Sentralstatens nedgangstid

leviathan

De økonomiske, miljømessige og politiske problemene vi ser i alle de viktige økonomiene verden over er symptomer på at dype endringer er i ferd med å skje. Visse viktige trender som har vært dominerende i decennier er i ferd med å snu. Sentralstatens nedgang med de konsekvenser det har for velferdsmodeller vi idag tar for gitt vil medføre store endringer i nær fremtid.

Av Anders B. Asphaug

«Statens ekspansjon går selvsagt på bekostning av noe. De samfunnsfunksjoner som en gang lå hos lokalsamfunn, familie og sivile organisasjoner overtas av staten.»

«(…)Med stor sannsynlighet betyr dette for eksempel at dagens unge ikke kan regne med å få pensjon fra staten når den tid kommer. Vi kan knapt forestille oss et liv uten en sterkt nærværende sentralstat, men det vil være lurt å begynne å forestille oss hvordan vi skal klare oss uten det offentlige å støtte oss på.»

En av de viktigste trendene vi har sett i moderne vestlig sivilisasjon opp til i dag er sentralisering. Vi har sett sentralisering på mange områder: statens innflytelse og ansvarsområde har ekspandert. Vi har sett konsentrasjonen av makt i de store multinasjonale korporasjonene. Vi har sett det i overnasjonale organisasjoners (som for eksempel EU) ekspansjon. En annen viktig sentraliseringstendens har selvsagt vært urbanisering. Alle disse henger sammen i en stor makrotrend.

Som kjent er trenders natur ganske enkel: først går de opp, og så går de ned. Mer spesifikt er forløpet omtrent som en s-kurve:

S-Curve-

Enten det er en ny teknologi, en klesmote, utvinningen av en ressurs, eller en hel sivilisasjons utvikling er det slik at i begynnelsen går det relativt sakte, så får man en periode med hurtig vekst som så flater ut. Deretter kommer nedgangen. Når stagnasjonen kommer vil de strategiene som var effektive i ekspansjonsfasen ikke lenger gi de samme resultatene, og man vil måtte endre atferd. Man kan se dette mønsteret over alt i både naturen og i menneskesamfunn. Ingenting vokser inn i himmelen, og om ikke sentraliseringen er fundamentalt forskjellig fra alle andre trender, bør det ikke komme som noen overraskelse at også denne vil følge et lignende mønster. Det er altså mer et spørsmål om tid, enn et spørsmål om hvorvidt det vil skje eller ikke. Det vil skje.

Nå har jo denne trenden vart så lenge at vi har vent oss til den. Ennå er tilsynelatende alle maktsentra ytterst oppegående, og det vil være vanskelig for folk flest å forestille seg at så fundamentale omskiftninger er i gjære. Så selv om det for så vidt holder med et ganske kort blikk på verden i dag for å konstatere at mange av verdens sentraliserte maktsentra og organisasjoner sliter tungt, må vi se nærmere på nøyaktig hvor alvorlig situasjonen er for å forstå dette. Jeg skal her altså spesielt ta for meg sentralstaten. Først ser jeg på hva som har vært drivkreftene bak dens ekspansjon, og så på indikasjonene som fins på at disse drivkreftene er i ferd med å falle bort.

Sentralstatens ekspansjon

Over hele verden har sentralstaten altså fått en stadig større betydning for samfunnets og økonomiens virkemåte. Denne dominerende rollen er blitt tatt for gitt i hele Vesten. Selv USA, som går for å være den individuelle frihetens land, har etter hvert blitt belemret med en stor, tungrodd og uproduktiv statlig sektor.

Det er spesielt fire faktorer som har drevet statens ekspansjon:

For det første har vi fossile brennstoff. Uten energi kan vi ikke øke produksjonen og økonomiens størrelse. Olje og gass er en fantastisk energikilde (spesielt med tanke på energitetthet, men også fordi de er svært anvendelige bl.a. i kjøretøy), som har muliggjort økonomisk vekst, og dermed økt statens inntekter via skatter og avgifter.

En annen faktor er demografi. Med befolkningseksplosjonen som kom etter 2. Verdenskrig, ”Baby boom-generasjonen”, har staten i mange tiår hatt store skatteinntekter fra en svær yrkesaktiv befolkning, som har vært i overtall i forhold til de ”uproduktive” delene av samfunnet (eldre, barn, syke osv.). Dette er en av grunnene til at staten har kunnet tilby enormt gunstige velferdsgoder – helsetjenester, pensjon, trygd, osv. Dette tilbudet har igjen vært en viktig faktor som gjør folk mer og mer avhengig av staten, og mindre og mindre integrert i lokalsamfunnene (mer om dette senere i artikkelen).

Den tredje viktige drivkraften bak statlig ekspansjon er gjeld og «finansialisering» av økonomien. Ved å utstede obligasjoner har staten mulighet til å låne penger i det frie markedet. Ved å trykke opp penger kan staten betale det tilbake. Inflasjonen som resulterer av en økt pengemengde forblir skjult for befolkningen (en skjult skattlegging mao.). Gjennom muligheten til å skape penger nærmest ut av løse lufta kan staten finansiere sin ekspansjon uten å bry seg nevneverdig med den disiplin som ville vært nødvendig om pengemengden var begrenset ved for eksempel å være knyttet til en vare (som gull).

For det fjerde har vi statens inherente ekspansjonsimperativ. Ja, det å utvide sitt innflytelsesfelt er den eneste modusen den moderne staten kan være i. Statens ekspansjonstendens er med andre ord helt grunnleggende. For å forstå dette må vi ha to ting klart for oss. For det første innehar staten unik makt: den har monopol på legitim voldsbruk, og kontroll over pengemengden. Det ligger i sakens natur (dvs. maktens natur) at denne makten blir brukt. Makt er ikke noe man har, det er noe man bruker. For det andre må vi innse at det som gjelder for alle andre også gjelder for de individer og institusjoner som staten består av: vi søker alle å minimere risiko og å maksimere gevinst. For staten representerer alt som befinner seg utenfor dens kontroll en risiko. For å minimere risikoen som ligger i alle samfunnsstrømningene som resulterer av individers og lokalsamfunns forsøk på å overleve og trives, vil staten uvegerlig bruke sin makt for å styre og/eller undertrykke samfunnet. Om den skal beholde sin makt, må den altså bruke den til å styre eller undertrykke det som potensielt kan velte den. Ved å inkludere det som kan kontrolleres i dens innflytelsessfære muliggjøres en overføring av risiko til andre enn staten, enten det er snakk om andre land eller til befolkningen for øvrig. Det medfører også en type ensretting – en monokultur – siden statens føringer altså begrenser mangfoldet.

Europarådet

Maktfordelingsprinsippet øker statens makt

En interessant dynamikk i denne sammenhengen er at den mekanismen som er beregnet på å begrense statens makt, faktisk fungerer motsatt: den fungerer som en oppmuntring for stadig å søke mer. I det at befolkningen har gitt staten unik makt (altså monopol på voldsbruk og kontroll over pengene) ligger det en ”samfunnskontrakt” og en risiko. Statens oppgave, samfunnskontrakten, er å beskytte befolkningen fra ytre aggressorer og indre farer (tyveri, svindel, og andre former for kriminalitet). Risikoen ligger selvsagt i det at staten selv kan bli predatorisk, og en fare for sin befolkning. For å kontrollere denne risikoen har vi maktfordelingsprinsippet: statens makt deles inn i den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Dette maktfordelingsprinsippet er tilsynelatende briljant. Vi ser for eksempel tidvis at staten dømmes til å utbetale erstatning til ofre, og lignende eksempler på at systemet fungerer som det skal. Imidlertid kan vi ved nærmere ettersyn også se at denne tredelingen konstituerer en konkurransesituasjon. Ja, det er sant at de tre delene tidvis kjemper mot hverandre i små slag, men denne kampen gjør også at hver enkelt instans har insentiv til å øke sin innflytelse. Sett under ett medfører altså denne begrensningsstrategien ikke begrensning i det hele tatt, men stadig ekspansjon gjennom konkurransen om å dominere mest mulig effektivt!

Kapitalens innflytelse

«Few men have virtue to withstand the highest bidder.» George Washington 

Tross at staten besitter enorm makt, har de enkeltpersoner som jobber innenfor staten relativt begrensede ressurser til sin rådighet. Staten er selvsagt ikke en monolittisk enhet. Den består av mange forskjellige institusjoner, som igjen består av byråkrater og politikere som mottar lønn for sine tjenester. Disse enkeltpersonenes tilgang på ressurser er begrenset (statlig ansatte har som kjent jevnt over dårligere lønn enn sammenlignbare ansatte i privat sektor). Kapitalmakten har på sin side få slike begrensninger. Pengetilgangen i større firma er enorm sett med en privatpersons øyne. Denne kombinasjonen av at enkeltindivider og grupper innenfor statssystemet har stor makt over samfunn og økonomi, at deres lønn er begrenset, mens den private kapitalen ikke har de samme begrensningene, gjør systemet sårbart. De aller, aller fleste har tross alt en pris, dvs. et punkt hvor moralen trer tilbake for egeninteressen. Dermed blir det å søke innflytelse innen staten en uimotståelig fristelse for de private aktører som har noe å tjene på dette. Karteller og industri som ønsker å oppnå en monopolsituasjon, eller i det minste å begrense sin konkurranse, kan relativt lett anvende sine enorme ressurser til å kjøpe seg innflytelse. En, for dem, beskjeden investering i lobbyvirksomhet og gaver til politikere kan gi enorm gevinst gjennom reguleringer som gir konkurransefortrinn, redningspakker, eller andre fordeler. Her nytter det ikke å peke en moralsk pekefinger på disse bedriftene. De tilpasser seg rett og slett til systemet, og om én bedrift ikke gjør det, vil alltids en annen gripe muligheten, og dermed utkonkurrere den som ikke gjorde det. Vi må se på spillereglene i systemet, ikke på enkeltaktørers adferd innen disse reglene.

Norsk mat, slutt med prat - Bondelaget

Lokalsamfunnenes nedgangstid

Statens ekspansjon går selvsagt på bekostning av noe. De samfunnsfunksjoner som en gang lå hos lokalsamfunn, familie og sivile organisasjoner overtas av staten. Det at styrken og vitaliteten i lokalsamfunnene og det sivile samfunn har atrofiert forstås av mange som uavhengig av statens aktiviteter, men dette er ikke tilfelle. Staten søker aktivt å bygge ned disse nettverkene og strukturene ved å overta deres funksjoner. Husk at alt som er utenfor statens kontroll er sett fra dens ståsted en potensiell risiko.

På overflaten ser denne utskiftingen ut som et fordelaktig bytte. Å bygge et lokalsamfunn er en rotet prosess hvor man må investere mye av seg selv uten noen garanti om å få i like rikt monn tilbake, om man får noe i det hele tatt. Staten derimot synes å være i stand til gi slike garantier. Det å betale skatter og avgifter er kanskje noe vi klager over, men all den tid skatten trekkes direkte fra lønna, og all den tid de tjenester og goder som vi tilbys er så verdifulle virker det som om statens løsninger er langt bedre enn kaoset som ligger i lokalsamfunnet. Vi slipper å inngå i (ofte vanskelige og konfliktfylte) relasjoner med nabolag og familie, og kan nyte såkalt individuell frihet. Under overflaten gjør denne friheten oss imidlertid mer sårbare. Vi står som enkeltindivider alene, avhengig av staten. Med andre ord vi står ikke i sterke og sunne nettverk med personlige relasjoner til de som har innflytelse på vår situasjon, men med golde kontraktuelle relasjoner til en (tilsynelatende) upersonlig stat.

Dette gjør oss ikke bare sårbare med hensyn til vår materielle eksistens. For eksempel gjør det at vi får en svakere sosial identitet. I mangel av en positiv identitet som springer ut av et nettverk av relasjoner hvor man inngår med en funksjon og sosial rolle, tyr vi til konsumkulturens identitetsubstitutter. Vi kjøper oss en identitet gjennom visse merkevarer eller konsummønstre. Sub-kulturer, gjerne ungdomskultur, som oppstår overtas gjerne av kapitalkrefter. Hip-hop er et slikt eksempel. Ved å tilby hip-hop-artister som 50-cent fete kontrakter kontrollerer man et potensielt uromoment. Risiko avverget, og en ny inntektskilde oppstår. Elementer fra noe som var en genuin kulturstrøming blir så utvannet og solgt som varer verden over. Ungdom i Oslo eller Cape Town kan deretter få en illusjon av å tilhøre noe større enn dem selv, en underkultur, ved å konsumere en viss type klær, musikk og filmer. Vi ser her hvordan staten og kapitalen inngår i et partnerskap hvor begges interesser er tjent av den monokulturen som er resultatet.

Selv om denne utviklingen selvsagt påvirker hele samfunnet er det særlig er menns tradisjonelle funksjon som har lidd under dette. Velferdsstaten gjør at menns tidligere helt nødvendige funksjon som beskytter og forsørger av kone og barn blir overflødig. Kombinert med en tendens til å overfokusere på kvinners helse og velferd fremfor menns, utgjør dette bakgrunn for at menn stort sett over hele verden har fra tre til syv ganger så stor sannsynlighet for å dø som et resultat av selvmord enn kvinner. Dette oppsiktsvekkende faktum mottar svært lite oppmerksomhet sett i forhold til hvor alvorlig det er, og i forhold til andre helseproblemer for menn (som HIV/AIDS). Det er også stort sett alltid menn som har stått bak større samfunnsendringer, så sett fra statens ståsted er det ytterst viktig å kanalisere maskuliniteten inn på områder hvor den ufarliggjøres. Det fins få eksempler som er grellere og mer direkte i sin illustrasjon av dette enn denne reklamen fra bilmerket Dodge:

 

 

Samfunnet som økosystem: Hvorfor monokultur er skadelig

En av grunnene til at sentraliseringens tid er på hell har å gjøre med hvordan økt sentralmakt har en tendens til å føre til ensretting og monokultur, noe som gir stabilitet på kort sikt, men økt systemisk risiko på lengre sikt. Denne ensrettingen er noe staten og dens allierte gjør for å minske det den oppfatter som risiko: den sunne ustabiliteten som kjennetegner et bærekraftig økosystem. Når disse kreftene undertrykkes blir systemet tilsynelatende stabilt, men under overflaten bygges trykket opp. Det bygges opp fordi endring er en iboende kvalitet ved alt som lever, og alt som er statisk i et bevegelig system vil før eller siden falle. Systemet må ha mulighet til å tilpasse seg disse endringer. Denne prosessen av tilpasning og sunn ustabilitet består av risiko, trussel, prøving og feiling, feedback, fluktuasjoner, variasjon, volatilitet, mutasjon, innovasjon, eksperimentering, konkurranse, transparens, naturlig utvalg, ansvarlighet osv.

For å ta et helt konkret eksempel: boligbygging er i dag strengt regulert. Snakker man med en arkitekt vil man få høre at svært mye av jobben består i å forholde seg til regelverk, for så å bruke fagkunnskapene som arkitekt nærmest som en biaktivitet. I et så gjennomregulert miljø, hvordan kan arkitekter kunne eksperimentere, for eksempel for å komme fram til innovative enøk-løsninger? Kun innenfor noen ganske få forskningsmiljøer vil dette være mulig. Men det et økosystem trenger er frie tøyler til å prøve og feile og la mangfoldet blomstre. I jordbruket er alt fra melkekvoter til kulturlandskap også strengt regulert. Kan dette være grunnen til at vi har sett lite lønnsom innovasjon innen dette feltet? Systemet vi har nå synes å fremelske kreativitet primært i forhold til det å søke tilskudd fra staten (dvs. ikke egentlig kreativitet, men kjennskap til regelverket og hvordan man kommuniserer med byråkrater). Det er ikke denne typen kunnskap fremtiden vil avkreve oss.

Drivkreftene viker unna – staten krymper

Vi har sett at drivkreftene bak statens ekspansjon har vært billig olje, demografi (baby boomerne), gjeldsbasert ekspansjon, og statens unike maktposisjon og fundamentale ekspansjonstendens.

Peak oil

Som tidligere beskrevet klarer verden ikke lenger å produsere olje i stadig økende mengder. I mange tiår har vi befunnet oss på s-kurvens bratte parti, mens den nå har flatet ut (fra ca 2004):

WEO-graf-jpg

I Norges tilfelle har oljeproduksjonen vært nedadgående siden ca 2000. Tross de store mediaoppslagene om nye ”gigantfunn” i Nordsjøen gjør ikke disse funnene at trenden snur. Når produksjonen fra nye felt starter er det tvilsomt om de kommer til å være i stand til å gjøre opp for nedgangstrenden. De gjør nedstigningen litt mindre bratt. Som nevnt helt i begynnelsen, det er dette som kjennetegner stagnasjons/nedgangsfasen: det som før ga gode resultater, i dette tilfelle leting etter nye felt, monner ikke lenger – nye funn makter ikke å snu trenden. Dette gjelder i like stor grad for verdens samlede oljeforekomster som for de som fins på den norske kontinentalsokkelen. Denne grafen viser hvorfor det må være slik:

Growing Gap 2010

De store oljefunnene er allerede gjort, og nedgangstrenden har vært klar i over 40 år (mens forbruket har vært stigende). For å bruke en metafor fra hagen: vi plukker først den frukten som henger lavest, og så beveger vi oss opp til de mer utilgjengelige når vi må. Dette betyr ikke at oljen tar slutt, langt i fra. Det er ennå enorme mengder igjen under jordoverflaten, men disse er langt vanskeligere og dyrere å utvinne (tenk på oljetragedien i Mexicogulfen). Peak oil betyr altså (i likhet med ” peak central state”) ikke at oljen plutselig forsvinner, men at den ikke lenger vil være billig, noe som vil gå ut over den økonomiske veksten. Staten kan dermed ikke regne med å finansiere sin stadige ekspansjon med økte inntekter fra en produktiv økonomi. Energien er livsblodet i økonomien, og minkende energi betyr krympende økonomi.

Eldrebølgen

Statistikken over befolkningsutviklingen i den vestlige verden taler et klart språk: vi står overfor en enorm eldrebølge. Dette gjelder alle de vestlige landene. Det at vi får stadig færre produktive skattebetalere (og tilsvarende flere uproduktive mottakere av pensjon) vil selvsagt gjøre det vanskeligere og vanskeligere å opprettholde velferdsstaten. Kanskje kan arbeidsinnvandring bøte på noe av dette, men igjen: man kan ikke regne med at det vil snu trenden. Det er mange problemer forbundet med massemigrasjon. Bare her ligger det åpenbare begrensninger. Den kulturelle kompetansen som innfødte nordmenn har utgjør en enorm fordel for økonomien. Mennesker som har vokst opp under helt andre forutsetninger og med helt andre forståelsesmåter kan ikke uten videre steppe inn og sømløst ta over etniske nordmenns roller i økonomien. Dette betyr altså lavere skatteinntekter til statene, som dermed har færre ressurser til å håndtere den sosiale ustabiliteten som følger av at folk oppfatter at staten bryter sine løfter (som er det som skjer for eksempel i Hellas akkurat nå).

Gjelds- og finanskriser

Når det kommer til gjeld og finansialisering av økonomien ser vi også helt klare tegn til at trenden snur. Å ta opp nye lån gir ikke lenger de samme fordelene for økonomien. Tvert om ser vi, særlig i Europa, for tiden en svært alvorlig gjeldskrise som utspiller seg. For USA sin del taler denne grafen sitt klare språk:

Diminishing-Returns-121020091

Her ser vi at hver dollar lånt og investert i den amerikanske økonomien har gitt stadig minkende gevinst i form av BNP-vekst. Per tid er det faktisk slik at ny gjeld krymper BNP.

Alt dette er symptomer på at tre av de viktigste drivkreftene for statlig ekspansjon er i ferd med å vende nesa vekk. Det er viktig her å huske på at nedgang betyr nettopp dét. Det betyr ikke at vi ikke vil ha noe som ligner en sentralstat i fremtiden, men simpelthen at den vil være mindre. Konklusjonen bør være at statlig ekspansjon, selv om det altså er et grunnleggende imperativ for den moderne staten å ekspandere, ikke lenger vil være mulig i de kommende tiårene (i hvert fall ikke på samme vis som før). Med stor sannsynlighet betyr dette for eksempel at dagens unge ikke kan regne med å få pensjon fra staten når den tid kommer. Vi kan knapt forestille oss et liv uten en sterkt nærværende sentralstat, men det vil være lurt å begynne å forestille oss hvordan vi skal klare oss uten det offentlige å støtte oss på. Hvordan vil det være å måtte stole mer på oss selv?

Bildet over fra Thomas Hobbes, Leviathan, 1651

 

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Hva er penger? – del I – del II og del III

Fornektelsens historie 

  • Ola

    Hvem & hva støtter seg på hvem?

    “hvordan vi skal klare oss uten det offentlige å støtte oss på.”

    Er det statsadministrasjonen og systemet som holder folk i live, eller er det det levende samfunnet og det produksjon som holder statsadministrasjonen i live ?
    Er det pengene som produserer velferd, eller er det hoder og hender som benytter penger/tall/byttemidler i velferdsproduksjonen som gir oss frihet og materiell lykke?

    Hvis et samfunn har nok av penger/gull & sølv, men ingen “arbeidsledige” ( ledige arbeidskrefter) kan det nok kjøpe ( stjele) produksjon fra andre samfunn. ( Med mellom-menn som henter sine prosenter av all produksjon.)
    Men hvis et samfunn ikke har penger, men ledige arbeidskrefter, kan det produsere den velferden det selv ønsker.

    Vi blir lurt til å tro at et samfunns muligheter for å gi velferd til unge og eldre er avhengig av penger (tall).
    Dette er jo en godt spredt myte, men det eneste et samfunn trenger er tilgang på arbeidskraft, energi, materialer, ideer og arbeidslyst.
    Med den teknologien verden nå har kan hvertrt menneske produsere 10 ganger sitt eget behov for materiell velferd. Det viktigste markedet for et samfunn er eget hjemmemarked.
    Produksjonen må ikke sendes verden rundt for å penge- konkurrere med barnearbeidere i India og Kina, for å skape velferd i vårt eget land.
    Stopp globalistenes våte drøm om “en verden” ( av nasjoner som ikke er selvbergende og dermed lette å manipulere.)
    Hver nasjon har evner og mulighet for å skape velstand for hele sin befolkning, unge som gamle.

    Det kan virke som om frykt og usikkerhet for fremtiden er en måte å skaffe kontroll over samfunn på.
    Det være seg økonomisk “krise eller klima-“krise”.

  • René J. Bakke

    Jeg vil bare si takk for en flott og viktig artikkel.

  • Kjell Brevik

    Også jeg vil takke for en viktig og som vanlig svært reflektert og tankevekkende artikkel fra din side, Anders. Jeg har “spart” lenge på denne, men nå er den lest. Det var nok grafene som satte meg ut av spill i førstningen, men nå må jeg fordøye din analyse. Dette er både opplagt og “skremmende” på samme tid. Det er selvsagt ganske naivt å anta at det vil være business as usual når våre barn når sin beste alder. Eller i vår egen alderdom…? Det er kanskje litt for enkelt å tenke at vi uansett aldri vil oppleve en slik omstillingstid da vi alle er medeiere i den veldrevne bedriften Norge. Artikkelen din får utvilsomt mange til å tenke mer over slike vanskelige emner.

  • Anders Asphaug

    Hei!
    Takk for tilbakemeldinger!

    Ola:
    Mulig jeg leser en kritikk inn i det du skriver som ikke var intendert, men i alle fall: min hensikt med artikkelen var ikke å antyde at befolkningen reelt sett ensidig er avhengig av staten, og definitivt ikke at staten ikke er avhengig av verdiproduksjonen til befolkningen. Tvert imot! Det er i mye større grad slik at staten er avhengig av folks verdiproduksjon, mens folk – gitt visse kulturelle og økonomiske forutsetninger – godt kunne klart seg uten en stat. Staten produserer ingenting, den redistribuerer, og redistribusjon (i den grad det er nødvendig) kan alltids gjøres på andre vis. Men det er nok mange som tror at de er avhengige av staten, og som stoler på at den i all framtid vil ta vare på oss når vi blir syke og gamle. Det gjør at de gjør valg som gjør oss mer sårbare i fremtiden. Hensikten min her, er å utfordre slike forestillinger.

    Også enig i at realøkonomien (produksjon) er fundamentet for et solid samfunn. I dag har finanssektoren vokst ut av rimelige proporsjoner og pengesystemet er ikke sunt, da det gir fordeler til enkelte priviligerte samfunnssegmenter (se artikkelen min “Hva er penger” http://www.kulturverk.com/2011/08/08/hva-er-penger/ ). Om vi hadde hatt et skikkelig pengesystem ville pengerikdom i større grad reflektert at man faktisk skaper verdi for andre mennesker.

    Kjell:
    Enig i at det virker skremmende! Samtidig gir det å se disse mulighetene inn i hvitøyet – og hva man kan gjøre med det – en god følelse å ta sitt eget liv i hende!