Har ære gått ut på dato, som noe upassende i den senmoderne forestillingsverden eller er det noe vi kun tillegger fremmede kulturer og ikke minst en tilbakelagt fortid? Finnes det plass for ære i samtiden? Essayet tar for seg dette i perspektivet av samtiden og vår norrøne tradisjon.   

Av Eirik Storesund, norrøn filolog

«Det er et paradoks at dagens folkelige tro knytter en moral basert på ære og personlig integritet mot skam direkte til partnerdrap, familievold og andre overgrep, som om det ligger en automatisk sammenheng mellom disse.»

Vi har en gammel tradisjon for ære her til lands. Selv om den i dag kan virke lite åpenbar. Selv om vi ikke alltid vil vedkjenne oss den. Selv om den ikke lenger utgjør en kollektivt vedlikeholdt sosial kraft er begrepet stadig vitalt, dog kårene er kummerlige. Æren er kjekk å slenge rundt når det er hendig, men enda kjekkere å snu ryggen til når den bringer ubehag (hvor æreløst!). For mens den før var en helt naturlig del av ethvert menneskes bilde av seg selv og andre, er den i dag et yndet tema for kontrovers. I tabloider og ukeblader, og i bøker og utlegninger om menneskerettigheter og om storsamfunnets barnesykdommer blir oppmerksomheten ofte rettet mot de etiske tungvekterne med ære i første ledd; det blodige æresdrap og den selvrettferdige æreskrenkelse. Begge er konsekvenser, visstnok, av en kultur hvor æren spiller en for stor rolle. Klart er da æren som moralsk rettesnor noe som hører de primitive til. Æren er for den usiviliserte, full av temperament og testosteron-drevet aggresjon. Som skapt for vold mot kvinner, og til underbyggingen av undertrykkende maskuline maktstrukturer, som først og fremst kjennetegner land nærmere ekvator enn vårt eget. Men som ikke hører til noe sted. I alle fall i Norge, hallo; i 2013!

Når vi en gang i blant snakker om ære i positiv forstand, er det ikke sjeldent i forskjønnende lys. Til heder og belysning av prisverdige foretak. Æren ser altså ut til å komme med en meta-dikotomi, som går mellom positivt ladet, forfengelig og effektivt tannløs ære – og en handlekraftig, men barbarisk og giftig ære. Derfor snakker vi sjeldnere om vår egen og andres ære og integritet, og om ansvaret som naturlig følger. Kanskje fordi skammen som nødvendigvis er nødt til å inntreffe når æren svikter, er lite sexy i et samfunn hvor det blir stadig lengre mellom skruplene. Et poeng som Norunn Ottersen Seip (http://www.kulturverk.com/2013/06/27/laushetens-tid-om-kathrine-aspaas-og-raushetens-tid/) nylig også kom med.

Men man kan stadig anmelde folk når en føler seg krenket, og en gang i blant dukker slike saker opp i avisene. Jeg blir like overrasket hver gang, for ofte glemmer jeg at æren enda er noe folk vedkjenner seg å besitte. Det begynner tross alt å bli en liten stund siden ære ble betraktet som en personlig kvalitet i allmenhetens interesse, og som en ordens- og tillitsbærende ressurs. For dette er nettopp ærens essens: Den er i sin opprinnelighet en garant for at normer, konvensjoner og orden opprettholdes, og den er en fortjeneste som gir mennesket egenverdi i flokken det tilhører.

«Ære er altså mer enn kun folkeskikk skrevet med store bokstaver. Det er individuell vilje til aktivt å bidra til å ivareta felles sosial stabilitet i sitt daglige liv, og å verne om orden også når konflikter oppstår.»

Gi oss tilbake den ærlige æren: Når man i dag kaster ære over det hederlige, som en gave, og ser bort fra dens prektige forfengelighet, er den ikke nødvendigvis så fjern fra æren i den gode og gamle forstand. For hva er æren og skammen, om ikke individets verdighet i sitt eget og i sine omgivelsers kombinerte blikk? Det er åpenbart ingen overraskelse å hente i at vårt samfunn, som dyrker individualisme og selvutvikling over alt annet, ser et samfunn styrt av ærens forpliktelser overfor grupper som et onde. Man vil snarere akseptere egoisme og storsamfunnets lunkne likegyldighet før man godtar noen som helst integritet basert på personlig oppfyllelse av kollektive forventninger.

Ære er altså mer enn kun folkeskikk skrevet med store bokstaver. Det er individuell vilje til aktivt å bidra til å ivareta felles sosial stabilitet i sitt daglige liv, og å verne om orden også når konflikter oppstår. Ære forlanger ofte selvdisiplin, og der disiplinen ikke finnes der finnes ingen ære. Det er et paradoks at dagens folkelige tro knytter en moral basert på ære og personlig integritet mot skam direkte til partnerdrap, familievold og andre overgrep, som om det ligger en automatisk sammenheng mellom disse. Hva så med vår norrøne fortid? Dette var en tid hvor ære-skam moralen hersket. Aller først i enevelde, og senere ved siden av en ny, kristen etikk som den likevel ofte dominerte over. Hvis vederstyggelige handlinger av de overnevnte typene var naturlige konsekvenser av en moral hvor skam har noen som helst plass, skulle man tro at dette hadde en tilstedeværelse i sagaenes mangfoldige og blodige narrativ. Å ta til orde for eldre samfunns tankegods er sjelden kost i dagens intellektuelle klima. Så for å passe på at jeg ikke drømte meg bort forhørte jeg meg med et par fagkolleger, men ingen kunne erindre noen klare eksempler på at vold mot kvinner blir brukt som middel for å gjenopprette tapt ære i sagaene. Dette fremkommer heller ikke i Preben Meulengracht Sørensens fortælling og ære (http://www.nb.no/nbsok/nb/66db9e14e6424d19ddfb625b4e5ab47c?index=0#0) og norrønt nid, som langt på vei er de mest autoritære bøkene om emnet ære og skam i den norrøne verden. Tvert om var det heller ikke å forvente, ettersom vold mot kvinner etter norrøn æremoral var helt uakseptabelt i kraft av komplementær kjønnsfordeling.

«Æren bidro til å holde samfunnet flytende, mens loven stod parat der æren kom til kort.»

Det er ingen vits i å benekte at det norrøne samfunnet kunne være relativt voldelig. Eller å sminke over at denne volden ofte hadde (som så mye annet i folks handlingsmønstre) en forbindelse med samfunnsmoral. Men dette er jo åpenbart. Denne etosen kan likevel ikke reduseres til kun en motor for blodhevn – slik man så svært forenklet kan tro av hva man blir servert. Ættefeider gjør gode historier, men ære kunne (og kan) åpenbart gjenopprettes med ikke-voldelige metoder også. Æren bidro til å holde samfunnet flytende, mens loven stod parat der æren kom til kort. Etter gammel kode er det heller ikke helt som professor Dag Øistein Endsjø (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Din-kropp_-min-are-7154143.html#.UcldCVcz_Qs), om jeg forstår ham rett, prøver å formidle: At en oppfattelse av kollektiv ære, og fordømmelse av skammelig oppfattede handlingsmønster nødvendigvis impliserer at kun heterofile menn nyte ære der andre, spesielt kvinner, får ta til takke med skam.

Muslimske kvinner fra krisesenter i Jordan

Det er langt mer komplisert enn som så, selv om Endsjø får det til å høres svært enkelt ut når han gir seg i kast med å uttale seg om alle verdens ære-skam systemer kollektivt. Det utviser en manglende forståelse for hvordan tradisjonelle samfunn fungerer, og en kulturell sjåvinisme som lett får passere fordi den virker prinsipielt edel og emosjonell. Uten å ta debatten om hvorvidt og hvornår vi skal agere mot provoserende handlinger i fjerne strøk, sier jeg som Hercule Poirot da han blir spurt om han ikke ble rystet i etterkant av et blodig og ubehagelig kulturkrasj i Murder on the Orient Express: «Oui, but justice is often upsetting to witness. […] It’s like the gallows in England, right. But in another culture, it is best not to intervene.»

«Det kan være vanskelig for hedonistene der ute å vende seg til tanken på at regulert seksualitet viser seg å være normen snarere enn unntaket gjennom hele vår eksistens som kulturvesen.»

Felles oppfatninger av hva som er og ikke er akseptabel oppførsel er del av ethvert æresamfunn. Vel, det er faktisk en forutsetning for å føle skam og ære i seg selv, da mennesket er et sosialt vesen. Men hvordan dette behandles og defineres varierer mer enn vi vanligvis hører om. I ethvert samfunn hvor langtidsvirkningene av promiskuøs, fri sex byr på problemer, er det helt rimelig at visse regler og forventninger opptrer. Det er vel også uunngåelig at dette på et eller annet nivå berører oppfatninger om ære og skam. Hadde vi vært guder (eller dyr utenom zoologisk forstand) hadde vi kanskje sluppet å skamme oss for noe som helst, men som Seip skrev: «Vi er ikke der.»

Det kan være vanskelig for hedonistene der ute å vende seg til tanken på at regulert seksualitet viser seg å være normen snarere enn unntaket gjennom hele vår eksistens som kulturvesen. Med all den kulturelle variasjon dette impliserer. I anstendighetens navn går denne appellen også til alle potensielle horebukker, når vi først er innom emnet, om det skulle være noen tvil om at ansvaret hviler tungt på dem. Nymfomani ble rett som det var sett som skammelig for norrøne kvinner, men voldtekt var gjerningsmannens skyld og kvalifiserte ham til fredløshet. Dette var effektivt sett en dødsstraff, og sender til gjengjeld ut et signal om at vedkomne ikke er skikket til å leve blant andre mennesker, fordi han ikke er i stand til å forholde seg til de tingene som forutsetter sivilisert omgang folk imellom.

Olav Tryggvason og Sigrid Storråde, illustrert av Erik Werenskiold

Et menneske uten ære er upålitelig. Andre former for krenkelse av kvinners integritet (og seksualitet) var også gjerningsmennenes problem, ikke hennes. Likeså spilte kvinnene selv en aktiv rolle i opprettholdelsen av både hennes egen og familiens ære, ved å egge mennene til å gjøre det systemet forventet av dem; nemlig å beskytte deres interesser og gode navn om noen utsatte dem for overgrep. Med sin egen helse som innsats om det så krevde. Enhver mann var underlagt en streng kodeks basert på skam og ære som regulerte hans oppførsel. På det hardeste var derfor volden også helt nødvendig. Både som episk-heroisk eksempel i litteraturen, og et vern av rettferd: Uten et sentralt voldsmonopol i form av politi til å håndheve loven, var det akseptabelt for menn å hevde seg og vise at de ikke aksepterte overgrep mot seg eller sine, da alternativet kunne være å akseptere fortsatt urett. Grupper av barn kan ofte finne på å teste hverandres grenser, og se hvilken vanære den enkelte er villig til å absorbere. Da jeg var liten lærte vi at vold ikke var et effektivt middel mot mobbing, men min personlige erfaring tilsier at vold er langt mer effektivt enn passivitet og byråkrati når man skal vise bøllefrø hvor skapet skal stå. Å pleie ideen om at det er akseptabelt å være offer, og at det er best ikke å utfordre de som utfordrer, er både skadelig og uærlig.

«Orden basert på ære må sikres gjennom gjensidig anerkjennelse av medborgerlig integritet. Æren er altså en vekt.»

Orden basert på ære må sikres gjennom gjensidig anerkjennelse av medborgerlig integritet. Æren er altså en vekt. Idealet, kalt drengskap, var en balanse i norrøn kultur. Den som var drengiligr var i en slik posisjon at han vernet æren for seg selv og sine uten å trø andre på tærne. Det ofte parodierte kravet om respekt fra bøller og tyranner i unge gjenger, som om det er noe disse uten videre kan kreve, er ingenting annet enn en demonstrasjon av nidkjær selvrettferdighet som på mange måter hører mer hjemme i moderne individualisme enn i det ideelle æresamfunnet. En slik holdning tilhører nidingen, den som kun tar: Fråtseren som skjender, røver, krever – og aldri bidrar med noe konstruktivt. Som risikerer fredløshetens bortvising, og blir en vargr í véum; bokstavelig talt «en ulv i helligdommen». Uærlig og uren. Er det ikke slik at vi også i dag overfører tilsvarende egenskaper til samfunnets største fiender? Ryktet er åpenbart også viktig for å formidle ens ære i et slikt samfunn, fordi gjensidig tillit er et essensielt element av denne komplekse æremoralen.

Alle disse sidene ved æren utgjør interessante kontraster til dagens syn på ære som et usivilisert kulturtrekk. I vår tid hvor kun etikk og moral skal være evige og absolutte verdier (så lenge det helst ikke er gamle verdier), er det akseptabelt for skribenter og andre offentlige røster å demonstrere avsky til moralsk problematiske saker ved å si «det er bare feil», «ondt» eller tilsvarende. Når i vår virkelighet kan noe som helst være så simpelt? For en dårskap. Selv dualistiske orienteringer som kristendommen har gjennom tidene latt ondskapens natur debatteres, men i dag skal det være enkelt og lettfattelig. Strengt tatt burde vurderinger basert på en slik samfunnskontrakt, med rot i ære og skam, bli ansett som intellektuelt overlegent det forenklede verdensbildet populære media tilbyr hver gang det møter menneskeskapte etiske kriser.

Så, for å konkludere: Hvilken parodi av et samfunn ville vi levd i, om det var fritt for skam og ære? Jeg sier mer ære, og la skammen følge med. Burde ikke enhver, om det er tak i dem, leve liv i dugnadsånd for sine nærmeste, og ville det man må? Og ikke egge til konflikt men heller ikke sky den. Og etterstrebe, i kraft av ære og frykt for skam, møte folk med høflighet og gjensidig respekt? Med dette vil jeg selv etterstrebe æren som prinsipp, og forvente at du gjør det samme.

Bildet øverst beskriver Egil Skallagrimmson i holmgang med Berg-Önundr, av Johannes Flintoe 

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Sex som dogme

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Island, sagariket

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber