«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Jotunheimen_mountains_near_Memurubu

En bauta i norsk naturvern og friluftsliv, dypøkologen Nils Faarlund angriper abstraheringen og kvantifiseringen av naturen og om hvordan natur og naturvern har blitt redusert til det bleke og ubestemmelige «miljøvern». 

Av Nils Faarlund, sivilingeniør,  naturverner,  friluftsmann og dypøkolog, har bl.a. lagt mye fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

«Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge! »

Olje- og energidepartementet uttalte på muntlig, senere skriftlig spørsmål fra undertegnede sist høst at de betrakter konsesjonslovgivningen for vann- og vindkraft som et strengt “redskap” som er vel egnet til å prioritere de samfunnsøkonomiske prosjektene som fører til akseptable inngrep i natur. Et avgjørende kunstgrep som våre politikere har innført i dette konsesjonssystemet, godt hjulpet av lobbyen for kraftkrevende industri, etterhvert ikke minst av olje- og gasslobbyen, er å basere konsesjonsbehandlingen på objektivitet. Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning og særinteresser. Men – og det er et stor men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvaliteter underkjennes, eller betraktes  som mindreverdig. Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markedsverdi – ut og vi står igjen med krone-verdien.

Professor Arne Næss som ikke minst er kjent for sitt arbeid med “forberedende prøver” i filosofihistorie og metodelære – ex. phil. – ved norske universitet, kom i fremskreden alder i sitt arbeid med gestaltontologi til at «naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet». Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge!

Den norsk arkitekten Norberg-Schulz er internasjonalt anerkjent for sin filosofi om å bo: «Å bo er å være venn med stedet». Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av – Næss: Vi fratar virkeligheten innholdet. Arkitektfilosofen anskueliggjør sitt syn ved å oppfordrer oss til å slå opp på ordet vann i et leksikon. Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er H2O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt,  også videre (Wikipedia er ikke noe unntak!).

Professor ved UiO/TIK, Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk (Universitetsforlaget 2011) gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern, hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier – og hvordan grenseverdiene for forurensning endte som et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for “avbøtende” tiltak. Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om – det økologiske fotavtrykket tilsier dog at det må komme med. Med virkemidlet abstrahering supplerer man markedsverdier i konsekvensutredningene med sjeldenhetsverdier ved å kvantifise biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer i kvadratkilometer som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt.

Nils_Faarlund

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv – 1 av 2 søker «naturens mystikk»/naturens kvaliteter!

Hverken politikere eller innbyggere i kommuner der det prosjekteres vann- eller vindkraftanlegg, lar seg imidlertid begeistre av rødlistearter – og slett ikke når denne abstraksjonen viser til en organisme som man må krabbe på alle fire i myrlendet for å oppdage med lupe. Taksering av landskap i A-, B- eller C-klasse er likeens en abstrahering som på ingen måte gir uttrykk for det tap vi blir utsatt for, når et landskap som vi er fortrolig med, blir omgjort til en blanding av et industriområde og en trafikkmaskin. For å få frem et landskaps kvaliteter, må vi kreve at den frie naturens egenverdi får den oppmerksomhet, presentasjonsform og vektlegging i beslutningsprosessen som tilkommer det uerstattelige.

Et uttrykk for den frie naturens uerstattelige egenverdi finner vi i den brede plassen vår friluftslivstradisjon har hatt og har i norsk kultur. På dette felet er Norge virkelig  et anderledesland med hittil 4 regjeringer som bruker tid og penger på å gi utrykk for sin friluftslivspolitikk med stortingsmeldinger. Den første stortingsmeldingen fikk vi for 1985 – 1986 og den andre for 2001 – 2002, hver gang etter regjeringsskifte.

I forbindelse med Friluftslivets år i 1994 og samtidig med arbeidet med den andre stortingsmeldingen finansierte Miljøverndepartementet en spørreundersøkelse om hvorfor folk deltar i friluftsliv. Resultatene ble nesten likelydende i begge undersøkelsene: 9 av 10 nordmenn bekreftet at de deltok. Skeptikere har kritisert undersøkelsen for at den ikke opererte med en definisjon av vår folkekjære fritidssyssel. Forskerne kom imidlertid til at    det hadde større informasjonsverdi å be folk om å krysse av for sine motiv. Mange krysset av, ikke uventet, for anledningen til å dele opplevelser med familie og venner. Idrettslige aktiviteter var det heller få som merket av for, mens nesten en av 2 rapporterte at de søkte «naturens mystikk» og hele 9 av 10 søkte stillhet og ro.

Nordmenns enestående begeistring for fri natur har holdt seg i hundreogfemti år. Siden mellomkrigstiden, da arbeiderbevegelsen, anført av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, også kom med for fullt, er hele folket med. Det er derfor en utilgivelig mangel ved lovgivningen for vind- og vannkraftanlegg at den frie naturens kvaliteter ikke får full uttelling, når verdiavveiningen skjer på de ulike beslutningsnivåene. Storting og regjering    må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting  av fri natur – og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om.

Naturen er mer verd enn det den kan selges for – Naturen kan ikke produseres: Naturen er kulturens hjem.

Les Faarlunds kronikk «Skinnhellig energipolitikk» i Morgenbladet

Las artikkelen «Ensom vandrer under Skogshorn» om Nils Faarlund her

Bildet øverst,  Jotunheimen

 

Relatert 

Naturen, den fremmede

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Den norske strømkrisen – en bløff

Et dypøkologisk forsvar

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Filosofprinsen – HRH Prince Charles