Storebror og lillebror ser deg

1984-Orwell

De fleste har fått med seg at Edvard Snowden er på flukt etter å ha avslørt at gigantene innen IT og sosiale medier alle er aktive bidagsytere til NSAs globale overvåkningssystem PRISM. Men de fleste synes i tråd samtidens tabloide format å være mer opptatt av Snowdens gjøren og laden, enn faktisk hva det største overvåkningsapparatet verden noensinne har sett impliserer.

Av redaksjonen

«Har folk blitt så selvgode og sløvet av materiell velferd at prinsipper ikke betyr noe, hvor totalitære tendenser henvises til historien, til politiske motstandere eller religiøse fundamentalister, hvor demokrati bare er et fint begrep man smykker seg med når det passer? »

Edward Snowdens avsløringer kom ikke som noe sjokk på de av oss om har fulgt med på utviklingen av global overvåkning det siste tiåret. USAs megalomane NSA har vokst til gigantiske proporsjoner og er det største overvåkningsapparatet som noensinne har eksistert. DDRs STASI, som til stadighet trekkes frem som et skremsel, satt aldri på noe verktøy som er i nærheten av dette apparatet med lyttesentraler plassert rundt på kloden med muligheten til å overvåke en telefonsamtale hvor som helst (denne trigges av visse ord). Men enda viktigere i vår tid, muligheten til å ikke bare overvåke, men få direkte tilgang til de største digitale informasjonsflytene.

PRISM, som Snowden lekket om (les grunnleggende informasjon her) henter informasjon direkte fra gigantene innen IT og sosiale medier (tallene i parentes indikerer når de sluttet seg til PRISM):

Microsoft (2007), Yahoo! (2008), Google (2009), Facebook (2009), Paltalk (2009), YouTube (2010), AOL (2011), Skype (2011), and Apple (2012)

Bare den juridiske siden ved at du ved å ta del i disse tjeneste innrulleres i et etterretningsprogram burde få de fleste til å reagere.

I tillegg til dette kommer de andre etablerte institusjonenes ekspansjon, som CIA og FBI, som ofte overlapper hverandre, hvor grensene for virkefelt og mål er utydelige ifølge stadig flere kritikere.  Vi har ikke lenger en onkel i Amerika, men en storebror.

Denne oversikten fra Washington Posts prosjekt TOP SECRET AMERICA viser den enorme veksten sikkerhetstjenester har fått i USA siden 9/11, og verdt å merke seg er den enorme tilveksten av private firmaer som har vokst som en enorm underskog i virksomheten som mer og mer har preg av å kontrollere amerikanere fremfor å beskytte mot mulige fremmede terrorangrep:

http://projects.washingtonpost.com/top-secret-america/ og

http://projects.washingtonpost.com/top-secret-america/map/

PRISM

I Norge har reaksjonen vært ikke bare vært lunken, men aksepterende fra regjeringshold:

– Vi har gjennomført et møte med amerikanske myndigheter i Washington, og har fått en grundig redegjørelse for saken. Ut fra vår dialog med USA, har de ikke gitt oss informasjon som gjør at vi kan påstå at USA har gjort noe kritikkverdig, uttaler Pål Lønseth, statssekretær i Justisdepartementet, som har overtatt saken fra UD (les her).

Og hvis vi stopper litt ved Norge, så er det ikke noe overraskende ved denne holdningen. Storting og regjering har selv trappet opp overvåkning av enkeltpersoner i Norge i det samrøret mellom private aktører og statlige tjenester som heter Datalagringsdirektivet (DLD). Datalagringsdirektivet har sin rot i PATRIOT ACT (http://en.wikipedia.org/wiki/Patriot_Act) som ble innført av Bush etter 9/11 og videreutviklet av Obama, ikke i fildeling eller pedofiliringer som mange synes å tro i offentligheten. Dette var i utgangspunktet et omfattende sett av unntakslover som ga føderale myndigheter utstrakt myndighet og mulighet til bl.a. overvåkning uten den demokratiske autorisasjon som tidligere ble krevet. Flere seksjoner av lovene skulle i det store og hele egentlig opphøre i 2005, men har blitt videreført og utvidet i omfang.

Det norske Datalagringsdirektivet (les om DLD her) er et EU-direktiv som gir ikke bare internettleverandører (ISP) mulighet og rett til å overvåke nettrafikk og dine bevegelser på nettet, men plikt til å lagre opplysninger om dette i minimum 6 måneder, maksimum 2 år. DLD er allerede vedtatt i 2011, men er ikke forventet implementert før 2015. Protestene mot dette har vært mange, men stort sett begrenset seg til spredte og kraftløse debattinnlegg og kommentarer i den store offentligheten. Foreningen Digitalt personvern (DP) er sammen med Piratpartiet som stiller til valg i år, de eneste organiserte fremstøt som har et glassklart og tydelig prinsipielt fundament som sier et utvetydig nei til generell statlig og privat overvåkning av norske borgere. Men tross sakens aktualitet, ikke minst nå etter Snowdens lekkasjer, så får disse påfallende lite oppmerksomhet i valgåret 2013, det er skole-helse-eldre-debatten som er avgjørende for vår fremtid, igjen, må vite.

En av sakene DP har engasjert seg i er den nye åndsverksloven som ble vedtatt tidigere i år. I forlengelse av DLD lyktes det kulturminister Hadia Tajik (se omtale her) å få gjennomslag for en ny åndsverkslov som hastig uten særlig debatt ble vedtatt, eneste parti som stemte mot var Venstre. Loven gir rett for en privat aktør å innhente din IP-adresse og trafikk fra din ISP uten konsesjon. Dette angivelig for å beskytte åndsverk, i en tid hvor digitale medier skaper helt nye forutsetninger for omsetning og distribusjon av åndsverk. Dette løses nå med mer overvåkning og kontroll. På toppen av dette kan det bli snakk om å sperre sider, slik man bl.a. gjør i Kina. Tajik lovet på sin side at YouTube nok ikke ville bli sperret, men kunne ikke garantere at sider som Pirate Bay ikke ville bli sperret.

Så med denne loven og DLD senere implementert forstår man at grensene for den hemmelige overvåkningen som uansett vil skje i regi av PST og Etterretningstjenesten ut fra deres til enhver tid gitte målsetninger, med stor sannsynlighet vil forskyves ytterligere på bekostning av individets integritet.

Riset bak speilet er «terror», i likhet med enhver totalitær stat som tidligere har påberopt seg utvidede fullmakter for å øke sin evne til å kontrollere sine respektive befolkninger. Interessant nok er en sentral målsetning hos nesten alle terrorister dette gjennom vold å fremtvinge repressive tiltak fra den stat de ønsker å bekjempe, i form av sensur og kontroll, som siden skal bli uakseptabel for en majoritet. Breivik hadde dette som målsetning i likhet med RAF (Røde Armé Fraksjon) og andre lignende. Å la seg styre av terror og terrorisme som fra terroristens side egentlig ikke handler om terroranslaget i seg selv, men tvert om frykten  (ref. terror) for et nytt terroranslag som skapes i ettertid, er for å si det mildt en demokratisk fallitterklæring.

Men hva betyr det for folk flest at staten har fått utvidede fullmakter til å granske deg og meg inngående, all den tid de fleste av oss lever en stor del av våre liv digitalt? Tar man debatten «IRL», vil mange huffe seg litt, men reaksjonen i det store og hele er en skuldertrekning, eller avmakt.

Sammenligninger med DDR virker forståelig nok fjernt, all den tid de fleste hverken er opposisjonelle eller dissidenter, og enda viktigere, sosialdemokratiet Norge sørger godt for det store flertallet av befolkningen materielt. Systemet fungerer relativt godt enn så lenge ut fra sine premisser, og det er ingen hemmelighet at mennesker som har det godt materielt sjeldent protesterer sterkt mot overgrep. Kina er et nærliggende eksempel hvor en overveiende majoritet faktisk støtter diktaturet, noe som neppe vil være like åpenbart om systemet nå skulle kollapse økonomisk. Ville vi godtatt at vår frihet innskrenkes om ikke vi hadde vårt høye velferdsnivå?

Men Norge har ikke noe diktatur, nei, systemet er valgbart, men ser man på saker som tas opp i hver valgkamp er det påfallende at viktige saker som handler om prinsipielle sider ved demokratiet med konsekvenser langt utover en enkelt budsjettildeling eller budsjettpost ikke tas opp. Hovedsakene blir vedtatt og besluttet i stillhet mellom valgårene. DLD og den nye åndsverksloven burde ha vært hovedsaker.

mark-zuckerberg-

Så skal man gå ut fra at vi lever i en Orwellsk 1984-stat? Nei, ikke bokstavelig, selv om trekk av tankegangen finnes i begreper Orwell omtaler som nytale, men det å innrømme en stat fullmakt til totalitær kontroll, betyr at staten når den føler for det vil utøve totalitær kontroll. Skulle den føle for det i en ikke alt for fjern fremtid, vil den ikke behøve å spørre om lov. Argumenter om organisert kriminalitet for DLD og diverse som fremmes har sjeldent rot i det som er hensikten til DLD. Og ja, pedofile ringer og nettverk er ille, men kriminalitet skal ikke og bør ikke være grunnlag for å kriminalisere en hel befolkning, hvor vi alle er potensielt mistenkte.

Storebror kan nå faktisk se deg i stadig større grad når det passer ham, godt hjulpet av lillebror. At USA nå de facto overvåker større deler av verden og ikke minst den vestlige verden, gjør dette til noe mer enn en retorisk spissfindighet eller konspirasjonsteori, det er realitet.

Hva skjer med oss når vi vet at noen følger med oss i stort sett alt vi kommuniserer? En ting er sikkert, er at det vil påvirke oss, slik vi blir påvirket i vår væremåte og oppførsel når noen titter på oss, tar et bilde eller vi er i en tvungen sosial sammenheng. Ubevisst vil det innskrenke vår frihet og våre måter å kommunisere på, den digitale nabokjerringa Stoltenberg etterlyste, er ingen nabo eller en person du kjenner, men en eufemisme for en stat som legger som premiss at du ikke er til å stole på, du, ja vi alle er en potensiell trussel.

Og selv om vi ikke lever i et terrorregime, så lever vi i et samfunn som innskrenker vår individuelle frihet med henvisning til terror, her finnes det tydelige konnotasjoner med faktiske konsekvenser. I en tenkt fremtid hvor dagens system skulle føle seg trengt politisk av et alternativ er det nærliggende å spørre seg om man tror at dette systemet med all informasjon tilgjengelig ville holde seg for gode til å kikke sine potensielle motstandere i kortene. Det er ikke naivt, men uansvarlig for et tenkende menneske å avvise kategorisk at slikt misbruk ikke vil finne sted, og savner enhver bakgrunn i historisk empiri.

USAs globale overvåkningssystem er et anslag mot integriteten til alle i den digitale tidsalder, og i og med at unntakslover praktiseres i USA betyr det i praksis at ytterligere mennesker kan bli hentet uten forvarsel i natten av agenter, fløyet gjennom transittland (Norge har vært transittland for slike flyvninger) og bli fengslet, og torturert, utenfor lov og dom, slik man ser på Guantanamo, som er en sone som befinner seg utenfor demokratisk lov og rett.

Men, selv uten dette perspektivet, selv uten ett eneste konkret eksempel på maktmisbruk fra USA, Vesten eller Norge for den saks skyld, så burde det prinsipielt sett være et raseri som nå hadde reist seg mot USAs overvåkning av en hel verden, ikke bare en håndfull sommerslappe kommentarer på autopilot. Har folk blitt så selvgode og sløvet av materiell velferd at prinsipper ikke betyr noe, hvor totalitære tendenser henvises til regimer i historien, til politiske motstandere eller religiøse fundamentalister, hvor demokrati bare er et fint begrep man smykker seg med når det passer?

Hvor stor frihet har man egentlig når man vet at man sitter i et digitalt bur, og differansen mellom mer brutale autoritære regimer og den mykere totalitære tendensen vi ser i Vesten, handler om størrelsen på buret?

Om Storebror snakker til deg med myk eller hard stemme betyr lite om du uansett aldri kan slippe bort fra hans eller lillebrors granskende blikk.

 

Digitalt Personvern – hjemmeside

Piratpartiet.no

Se intervju med Edward Snowden

 

Relevante lenker med informasjon og tekster knyttet til DLD, PRISM, personvern og overvåkning:

FOR Å VÆRE HELT SIKKER MÅ STATEN VITE ALT – av Høyesterettsadvokat John Christian Elden

En hverdagslig sak – Heidi Skjeseth

NSA er mot USAs konstitusjon

Oversikt over PRISM-programmet hos Washingtom post basert på Snowdens opplysninger

USA spionerte på EU-administrasjon

PST vet ikke om de har brukt informasjon fra PRISM

Guardians oversikt over NSA-lekkasjen

 

Relatert

USA – Valget som ikke er

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Apolitical Intellectuals