Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Kathrine_Aspaas

I 2012 gav Kathrine Aspaas ut boken Raushetens tid. Jeg leste anmeldelsene, og lurte på hvorfor de var så tamme. Etter å ha lest boken selv, lurer jeg ikke lenger på hvorfor de var så vasne. Å skrive noe om denne boken, minner meg mest av alt om å skålde mandler, klemme på dem så de glipper skvettent ut av skallet, for så å forsøke å fange dem igjen i det samme skallet. Noe jeg konkret har prøvd hver jul siden jeg var fem, men dog aldri fått til.

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

« Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.»

Hvorfor er det så vanskelig å skrive noe om Raushetens tid? For som et speil av tidsånden, og sjangeren selvhjelpsbøker (som dette egentlig er), har Aspaas valgt å skrive boken sin hoppende fra emne til emne, i en pratsom og såpeglattvennlig tone, fylt av empati og blottet for dybde. Det er litt som å være fanget i en kvelende labyrint av hygge og vennlighet, mens du forsøker å beskrive hvilken av de siste hundre hjørnene du svingte så feil.

På en side hyller hun sin egen åpenhet om psykofarmaka, neste side er viet en hyllest til popartisters hyllest av seg selv, og på neste side omdefineres dødssynder til å bli dyder – «livshjelpere». Ta vare på det siste poenget – denne karnevalistiske holdningen er nemlig et hovedpoeng i boken. Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.

Det kommer dessuten til et punkt hvor man bare føler seg slem. «Jeg lar meg vandre over til den andre siden, til Lalaland, der jeg får treffe min nye venninne Jill Bolte Taylor og alle de andre. Der jeg blir en del av alt som er», skriver Aspaas. På en måte gir jeg meg ende over. På den annen side føler jeg meg som Hedda Gabler i samtale med den uskyldige Thea. Jaså, du skal til Lalaland, hveser jeg med giftmunnen min. Ja, det skal jeg, sier Aspaas, og det lyse, barnlige ansiktet hennes liksom stråler.

Aspaas har dessuten kopiert stilen i den klassiske venninnepraten, hvor enighet og bekreftelse om allmenne hyggelige og moralske ting er oppskriften. Det er viktig å være snill mot hverandre. Det er feil å være slem mot hverandre. Du kler den kjolen. Du fortjener den fridagen. Du fortjente ikke den kommentaren. Åpenbare paradokser overses, og det å bekrefte hverandres meninger er å bekrefte at man har et godt vennskap. Å avkrefte er å skurre med omgivelsene, og bryte vennskap. Å skrive noe rasjonelt om denne boken føles som å bli invitert til en venninneprat, hvor du sitter og korrumperer alt med logikk:

A: I dag følte meg for første gang på lenge ganske pen. Det var en god følelse.

B: Jeg kan ikke si jeg ser noen forskjell fra i går. Du tenker kanskje på at du er en dag nærmere døden? Hvorfor mener du at det skulle gjøre deg penere?

Det er fullt mulig. Det hender jeg gjør det. Men det begrenser også antall invitasjoner man får til venninneprat, så er det sagt.

Så hvorfor sitte der som en annen Hedda Gabler? Det er fordi Aspaas såpeglatte retorikk om raushet, vennlighet og åpenhet i virkeligheten er et kampskrift for økt overvåkning, fullstendig overgivelse til en rekke grådige bedrifter, (empatiske bedrifter, som Aspaas liker å kalle dem) og en generell oppfordring til degenerasjon og manglende kvaliteter innenfor en rekke samfunnsområder. Aspaas er en idealist, og det er alltid idealistene som er farligst.

La oss begynne med bokens hovedteser. Hva er de? Aspaas er mildest talt innom en rekke momenter, men jeg føler meg nokså trygg på denne synopsen: Aspaas mener vi er på vei inn i en rausere, mer fredelig og åpen tid, hvor EQ er blitt viktigere enn IQ. Ved å jobbe med vår egen personlighet, vår evne til tillit, det å tørre å dumme seg ut, jobber vi videre mot en mer helhetlig verden hvor vi kan lene oss tilbake og være gode mot hverandre.

Nåh, det høres jo ikke så verst trivelig ut. Det er hyggelig når folk er greie mot hverandre. Man blir i bedre humør av å ha en nabo som hilser blidt, enn å ha en nabo som hiver gjenstander etter deg. For eksempel. Men la oss gå litt videre i sammenfatningen.

Fra disse hovedtesene tegner det seg et budskap i boken som vel kan sies å være gjennomgående i Aspaas’ tekster: Det motsatte av skam er åpenhet, og skillet mellom det offentlig og det private bør oppheves.

Her burde smilene begynne å stivne litt. Akkurat det samme som skjer når du har nikket bekreftende og distre høflig så lenge i en vennlig samtale, og plutselig finner ut at du i de siste fem minuttene har smilt samtykkende til de mest horrible påstander.

Andre lærdommer vi videre kan få av Raushetens tid, er at det er positivt når 23-åringer føler de ikke kan jobbe med ting de blir flaue over. Det er fint at store deler av samfunnet vårt fyller opp timer av livene sine med degenerert underholdning: Gjennom realityserier som Paradise hotel oppnår vi høyere EQ. Det blir ikke noe hyggelig arbeidsmiljø med de skarpeste knivene i skuffen – da skjærer man seg jo. Vi er egentlig programmert til å være snille. Etc.

Men dette er jo ikke sant. Det er ikke positivt når 23-åringer heller søker offentlig støtte enn å sitte med en jobb de «ikke kan stå for». Det er ikke gjennom pornografiserte fylleserier vi bør lære tenåringene våre hvordan de skal hanskes med emosjonene sine. Det er ikke sånn at alle som er smarte er slemme, og det er som regel en fordel at folk med viktige samfunnsjobber er oppegående. Mennesket er selvsagt ikke kun programmert til kun å være «snilt», og det er ikke noe lurt å forveksle facebook med de virkelige vennene dine. Heller ikke bedrifter som ønsker å selge deg tjenester.

Og det er viktig å skille mellom det private og det offentlige. Hvis du ikke greier å forstå forskjellen mellom offentlig og privat, ender du opp med den Orwellske språkdrakten til Aspaas siste kronikk, hvor hun snakker om «den snille storebroren» når hun skal debattere overvåkning. Dette er svært farlig begrepsbruk, og er en av årsakene til at man skal ta Aspaas skriblerier alvorlig, og slett ikke bekrefte dem.

Kathrine_Aspaas_2

Åpenhet og skam

Åpenhet er et viktig begrep i Aspaas’ begrepsverden. Hun lager en dikotomi bestående av skam – åpenhet, hvor det motsatte av å være «åpen», er å skamme seg. Om du er åpen skammer du deg dermed ikke.

Jeg har lyst til å skrive kort om dette, fordi denne falske dikotomien åpner for en rekke feilslutninger, som får vidtrekkende konsekvenser. Ordet «skam» sitt etymologiske opphav blir sagt å være fra den indoeuropeiske roten (s)kem , hvis betydning er å bedekke: det vil si å dekke til noe. Slik sett kan man si at Aspaas har sin etymologi på det rene. Dikotomien er likevel falsk, fordi skammens antonym(er) ikke er åpenhet, men stolthet eller ære.

Norge har ikke en skamkultur. Det vil ikke si at vi ikke lenger bruker – eller kjenner begrepet, men at vårt samfunns normer er ikke først og fremst bygget på skam kontra ære. Jeg er usikker på hvordan Aspaas definerer skam, men at hun mener skam bør fjernes, og at skam fjernes ved åpenhet er et relativt klart poeng i boken.

Jeg savner et skille hos Aspaas mellom god og dårlig skam. Jeg savner også en erkjennelse av at det å skille mellom privatliv og offentlig liv ikke trenger å innebære skam. For å følge den anekdotiske trenden: Det er mange ting i livet som jeg definerer som mitt, og som privat, uten at det er skambelagt.

Går vi videre fra det antatte etymologiske opphavet til hva ordboken definerer skam som i dag, kan vi lese at skam kan bety vanære og skjensel, blussel eller anstendighetsfølelse, eller ulykke og skade.

«skam m., f. (norr sk?mm)

1 vanære, skjensel

leve i s- / bringe s- over en / sitte der med s-men / våre løpere gjorde ikke s- på klubben gjorde en god innsats / gjøre s- på noen overgå / han er en s- for hele bygda / gjøre noe til s-me vise at det ikke medfører riktighet / gjøre noe for s-s skyld

2 blussel, anstendighet(sfølelse)

ikke eie s- i livet / bite hodet av all s- sette alle sømmelighetshensyn til side / det var både synd og s- vanærende

3 ulykke, skade

s- få den som sier slikt / s- å si så gikk det dårlig dessverre»

Som liten var «De røde skoene» av H.C. Andersen et av de eventyrene som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg skal innrømme at det nok var ganske mange poenger som gikk meg forbi (og så lagde jeg nok noen høyt utenomtekstlige poenger selv, og i tillegg har jeg i ettertid alltid elsket røde sko), men en ting skjønte jeg: Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg.

For noen må si det som sjelden blir omtalt annet enn i akademiske artikler som åpenbart ikke blir lest av klikkjournalister, bloggere, eller næringslivsforedragsholdere: Jeg er helt sikker på at du ikke ønsker deg et samfunn hvor ingen skammer seg. Skamløse mennesker er uutholdelig slitsomme for alle oss andre.

Det hadde vært fint med et samfunn hvor alle hadde så høyverdige prinsipper at de handlet rett fordi de hadde grunnleggende gode moralske prinsipper, i stedet for at de handler rett fordi de ikke ønsker sosiale sanksjoner. Men enn så lenge må vi forholde oss til et samfunn som består av alskens. I raushetens navn kan vi i «alskens» ta med meg selv når jeg har en dårlig dag, eller når det forekommer meg at et høyst moralsk presserende prinsipp bør være at usedvanlig ubehagelige mennesker fortjener en albue midt i kroppen et sted.

Jeg tror ikke Aspaas er alene om å glemme at skam kommer i mange former. Det messende mantraet om skammens utryddelse har jeg hørt før. Men skam er fruktene av sivilisasjon, kultur, og menneskelig samhold. Skam er en av de tingene som limer samfunnet vårt sammen, for skam er redsel for sosiale sanksjoner som utstøtelse og isolasjon. Skam er anerkjennelsen av at vi er avhengig av andre mennesker.

Skamløshet er forbeholdt paradisiske, guddommelige eller overmenneskelige tilstander: Adam og Eva skammet seg ikke før de spiste av kunnskapens tre – først da skjønte mannen at han var naken. Nietzsches overmenneske skammer seg ikke, for i ham er mennesket overvunnet. Den ktoniske guden Dionysos skammer seg ikke.

Vi er ikke der.

Du kan godt mislike det, men du bør kunne forholde deg til det. Enn så lenge. Jeg erkjenner altså at skam er en av mekanismene som gjør at det er mulig å leve så tett som vi gjør. Det betyr ikke at all skam er god skam, eller at alle grader av skam er nyttig. Men en viss form for anstendighetsfølelse er nødvendig.

Men la meg nå for poengets skyld gå med på at all skam er et onde, og bør bekjempes: En av de mildest talt mer vanvittige insinuasjonene i boken, som jeg har vært inne på tidligere, må være at om du ikke bretter ut sjelen din for gud og hvermann skammer du deg. La meg i pedagogisk ånd oversette: Falbyr du ikke ditt kjønn til enhver mann som kommer forbi deg på gaten, skammer du deg over din seksualitet. Lukker du døren på offentlige toalett, skammer du deg over kroppens grunnleggende funksjoner.

Hvor rimelige finner du disse holdningene? De korresponderer i hvert fall med Aspaas meget spesielle tanker om overvåkning, som Aftenposten finner det for godt å trykke igjen og igjen i nye kronikker.

Kathrine Aspaas har for eksempel tidligere i en kronikk skrevet at hun er en forkjemper for økt overvåkning, blant annet begrunnet med at hun selv føler seg frigjort av å være åpen om sin depressive sykdom. Vi vet derfor at Aspaas ideelle «åpenhet» gjerne kan være tvungen for oss andre. Aspaas får en frihetsfølelse når hun deler sin sykdom med omverdenen. Derfor bør alle vi andre få mailene våre lagret og gransket. Det samme mønsteret gjenspeiles i Aspaas’ tanker om hva som bør deles på facebook. Kanskje du ikke har et grunnleggende behov for å sitte på facebook og skrive om sykdommene dine? Vel, da må du skjerpe deg, mener Aspaas i denne boken, og i en aldeles kostelig hitling (som i denne sammenhengen – interessant nok – er et forsøk på å skambelegge mennesker av mer introvert natur) minner hun oss om at for bare ti år siden ble vold i hjemmet oppfattet som noe privat. Siden Aspaas er så lite dømmende, kan i stedet den lite rause anmelderen godt trekke slutningen for deg: Del bilder av de underlige byllene du fant under armen, på facebook, slik at lillesøsteren til hun som gikk under deg på barneskolen også får glede av det. Eller støtt kvinnemishandling.

Vel, det er ditt valg.

I folkeopplysningens ånd, og for de upopulære og unevnte sannheters skyld går vi videre. Aspaas tar igjen feil på et kjernepunkt: Åpenhet er slett ikke alltid et gode, hvis man ønsker å begrense fenomener. La oss ta psykisk helse som et eksempel.

At media for eksempel skal være forsiktig med å omtale selvdrap, er ikke kun for å hegne om de etterlatte. Selvdrap er beviselig smittsomt, og jeg kan forsikre deg om at oppblomstringen av tenåringsblogger som legger ut bilder av opprevne armer og skriver om psykisk sykdom, ikke reduserer antall ungdommer med psykiske plager. Det er mulig at noen tror at å koble sykdom, stolthet og identitet, er å gjøre menneskeheten en tjeneste. Men det er ikke det altså. Hverken for samfunn eller individ.

Det er ikke feiltastisk en gang, et begrep Aspaas er glad i, og som hun forklarer med «erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske». Feiltastisk er satt sammen av feil + fantastisk, og spiller på begrepet flawsome (flaw + awsome). Det gir klare assosiasjoner til å noe helt annet enn læring. Det gir klare konnotasjoner til feiring. Slik Aspaas bruker begrepet i boken, synes jeg derfor hun burde være ærlig nok til å omdefinere det. Jeg er enig i at man ikke skal være så redd for å gjøre feil, at man aldri tør å prøve. Men å feile er et middel til å lære. Det er ikke et mål i seg selv. Det er med andre ord ingen grunn til å feire at man mislykkes, man erkjenner det – og går videre i håp om å ha lært noe.

Kanskje dette er et av hovedproblemene i Aspaas tenkning – at hun gjør midler til mål. Som feil er et middel til å lære, ikke et mål i seg selv, er empati en viktig byggestein for å få et godt samfunn. Men et samfunn som har empati som høyeste ideal, er et dårlig samfunn. Et samfunn som gir retten til de som skriker høyest og gråter mest, er ekvivalent med en butikk som prioriterer køen etter kunder med de spisseste albuene.

Kathrine_Aspaas_5

Kognitive mønstre

Jeg tror ikke Aspaas er alene om feilslutninger angående hva som bør være mål og hva som bør være middel. Når noe blir gjentatt ofte nok, har vi lett for å danne oss kognitive mønstre. Og de kognitive mønstrene vi felles tilegner oss, vil selvsagt speile seg i samfunnet. I forordet skriver Aspaas åpent om et mønster hun synes å finne overalt hvor hun går:

«Jeg har dukket ned i mange fagområder, og det viser seg overalt. I hjerneforskningen – i den økonomiske forskning – i medieutviklingen – i den brede kunnskapen om menneskenaturen. Vi er i ferd med å bli fredeligere og rausere. Det betyr at vi gir mer. Vi deler mer, og denne boken er et bidrag til denne utviklingen.»

Men virkeligheten er mer kompleks enn dette. Og har du et mønster, et ideal du ønsker å bevise, og dette mønsteret dukker opp overalt hvor du går, er det oftere et tegn på at mønsteret er lagret i netthinnen og hjertet ditt, mer enn at virkeligheten plutselig er blitt svart-hvit, og kun er en bekreftelse på din egen tilstand i øyeblikket.

En slik mønstertankegang har vi alle i oss, men ikke alle skriver en bok og insisterer på at den er sann. Selv synes jeg verden alltid bekrefter mitt eget humør. Om jeg er deprimert, er verden deprimerende. Er jeg lykkelig, er verden et kosmisk hele. Og om jeg hadde vært Kathrine Aspaas, hadde altså Paradise Hotel vært et tegn på at verden beveger seg i riktig retning.

Aspaas mener uansett at EQ er mye viktigere enn IQ, og det at IQ-en synker og synker for hver generasjon, er et tegn på at vi tilpasser oss til fremtiden hvor selvinnsikt og sosial intelligens er det som bygger livet. Det kan godt hende Paradise Hotel-deltagerne tror de er enige i det. Kanskje de ville tenkt annerledes hvis kirurgen som skar opp de solbrune kroppene deres, ble valgt ut til utdannelsen etter det samme prinsippet.

Kathrine_Aspaas_3

Kognitiv dissonans

For det er jo en kognitiv dissonans her et sted når man skal nedgradere IQ, for å oppvurdere EQ. Det er fint når legene våre er hyggelige, men det er enda bedre når de oppdager kreftkulen vår i tide. Rødt er en fin farge, jeg kan ikke se hvorfor det skulle gjøre grønt styggere.

Boken kunne egentlig hett (som de fleste selvhjelpsbøker): Slik blir du kvitt kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er den smerten vi opplever når to motstridende tanker om oss selv, vår oppførsel og moral og omgivelser oppleves som sanne. Vi har den alle sammen, men noen av oss er bedre til å føyse den vekk enn andre.

Vi baksnakker bekjente fordi de baksnakker. Vi snakker fortørnet om dyremishandlere over middagen som består av industriell slakt. Vi er sjokkerte over at ingen tar miljøødeleggelser på alvor, men flyr, bruker internett og handler teknologiske verktøy som om de var sukkertøy. Vi har alle disse eller tilsvarende kognitive forstyrrelser. Det er ikke mulig å komme utenom dem, og for hver gang du ler av noens dobbeltmoral, bør du dekke til speilet.

Apropos kognitiv dissonans klarer jeg heller ikke la være å nevne hvor slående det er at Aspaas velger å skrive en bok som undergraver egen tilværelse. Hva slags interesse norsk middelklasse skulle ha av å misjonere at middelklassens livsstil bør være alles livsstil, går meg virkelig hus forbi. Om verden generelt skulle hatt samme levestandard, arbeidsprinsipper og nykker som norsk middelklasse, ville vi jo gått under. Aspaas begeistring for at vi er blitt så flinke til å se helheten, bygger derfor på hulhet. For at helheten som hun snakker så vakkert om i boken skal eksistere, må det finnes detaljer. Noen må jobbe med disse detaljene. Det finnes ikke statlig kunstnerstipend uten byråkrater. Det finnes ikke kafeer uten folk på kjøkkenet.

Jeg venter derfor i spenning på neste inspirerende programleder/journalist/foredragsholder, som skriver boken: «Mørkhetens tid» – en oppfordring til et liv i streng asketisk stil og tjeneste.

Se, det ville vært en ærlig bok.

Bildene er ved Eirik Solheim, fra et TEDex-seminar i 2012

 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

  • hemar

    Intelligent, (men?) viktig kritikk.

    • Norunn

      Takker for den! Tror det meste av viktig kritikk er intelligent – og setter derfor stor pris på at du sorterer min tekst i den kategorien.

  • A. Viken

    Takk Norunn for at du tok deg tid til å dissekere disse platthetene som får passere som livsvisdom i en tid hvor alle ønsker en quick-fix for selvbildet når de vet at de ganske enkelt har vært svake der de ikke burde være svake.

    Selvsagt, som du er inne på er ingen av oss legemliggjort perfeksjon, men sannelig finnes det mennesker som lever liv hvor ideal og moral samvarer mer med liv, enn mange andres. Og det er dette vi skal steve etter, å bli bedre, ikke innbille oss selv i våre svake øyeblikk at vi er “gode” nok, en slik selvgodhet er en form for hovmod på sitt verste fordi den impliserer at vi ikke behøver å ta ansvar for våre handlinger, at vi kan handle i et slags moralsk vakuum fordi vi selv mener at vi er gode, at vi har gode intensjoner som trumfer konsekvensene.

    Vel, det er stort sett bare på film at skurkene selv mener de er onde, de fleste kriminelle, misbrukere, voldsmenn, lurendreiere, passiv aggressive psykopater etc, mener selv at de har gode intensjoner, tross alt. Den angrende synder er en sjeldenhet og stort sett en illusjon som finnes på film og i litteratur. Men, det betyr ikke at vi alle er kriminelle og svake som behøver å dulles med, tvert om, som du skriver:

    “Det hadde vært fint med et samfunn hvor alle hadde så høyverdige prinsipper at de handlet rett fordi de hadde grunnleggende gode moralske prinsipper, i stedet for at de handler rett fordi de ikke ønsker sosiale sanksjoner. Men enn så lenge må vi forholde oss til et samfunn som består av alskens.”

    Disse få med medfødt god karakter, hvor ord og handling er ett hele, disse som ikke behøver moralske pekefingre fordi de har et indre kompass som alltid vil strekke seg etter det rette, det er disse som holder det skjøre byggverket som heter menneskehet oppe; det er disse eksemplariske vi ikke skal innbille oss at vi er likeverdige med, men hvis egenskaper holder oss oppe og som vi alltid kan streve etter; fremfor å forsumpe i infantil selvmedlidenhet fordi vi har sviktet i smått, eller stort, fordi vi ikke gidder å ta oss sammn mens vi “leker” oss gjennom et ansvarløst liv.

    Ja, det er menneskelig å feile, men ansvarsløshet og inkonsekvens legger grunnlaget for umenneskelighet.

    Synden ligger ikke i det feilbarlige eller i det å feile, men i det å bevisst gjenta sine feilgrep ved å gjøre svakhet til dyd.

    Igjen, takk.

    //AV

    • Hei A. Viken! Sida til Bongard, Bioman.no, er oppe og går: http://www.bioman.no/

      Jeg må si meg enig med Bongard at den “gode karakter” mer er et resultat av settingen enn en medfødt egenskap, eller for å si det slik at gode karakterdrag blomstrer best i en inngruppe-setting.

      Slik sett er vi mennesker som planter, det er jorda vi vokser i som avgjør hvor næringsrike og velsmakende vi blir (Så sant man ikke er så uheldig å ha blitt psykopatisert i sitt andre leveår).

      Det blir derfor meningsløst av Aspaas å hevde at mennesker har blitt mer generøse i dagens utgruppe-storsamfunn, dette strider mot all ny forskning innenfor adferdsøkologien. Og at mennesker plutselig har fått høyere EQ er jo bare tull, emosjonelt har vi knapt forandret oss siden vi vandret ut av Riftdalen.

    • Norunn

      Takk for kommentar, A. Viken! Jeg har alltid likt uttrykket med hva veien til helvete er brolagt av. Menneskebegrepet bør defineres deskriptivt, mener jeg. Normative påstander om hva et menneske er, kan fort føre til farlig idealisme, hvor det som er gode handlinger og egenskaper er menneskelig, og det vi ikke liker er umenneskelig. Et moment er at det setter umenneskelig liv i et langt dårligere syn enn det fortjener. Et annet moment er at mennesket favner fantastiske dybder og høyder – å fornekte fallene reduserer oss til noe vi ikke er. En slags Askepotts søstre-logikk, hvor tå og hæl kappes for å vise hvor fint skoen sitter. Slik sett mener jeg at ansvarsløshet og inkonsekvens er svært menneskelige egenskaper, men at sluttpoenget ditt er svært relevant: Feilen ligger i å gjøre svakhet til dyder. Som jeg mener Aspaas gjør/er farlig nær.

  • Pluto

    Hjertelig takk for meget underholdende og berikende lesning, Norunn Ottersen Seip!

    Jeg er slettes ikke overasket over dine mange (og kostelig velformulerte) «innsigelser» vedrørende journalist Kathrine Aspaas sine «masse-ord-produksjoner» av lettvintheter hvor begrep som «overfladisk» og «blasert» vel kan sies å reflektere hennes modernistiske, lett-søtelige skriverier om hvordan vår tids fragmentere verdens(u)orden tilslutt kan gå over i en (u)lykksalig form for opphøyet enhet. – Du kommer med mange godt poengterte formuleringer ved det moral-etiske og logisk åpenbare, hvor jeg siterer ett, som dette særs treffbare vedrørende de «nihilistisk visjonæres» amoralitet;

    – «For noen må si det som sjelden blir omtalt annet enn i akademiske artikler som åpenbart ikke blir lest av klikkjournalister, bloggere, eller næringslivsforedragsholdere: Jeg er helt sikker på at du ikke ønsker deg et samfunn hvor ingen skammer seg. Skamløse mennesker er uutholdelig slitsomme for alle oss andre.» –

    Eneste lille ankepunkt fra meg er dette: ER Kathrine Aspaas virkelig en «idealist» egentlig, som du nevner Ottersen Seip, eller er hun snarere en godt betalt «drømmer» i pakt med tidens hype og trendy krav om at “ingen syndeflod kommer” om vi bare fortsetter å si det mange nok ganger?! For tror hun egentlig på dette selv – og i såfall, så er hun grunn og naiv i sitt menneskesyn, eller – så er hun et ektefødt barn av 68-generasjonens blomster- og regnbue-ideologi, hvor den AP-journalistiske gasje hører godt (og opportunt) med for det gode pk-borger-liv av i dag!? –

    For; Aftenpost-journalist Kathrine Aspaas produserer ofte sterkt relativistiske artikler; hvor gjennomgangstone i sum ofte er at «alt er like bra», og dermed logisk sett egentlig verdiløst, siden verdi-begrepet gjennom politisk-korrekt relativisme er «filtrert» summarisk til ut-nullete «verdier» siden intet behøver å veies og måles opp mot- eller i noe eller noens forhold til hverandre. Dette er multikulturalismen og globalismens ideologiske essens, for å få iverksatt den nye verdensordens utopiske prosjekt for et unaturens «grenseløse samfunn» av såkalt «berikende mangfold» som, om gjennomført, ville artet seg som et marerittets monokulturelle enfold gjennom et totalitært verdensdiktatur blottet får særegen ånd, kultur og folkelighet.

    Spørsmålet er om Aspaas vil noe mere enn å sementere dagens (groteske) forbruker-materialisme, når hun eksempelvis «egen-komponerer» en pseudo-religiøs pk-suppe av immaterielt tilsnitt for «åndelig lykke». Et godt eksempel på at «alt» skal opp i en høyere enhet på vei til det «fullkomne» materialistiske paradis er denne «interreligiøse» i-pose-og-sekk-kommentaren fra Kathrine Aspaas i Aftenposten av den 30.06.13;

    http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Gud-er-ikke-kristen-7242804.html

    Aftenpostens multikulturelle slagside får stadig flere kritiske lesere til at si opp sitt abonnement, da AP ikke lenger er hverken særlig verdikonservativ eller journalistisk balansert og objektiv som opplyser og nyhetsformidler, men et sterkt konsensuspreget og konformt organ, som på leder- og kommentarplass svært ofte er i utakt med det virkelighetsnære så vel som folkets egne tanker og behov i et stadig mere utrykt Norge. Her er en reaksjon fra VD, hvor debattant Morten Simonsen beskriver «Aftenpostens retning» slik han ser det;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat9/thread409858/#post_409858

    Om Aftenposten skal kunne overleve videre, så burde synse-journalistikken byttes ut med skriveføre menn og kvinner av folket (og ikke som nå; «forvisning» gjennom snart glemte drypp via et moderatorstyrt, delvis åpent kommentarfelt), slik at genuin medial pluralisme og meningsmangfold igjen skulle kunne bli avisens varemerke slik det en gang var. Kulturverk viser her den journalistiske kvalitetens vei for det innsikts- og meningsfulle, som også en del andre alternativ-mediale portaler gjør det.

    ***
    Så igjen; en stor honnør til hovedinnleggsforfatter Norunn Ottersen Seip, som fikk mine (strø)tanker til å vandre frimodig videre. Derfor disse ord i all ydmykhet fra undertegnede. :-)

    En solid takk også til KV-medarbeider A. Viken; for sin meget klare kommentar her på denne post. Selv kunne jeg på ingen måtet formulert det bedre. Men så er A. Viken da også en mester med sin penn, som Norunn Ottersen Seip selv er det!

    Pluto

    • Norunn

      Tusen takk for hyggelig kommentar, Pluto! Relevant ankepunkt. Om Aspaas er en idealist eller drømmer, vet jeg faktisk ikke. Jeg kjenner henne ikke. Nå definerer jeg kanskje uansett idealister og drømmere på en litt annerledes måte enn det du gjør?

      Til en viss grad er idealisme og drømmer egenskaper de fleste av oss heldigvis har. Når jeg skriver at «idealister er alltid de farligste», er ikke det ment som en normativ påstand om at man ikke skal ha idealer. En verden uten både drømmer og idealer tror jeg ville være forferdelig. Det jeg mener med påstanden er at når man forfekter idealer uten å ta hensyn til virkeligheten – da går det fort galt.

      Slik jeg ser det lar Aspaas sine idealer influere på en usunn måte, hun finner løsrevne funn og anekdoter som bekrefter det hun ønsker, og ser bort fra alt annet. Det meste kan «bevises», så lenge man satser på retorikken, og dropper dybde og sannferdighet. Det er en svært relevant kritikk, mener jeg.

      • Pluto

        Hjertelig takk selv, Norunn, for et hyggelig og særs velbegrunnet svar. Du skriver klokt og innsiktsfullt. – Og ja: Vi er helt på «idealistisk bølgelengde». :-)

        Du fremførte det hele presis slik som jeg selv ser det; jeg kunne ikke på noen måte formulert det hele bedre enn det du beskriver det hele i ditt svar til meg. Dine definisjoner er med andre ord helt i tråd med mine egne. Derfor kom jeg litt inn på Aspaas «sjelelige motivasjon» for det hun så lekende lett (og dermed lemfeldig) postulerer for det (dessverre svært så ofte ikke-kritiske) lesende publikum.

        Du beskriver «forfeilet idealisme» så sant og rett her Norunn; «Til en viss grad er idealisme og drømmer egenskaper de fleste av oss heldigvis har. Når jeg skriver at «idealister er alltid de farligste», er ikke det ment som en normativ påstand om at man ikke skal ha idealer. En verden uten både drømmer og idealer tror jeg ville være forferdelig. Det jeg mener med påstanden er at når man forfekter idealer uten å ta hensyn til virkeligheten – da går det fort galt.» –

        Ja, uten evne for drømmer og idealer ville vi nok kun ha vært primitive vegeterende (u)menneskedyr, vil jeg tro. Ta fra mennesket «drømmen og håpet», og du tar fra det halve livet, som det heter seg. Drømmen(e) og visjonen(e) må vi ha, men, som du, Norunn, så riktig påpeker det; «…når man forfekter idealer uten å ta hensyn til virkeligheten – da går det fort galt». – Hadde nå bare journalister flest (og politikere) endog lest litt historie for allmenn kjennedom og lærdom?!

        ***
        Ånd, viten, fornuft og instinkt er menneskets basale fundament for kløktig og visdomsfull framferd, slik at vi som suverene individer skal kunne leve fredsommelig og fellesskaplig i pakt med moder natur og dermed kultivere det sunne bærekraftige samfunn for en mest og best mulig harmonisk utvikling. Alt henger sammen med alt for å få et korrekt helhetlig bilde for det livsfunksjonelle. Men, man skal være oppmerksom på, at «djevelen» som regel ligger gjemt i detaljene, hvor da det hele kan bli noe skakkskjørt og feilvinklet om enn ikke ser… Hallo?!… Kathrine Aspaas, hører du oss…?… –

        En fortsatt god sommer ønskes deg, Norunn! :-)

        Hilsen Pluto

  • Godt reflektert. Takk! Vi trenger faktisk alle de grunnfølelsene vi er utstyrt med. Ingen av dem bør dyttes bort og forsvinne. Men av og til kan det kanskje være greit å vite om det er “skammen” som taler eller om den sjuler seg bak en av de andre følelsene. Sender ved linken til et lite innlegg jeg hadde for en tid tilbake. Kanskje overfladisk skrevet, men dypt alvorlig ment! http://www.lwmagazine.no/lw-voices/folelser-i-forkledning

    • Norunn

      Hei, og takk for kommentar. Jeg er enig i at det er viktig å reflektere over grunnfølelser: Får man tak i hvilke tanker som ligger bak følelsene, er de også langt lettere å justere, hvis de kun er destruktive.

  • Britt O.

    Sjelden har jeg humret så godt av å være vitne til en disseksjon, fordi Norunn, for det meste, klarer å vise at dette er hennes mening, og fordi den er skrevet med en snert og et språk som man må ta av seg hatten for. Og sjelden har jeg vært vitne til en arroganse lik den Pluto og Viken framfører. Som om de sitter med den sanne viten, og ser sammenhengene mer klart enn noen annen. Arroganse, fordi veldig mange faktisk har klart å få noe positivt ut av denne boken, sikkert fordi det var det de ønsket og fordi man ser det man vil se. Utdrag “Dette er multikulturalismen og globalismens ideologiske essens, for å få iverksatt den nye verdensordens utopiske prosjekt for et unaturens «grenseløse samfunn» av såkalt «berikende mangfold» som, om gjennomført, ville artet seg som et marerittets monokulturelle enfold gjennom et totalitært verdensdiktatur blottet får særegen ånd, kultur og folkelighet”. sitat slutt. Ja dette sier vel i grunnen det meste.

  • A. Viken

    Britt O. du får gjerne opplyse meg om hva min arroganse ligger i, ellers får jeg gjette meg frem. Hvis du sikter til at jeg mener at jeg har et mer virkelighetsorienterte syn på menneske og tilværelse enn Aspaas, så ja, det mener jeg fullt ut.

    Og ja, jeg mener at noen mennesker faktisk gjennom sine gode handlinger er bedre enn andre som kun meler sin egen kake og knapt det. Det finnes nemlig mennesker som ikke anser seg selv som sentrum for alle begivenheter og som ikke ser verden som et personlig selvrealiseringsprosjekt, denne mennesketypen ser jeg opp til. Vi er alle imperfekte men noen er nærmere perfeksjon enn andre, og atter andre befinner seg nærmere bunnen av skalaen. For den som er langt unna toppen, og rette og slett ikke har vijestyrke nok, er det selvsagt veldig beleilig og behagelig å gli inn i en egalitær illusjon om at den dårligere er like bra, og at lastene er likt fordelt. Men innerst inne, i de ensomme stunder vet han/hun, at det ikke er sånn, derfor dette raseriet når noen påpeker at det er forskjeller mellom mennesker, vi er ikke alle like “gode”. Men det forutsetter at man tror på noe større enn seg selv, i et ateistisk rasjonelt univers er egentlig moral annet enn som utilitarisme (nyttehensyn) irrelevant, og irrasjonell all den tid “god” og “ond” ikke er naturvitenskapelige størrelser.

    Derfor har samfunnet tidligere opprettholdt normer, for at de i midten skal kunne orientere seg for slik å kunne opprettholde et nogenlunde fungerende samfunn. Som jeg nevnte før, de få med karakter er de som uansett fravær eller nærvær av slike normer har et indre kompass som gjør at de i seg selv er normative som forbilder og eksempler. Uten disse foregangsmenn og kvinner ville menneskeheten vært en sump, hvor alle velter seg i sine laster og smertelige tomhet i fraværet av et moralsk kompass. Hmmm, minner meg om et sted vi er på vei…

    For meg er heller ikke sannheten relativ, den finnes en absolutt sannhet selv om ikke vi evner å se den, men ikke noe menneske besitter den fulle sannhet, men her og: det finnes noen mennesker som er nærmere sannheten enn andre. Du har ikke like mye rett/feil som meg, en av oss er nærmere sannheten, så får du gjerne anta at det er deg, jeg kjenner uansett ikke deg. Men kanskje var det ikke noe av dette du siktet til, hva vet jeg?

    Takk for nå.

    A. Viken

    • Britt O.

      Joda A. Viken, det var ikke så verst gjettet. Jeg tror du mener at du har et mer virkelighetsorientert syn, ut fra hva du har definert som “vikeligheten”. I psykologien har ordet virkelighet vært gjenstand for diskusjon sikkert siden Aristoteles. Og sannheten likeså. Mange er de som mener å ha funnet sannheten, for så å prøve å dele den med alle oss andre. Og sannheten hva inneholder den? Oppskriften på hvordan vi skal være for å leve i lykkelig harmoni med verden og hverandre. For mange så ga Raushetens tid noen svar, men det handler også om hva man ønsker å se. Men man trenger ikke være rakettforsker for å se at mye er galt, og at vi sager på den grena vi sitter. Men det blir for lett å påpeke at ingen ser sannheten, og at vi kan ha det så godt fordi vi mangler moralsk kompass, det fører oss ihvertfall ingensteder. Jeg håper du kan skrive din egen bok, og dele din visdom med oss, hvis du mener at du sitter nærmere sannheten enn de fleste andre.

  • A. Viken

    Britt O. du bommer på målet, for jeg har ikke skrevet et sted at jeg besitter sannheten eller er nærmere den, du projiserer dine egen fordom om min arroganse på meg. For å forenkle og gjenta: jeg sier at noen mennesker vet mere enn andre, at noen mennesker står nærmere sannheten enn andre og at noen mennesker er bedre enn andre i den grad de har en moralsk integritet. Disse standpunktene er totalt irrelevante i forhold til om jeg er en engel eller en utsøkt drittsekk. Og at virkelighet har vært diskutert i tusener av år av store tenkere endrer ikke min oppfatning om at noe og noen har et større begrep om virkelighet enn andre. Og, ja, jeg mener at virkelighet finnes, selv om vi ikke kan fatte alt den rommer, virkelighten er der hele tiden selv om den unnslipper oss. Min eneste personlige påstand var at jeg mener bestemt at jeg har et større begrep om virkeligheten enn Aspaas’ sukkerspinn, men la meg få brenne i fred i min umåtelige hybris som utfordrer dette samtidsoraklet.

    Om Raushetens tid ga mange et svar, er det et svar jeg ikke tilkjennegir noen gyldighet for meg. Jeg er ingen relativist utenom når det gjelder en pragmatisk kulturrelativisme for at folkegrupper skal kunne velge eget levesett på denne kloden, det blir fort ufredelig om noen skal påvinge andre eget levesett. For lett å erkjenne at ingen besitter den fulle sannhet? Nei, det er ikke lett, det fordrer ydmykhet og disiplin å innse at du ikke formår å vite alt, en ærlig og ydmyk sak flere burde ta til seg, mennesker som tror de sitter med den absolutte sannhet er en fare for både seg selv og andre. Jeg strever etter sannhet, men jeg tror ikke jeg besitter den hele og fulle sannhet på noen måte, men jeg føler til tider at jeg fornemmer en essens av noe som er fundamentalt og uforanderlig. Og da jeg ikke er relativist så angriper jeg usannhet og inkonsekvens der jeg ser den, så kan du gjerne innvende at jeg tar feil, selvsagt, men jeg mener da at jeg faktisk har rett der jeg ytrer en mening, ellers holder jeg kjeft og lytter. Å prate og diskutere kun for å slå ihjel tid og holde tomhet på avstand som mange gjør, da de ikke tåler stillheten av seg selv, se det er en luksus jeg ikke tar meg råd til, tiden og livet er alt for verdifullt.

    Jeg har ikke skrevet noe sted at mennesker uten moralsk kompass kan “ha det så godt”, men at disse menneskene trenger moralske kompass/forbilder for å bygge levedyktige samfunn, det mener jeg. Kynikeren er meg fremmed, da ville jeg ikke brukt tid på å skrive tekster som denne for et fåtall mennesker:

    http://www.kulturverk.com/2011/06/02/apokalyptisk-likegyldighet-eller-funderinger-i-en-undergangstid/

    Skrive en egen bok? Ja, se det var en idé, sannelig! Men igjen, jeg gjorde det klart at jeg ikke besitter sannheten og for å gjøre det enda klarere, kan egentlig bare Gud bedømme om jeg er nærmere sannheten enn deg.

    Men kanskje du skulle skrive litt om hvordan du ser virkeligheten? Hva mener du selv egentlig? Har du noen standpunkter som ikke har ordet “kanskje” foran?

    Skulle jeg gi ut en bok skal jeg sende deg et signert eksemplar.

    Alt godt

    A. Viken

  • Pluto

    Britt O.! – Jeg ser at du drar meg inn i ditt svar til Norunn Ottersen Seip, hvor kun et par setninger dreier seg om hennes godord av en suveren post, mens resten er befengt med flåsete karakteristikk av med-debattanters eventuelle personegenskaper overfor mennesker du jo slett ikke kjenner. Så, la meg få svinge litt innom, slik at vi kanskje kan forstå hverandre bedre…

    Britt O.: Er det «arrogant» å ha en egen selvstendig oppfatning av dagens grenseløse tilstand av påtvungen globalisme og ditto grenseløse EU/EØS-politikk?! Så, om jeg forstår deg rett: Om man er tilhenger av dagens politisk korrekte konsensus, med fri flyt av det meste; hvor samfunnskontroll og den medfølgende forutsigbarhet for framtiden er lik null, så virker dissidenten; den annerledes tenkende og den alternativt tenkende «arrogant», som våger å motarbeide (gjennom skrift og tale) dagens hedonistisk-materialiserte konsumvelde og dette systems selvbestaltete, teknokratiske maktelite?!

    Din første setning i din kommentar; som en hyllest til Norunn Ottersen Seip, var godt formulert:

    – «Sjelden har jeg humret så godt av å være vitne til en disseksjon, fordi Norunn, for det meste, klarer å vise at dette er hennes mening, og fordi den er skrevet med en snert og et språk som man må ta av seg hatten for.» –

    Men, du burde stoppet der, Britt O.!

    Og jeg kan ikke være mere enig med deg i det oven anførte, som du vel også leste det fra min hånd den gang, i mitt tilsvar til Norunn, hvor artikkelforfatteren selv gav meg et hjertegodt svar «til å bli glad av». – Noe du altså ikke klarte å formidle til undertegnede (samt Viken), enda vi delte det samme, som du selv gledet deg over. –

    Din reaksjon her over er preget av føleri og surmaget personlig synsing, som dermed tar brodden av de fine ord du innledet kommentaren din med. – Min begeistring var som din, hva gjelder Norunn sin elegante frimodige tekst. Men jeg gikk litt videre ved å supplere med noen betraktninger angående dagens riks-mediale journalistikk og ditto manglende system- og maktpolitiske kritikk. Det er således IKKE «arrogant» å påpeke maktens egen arroganse; så også den mediale, og i denne maktarrogante «tradisjon», så er det nettopp dagens journalistiske håndverk som til tider er ekstremt undermåls ved både å være overfladisk, tabloidisert og navlebeskuende, samt over-formynderisk overfor leseren og – hvor pressekorpset alt for ofte løper i flokk for «å ta» eller «belære folket», isteden for å være folkets (og den enkelte borgers) voktere overfor (stat)makten og dens gjøren og laden.

    Det jeg skrev, borger selvfølgelig ikke Norunn for, det står helt for min egen regning slik jeg ser det hele vedrørende dagens fragmenterte og kaotiske verden. Bare så dèt også er nevnt. OM det skulle forholde seg slik Britt O. – at du skulle ha en nedlatende holdning eller i verste fall; forakt, overfor annerledes tenkende og sannhetssøkende mennesker med en annen livsanskuelse enn din egen, og som har et annet syn på problem og løsninger og enn deg selv, så ville det ikke bare i seg selv være arrogant men direkte inhumant og intellektuelt forkastelig. Jeg formoder at det ikke forholder seg slik, selv om inntrykket har festet seg ut i fra dine «angrep» her, hvor du ikke på noen måte begrunner påstandens «arrogante karakter». Uansett: «Fri og bevare meg for globaliserte gråtekoner», kunne jeg nok skrevet som en avsluttende påstand i dette ærende, hadde det ikke vært for det faktum at undertegnede prøver å være kultivert, hvilket jo ikke harmonerer særlig godt med en «personlig arroganse». –

    For å runde av:

    Britt O. synes at min lange regle om globalismens udemokratiske vesen «…sier vel i grunnen det meste», så jeg gjengir den slik at man kan studere fenomenet grundig;

    «Dette er multikulturalismen og globalismens ideologiske essens, for å få iverksatt den nye verdensordens utopiske prosjekt for et unaturens «grenseløse samfunn» av såkalt «berikende mangfold» som, om gjennomført, ville artet seg som et marerittets monokulturelle enfold gjennom et totalitært verdensdiktatur blottet får særegen ånd, kultur og folkelighet».

    Og her er noen lenker til fordypning og ettertanke hva gjelder bærekraftighet, både i en åndelig- så vel som i en global-materialistisk kontekst versus nasjonalstatprinsippet, selvberging og autonom-/suverenitets-kontroll – kontra EU-globaliseringens tvangstrøye;

    Sigurd Skirbekk; «Den demografiske utfordringen kan ikke løses bare ved å flytte på mennesker som brikker på et sjakkbrett»;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread422543/

    Sigurd Skirbekk: «Kulturdefinisjoner»;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat34/thread438590/

    Per Steinar Runde; «Lykka ligg ikkje i materiell rikdom»;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat5/thread439503/#post_439503

    Per Steinar Runde: «Maten er halve føda»;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat1037/thread327857/#post_327857

    Per Steinar Runde: «Arven frå 1814 i fare»;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat9/thread375446/

    ***
    Forøvrig; Takk til A. Viken for hans sannhetsbelæring i denne begrepsforvirrende samtid, hvor relativisme og dilettanteri er det tenkende menneskets verste fiende!

    Pluto

  • Britt O.

    Jeg lærte tidlig at de som lett kritiserer og har mening om andre, ikke synes det er like greit å få kritikk selv. Så også denne gang. Også skulle det være min mening som var preget av føleri og surmaget personling synsing. Jeg har ikke forrakt for noen, og spesielt ikke annerledestenkende. Jeg sliter bare med de som mener seg bedre enn de fleste andre. ” Å prate og diskutere kun for å slå ihjel tid og holde tomhet på avstand som mange gjør, da de ikke tåler stillheten av seg selv, se det er en luksus jeg ikke tar meg råd til, tiden og livet er alt for verdifullt.” sitat slutt. Dette har du vel også et empirisk grunnlag for å kunne uttale, for meg er det arroganse. For meg er livet også verdifullt, og akkurat nå har jeg det helt fantastisk. Jeg koser meg faktisk, fordi jeg har klart å erte på meg to utvilsomt sammfunnsorientre og mest sannsynlig intelligente mennesker. Dere skulle bare visst hvilken enkel sjel jeg besitter.
    (og jeg blir veldig glad for et signert eksemplar av boken, jeg tror oppriktig at med litt mer EQ så kan du/dere skrive så de fleste forstår):)

    Alt godt til dere også.
    Britt O.

    Ps. og dette er alt jeg har tid til for denne gang, jeg har studier å ta vare på.

    • A. Viken

      Fint at du fikk noe ut av ifølge deg selv “å erte på meg to utvilsomt sammfunnsorientre og mest sannsynlig intelligente mennesker”, da fikk i det minste en person noe ut av en utveksling av ord som helt i tidsånden gikk forbi hverandre, all den tid du ikke svarte på spørsmålene eller de standpunkt jeg fremførte. Jeg er vel uansett #feiltastisk arrogant, og lever godt med den feilen.

      Jeg håper og antar at du i din eksamensbesvarelse utvikler leseforståelsen og svarer på spørsmålene fremfor å dukke unna og dikte videre i eget hode, men for å sitere Norunn som beskriver Aspaas primære lesergruppe: “Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.”

      Du bekreftet det jeg visste godt hvorfor debatt stort sett er bortkastet med mennesker som tror at debatt er å utgyte en ordstrøm mens man holder for ørene. Jaja, sånn går no dagan.

      Lykke til med voksenundervisningen!

      A. Viken