Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

ancient-of-days-by-william-blake-1794

Det er hittil beskrevet to naturvernsbevegelser, to forskjelligartede bevegelser hvor formålet er å beskytte naturen. Det er grunn økologi og dyp økologi. Det finnes også en tredje bevegelse som ennå ikke er beskrevet. En bevegelse som nok har vært usynlig for akademia fordi man her må over på en åndelig tilknytning til naturen. Samtidig så har de som er en del av denne bevegelsen ikke funnet noen mening i en intellektuell beskrivelse av noe som uansett er hinsides intellektet. Men en beskrivelse gir mulighet for bevisstgjøring hos de som trenger det for å endelig få tak i det som ligger i dem, og filosofi i seg selv vil ha glede av denne nye oppdagelsen. 

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK (les gjerne hans eventyrlige beretning Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester)

Arne Næss formulerte i sin tid dyp økologi som et begrep. Han var med på å beskrive en bevegelse som allerede eksisterte slik at akademia fikk anledning til å se, utforske, ordlegge seg om denne bevegelsen og forsterke den. Grunn økologi og dyp økologi ble stilt opp som to økosofier med grunnleggende forskjellig verdigrunnlag. Grunn økologi er menneskesentrert og bare mennesket har reell verdi. Naturen kan beskyttes kun med den hensikt å være en ressurs for mennesket. Dyp økologi innbefatter hele naturen med mennesket som en del av naturen, hvorav alle individer, arter og økosystemer, med all sin samlede diversitet, har en iboende egenverdi som gjør at de må beskyttes. Denne iboende egenverdien eksisterer uavhengig av menneskets evne til å verdsette den. Naturen er et felt eller et nettverk av relasjoner hvor mennesket inngår på lik linje med alt annet. Hvis man skader eller fjerner et enkeltstående punkt i dette nettverket så skader man hele feltet, fordi ethvert punkt eller organisme vil ikke være fullendt uten den andre.

Den tredje økologiske bevegelsen, som kanskje kan kalles åndelig økologi, har et eget forhold til naturen som gir utgangspunkt for et naturvernsengasjement. Dette er mennesker som har en åndelig tro og egenerfaring tilstede i livene sine. De har konkrete følbare opplevelser av energi og ånd. De kan oppleve å komme i kontakt med menneskers, trær og dyrs energi, tanker og sjel. De opplever også å kjenne på Jordas energi og ånd, og de opplever kommunikasjon. Felles for disse menneskene er at de tror på at vi som sjeler har valgt disse livene vi nå lever i disse fysiske organismene for å kunne erfare og vokse, og høyne vår egen og andres frekvens. Den høyeste frekvensen er kjærlighet og det er alltid det man kjenner på når man “logger seg på” f.eks. et tre eller Jorda. Alt er ett, og alt og alle er koblet sammen på energiplan i et felt. Det er en illusjon at vi er adskilte fra hverandre.

Ut i fra slik sansbar åndelig egenerfaring i forhold til alt og alle springer ønsket fram om å beskytte naturen.

Dyp økologi – åndelighet for de ubevisst åndelige

Dyp økologi har alltid beveget seg i det åndeliges grenseland. Når dyp økologi sier at alt har en iboende egenverdi så sluttet den rasjonelle argumenteringen der. Hva er det man mener? Iboende egenverdi? Ja, man føler noe når man sier det. Det føles rent intuitivt veldig riktig. Men man kan overhodet ikke si at dette er rasjonelt og sekulært begrunnet. Det er noe mystisk ved det som ikke kan ordlegges. Dyp økologi berører med dette det åndelige så godt det lar seg gjøre fra et sekulært ståsted. Den åndelige økologiske bevegelsen har ingen problemer med å forstå hva det er dypøkologien litt famlende forsøker å ordlegge i mystiske vendinger. Det hele er faktisk svært konkret. For åndelige mennesker er alt besjelet. Mennesker, dyr, planter og fjell har sjel. Jorda har sjel.

Dyp økologi forklarer også på sitt sekulære men mystiske vis at naturen er et felt av forbindelser mellom alt og alle, hvorpå dersom vi skader en del av dette feltet så har vi skadet oss selv – fordi vi er en del av dette feltet. Den åndelige økologien sier tilsvarende at vi er sjelelig forbundet med alt og alle. Når vi så skader naturen så kjenner vi det åpenbart på sjelsplan. Det åndelige budskapet blir å ikke skade naturen slik som menneskeheten for tiden gjør.

Dyp økologi er dypest sett det sekulære menneskets berøring av egen åndelighet. Man rører hele tiden borti et åndelig forhold til naturen og seg selv, men man har ikke erfaringsgrunnlag nok til å erkjenne det. Det er så langt det er mulig å komme for det sekulære mennesket i det å kjenne på egen spiritualitet, uten å kunne erkjenne hva det er. For å kunne klare det må man først erfare ting som sin egen evne til å tro, gjerne oppleve konkrete åndelige hendelser, og slik bli vist sitt vesen som menneske. Vi har i hele vår arts eksistens hatt en åndelig dimensjon i livet. Dette betyr at åndelighet er genetisk nedfelt i oss og er en del av vår arts biologi. Bare i løpet av de siste femti – hundre år eller deromkring har vi ikke hatt en åndelig dimensjon i livet. En sekulærrasjonell tilnærming til dette forholdet vil si at åndelighet er menneskets naturlige forutsetning og en del av ethvert menneskes fulle oppblomstring som individ. En sekulærrasjonell tilnærming til dette vil si at det sekulære samfunnet ikke har vært en seier men en sorg for mennesket. En sekulærrasjonell tilnærming til den åndelige bevegelsen vil derfor være umiddelbar anerkjennelse.

Vi må tilbake til norrøn tid for å finne en tilsvarende spiritualitet i Skandinavia som var helhetlig eller holistisk som det kalles. D.v.s. at det ikke var noen separasjon mellom noe. Alt var sammenhengende og slik forklarlig. Alt var besjelet. Det eksisterte guder, vesener og krefter som var i mennesket og i naturen. Folk hadde gjerne sine individuelle åndelige opplevelser som bekreftet eksistensen av noe mer. Folk kunne også fint selv utøve ritualer som ville være dem til nytte. Dette tilsvarer det vi finner i den åndelige bevegelsen i dag, bare gudene mangler. Det vi ser med dagens oppblomstring er at dette er en så grunnleggende del av mennesket at selv en tusenårig organisert innsats for å fjerne naturåndelighet ikke har lykkes. Først med en dominerende kristendom, og senere med en avskrivning av alt åndsliv i et sekularisert samfunn hvor man har forsøkt å fylle mennesket med erstatninger i form av diverse tankeretninger som f.eks. humanisme og et utelukkende fysisk-mekanistisk verdensbilde med tilhørende menneskeforståelse.

465px-The_Ash_Yggdrasil_by_Friedrich_Wilhelm_Heine

Yggdrasil, Friedrich Wilhelm Heine

Sammenhengen mellom grunn økologi, dyp økologi og åndelig økologi

Grunn økologi innebærer å trekke en sirkel rundt seg selv og fokusere på sine umiddelbare behov og den umiddelbare tilhørigheten til sine nærmeste.

Dyp økologi innebærer å trekke en enda større sirkel som rommer den første, men også flere individer, arter og økosystemer. Dette betyr at dyp økologi ikke fornekter innholdet i grunn økologi eller er i opposisjon mot det, men rommer det og anerkjenner det, og har med seg enda mer som blir lagt sammen til et endelig og mer omfattende perspektiv.

Åndelig økologi tangerer den todimensjonale sirkelen til dyp økologi, men vi opplever nå at en flat struktur har fått rom og har blitt en fullbåren tredimensjonal struktur, en sfære med en metafysisk dimensjon.

Vi forstår umiddelbart at grunn økologi, dyp økologi og åndelig økologi ikke er motstridende eller adskilte verdigrunnlag men kan sees på som trinn i en utviklingsvei. Dette er en mulighet for utvikling – hvor det utvidede perspektiv alltid vil romme det forrige ståstedet. Man vil alltid inneha forståelse for det forrige ståstedet hvor andre mennesker fortsatt står.

Rent praktisk i miljøvernssammenheng arter dette seg slik at grunn økologi kan legge seg i opposisjon med dyp og åndelig økologi. Dyp og åndelig økologi vil ikke ha motstridende praktiske interesser, selv om de har forskjellige perspektiver.

cajsdotter_494_416621c

Emelie Cajsdotter

Et eksempel på det nye økologiske perspektiv 

Forfatteren Emelie Cajsdotter er en representant for det nye som har kommet etter dypøkologien. Hun bor i et lite rødt hus ute i den svenske skogen sammen med forskjellige dyr hun tar til seg for å hjelpe dem videre i livet. Hennes livslange beskjeftigelse er å finne andre måter å leve på enn ved å inngå i et hierarki og utøve dominans. Hun lever i nær kontakt med naturen og ønsker at den skal anerkjennes som likeverdig. Hun forbruker minst mulig av ressurser og er nok dårlig nytt for et samfunn som har en økonomi basert på overforbruk. Hun gjør ting i all beskjedenhet og har i grunn bare vandret stille ut i skogen for å kunne leve i balanse med verden og seg selv.

Hun sier at hun mottar bilder og beskjeder fra dyr til oss mennesker. Hun brukes gjerne av sprang- og dressurryttere på profesjonelt nivå som selv ikke har det fnugg av tro på noe åndelig, men det hun tilfører gir konkrete omsettelige resultater. Hennes to bøker Alla kungens hästar og Zander och tiden har spredd seg på anbefaling blant folk som ikke nødvendigvis er så opptatte av det åndelige. Alla kungens hästar inneholder en sann historie fra hennes liv om en rekke syner hun fikk som førte henne på reise ut i verden og til slutt fikk hun jobb i den jordanske kongefamiliens staller. Hestene hadde ifølge henne budskap til menneskeheten som gjenfinnes i boka.

Åndelig økologi i dag og framover

Åndelig økologi er her som en del av manges liv, og er allerede tilstede i miljøvernorganisasjoner i den grad medlemmer er et utsnitt av befolkningen. Tatt i betraktning at dette er en ny bevegelse i befolkningen så er det rimelig å anta at dette fortsatt har utvikling foran seg. Noe helt konkret som allerede viser seg er en underskog av folk som ønsker å grunnlegge og leve i økogrender eller økolandsbyer i Norge i dag. De ønsker å leve i harmoni med Jorda og alle dens beboere, og leve bedre liv enn det moderne samfunnet i dag kan tilby mennesker, dyr og natur (les: natursamfunn). Russland kan trekkes fram som et eksempel på en slik utvikling hvor man antar at det i dag finnes flere hundre spirituelle økolandsbyer.

Det hele ser ut som en tilbakevenden til den levemåten som fantes i Nord-Europa for flere tusen år siden, hvor folk levde i stammer i nær relasjon med natur og egen åndelighet. Det fantes et slags inngruppedemokrati, hvor alle hadde noe å si i forhold til forvaltningen av det felles ressursgrunnlaget. I den grad det fantes ledere så ble disse valgt i et direkte demokrati hvor man kjente den man valgte. Dette i motsetning til dagens demokrati hvor man ikke har mulighet til å vite hva slags mennesker man setter til å styre landet gjennom de demokratiske valg (fjernvalg), og ihvertfall ikke har muligheten til å påvirke beslutninger som tas.

Bildet som tegner seg er altså identisk med det som har blitt skissert opp som eneste framtidige bærekraftige samfunnsmodell av humanbiologien (se under Kulturverks tidligere artikler om humanbiologen Terje Bongards faglig baserte standpunkter og utgitte bok Det biologiske mennesket). Privatpersoner uten humanbiologisk kunnskap kommer altså fram til samme konklusjoner om samfunnsform som en rent vitenskapelig gren – men gjennom meditasjon, selvinnsikt og private åndelige opplevelser.

Hittil har ingen økolandsbyer oppstått som følge av vitenskapelig diskurs, men av at menneskets urgamle gnist av naturåndelighet har fått oksygentilførsel. Kanskje den åndelige økologiske bevegelsen stiller et fornuftig spørsmål til humanbiologien; om ikke meninga med livet må finnes først, og deretter vil folk sette i gang og jobbe for å få grunnlaget for bærekraft på plass – og ikke motsatt? Situasjonen i Norge i dag er faktisk den at det finnes en del mennesker som vil implementere modellen som Terje Bongard har skissert opp, men mangel på land og statlige reguleringer står som foreløpig hinder. Mon tro om ikke viljen til et meningsfylt liv er sterkere enn slike stengsler, en vilje som representerer en dypere økologi.

Bildet øverst, Ancient of Days, William Blake

Anbefalt lesning 

Russlands økologiske mirakel og Naturvitskap og mytar

Relatert

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Er naturen fascistisk?

På parti med den nære framtida?

DYPØKOLOGIEN

Et dypøkologisk forsvar

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

  • Flott tekst René! Du er nok inne på noe vedr. “skillet” (iallfall konseptuelt) mellom dypøkologien og den åndelige økologien. Men jeg er litt usikker på om de utelukkende tangerer. I noen tilfeller mener jeg at de overlapper hverandre sterkt. Men igjen er det stor forskjell på dypøkologene. Noen er mer åndelige enn andre, og dypøkologien er egentlig en veldig pluralistisk betegnelse med mange avarter. Jeg tok meg i å undre om den tredje bevegelse egentlig er en form for hardcore dypøkologi, en mer insistent variant (på samme måte som at noen er mer katolsk enn paven). Her lanserer jeg bare spørsmål, iom at din tekst ga mye mat for tanke og sinn.

    • René J. Bakke

      Takk for det Magne! :-)

      Jeg kan tenke meg at for en som hører mest til innenfor grunn økologi, så vil dyp økologi fremstå som å være mer katolsk enn paven. Og for en som befinner seg mest innenfor dyp økologi så vil grunn økologi fremstå som mangelfullt, dyp økologi vil fremstå som normalt og balansert, mens åndelig økologi fremstår som mer katolsk enn paven. Ting ser forskjellig ut fra forskjellige ståsteder.

      Kan det tenkes at de avartene du snakker om innen dypøkologien rett og slett bare er de begynnende spirene fram mot åndelig økologi?

  • Fin artikkel. Jeg kunne godt tenke meg å følge opp dette temaet på levevei.no en gang. Kanskje Rene Bakke vil stille som gjest? En tid tilbake gjorde jeg et intervju med nettopp Terje Bongard, et intervju som også ble omtalt her på Kulturverk. Intervjuet kan lyttes til her: http://www.levevei.no/2013/02/episode-66-inngruppa-som-styrende-prinsipp-i-et-baerekraftig-samfunn/

    Artikkelen over reiser en interessant problemstilling som den amerikanske filosofen Ken Wilber omtaler som “the pre/trans fallacy”. Er det slik at vi skal tilbake til en pre-moderne tid (og at det forstås som bra, en slags positiv regresjon), eller er poenget at vi skal overskride begrensningene i det moderne og bygge økologiske og bærekraftige samfunn som er reelt post-moderne? Wilber påpeker at en del bevegelser som synes å være postmoderne eller postkonvensjonelle, egentlig er av den første kategori; kraftige reaksjoner der alt det gode (og det dårlige) som ligger i det moderne blir disassosiert. Han påpeker videre at en sunn postmoderne eller postkonvensjonell bevegelse vil i det minste integrere de positive aspektene ved det moderne samfunnet, og han bruker derfor begrepsparet “transcend and include” for å beskrive det han mener er et sunt utviklingsprinsipp.

    Mer om dette i boken “Sex, Ecology and Spirituality” (1995) eller her: http://www.integralworld.net/fallacy.html

    • René J. Bakke

      Hei James

      Fint at du syns det er en fin artikkel. :-)

      Jeg stiller gjerne opp i din publikasjon. Det er bare å si i fra det.

      Jeg har ikke lest om Wilber som du nevner, men jeg tenkte umiddelbart da jeg leste det du skrev ovenfor at en del av de såkalte postmoderne eller postkonvensjonelle bevegelser faktisk er av første kategori.

      Mennesket har alltid tatt med seg det de kunne bruke videre, så jeg ser ikke for meg at det blir noe annerledes denne gangen. Men her er det jo såklart teoretisk sett mange muligheter.

      • Wilber påpeker det samme som deg. Jeg tror poenget er at hvis man ikke først “eier” det konvensjonelle, eller ser den partielle validiteten det representerer, så kan det fort bli svart/hvit tenkning og kanskje ikke så mye utvikling?

        Samtidig kan det påpekes at hele den akademisk-filosofiske og åndelige tradisjonen som Wilber representerer har en implisitt forståelse at hele universet stadig er i utvikling, at det går en retning fra mindre kompleks til mer kompleks, fra mindre dybde til mere dybde. I så måte er det kanskje naturlig for ham å kritisere de beveglsene som eventuelt jobber imot det moderne, da det moderne, i hans filosofi, representerer et høyere utviklingstrinn enn f.eks. et tradisjonelt stammesamfunn.

        Jeg er dog litt spørrende til det hele. Fra et økologisk perspektiv så er kanskje menneskelig regresjon en sunn utvikling? Hva ville moder jord sagt hvis noen intervjuet henne om temaet?

        • @James
          Her har Wiber feil, det moderne representerer et brudd, ikke et høyere utviklingstrinn: http://solidarityhall.org/modernism-as-a-cultural-discontinuity-an-architectural-comment-2/

          Fra artikkelen:

          “Signorelli is right on target with his characterization of the advent of Modernism as a cultural discontinuity. It was most definitely not the smooth evolution that most thinkers believe it to be (ironically, since some of them are not always comfortable with Darwin!). Every culture is mistakenly thought to transition into another, exemplifying a Darwinian selection and evolution of artistic production and taste according to changing environmental conditions (social, economic, political, technological). This is false. Some cultural movements, and Modernism in particular, are simply cults that model themselves on a military model. Their aim is, and remains, the extinction of competing repositories of culture. They achieve this aim by sterilizing humanity’s creative capacity.” – Nikos Salingaros

        • René J. Bakke

          Det er alltid utvikling, hele tida, overalt. Perspektivet om at det ikke er utvikling hvis man velger en retning fremfor en annen, sier ikke noe om den omtalte retningen men om ståstedet og perspektivet til den som kom med uttalelsen.

          Hvis Wilbers tanke er at universet utvikler seg i en slik retning mot mer kompleksitet og dybde, så har han ingen grunn til kritisere noen som helst utvikling.

          Siden denne kritikken fra ham ikke er en logisk følge av hans eget perspektiv så er det frykt som er utgangspunktet hos ham for denne kritikken. Frykt gjør mennesket irrasjonelt, og det er ikke noe problem å begynne med en frykt og så kontruere en helt ny avansert sekvensiell logisk tankegang, ta doktorgrader på det og konstruere hele ideologier. Det klarer du fint hvis du er intelligent nok.

          Uten å kjenne Wilber personlig, så er det ganske vanlig at folk frykter å skulle gi slipp på det store beskyttende systemet som de har vokst opp med. Det systemet som hele livet ditt har fortalt deg at du ikke kan klare deg uten dets kontroll, kan være vanskelig å gi slipp på for noen og enhver.

          Mennesket, fra tiden i tradisjonelle stammesamfunn fram til vår levemåte i dag, er et eksempel på regresjon. Utviklingen vi har hatt har vært teknokratisk. Vi har fått avanserte redskaper (les: tekologi og samfunnsorganisering), men mindre avanserte mennesker. Så svaret på spørsmålet ditt er at fra et økologisk perspektiv så har menneskelig regresjon vært en usunn utvikling.

          Hvis du vil ha noe direkte fra Jorda så kan jeg sikkert sette deg i kontakt med noen som kan logge seg på Moder Jord. Du vil få noe sånt som at Jorda søker å høyne sin vibrasjonsmessige frekvens, og vi mennesker må slutte å hindre dette for Jorda vil ha oss med som en del av helheten.

          En annen ting å huske på er at Jorda har til all tid hatt som virkemåte å la flere frittstående eksperimenter få løpe parallelt og slik besørge evolusjon. Derfor bør vi også ønske velkommen flere levemåter og samfunnsformer som får løpe fritt og utvikle seg som de gjør, helt uten overstyring. Den vitenskapelige og komplekse kunnskapen fra det ønskede komplekse samfunnet som Wilber vil ha, foreskriver dette.

        • René J. Bakke

          En tanke:

          Hvis verden, og universet, går mot mer kompleksitet så kan vi gjøre følgende måling ute i felt:

          1) Ta et stykke natur og mål kompleksiteten i det.
          2) Fjern naturen på det samme stykke land og erstatt det med et samfunn som er toppen av menneskets utvikling.
          3) Mål så den nye menneskeskapte kompleksiteten.
          4) Sammenlign de to målingene for kompleksitet.

          Det høyeste måletallet får du for naturen som var der først.

  • Jeg vil gi forfatteren rett i at av de få virkelig suksessfulle eksemplene vi har sett i Vesten i nyere tid, hvor man har lykkes i å forene arkitektur og struktur med mennesket, jorden og universet, dvs. en dypere forening av hva jeg vil kalle “the Pattern Language” og “the Form Language”, så har disse en nyreligiøs kontekst. Det kanskje beste eksemplet er økolandsbyen Damanhur i Nord-Italia: http://www.natursamfunn.no/index.php?damanhur

    Den vestlige kristne kirke har så godt som blitt fullstendig oppslukt av moderniteten. Jeg øyner allikevel et lite håp iom. at Nikos A. Salingaros har blitt plassert som en høyt respektert rådgiver for den katolske kirke innen feltet arkitektur, et felt som har blitt undervurdert mht. den enorme betydning det har som fundament for en bærekraftig sivilisasjon.

    Slik jeg ser det må en åndelig økologi utfolde seg gjennom en utfolding og intenfisering av sentra gjennom de 15 helhetsutvidende transformasjonene som genererer liv. Christopher Alexander har slått fast at all materie, organisk som uorganisk, er konstruert av sentra, som igjen er en utfoldelse av de 15 transformasjonene dokumentert i bok 1 i The Nature of Order, The Phenomenon of Life. Det er kun gjennom en evigvarende intensifering av sentra det åndelige kan åpenbare seg, og etter Alexanders observasjoner vil denne intenfiseringen etter hvert nå et punkt hvor man står ansikt med ansikt med hva noen velger å kalle Gud, de som er ukomfortable med denne termen vil velge et annet uttrykk, Alexander benytter gjerne betegnelsen “the I”.

    Dette er hva jeg velger å kalle dypøkologi på det tredje plan, og de dypere lag av nyreligiøsiteten har utvilsomt nådd hit. Et plan hvor egoet har blitt oppslukt av det åndelige. Personlig mener jeg vi her har tre nivåer, egoet eller vår selvhevdelse (det nivået moderniteten er nedsunket til), det biofile hvor vi responderer på og gjenskaper organiske strukturer for vårt velvære og vår lykke, og det åndelige eller spirituelle hvor egoet forsvinner i en evigvarende intenfisering av sentra gjennom de 15 transformasjonene, som universet har utfoldet seg selv gjennom siden “the Big Bang”. Dette er slik jeg ser det meningen med vår eksistens på jorden, og kan ses på som en tilstand av bønn, Alexander kaller det for helskapsutvidende transformasjoner. Hvor meningen med livet er å hver dag være en del av en helhet, og hver dag intensifere denne helheten gjennom intensifering av sentra.

    “We now understand that even in the building of something small, when system-A is used it will have a large impact on the people who are involved in it, and they themselves will be changed. In a significant way, it will contribute to changing the world. When a group of people make their environments for themselves, this has massive consequences. Because they are bringing forth the real content of their own existence, becoming aware of what their bodies know, this activity allows their instincts to reveal previously undreamt-of knowledge about themselves. This has a liberating and transforming effect on their consciousness, and ours.

    How this social process works is not yet well understood. What we do know is that when people are given an environment built by others, and built for quite different motives (profit, for instance, or prestige), such a transforming, healing process does not take place. People’s consciousness is not stimulated positively. Rather, they become passive and are likely to find themselves diminished and oppressed.

    This massive opportunity for human growth is a necessary part of awakening. But in the modern world, such a process cannot now happen on its own accord. Things are too complicated. A social structure which allows it to happen must first be in place. This is precisely the meaning of system-A, as we have described it. It is a kind of building process which allows people’s consciousness to come into being. It helps self-awareness to arise, and freedom to exist. It also helps people’s awareness of their connection to the Earth. That is a fundamental human need, experienced by everyone. But when houses, offices, and apartments are abstract and impersonal, there is no way that people can connect themselves, and establish that necessary bridge to Earth.” – Christopher Alexander, The Battle for the Life and Beauty of the Earth, page 481-482

  • Fortuna Gard

    Mye bra å lese her. Tenker på hvor en befinner seg i landskapet. Praktikeren som gjør noe som vises, går mot strømmen. Økobonden som blir kalt “fjøskrakkfilosof” når tanker om dypøkologi og helhet formuleres…. Hel økologi høres vel bedre ut enn åndelig?

    • Hei Fortuna Gard

      Det var et godt begrep. Jeg adopterer det. :-)

      Hel økologi, er et bedre uttrykk som gjør en bedre jobb med dette. Åndelig økologi var tiltenkt å bety det samme, men hel er bedre.

      Den første ringen – grunn – er menneskesentrert.
      Den andre ringen – dyp – har empati for mennesket og mer enn mennesket også, slik at man erkjenner at det finnes verdi i det som er utenfor mennesket også.
      Det tredje – sfæren – åndelig – innbefatter også at ting er besjelet.

      Strengt tatt så er åndelig økologi og hel økologi den samme komplette sfæren, fordi det er umulig å komme til en slik åndelig åpning uten å stå i de to andre ringene samtidig. Men uttrykket åndelig økologi gir nok litt føring på det å fokusere veldig på det åndelige og ikke ta med seg det grunne og dype samtidig. Så bedre med Hel Økologi!

    • Hvis det å bli kalt “fjøskrakkfilosof” vil si at man blir satt i bås sammen med økobonden Sigmund Kvaløy Setreng, framstår dette som en hedersbetegnelse.

      • Fjøskrakken høres ut som et bedre utgangspunkt å filosofere fra enn et kontor med et skrivebord og en stol. :-)