Havet i mine årer

Saltstraumen

Her lever jeg. Min mor ble drept ved et uhell en vinterdag for noen år siden; min far har nettopp overlevd tarmkreft. Farmors helse gikk tapt i løpet av noen få måneder, og så plutselig var også hun borte. Mine andre besteforeldre lever. Ingen av mine oldeforeldre er her lenger.

Martin Lee Mueller,  Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO

«Dette er ikke en tilfeldighet så mye som det er et levende minne. Havet strømmer gjennom blodårene mine. Også jeg er en skapning av havet. Og mens blod gir meg en umiddelbar smak av herkomsten min, renner det gamle havet gjennom kroppen min også på andre måter.»

Min eldre søster har sluttet å amme sin datter og bærer et annet barn i sitt liv; min yngre søster trår over barndommens terskel til å bli en kvinne. Hver enkelt av oss er vitne til de mange små endringene av kroppene våre, til årstidene vi vandrer igjennom, til årenes løp som skriver seg inn i landet som er huden vår, med sin tålmodige håndskrift. Det er noe jeg lurer på: Hvor er det jeg opphører og en annen begynner? Blodet som renner gjennom årene mine, hvor har det sin opprinnelse? Hvor er mitt utspring? En gang for litt over tretti år siden, det å drikke, spise og puste var fortsatt ett og det samme for meg; det var hva mor ga meg, hva jeg tok imot fra henne; det var hva som rant gjennom denne lille navlebekken der alt jeg var hadde noen gang kommet fra.

Er det der mitt utspring er? På dagen for fødselen min viklet denne navlestrengen seg rundt halsen min. Jeg vet ikke hvordan, og det er ingen igjen som husker, men den holdt på å kvele meg i hjel. Jeg døde nesten før jeg begynte å leve. Men dette var senere, etterpå. For nå spør jeg om hva som kom før. Jeg vil vite akkurat når, og hvor, mitt blod begynte å renne.

Eller kanskje navlebekken jeg strømmet fra er ikke min utspring allikevel. For hvis mitt blod rant rett fra mors blod, må jeg ikke spore tilbake hennes blod også? Dette ville ta meg oppstrøms til mors opphav i sin egen mor, men selvfølgelig ville det fortsatt ikke svare på spørsmålet mitt. Og så følger jeg vannskillet som er familien min lenger opp gjennom generasjonene, oppstrøms og forbi det punktet hvor jeg kjenner deres fortellinger, deres ansikter, deres navn, og videre og videre, inntil selve kroppene begynner å omdannes foran øyene mine, inntil den oppreiste gangen av fjerne bestemødre lener seg frem og nedover, mor etter mor etter mor, og mye lengre ennå, forbi alle mine pattedyr-bestemødre og forbi alle mine reptil-bestemødre, inntil lemmer omformes tilbake til de finnene de en gang var, og kroppsdeler så (tilsynelatende) forskjellige som bryster, tenner og hår vokser tilbake inn i huden av fjerne mødre. På dette tidspunktet er spørsmålet mitt nesten besvart, for mødrene jeg har kommet til nå lever i brakkvannet til Pangaeas opprinnelige kyststrøk. De kalles Tiktaalik; de har alle bein jeg selv fortsatt har i overarmen, underarmen, håndleddene og håndflatene, men de har også finner. De har store, tunge hoder og en enda større, kraftig hale. Det er ingen tvil. De er fisk som er på vei til å kolonisere landet.

Tre hundre og åtti millioner år har gått siden, og flere generasjoner enn jeg kan telle. Likevel har jeg aldri virkelig forlatt dette opprinnelige havet. For å vite det, trenger jeg bare å stikke pekefingeren med en nål, klemme ut en dråpe blod, og la tungen min oppleve smaken av min egen kropp. I dette øyeblikket blir jeg minnet på at jeg fortsatt bebor, ganske bokstavelig talt, dette havet. Biologene Lynn Margulis og Dorion Sagan har skrevet om dette:

«Ingen dyr har noen gang virkelig helt forlatt havets mikrokosmos. Konsentrasjonene av salter i både sjøvann og blod er, for alle praktiske formål, identiske. Andelen av natrium, kalium og klorid i våre vev er forbløffende lik den av verdenshavet. Disse salter er forbindelser som dyr tok med seg idet de gjorde sin farefulle ferd mot land… Uansett hvor høyt og tørt fjelltoppen, uansett hvor langt og fjernt vi har trukket oss inn i moderne liv, vi svetter og gråter hva som egentlig er sjøvann.»

Dette er ikke en tilfeldighet så mye som det er et levende minne. Havet strømmer gjennom blodårene mine. Også jeg er en skapning av havet. Og mens blod gir meg en umiddelbar smak av herkomsten min, renner det gamle havet gjennom kroppen min også på andre måter. Margulis og Sagan skriver: «Befruktning forteller om et felles akvatisk opphav for alle levende dyr. Det avgjørende øyeblikket i alle dyrs liv – selve begynnelsen – finner fortsatt sted i vann. Avledet fra sjø, elv, tjern eller kroppens egen væske, møtes sæd og egg alltid i et vått miljø.»

Akkurat nå tenker jeg på laks. I motsetning til de dyrene blant oss som nå lever på land, har laksen aldri forlatt havet. Omgitt av vann, som deres sæd og egg trenger for å finne hverandre, fortsatte de å elske hverandre som fisk alltid har gjort. Deres elskov er en elskov med det omgivende mediet i seg selv, der det er ingen streng utside og ingen streng innside, der kroppen er samtidig diskret og porøs, der terrenget de omgis av samtidig er leveområde og livmor. Hunnen slipper eggene inn i redet hun har gravd i grusen. Hun gjør det med tilliten om at vannet vil motta dem, beskytte dem, og nære dem med det oksygenet de trenger. Tilliten er så absolutt at mange mødre ikke vil leve for å se om tilliten vil ha blitt tilbakebetalt. Idet hunnen slipper ut eggene, slipper også hannen ut sin melkeaktig sky. Vannet bærer skyen, og den flyter over, gjennom og forbi eggene. Etter en tid vil den ha blitt båret nedstrøms, og vannet er klart og skyfritt igjen. Og nye liv er blitt unnfanget. Hvert av dem er ikke mer enn en enkel celle først, deretter en klynge av celler, så, kort tid etter, en kropp som puster, rører på seg, og som klør med nytt liv. Når yngelen har klekket, spiser de opp plommesekken, som var morens avskjedsgave, før de etter noen uker må begynne å mate seg selv. Til slutt vil de ferdes ut på sin ennå utenkelig reise til havet, hvor de vil vokse, modne, og lære de ferdighetene som behøves for å navigere gjennom hundrevis av mil av ukjent sjø. Og selv om de vokser opp, selv om reisen deres tar dem langt borte fra elva der de en gang ble født, vil ingen av dem noensinne forlate kroppen de har blitt unnfanget i. De forblir, for livet, midt inne i livmoren som er selve vannet.

Det finnes også de blant oss dyr som, i likhet med mennesker, har krysset grensen fra vann til land for godt. Eller så virker det. For, som Margulis og Sagan skriver, hver gang en av oss er unnfanget –  om vi nå vil bli til ulv, reinsdyr, menneske, kongeørn, eller moskus – fars sæd og mors egg vil fortsatt møtes i vann. De skapningene blant oss som er pattedyr har båret det gamle havet i vår egen kropps livmor. De fjærkledde blant oss, og de kaldblodige blant oss, har båret det gamle havet i de skjøre ovale sfærene som så legges inn i halmreir, mellom kvister, eller i gresset. Det finnes også noen blant oss – som knølhval, spekkhogger, nise, vågehval, eller blåhval – som har gått full sirkel og vendt tilbake til havet etter noen hundre millioner års fravær, og som nå bærer et lite hav innenfor og er båret av et stort hav utenfor. Uansett hvem vi er, og uansett hvilken av disse linjene vi er blitt født inn i, hver enkelt av oss begynner livet i havet. I denne forstand er alle av oss dyr vandrere, slik laksen er; vi er reisende som legger ut på en lang tur, men som, i skapelsenes øyeblikk, vender tilbake til vår utspring og overlater de som kommer etter oss til havet. Og idet vi gjør det, husker kroppene våre hverandre inn i livet.

Ingenting av dette er metaforisk. Også jeg hadde en muskuløs hale i løpet av mitt liv, her i denne kroppen, og også gjeller, som alle andre pattedyr, fugler og reptiler gjør i visse stadier av sitt liv. Hver ulv, hvert rein, hver kongeørn og moskus er som meg i denne forstand. Hver av dem, i løpet av sitt eget liv, har gjeller og en hale og svømmer i det gamle vannet. For de fleste av oss forsvinner gjellene igjen før vår fødsel, og for noen av oss forsvinner selv halen igjen. Men idet vi vokser inn i vår særegne form, vet vi at ingenting av dette er metaforisk. Det er bare hvordan ting er. Det er bare hvem vi er.

Bildet, fra Saltstraumen

 

Relatert

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Ensomhet – refleksjon i ord og lyd

Det store dyreparkparadokset