Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»

Laelvaleve-alt

Etter krigsårene i Norge trengte vi selvsagt mer strøm til arbeidsplasser og de tusen hjem. Det har kostet mye fri natur. I dag insisterer vår «rødgrønne» regjering på at vi fortsatt må øke produksjonen – selv om vi for lengst har distansert alle verdens land i forbruk per innbygger. Konsekvensen er ytterligere naturøding. Nå foreligger en oppdatert og offisiell begrunnelse for denne energipolitikken fra den statssekretæren i Olje- og energidepartementet (OED) som har ansvaret for vind- og vannkraftproduksjon. Det peneste vi kan si om denne begrunnelsen, er at den er skinnhellig…

Nils Faarlund (tindevegleder, konvertert sivilingeniør), friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi, har bl.a. lagt mye fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

«Det heter at vi i et demokrati får de politikerne vi fortjener. Det må være til ettertanke foran høstens stortingsvalg. Det vi ennå har igjen av fri natur her i landet, er i alle fall ikke tjent med skinnhellige politikere som ligger under for lobbykrati med store, økonomiske muskler og som trakterer sine velgere med orwellsk hersketeknikk: Newspeak.»

I gjenreisningens tid trengte vi selvsagt lys og varme til de tusen nye og restaurerte hjem. Vi trengte for all del strøm til industrireisningen som skulle gi arbeidsplasser og gjøre oss kjøpekraftige – heve «levestandarden» som det het. Utover i 1960-årene våknet imidlertid motstanden mot «kraft-sosialistene» som sto på i sporet etter pioneren for kraftkrevende industri her i landet: Sam Eyde. Utløst av den økopolitiske tenkemåten som ble kjent med Mardøla-aksjonen i 1970, kom det til en stadig mer naturvennlig politikk i løpet av 1970-årene. Storsatsingen på kraftkrevende industri viste seg å være skadelig, ikke bare for fri   natur i fjellheimen, men også for mennesker og dyr i nærmiljøet. Etter hvert gikk lønnsomheten i en brasje som konkurrerte i råstoffproduksjon også nedover, samtidig som investeringene bak hver arbeidsplass nådde svimlende høyder.

Påskyndet av Alta-aksjonen (1979–1981) ebbet utbygningen av de store vannkraftanleggene ut i Bjartmar Gjerdes tid som landets første olje- og energiminister (1978–1980). Utover i 1980-årene kom derfor protestene mot inngrep i fri natur i Norge til å rettet seg mer og mer mot oljeutvinningen utenfor Norges kyst. Aksjonen fra 1979  med navnet «NEI til oljeboring nord for 62. breddegrad» var et uttrykk for denne utviklingen. Det skulle imidlertid vise seg at det var mye vanskeligere å begeistre befolkningen for Norge utaskjærs enn for fjellheimen vår. Naturvern mistet fremdriften og gjennomslagskraften. Det er illustrerende at oljeutvinningen for lengst er i gang utenfor Finnmarkskysten – den 62. breddegrad går ved Stadt omtrent!

FNs program «Vår felles framtid» som ble lagt frem i 1987, ga tilsynelatende støtte til dem som ville begrense olje- og gassutvinningen. Med en effektiv lobby visste imidlertid oljelindustrien å sette sitt tydelige preg på norsk energipolitikk i disse årene ved å utnytte forandringen i måten å tenke på omkring miljøspørsmål som «Brundtland-kommisjonen» innførte med  vekst-og-vern-filosofien «bærekraftig utvikling». Med innføring av slik «nytale» (jfr. George Orwell i fremtidsromanen 1984: Newspeak) ble fri natur effektivt tryllet bort fra de politiske beslutningsprosessene som begrep og egenverdi. I stedet ble den tette sammenhengen mellom hensynet til miljø, økonomi og sosial utvikling fremhevet.

Klimakrise ble møtt med økonomiske fiksfakserier som klimakvoter og grønne sertifikat

Da klimakrisen med olje- og gassindustrien som norsk versting, kallet på politisk handlekraft i løpet av det følgende ti-året, bidro disse sektorinteressene behendig med en lobby som agiterte for at økonomisk tenkemåte fortsatt skulle være dominerende og at fokus skulle være på miljø-problem (et begrep blottet for affeksjonsverdier). Ved å redusere hensynet til naturen som livsverden til miljø-hensyn – hvor mye klimagasser tåler kloden, hva er tålegrensen for mennesker og truede arter – lyktes det de kortsiktige næringsinteressene å mele sin egen kake. For Norges vedkommende har professor Kristin Asdal ved TIK/UiO med sin forskning avslørt hvordan det teknokratisk-økonomiske perpektivet ble innarbeidet i politkk og forvaltning i løpet av 1970-åren (se den prisbelønnede avhandlingen «Politikkens natur. Naturens politikk»). Med smarte «grep» ble den frie naturens egenverdi nøytralisert. Eksempel på slike grep er grenseverdier for utslipp av miljø-gifter som blir etablert i kampen om å kunne forurense så mye som mulig til en rimeligst mulig pris, målt i kroner og øre. Dette er selvsagt stikk i strid med den norske befolkningens preferanser. Når 9 av 10 nordmenn ifølge Miljøverndepartementets representative undersøkelser i 1993 og 2001 rapporterer at de deltar i friluftsliv, så er det et nærmest unisont uttrykk for hvordan vi begeistres av fri natur.

Det er imidlertid ikke bare oljeindustrien som har gjennomslag i norsk energipolitikk nå til dags. Store og små aktører i vind- og vannkraftbransjen gjør seg også sterkt gjeldende. En viktig årsak til det finner vi i FNs Klimakonvensjon som Norge tiltrådte etter Verdens miljø-toppmøte i Rio de Janeiro i 1992. Denne konvensjonen setter som mål at vi skal unngå farlig, menneskeskapt påvirkning på klimasystemet. Så godt som alle land som er medlem i FN, har undertegnet konvensjonen. Den sa imidlertid lite konkret om hva hvert land må gjøre, men slo fast at de rike landene må gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser. Kyoto-protokollen som ble forhandlet fram i Kyoto i Japan i 1997, fikk på plass det som manglet i Klimakonvensjonen: Tallfestede mål for hvor mye de rike landene må kutte sine utslipp av klimagasser.

Klimakvoter og grønne sertifikat er eksempl på økonomiske fiksfakserier som er konstruert ut fra bærekraft-tenkemåten etter at Kyoto-avtalen gjorde klimagassene til prioriterte hensyn i mylderet av miljøforurensning. På finurlig vis er det lagt til rette for en vinn-vinn-situasjon ved at leverandørene av fossil-basert energiproduksjon (kull, olje, gass m.m.) kan kjøpe seg avlat ved å bidra til subsidiering av «ny, fornybar energi». I Norge var vannkraft-lobbyen rask med å definere innholdet av dette nye miljø-mantraet som grønt lys for bygging av «mini- og småkraftverk» – les utbygging av mindre elver som har fått renne fritt. Oppmuntret av satsingen på vindkraftproduksjonen i land som ikke er gudbenådet med vann og vassdrag som her på berget, har våre vannkraftselskap og spekulanter i opparbeiding av konsesjoner til salg på verdensmarkedet, sett sin besøkelesestid og etablert green-og-clean-selskaper i fleng.

Men hvorfor trenger vi mer strøm i dagens Norge?

Selv om vi etter markedstilpasningen av elektrisitetsforsyningen i Norge i 1991 – med Sp-eren Eivind Reiten i OED – har vi hatt overproduksjon av «grønn og ren energi» nesten hvert år (se NVEs statistikk), har vi blitt tutet ørene fulle av politikere og talspersoner for energilobbyen om at vi trenger mer strøm! Begrunnelser som har gått igjen er (i) strømkrise truer i tørrår, (ii) sokkelen må elektrifiseres, (iii) Norge må stille opp med undersjøisk krafteksport til Kontinentet og (iv) bidra med «grønn batteri-kapasitet» for vindkraftanleggene i land som er fattig på fornybare energikilder. Slike påstander i en grønnvasket politikks tjeneste har blitt avslørt fra teknisk og økonomisk sakkyndig hold om igjen og om igjen. Ett slående eksempel på at regjeringens påstander ikke holder vann var Brennpunkt-programmet på NRK 1 den 25. september 2012 (Brennpunkt: Et slag i luften? red. anm.). Konfrontert med usminkede redegjørelser fra avtroppet statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen (tidligere NU- og NNV-leder), og ledende økonomer fra UiO og SSB, ble den ansvarlige statsråden i OED, Ola Borten Moe (Sp), svar skyldig for åpen scene. I ettertid er det forresten påfallende hvordan aktører med en markedsøkonomisk styringsideologi i det øyeblikk fakta ikke passer inn i en situasjonsbetinget lappverkspolitikk, forkaster fagøkonomenes argumenter.

Som yrkesaktiv forsvarer av fri natur i «landet som det stiger frem» helt siden jeg var med å føye sammen økologien og (verdi)filosofien til øko-filosofi under og på det arktiske kjempefjellet Stetind (1392 moh.) sommeren 1966, har jeg ikke gått trett av å bidra til å avsløre spillet bak rettighetene til å profittere på naturøding. Den 24. september i 2012 bød det seg en anledning til å få et oppdatert og autoritativt svar på hvorfor Norge stadig trenger mer elektrisk strøm. Jeg grep muligheten og meldte meg som deltaker på seminaret «Energi og Samfunn». Etter at den statssekretæren som vår «rødgrønne» flertallsregjering har betrodd ansvar for vind- og vannkraft i OED hadde holdt sitt innledningsforedrag om «Energipolitikk og verdiskaping», var jeg imidlertid like klok. Jeg var derfor raskt frampå, da det ble åpnet for spørsmål. Svaret jeg fikk på mitt hvorfor-spørsmål var dog ikke annet enn et potpurri av kjente påstander og henvisninger til EU-direktiv og ovenfor omtalte FN-program.

For å oppnå et formelt og siterbart svar, skrev jeg tre dager senere et notat om saken med adresse til statssekretæren i OED. Da jeg den 23. oktober ennå ikke hadde mottatt annet enn en bekreftelse for at min henvendelse var mottatt, informerte jeg departementet om at jeg var i ferd med å publisere et åpent brev om saken i to lokalaviser og en riksavis. Likevel måtte jeg vente til den 9. november før svaret kom. Forsinkelsen ble (bort)forklart med at det hadde vært skifte av statssekretær. Den nye i rollen, Ane Hansdatter Kismul (Sp), leverte et kortfattet og presist formulert svar – for å lette oversikten har jeg tilpasset uttegningen i det følgende referatet).

Redegjørelsen begynner med å slå fast at «Verden står innenfor energifeltet ovenfor to store utfordringer. For å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom»:

  • «… er vi nødt til å produsere mer energi» (uthevet av Faarlund)

            Samtidig

  • «… må vi gjøre denne veksten i energiproduksjonen så klimavennlig som mulig»

«Da må vi gjøre flere store grep samtidig», forklarer statssekretæren:

  • «Vi må øke produksjonen av fornybar energi for at det økte energiforbruket i størst mulig grad skal være fornybart … og for å fase ut fossil energi som allerede er i bruk»
  • «Vi må også jobbe for at den fossile energibruken skal være så ren som mulig fordi vi vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid»

«Skal vi hindre kritisk oppvarming av kloden», og det er altså regjeringens erklærte mål, «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover». Vår såkalt rødgrønne regjering legger her uten skånsel det kjæreste vi har i potten: «Norge kan bidra her, og ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring.» For å pleie regjeringens samvittighet (?) over øding av fri natur, viser statssekretæren til at «Norsk konsesjonslovgivning stiller strenge krav for å ivareta flere hensyn, blant annet til naturmangfold.» I den sammenheng viser hun med vennlig hilsen til det «redskapet» som hun selv råder over: «Fra departementets side er det ønskelig at de beste prosjektene realiseres, konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene.»

Smøla vindpark

Smøla vindpark

Regjeringens skinnhellige begrunnelse for energiproduksjon som øder fri natur

Per 9. november 2012 foreligger nå det offisielle svaret fra statssekretæren i OED med oppdrag fra regjeringen om å bære ansvaret for vind- og vannkraftproduksjonen i landet på hvorfor vi fortsatt trenger å øke produksjonen av elektrisk strøm i Norge: Vi er nødt til å produsere mer energi for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom.

Vi har altså valgt en rødgrønn regjering som bortforklarer en fortsatt øding av landets frie natur for kortsiktig, økonomisk vinning i verdens rikeste land med den skinnhellige begrunnelsen at vi slik – ut fra en mystisk sammenheng det ikke blir gitt noen holdbar forklaring på – skal kunne bidra til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom (!).

De rødgrønne «vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid». Regjeringen vet angivelig også at det gjelder å «hindre kritisk oppvarming av kloden». Uten å skjenke mulighetene som ligger i utvikling av energigjerrige produksjonsformer, huskonstruksjoner og transportformer en tanke, for ikke å si naturvennlig oppgradering og effektivisering av vår grønne kraftproduksjon, ser man ikke annen råd enn at vi «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover». Statssekretæren er ærlig nok til å innrømme at kostnadene for at «Norge kan bidra her» er at vi må «ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring».

«Ta i bruk noe av naturen…» Det er jo det som har preget norsk samfunnsbygging siden 2. verdenskrig: Vi har ustoppelig vekslet inn fri natur for vekst i privat og offentlig forbruk.

Statssekretæren glatter over disse kostnadene – allmenningens tragedie – med å vise til at «norsk konsesjonslovgivning stiller strenge krav for å ivareta flere hensyn, blant annet til naturmangfold». Blant annet naturmangfold…  Etter å ha brukt mye av de to siste årene til å forsvare Totenåsen mot utsprengning av flere millioner tonn stein for å åpne for transport av 70 vindturbiner med høyde 100 m – og Trøymsåne med Trøymslii i Hemsedal mot skamferingen ved utbygging av et «småkraftverk», tør jeg si at jeg i samarbeid med andre naturvenner har skaffet meg en omfattende innsikt i hvor lite de «strenge krav» i norsk konsesjonslovgivning betyr for hensynet til fri natur.

For vindkraftens del kunne ikke sjefen for seksjonen i NVE som behandler konsesjonssøknader, på stående fot under vårens Naturfilosofiske seminar i 2012 – etter å ha vært nødet tre ganger – komme på ett eneste eksempel på at naturhensyn hadde vært den avgjørende årsaken til avslag. «Konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene», forklarer den ansvarlige statsråden. Det er å kaste blår i ansiktet på norske borgere å hevde at gjeldende «verktøy» gir noen beskyttelse mot den naturøding som følger med vindkraftanleggene. I følge lederen for NVEs behandling av konsesjonssøknader for «mini- og småkraftverk» (koselige betegnelser…) legger man mer vekt på naturhensyn i slike saker. Erfaringene fra Hemsedal i 2012 er imidlertid at våre myndigheter har lempet så mye på saksbehandlingsprosedyrene for konsesjonssøknader at de kan gå til behandling hos NVE uten behandling i kommunestyret. Slike søknader er unntatt fra Plan- og bygningsloven. Det vil si at rettighetshaveren f. eks. ikke trenger å kartfeste anleggsveger og at naturhensyn beskrives etter håndbok fra vegmyndighetene – les uten å gi rom for den frie naturens kvaliteter: Naturen som kulturens hjem.

Det heter at vi i et demokrati får de politikerne vi fortjener. Det må være til ettertanke foran høstens stortingsvalg. Det vi ennå har igjen av fri natur her i landet, er i alle fall ikke tjent med skinnhellige politikere som ligger under for lobbykrati med store, økonomiske muskler og som trakterer sine velgere med orwellsk hersketeknikk: Newspeak.

Bildet øverst er fra kampen mot utbyggingen av Altavassdraget 1981

Relatert

Den norske strømkrisen – en bløff

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Hvem eier landskapet?

Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv

Hav og fjell: Norsk identitet