Nedtegnelser fra en tiurs dagbok – et vårlig showdown

IMG_5514

Gjengitt av Oda Omholt fra en tiurs dagbok, etter et frustrerende møte med en gruppe naturforvalterstudenter på studieutferd til Stormyrlia i Vegårshei. Tillatelse for publisering gitt under tvil. 

Jeg hadde mitt på det rene – dette var jo helt åpenbart mitt territorium, der mellom eldhuset og redskapsbua, midt på den vårbløte gressflekken fremfor våningshuset på gården. Hvem kunne ikke fatte det, her skulle jo bare jeg være, og ingen andre, bortsett fra lekre damer, da. Jeg var rede for kamp, mot hvem som helst, fælslige klorekatter eller troll om det så måtte være, jeg var tøffest og kunne jammen bevise det.

Det var en ganske stille ettermiddag med vårsolen smygende over horisonten, da jeg hørte dette dustete følget komme opp mot min plass. Det var troll, det var hauger av troll på to ben som lagde masete lyder og tydelig trodde de skulle kunne innlosjere seg her på gården hvor jeg styrte.

IMG_5568

Dugelig advarsel fikk de, med knepping, klunking og slipelyder så det sto etter fra en furugrein jeg satt på. Men de var tydeligvis for tettskallede til å forstå at de ikke var velkomne til gards, så jeg måtte flakse meg ned til troll-tullingene på tunet og vise dem det de tydeligvis ikke hadde sett der nede fra, at jeg var stor og sterk og at de aller helst burde skygge banen snarest mulig.

IMG_5713-2

Når denne utrolig treghjernede gjengen ikke tok hintet da jeg foldet ut halefjærne mine og strakk halsen i været, men bare fortsatte å stå og glo, skjønte jeg at her måtte det sterkere skyts til.

IMG_5591

En var dristig nok til å gå helt opp til meg, og jeg deiset til ham alt jeg hadde og fikk helt sikkert bitt ham halt med nebbet mitt. Jeg ga ham skikkelig juling, og jeg tipper det var masser av snasne røyer som var vitne til det det, selv om jeg ikke så noen…

IMG_5618

Flere ville prøve seg på meg, men fra de hysteriske kaklende lydene deres å dømme fikk de grisebank av vingene mine, tøffeste vingene i hele skogen, skal jeg si deg.

IMG_5685

De neste dagene sørget jeg for å holde dem unna området mitt ved å jage og deise til alle jeg så, og det virket helt tydelig da de hele tiden dro til skogs i tette grupper og holdt seg borte hele dagen. Til slutt må jeg ha klart å banke budskapet mitt godt nok inn i de pappskallene, for på den tredje dagen var de vekk.

Men nå lurer jeg på: Hvor blir røyene alle mine av etter denne imponerende oppvisningen av djervhet og styrke?!

Tiuren på Vegårshei

IMG_5651-2

  • Pluto

    Stor Takk for en herlig tekst fra «en tiurs dagbok», Oda Omholt! Samt flotte – og særs talende bilder, fra naturens fargerike og fascinerende virkelighet her til, – som for øvrig kan skremme den største og modigste av alle, både forstandige og uforstandige landkrabber på to ben, også da ikke minst de som ikke helt skulle forstå hva begrepene respekt, revir og domene er for noe i denne kontekst! Stikkord her er også anti-PK-begrep som «naturens orden» og «grensesetting», som det «moderne» mennesket knapt vet hva er lengre. All ære til Herr Tiur sin fargerike oppvisning av en viljesakt i kraft og styrke, mot og utholdenhet.

    Like iherdig og fryktløs som tiuren konsekvent forsvarer og markerer sitt territorium, klarer du, Oda, å videreformidle intensitet og stemning på en eminent måte fra naturens eget drama for artenes overlevelse. En honnør for en utsøkt fortellerevne – til dere begge!

    Denne ovenstående hyllest fra undertegnede til Herr Tiur sine bragder mot inntrengende rivaler og Frøken Oda sine «stjålne» nedtegnelser for det egenkomponerte, er skrevet med en stor risiko for brusende fjær og ditto skarpe klør på ens egen bakdør. Men dèt får stå sin prøve, eller…

    …Var det forresten noen som snakket om det å være «tøffere enn toget»!? Ikke undertegnede i alle fall. Men, – når jeg nu – og ganske så sikkert; svært så dumdristig og hovmodig – tøffer meg videre inn i det helt vågale, for et apropos vedrørende (tiur)leiken: Den skjønne, hardtarbeidende Kulturverk-medarbeider Oda Omholt; hvem går ikke i kamp for å vinne hennes gunst, for det var nok der skoen (og kloen) trykket så viltert i det forførende kulturlandskap!? Obs! – det var som «eff!», her gikk jeg visst over jordstreken! Nå får jeg nok skaffe meg hemmelig adresse selv også! – Å tenke høyt kan også være en farlig geskjeft av en prøvelse for helsen, og blikket er jo som bekjent sjelens avslørende speil – på godt og vondt. Man kan bli hakket til både det ene og det andre for et godt ord.

    Så – når jeg vel og samvittighetsfullt tenker ekstra godt etter, så burde nok ikke denne kommentaren vært sendt inn til KV heller, av både dyriske, menneskelige og andre naturlige og unaturlige årsaker. Men, som man beviselig kan se her; jeg var for sent ute der også. Som vanlig…

    Sukk, selvbedrag og – det absolutte velbehag! Dèt får være min unnskyldende forklaring på egne vegne angående disse strofer her over, samt, at jeg iherdig leser KV med hjerte og sjel – for et forhåpentlig sunnere legeme med ditto forstand.

    Som Martin Luther i sin tid sa det, foran sine spørrende domsmenn: «Her står jeg, og kan ikke annet…» – Nettopp!

    Pluto