fysiologi og anatomi. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo

Blackmore, S. 2005: Consciousness. A very short introduction. Oxford University Press. NY

Griesinger, W. 1845: Die Pathologie und Therapie der psychischen Krankheiten, Stuttgart.

Hellesnes, J. 2008: Det utvida omgrepet om kreasjonisme. Klassekampen 30.08.2008

Koestler, A. 1964: The Sleepwalkers.  Hutchison. London.

Nagel. Th. 1974: What is it like to be a bat? http://rintintin.colorado.edu/~vancecd/phil1000/Nagel.pdf

Nagel, Th. 1997. The Last Word. Oxford University Press. Oxford.

Nagel, Th. 2013: Sinn & Kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil. Paradigmeskifte forlag. Stavanger.

Wolf, R. 1987: Der biologische Sinn der Sinnestäuschung. Experimente und Gedanken zur Funktion unseres „ratiomorphen Apparates“. Biologie in unserer Zeit 17:33-49.

 

Relatert

Genteknologiens mørke røtter

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

  • AbNull

    En interessant artikkel!

    Et problem for den aggressive ateismen ala Dawkins, Hitchens et al (innebefattet mange såkalte “skeptikere” og tilhengere av vitenskapelig skeptisisme) – er at konklusjonene disse så selvfølgelig drar i siste instans hviler på et knippe filosofiske, det vil si: ontologiske, metafysiske og epistemologiske antakelser som langt fra utgjør noe vanntett fundament for å dra denne typen aggressive og bastante konklusjoner.

    Ta Dawkins (en briljant forsker men en lettvint religionskritiker) som et eksempel: han har forsåvidt rett i at man ikke trenger å tro på Gud for å være moralsk – men den samme kritikken han benytter for å avskrive religionen kunne like gjerne bli vendt mot hans egen pseudoreligiøse humanistiske posisjon: hvor et bestemt verdisystem, en bestemt antropologi og dermed bestemte politiske standpunkter forutsettes som om de var selvfølgelige sannheter – uten at disse har noen mer vitenskapelig forankring enn religionens teologiske påstander.

    I sin bok “The God Delusion” påberoper Dawkins seg endog tidsånden – Zeitgeist – som en slags erstatningsreligiøs krykke for moralske verdier og politiske slutninger. Slik bortforklarer han visse ateisters sosialdarwinisme og raseteorier på 20-tallet, og slik forklarer han ateisters samtidige moralske og progressive politiske posisjoner. Og når han gjør et forsøk på å vitenskapeliggjøre sine egne vurderinger blir det raskt selvmotsigende, da det skal en bevisst plukking av kirsebær til for å bestøve øyeblikkets Zeitgeist med et slags vitenskapelig objektivt slør – et slør som utfra Dawkins foreslåtte logikk uansett skifter utfra øyeblikkets og tidsåndens innfall.

    Her på vår hjemlige arena eksemplifiserer Lars Gule noe av den samme holdningen, når han stempler religiøse mennesker – og dermed stordelen av menneskeheten – som “ekstremister” fordi de angivelig ikke har vitenskapens støtte for sine religioner. At han selv utfra samme logikk også må være en ekstremist fordi han selv ikke har noen som helst vitenskapelig støtte for sine pseudoreligiøse påstander om et iboende likeverd hos mennesker, ser ut til å være usynlig for Gule. Se eksempelvis: http://dekodet.blogspot.no/2012/12/gule-som-ekstremist.html

    Jeg tror at en åpenhet om de filosofiske forutsetningene og antakelsene som danner bakgrunn for konklusjonene som trekkes omkring felter som vitenskap og religion vil tjene alle parter: både ateister, teister, monister, nonteister og polyteister – realister som antirealister.

  • Christian Evensen

    Vil det være et bokslipp? Har villet lese denne boken, men ikke kommet så langt. Har inntrykk av at flere går denne veien nå, både i filosofien og i nevrovitenskapen, for eksempel Christof Koch, som i fjor ga ut boken Consciousness: Confessions of a Romantic Reductionist.

  • Bokslipp? Vel, BOKEN er alt i trykken og vil være tilgjengelig i nettbokhandlene (i første omgang Haugenbok) innen en uke, skulle jeg tro. Og vi skulle gjerne ha leid oss inn på Litteraturhuset og invitert Thomas Nagel og laget et fryktelig rabalder… fakkeltog til Stortinget, f.eks. — og grilling på Slottsplassen! Så om noen har noen rike onkler der ute, som vil sponse et bokslipp langs disse linjer — send oss gjerne et tips på skap@paradigmeskifte.nu

  • Christian Evensen

    En mellomting hadde gjort seg, men jeg skjønner at et nytt, uavhengig forlag ikke har midler til store bokslipp. Forøvrig et spennende forlag!

  • Christian Evensen

    For å gå inn på teksten her, det har vært flere forsøk på å beskrive en nøytral monisme opp igjennom filosofihistorien. Standford Encyclopedia of Philosophy gir en god innføring:

    http://plato.stanford.edu/entries/neutral-monism/

    Jeg lurer, plasserer Nagel seg i en tradisjon, er det noen han spesielt viser til?

    Jeg har jobbet en del med Spinoza, og slik jeg forstår Spinoza er han kanskje den av de tidlig moderne tenkerne som ligger nærmest noe slikt. Han har blitt lest som både materialist og idealist, og at han er monist i en eller annen forstand virker litteraturen enig om at han er, men det er en temmelig sprek monisme, vil jeg si, som på ingen måte reduserer virkeligheten den ene eller den andre veien. Hans lære om attributene åpner for uendelig mange attributer, hvor tekning og utstrekning bare utgjør to som mennesket har kjennskap til. Substansen er én sies det, men den kan ikke være en i numerisk forstand, da den samtidig er totalen av alle modi, substansens affekter, og det ikke finnes noe utenfor substansen. Substansen er i hvert fall ikke en ting, et objekt. Hvis den er noe som helst, så må det vel være et slags felt, en bakgrunn for alle fremtredelser i det virkelige. Han beskriver på sett og vis en ontologisk forskjell mellom substans og modi som ikke er helt ulik noe av det vi finner hos f.eks. Heidegger. Hvis vi skal redusere Spinozas ontologi til noe som helst, vil jeg mene det er affekt vi kan redusere den til, måten substansen (Gud, eller det vil si Naturen) og dens modi “oppfører” seg på, måten ting er på. Her er Spinoza svært regelbundet, tildels deterministisk. Spinozas monisme er dessuten på sett og vis en pluralisme, enten om vi snakker om attributer eller modi. En=Alt, på et eller annet finurlig vis. Eller, blir dette en holisme, alt henger sammen?

    Spinoza benekter da naturligvis at bevissthet, eller tenkning, er noe som oppstår kun hos noen arter, og at vi kan tegne opp en strek en eller annen plass i et livstre. Bevissthet kommer kun i mer eller mindre, mer eller mindre komplekse former. Akkurat som kropper kommer i mer eller mindre komplekse former.

    Forholder Nagel seg til filosofihistorien, eller er det ikke plass til det i denne boken?

    Forøvrig, ateisme for meg er å ikke tro på noe transcendent, noe hinsides vår egen jord, en dualistisk verden. I den forstand er jeg ateist. I spinozistisk forstand vil jeg ikke avskrive en gud…

    • Trond Skaftnesmo

      Spinoza gjør et forsøk på å tenke holistisk, men ender i en abstraksjon — som ovenikjøpet er deterministisk. Jeg syns Hans Kolstad har belyst dette veldig bra i sin bok “Besinnelse” fra 2007 (se s. 106-107). Å utvikle en holistisk monisme er en oppgave vi som kultur ennå ikke har løst. Min vei inn i dette har vært via Goethes fenomenologiske naturvitenskap, slik den er videreutviklet av mange forskere og tenkere (Steiner, Schad, Verhulst, Riegner mv.) — Jeg har også mottatt mye inspirasjon fra tenkere som Owen Barfield og Hans Jonas. Tror ikke vi på noen måte er i mål med den kulturoppgaven å utvikle en holistisk monisme, men det er mange som er på vei — hver med sitt bidrag!

      • Christian Evensen

        Takk for litteraturtips, Hans Kolstad virker interessant. Jeg kan være enig i at Spinoza kan bli veldig deterministisk, samtidig som jeg uten tvil lett lar meg inspirere av Spinoza og hans tenkning, og mener han er uten likesinnede i hvert fall før moderne tid, før Goethe, før de tyske romantikerne begynner å kverne om opplysningstenkernes vitenskapsoptimisme og deterministiske argumenter.

        Takk for andre tips også. Hans Jonas kjenner jeg kun gjennom hans artikkel om Spinoza og den organiske filosofien.

  • Pingback: SINN OG KOSMOS – i bokhandelen om få dager!()

  • Underlig at forfatteren ikke viser til de monistiske variantene av indisk tenkning. En viktig strømning i indisk filosofi bærer navnet “advaita” , hvilket betyr “ikke tvefoldig”. Kanskje de ypperste formuleringene av denne tradisjonen finnes i den tusen år gamle skolen som kalles “Kashmirsk Shaivisme”. Tenkere som Abhinavagupta og moderne etterfølgere som Swami Muktananda formulerer her i detalj konskevensene av å identifisere den fysiske verden med Shiva.

  • Pingback: Kommer snart: Mind & Cosmos av Thomas Nagel()