Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Kathrine_Aspaas

I 2012 gav Kathrine Aspaas ut boken Raushetens tid. Jeg leste anmeldelsene, og lurte på hvorfor de var så tamme. Etter å ha lest boken selv, lurer jeg ikke lenger på hvorfor de var så vasne. Å skrive noe om denne boken, minner meg mest av alt om å skålde mandler, klemme på dem så de glipper skvettent ut av skallet, for så å forsøke å fange dem igjen i det samme skallet. Noe jeg konkret har prøvd hver jul siden jeg var fem, men dog aldri fått til.

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

« Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.»

Hvorfor er det så vanskelig å skrive noe om Raushetens tid? For som et speil av tidsånden, og sjangeren selvhjelpsbøker (som dette egentlig er), har Aspaas valgt å skrive boken sin hoppende fra emne til emne, i en pratsom og såpeglattvennlig tone, fylt av empati og blottet for dybde. Det er litt som å være fanget i en kvelende labyrint av hygge og vennlighet, mens du forsøker å beskrive hvilken av de siste hundre hjørnene du svingte så feil.

På en side hyller hun sin egen åpenhet om psykofarmaka, neste side er viet en hyllest til popartisters hyllest av seg selv, og på neste side omdefineres dødssynder til å bli dyder – «livshjelpere». Ta vare på det siste poenget – denne karnevalistiske holdningen er nemlig et hovedpoeng i boken. Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.

Det kommer dessuten til et punkt hvor man bare føler seg slem. «Jeg lar meg vandre over til den andre siden, til Lalaland, der jeg får treffe min nye venninne Jill Bolte Taylor og alle de andre. Der jeg blir en del av alt som er», skriver Aspaas. På en måte gir jeg meg ende over. På den annen side føler jeg meg som Hedda Gabler i samtale med den uskyldige Thea. Jaså, du skal til Lalaland, hveser jeg med giftmunnen min. Ja, det skal jeg, sier Aspaas, og det lyse, barnlige ansiktet hennes liksom stråler.

Aspaas har dessuten kopiert stilen i den klassiske venninnepraten, hvor enighet og bekreftelse om allmenne hyggelige og moralske ting er oppskriften. Det er viktig å være snill mot hverandre. Det er feil å være slem mot hverandre. Du kler den kjolen. Du fortjener den fridagen. Du fortjente ikke den kommentaren. Åpenbare paradokser overses, og det å bekrefte hverandres meninger er å bekrefte at man har et godt vennskap. Å avkrefte er å skurre med omgivelsene, og bryte vennskap. Å skrive noe rasjonelt om denne boken føles som å bli invitert til en venninneprat, hvor du sitter og korrumperer alt med logikk:

A: I dag følte meg for første gang på lenge ganske pen. Det var en god følelse.

B: Jeg kan ikke si jeg ser noen forskjell fra i går. Du tenker kanskje på at du er en dag nærmere døden? Hvorfor mener du at det skulle gjøre deg penere?

Det er fullt mulig. Det hender jeg gjør det. Men det begrenser også antall invitasjoner man får til venninneprat, så er det sagt.

Så hvorfor sitte der som en annen Hedda Gabler? Det er fordi Aspaas såpeglatte retorikk om raushet, vennlighet og åpenhet i virkeligheten er et kampskrift for økt overvåkning, fullstendig overgivelse til en rekke grådige bedrifter, (empatiske bedrifter, som Aspaas liker å kalle dem) og en generell oppfordring til degenerasjon og manglende kvaliteter innenfor en rekke samfunnsområder. Aspaas er en idealist, og det er alltid idealistene som er farligst.

La oss begynne med bokens hovedteser. Hva er de? Aspaas er mildest talt innom en rekke momenter, men jeg føler meg nokså trygg på denne synopsen: Aspaas mener vi er på vei inn i en rausere, mer fredelig og åpen tid, hvor EQ er blitt viktigere enn IQ. Ved å jobbe med vår egen personlighet, vår evne til tillit, det å tørre å dumme seg ut, jobber vi videre mot en mer helhetlig verden hvor vi kan lene oss tilbake og være gode mot hverandre.

Nåh, det høres jo ikke så verst trivelig ut. Det er hyggelig når folk er greie mot hverandre. Man blir i bedre humør av å ha en nabo som hilser blidt, enn å ha en nabo som hiver gjenstander etter deg. For eksempel. Men la oss gå litt videre i sammenfatningen.

Fra disse hovedtesene tegner det seg et budskap i boken som vel kan sies å være gjennomgående i Aspaas’ tekster: Det motsatte av skam er åpenhet, og skillet mellom det offentlig og det private bør oppheves.

Her burde smilene begynne å stivne litt. Akkurat det samme som skjer når du har nikket bekreftende og distre høflig så lenge i en vennlig samtale, og plutselig finner ut at du i de siste fem minuttene har smilt samtykkende til de mest horrible påstander.

Andre lærdommer vi videre kan få av Raushetens tid, er at det er positivt når 23-åringer føler de ikke kan jobbe med ting de blir flaue over. Det er fint at store deler av samfunnet vårt fyller opp timer av livene sine med degenerert underholdning: Gjennom realityserier som Paradise hotel oppnår vi høyere EQ. Det blir ikke noe hyggelig arbeidsmiljø med de skarpeste knivene i skuffen – da skjærer man seg jo. Vi er egentlig programmert til å være snille. Etc.

Men dette er jo ikke sant. Det er ikke positivt når 23-åringer heller søker offentlig støtte enn å sitte med en jobb de «ikke kan stå for». Det er ikke gjennom pornografiserte fylleserier vi bør lære tenåringene våre hvordan de skal hanskes med emosjonene sine. Det er ikke sånn at alle som er smarte er slemme, og det er som regel en fordel at folk med viktige samfunnsjobber er oppegående. Mennesket er selvsagt ikke kun programmert til kun å være «snilt», og det er ikke noe lurt å forveksle facebook med de virkelige vennene dine. Heller ikke bedrifter som ønsker å selge deg tjenester.

Og det er viktig å skille mellom det private og det offentlige. Hvis du ikke greier å forstå forskjellen mellom offentlig og privat, ender du opp med den Orwellske språkdrakten til Aspaas siste kronikk, hvor hun snakker om «den snille storebroren» når hun skal debattere overvåkning. Dette er svært farlig begrepsbruk, og er en av årsakene til at man skal ta Aspaas skriblerier alvorlig, og slett ikke bekrefte dem.

Kathrine_Aspaas_2

Åpenhet og skam

Åpenhet er et viktig begrep i Aspaas’ begrepsverden. Hun lager en dikotomi bestående av skam – åpenhet, hvor det motsatte av å være «åpen», er å skamme seg. Om du er åpen skammer du deg dermed ikke.

Jeg har lyst til å skrive kort om dette, fordi denne falske dikotomien åpner for en rekke feilslutninger, som får vidtrekkende konsekvenser. Ordet «skam» sitt etymologiske opphav blir sagt å være fra den indoeuropeiske roten (s)kem , hvis betydning er å bedekke: det vil si å dekke til noe. Slik sett kan man si at Aspaas har sin etymologi på det rene. Dikotomien er likevel falsk, fordi skammens antonym(er) ikke er åpenhet, men stolthet eller ære.

Norge har ikke en skamkultur. Det vil ikke si at vi ikke lenger bruker – eller kjenner begrepet, men at vårt samfunns normer er ikke først og fremst bygget på skam kontra ære. Jeg er usikker på hvordan Aspaas definerer skam, men at hun mener skam bør fjernes, og at skam fjernes ved åpenhet er et relativt klart poeng i boken.

Jeg savner et skille hos Aspaas mellom god og dårlig skam. Jeg savner også en erkjennelse av at det å skille mellom privatliv og offentlig liv ikke trenger å innebære skam. For å følge den anekdotiske trenden: Det er mange ting i livet som jeg definerer som mitt, og som privat, uten at det er skambelagt.

Går vi videre fra det antatte etymologiske opphavet til hva ordboken definerer skam som i dag, kan vi lese at skam kan bety vanære og skjensel, blussel eller anstendighetsfølelse, eller ulykke og skade.

«skam m., f. (norr sk?mm)

1 vanære, skjensel

leve i s- / bringe s- over en / sitte der med s-men / våre løpere gjorde ikke s- på klubben gjorde en god innsats / gjøre s- på noen overgå / han er en s- for hele bygda / gjøre noe til s-me vise at det ikke medfører riktighet / gjøre noe for s-s skyld

2 blussel, anstendighet(sfølelse)

ikke eie s- i livet / bite hodet av all s- sette alle sømmelighetshensyn til side / det var både synd og s- vanærende

3 ulykke, skade

s- få den som sier slikt / s- å si så gikk det dårlig dessverre»

Som liten var «De røde skoene» av H.C. Andersen et av de eventyrene som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg skal innrømme at det nok var ganske mange poenger som gikk meg forbi (og så lagde jeg nok noen høyt utenomtekstlige poenger selv, og i tillegg har jeg i ettertid alltid elsket røde sko), men en ting skjønte jeg: Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg.

For noen må si det som sjelden blir omtalt annet enn i akademiske artikler som åpenbart ikke blir lest av klikkjournalister, bloggere, eller næringslivsforedragsholdere: Jeg er helt sikker på at du ikke ønsker deg et samfunn hvor ingen skammer seg. Skamløse mennesker er uutholdelig slitsomme for alle oss andre.

Det hadde vært fint med et samfunn hvor alle hadde så høyverdige prinsipper at de handlet rett fordi de hadde grunnleggende gode moralske prinsipper, i stedet for at de handler rett fordi de ikke ønsker sosiale sanksjoner. Men enn så lenge må vi forholde oss til et samfunn som består av alskens. I raushetens navn kan vi i «alskens» ta med meg selv når jeg har en dårlig dag, eller når det forekommer meg at et høyst moralsk presserende prinsipp bør være at usedvanlig ubehagelige mennesker fortjener en albue midt i kroppen et sted.

Jeg tror ikke Aspaas er alene om å glemme at skam kommer i mange former. Det messende mantraet om skammens utryddelse har jeg hørt før. Men skam er fruktene av sivilisasjon, kultur, og menneskelig samhold. Skam er en av de tingene som limer samfunnet vårt sammen, for skam er redsel for sosiale sanksjoner som utstøtelse og isolasjon. Skam er anerkjennelsen av at vi er avhengig av andre mennesker.

Skamløshet er forbeholdt paradisiske, guddommelige eller overmenneskelige tilstander: Adam og Eva skammet seg ikke før de spiste av kunnskapens tre – først da skjønte mannen at han var naken. Nietzsches overmenneske skammer seg ikke, for i ham er mennesket overvunnet. Den ktoniske guden Dionysos skammer seg ikke.

Vi er ikke der.

Du kan godt mislike det, men du bør kunne forholde deg til det. Enn så lenge. Jeg erkjenner altså at skam er en av mekanismene som gjør at det er mulig å leve så tett som vi gjør. Det betyr ikke at all skam er god skam, eller at alle grader av skam er nyttig. Men en viss form for anstendighetsfølelse er nødvendig.

Men la meg nå for poengets skyld gå med på at all skam er et onde, og bør bekjempes: En av de mildest talt mer vanvittige insinuasjonene i boken, som jeg har vært inne på tidligere, må være at om du ikke bretter ut sjelen din for gud og hvermann skammer du deg. La meg i pedagogisk ånd oversette: Falbyr du ikke ditt kjønn til enhver mann som kommer forbi deg på gaten, skammer du deg over din seksualitet. Lukker du døren på offentlige toalett, skammer du deg over kroppens grunnleggende funksjoner.

Hvor rimelige finner du disse holdningene? De korresponderer i hvert fall med Aspaas meget spesielle tanker om overvåkning, som Aftenposten finner det for godt å trykke igjen og igjen i nye kronikker.

Kathrine Aspaas har for eksempel tidligere i en kronikk skrevet at hun er en forkjemper for økt overvåkning, blant annet begrunnet med at hun selv føler seg frigjort av å være åpen om sin depressive sykdom. Vi vet derfor at Aspaas ideelle «åpenhet» gjerne kan være tvungen for oss andre. Aspaas får en frihetsfølelse når hun deler sin sykdom med omverdenen. Derfor bør alle vi andre få mailene våre lagret og gransket. Det samme mønsteret gjenspeiles i Aspaas’ tanker om hva som bør deles på facebook. Kanskje du ikke har et grunnleggende behov for å sitte på facebook og skrive om sykdommene dine? Vel, da må du skjerpe deg, mener Aspaas i denne boken, og i en aldeles kostelig hitling (som i denne sammenhengen – interessant nok – er et forsøk på å skambelegge mennesker av mer introvert natur) minner hun oss om at for bare ti år siden ble vold i hjemmet oppfattet som noe privat. Siden Aspaas er så lite dømmende, kan i stedet den lite rause anmelderen godt trekke slutningen for deg: Del bilder av de underlige byllene du fant under armen, på facebook, slik at lillesøsteren til hun som gikk under deg på barneskolen også får glede av det. Eller støtt kvinnemishandling.

Vel, det er ditt valg.

I folkeopplysningens ånd, og for de upopulære og unevnte sannheters skyld går vi videre. Aspaas tar igjen feil på et kjernepunkt: Åpenhet er slett ikke alltid et gode, hvis man ønsker å begrense fenomener. La oss ta psykisk helse som et eksempel.

At media for eksempel skal være forsiktig med å omtale selvdrap, er ikke kun for å hegne om de etterlatte. Selvdrap er beviselig smittsomt, og jeg kan forsikre deg om at oppblomstringen av tenåringsblogger som legger ut bilder av opprevne armer og skriver om psykisk sykdom, ikke reduserer antall ungdommer med psykiske plager. Det er mulig at noen tror at å koble sykdom, stolthet og identitet, er å gjøre menneskeheten en tjeneste. Men det er ikke det altså. Hverken for samfunn eller individ.

Det er ikke feiltastisk en gang, et begrep Aspaas er glad i, og som hun forklarer med «erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske». Feiltastisk er satt sammen av feil + fantastisk, og spiller på begrepet flawsome (flaw + awsome). Det gir klare assosiasjoner til å noe helt annet enn læring. Det gir klare konnotasjoner til feiring. Slik Aspaas bruker begrepet i boken, synes jeg derfor hun burde være ærlig nok til å omdefinere det. Jeg er enig i at man ikke skal være så redd for å gjøre feil, at man aldri tør å prøve. Men å feile er et middel til å lære. Det er ikke et mål i seg selv. Det er med andre ord ingen grunn til å feire at man mislykkes, man erkjenner det – og går videre i håp om å ha lært noe.

Kanskje dette er et av hovedproblemene i Aspaas tenkning – at hun gjør midler til mål. Som feil er et middel til å lære, ikke et mål i seg selv, er empati en viktig byggestein for å få et godt samfunn. Men et samfunn som har empati som høyeste ideal, er et dårlig samfunn. Et samfunn som gir retten til de som skriker høyest og gråter mest, er ekvivalent med en butikk som prioriterer køen etter kunder med de spisseste albuene.

Kathrine_Aspaas_5

Kognitive mønstre

Jeg tror ikke Aspaas er alene om feilslutninger angående hva som bør være mål og hva som bør være middel. Når noe blir gjentatt ofte nok, har vi lett for å danne oss kognitive mønstre. Og de kognitive mønstrene vi felles tilegner oss, vil selvsagt speile seg i samfunnet. I forordet skriver Aspaas åpent om et mønster hun synes å finne overalt hvor hun går:

«Jeg har dukket ned i mange fagområder, og det viser seg overalt. I hjerneforskningen – i den økonomiske forskning – i medieutviklingen – i den brede kunnskapen om menneskenaturen. Vi er i ferd med å bli fredeligere og rausere. Det betyr at vi gir mer. Vi deler mer, og denne boken er et bidrag til denne utviklingen.»

Men virkeligheten er mer kompleks enn dette. Og har du et mønster, et ideal du ønsker å bevise, og dette mønsteret dukker opp overalt hvor du går, er det oftere et tegn på at mønsteret er lagret i netthinnen og hjertet ditt, mer enn at virkeligheten plutselig er blitt svart-hvit, og kun er en bekreftelse på din egen tilstand i øyeblikket.

En slik mønstertankegang har vi alle i oss, men ikke alle skriver en bok og insisterer på at den er sann. Selv synes jeg verden alltid bekrefter mitt eget humør. Om jeg er deprimert, er verden deprimerende. Er jeg lykkelig, er verden et kosmisk hele. Og om jeg hadde vært Kathrine Aspaas, hadde altså Paradise Hotel vært et tegn på at verden beveger seg i riktig retning.

Aspaas mener uansett at EQ er mye viktigere enn IQ, og det at IQ-en synker og synker for hver generasjon, er et tegn på at vi tilpasser oss til fremtiden hvor selvinnsikt og sosial intelligens er det som bygger livet. Det kan godt hende Paradise Hotel-deltagerne tror de er enige i det. Kanskje de ville tenkt annerledes hvis kirurgen som skar opp de solbrune kroppene deres, ble valgt ut til utdannelsen etter det samme prinsippet.

Kathrine_Aspaas_3

Kognitiv dissonans

For det er jo en kognitiv dissonans her et sted når man skal nedgradere IQ, for å oppvurdere EQ. Det er fint når legene våre er hyggelige, men det er enda bedre når de oppdager kreftkulen vår i tide. Rødt er en fin farge, jeg kan ikke se hvorfor det skulle gjøre grønt styggere.

Boken kunne egentlig hett (som de fleste selvhjelpsbøker): Slik blir du kvitt kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er den smerten vi opplever når to motstridende tanker om oss selv, vår oppførsel og moral og omgivelser oppleves som sanne. Vi har den alle sammen, men noen av oss er bedre til å føyse den vekk enn andre.

Vi baksnakker bekjente fordi de baksnakker. Vi snakker fortørnet om dyremishandlere over middagen som består av industriell slakt. Vi er sjokkerte over at ingen tar miljøødeleggelser på alvor, men flyr, bruker internett og handler teknologiske verktøy som om de var sukkertøy. Vi har alle disse eller tilsvarende kognitive forstyrrelser. Det er ikke mulig å komme utenom dem, og for hver gang du ler av noens dobbeltmoral, bør du dekke til speilet.

Apropos kognitiv dissonans klarer jeg heller ikke la være å nevne hvor slående det er at Aspaas velger å skrive en bok som undergraver egen tilværelse. Hva slags interesse norsk middelklasse skulle ha av å misjonere at middelklassens livsstil bør være alles livsstil, går meg virkelig hus forbi. Om verden generelt skulle hatt samme levestandard, arbeidsprinsipper og nykker som norsk middelklasse, ville vi jo gått under. Aspaas begeistring for at vi er blitt så flinke til å se helheten, bygger derfor på hulhet. For at helheten som hun snakker så vakkert om i boken skal eksistere, må det finnes detaljer. Noen må jobbe med disse detaljene. Det finnes ikke statlig kunstnerstipend uten byråkrater. Det finnes ikke kafeer uten folk på kjøkkenet.

Jeg venter derfor i spenning på neste inspirerende programleder/journalist/foredragsholder, som skriver boken: «Mørkhetens tid» – en oppfordring til et liv i streng asketisk stil og tjeneste.

Se, det ville vært en ærlig bok.

Bildene er ved Eirik Solheim, fra et TEDex-seminar i 2012

 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)