Permakulturfestivalen i Hurdal

POSTER3_1new

Ved en tilfeldighet fikk jeg vite om nordisk permakulturfestival i Hurdal kun få dager før start, og da økolandsbyen ligger en liten svipptur over åsen ville det vært for dumt å ikke få med seg dette.

Av Øyvind Holmstad,  redaktør av bloggen Naturkonservativ

Jeg hadde ikke truffet en eneste «permie» siden jeg tok mitt permakultur-design-kurs i Sverige to år tilbake. Heldigvis var det igjen ledige plasser selv om påmeldingsfristen var utløpt, tilsammen tror jeg vi ble ca 150 deltagere. Dette kan man ikke regne med neste år, når festivalen skal arrangeres i Danmark. Den startet her for tre år siden, og jeg fikk vite at den ble overboket på kort tid. Så skal man sikre seg en plass bør man være ute i god tid.

Bilde 2

Så god plass mellom teltene blir det neppe på festivalen i Danmark neste år

Dattera mi foran landsbyens vakreste hus, stort nærmere kan man neppe komme hva Christopher Alexander kaller "en kvalitet som ikke har et navn". Heldigvis skal det reetableres oppe i lia når boligområdet flyttes

Dattera mi foran landsbyens vakreste hus, stort nærmere kan man neppe komme hva Christopher Alexander kaller «en kvalitet som ikke har et navn». Heldigvis skal det reetableres oppe i lia når boligområdet flyttes 

Dattera mi skulle være med meg da kona skulle jobbe, og jeg hadde også et håp om at noen gode «permiefrø» kunne bli sådd hos henne. Da jeg parkerte var jeg glad turen over åsen hadde gått bra, men da jeg skulle gå ut av bilen kom hele frokosten i fanget hennes. I tillegg regnet det, så det ble en dårlig start. Trodde også jeg kom i god tid, da det eneste jeg hadde fått med meg av programmet var at det skulle være velkomstfest halv tre. Men det viste seg at det hadde vært full fart fra tidlig morgen, med minst én workshop jeg gjerne skulle hatt med meg. Så for de som skal til Danmark neste år vil jeg anbefale å innfinne seg kvelden før festivalen starter.

Informasjonstelt for dagens «workshops» eller kurs

Informasjonstelt for dagens «workshops» eller kurs

Med en så dårlig start kunne det bare gå en vei, oppover, og det gjorde det. Også været ble stadig bedre, helt til det kulminerte i et skybrudd under søndagsmiddagen siste kveld. Men det var bare gøy, i alle fall for oss som ikke skulle være igjen å rydde opp. Under velkomstfesten ble vi mikset sammen i delegrupper, som vi delte våre tanker med en halvtime hver dag under resten av festivalen.

Velkomstfesten fant sted på det koselige halmloftet i låven til økolandsbyen, hvor låvesvalene kvitret og fløy lystig over oss

Velkomstfesten fant sted på det koselige halmloftet i låven til økolandsbyen, hvor låvesvalene kvitret og fløy lystig over oss

Kursene eller «workshops» var selve kjernen i festivalen, og ruslet og gikk dagen lang, hvor man ble med på de kursene man hadde lyst på. Ofte var det vanskelig å velge, da utvalget var stort. Noen var teoretiske, andre praktiske, og noen bare hyggelige. Foredragsholderne var alt fra helprofesjonelle til amatører som kastet seg utpå for første gang. Dette var også bra, for skulle alle kursene vært like intensive kunne man raskt blitt overladet. Det er også viktig at flest mulig får erfaring fra denne rollen, og å debutere blant likesinnede kan være en trygghet før man går ut i den store verden med budskapet. Dattera mi var med på de fleste av kursene, og selv om hun bråket litt var det ingen som klaget.

En fin ting med disse arbeidskursene er at man får en grunnleggende introduksjon til en rekke tema. Det er ofte det grunnleggende som er den største baugen, har man først fått noen knagger å henge ting på blir alt raskt mye lettere. Slik sett er dette en genial oppskrift for å skape entusiasme om en rekke permakulturteknikker.

Rusletur med info om og smaking på ville vekster. Hvorfor har jeg ikke spist geitramsblomster før? En fellesnevner med mange ville vekster er dog at de inneholder oksalsyre, så har man svake nyrer bør man ikke overdrive inntaket.

Bilde 7

Etablering av hugelkultur eller «haugkultur», et reint praktisk kurs hvor man fikk bruke kreftene. Hugelkulturer er også ypperlig for utendørs supermarkeder med selvplukk, noe denne artikkelen fra Danmark viser.

Kursholder fra Danmark med tema matskoger. De har også under oppbygging en meget lovende nettside om temaet: www.skovhavebrug.dk

Maten er en sentral del av etthvert arrangement, ikke minst på et sted med så mye aktivitet som under en permakulturfestival. Det gikk i vegetarisk og lokalprodusert mat, og selv om jeg ikke er vegetarianer til daglig var jeg nær ved å overspise stadig vekk. Dattera mi satte dessverre ikke like stor pris på maten, men til slutt begynte hun å storete rå rødbeter, noe som gjorde besteforeldrene bekymret da de skulle passe henne på søndagen. Visstnok både tisset og bærsjet hun rødt dagen lang, så de ble lettet da de fant ut det hele hadde sin naturlige forklaring.


På vei til matteltet

Bilde 10

Frokoststemning

Blomstersalat 

Innimellom all den røffe vegetarkosten kunne det smake med noe søtt. Derfor var det godt å kunne ta turen til landsbykafeen på stabburet. Under festivalen ble denne drevet av den meget profesjonelle Madhu, jeg vil oppfordre til å besøke hennes hjemmeside på madhusmagiskemat.wordpress.com.

Bilde 12

Stabburet eller kinoen hvor man fant festivalens kafé. Her kan jeg med hånda på hjertet si at jeg smakte mitt livs beste bringebærkake! Fikk også en ny erfaring med kaffe med mandelmelk, utmerket. Dattera mi satte særlig stor pris på iskremen.

Stabbursbjella ringte stadig vekk for nye kurs, samlinger eller måltider. Husker med gru skoleklokka fra skoletida, hvorfor kunne de ikke benytte ei stabbursbjelle? Men skoleledelsen syntes vel dette ville bryte for mye med det mekanistiske verdensbildet de formidler.

Fredag kveld var det dans, og for første gang i mitt liv var jeg på dansefestival sammen med verdens vakreste jente, og på toppen av dette elsket hun å danse med meg helt ut i de sene nattetimer. Denne jenta var intet annet enn min egen datter! Når jeg kastet henne i været strålte det av øynene hennes. For meg ble dette festivalens høydepunkt.

Lørdag morgen var jeg heller stiv og støl etter alle dansestega, og kom til å tenke på Plassbakkallen i Oladalen som aldri vil innrømme at han er blitt en gammel mann. Bør nok ta det litt roligere neste gang.

Bilde 13

Halmscena ved økolandsbyen

Lørdag kveld var det fest ved halmscena, med alt fra profesjonelle til spontane innslag. Det var spesielt å sitte der og nyte dette showet mens nattemørket senket seg, uten at noen lys ble tent. Til slutt kunne jeg bare skimte de som stod på scena som en svak skygge, en velsignet opplevelse i disse lysforurensede tider.

Bilde 14
Festkaka dagen derpå

Søndag morgen, festivalens siste dag, tenkte jeg over at jeg ikke hadde hørt et eneste bannord under disse dagene. Selv om deltagerne utgjorde en fin aldersmiks, var det utvilsomt flest unge mennesker til stede. Dessverre ble fortryllelsen brutt under min siste «workshop», da foredragsholderen plumpet ut med f-ordet.

Allikevel, jeg opplevde festivalen godt egnet også for barnefamilier, og røykepaviljongen var fint gjemt bort bak låven.

Det var godt å kunne få være sammen med så mange reflekterte mennesker, og jeg fikk delta i flere givende samtaler. Festivalen hadde også et internasjonalt preg, med deltagere fra både New Zealand og California. Skulle gjerne blitt kjent med flere, og tanken på å vende tilbake til «suburbia» i Gjøvik var lite forlokkende.

Bilde 15

Avskjedssirkelen, som kulminerte i en kjempestor avskjedsklem

Noe som virket langt mer forlokkende var å bli med i et natursamfunn. Etter middagen var det en sporadisk samling for de som ville vite mer om disse mulighetene. Her fikk jeg møte personene bak www.natursamfunn.no, et flott initiativ!

Jeg bladde igjennom visjonsdokumentene deres, og ble med ett slått av at dette hadde likheter med visjonene til Christopher Alexander da han utformet Eishin Campus i Japan. Ikke minst hadde de skjelettet til noe som kan bli et svært vakkert «pattern language» eller mønsterspråk. Hvordan Alexander utarbeidet sitt mønsterspråk er utførlig beskrevet i hans siste bok: «The Battle for the Life and Beauty of the Earth. A Struggle between Two World-Systems».

Er det noe disse menneskene brenner for, så er det å kjempe for jordens skjønnhet og liv. Eller hva Alexander kaller for helhetsutvidende transformasjoner. Kjernen i permakulturens designprinsipper.

Etter denne inspirerende festivalen fant jeg til alt overmål en sommerhilsen fra Terje Bondgard i e-postboksen da jeg kom hjem. For når alt kommer til alt tar Bill Mollison, permakulturens grunnlegger, feil når han hevder at alle verdens problemer kan løses i en hage. Disse må nok først og fremst løses i inngruppa.

Et viktig prinsipp ved festivalen var å dele, jeg avslutter derfor med å dele Bongards nyhetsbrev med Kulturverks lesere:

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Bilde 16

 

Relatert

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Russlands økologiske mirakel

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Satoyama: Japans hemmelige skog – NRK dokumentar