Hva koster bistanden?

Yudja_folket

Norsk bistandspolitikk, eller utviklingshjelp kan være vanskelig å forstå om man kun har hjelp som virker som perspektiv. Om man derimot ser den i sammenheng med næringsinteresser og geopolitikk dukker et annet mønster opp. Bistandspolitikk og energipolitikk inngår oftest i en uskjønn, men tydelig forening. Dette kan til en viss grad kan forklare milliarder som pøses ut til korrupte statsledere og systemer verden over, år etter år, uten noen tegn til vesentlig levekårsforbedring eller evne til selvforsyning og økonomisk uavhengighet. 

Av A. Viken

Uten å gå inn på noen dypere analyse her kan man ta for seg et ferskt eksempel fra Brasil.

Brasil er en av verden raskeste økonomier, og er en av de såkalte BRICS-landene, som ekspanderer kraftig økonomisk globalt, men hvor flere av landene og har den tvilsomme æren av å være blant de mest voldelige og livsfarlige landene på kloden. At landet dessverre ennå er gjennomkorrupt er kjent for alle som har noe kjennskap til samfunnslivet der. Til tross for det, har de maktet et kraftig økonomisk oppsving, selv om godene fordeles ujevnt. Ta så en titt på et oppslag fra norske nyheter som konkluderte med at u-hjelpen til Brasil økte med 200 % fra 2011 til 2012, til den nette sum av 1,2 milliarder (les mer på e24), i tillegg kommer store summer via Amazonasfondet.

Satsningen og bistanden går i hovedsak ut på å bygge ut «klimavennlig» vannkraft. Det kan jo klinge fint, men store damprosjekter har en høy pris for både natur og mennesker, og i Brasil er menneskeliv dessverre forstemmende lite verdt om man leser statistikkene som mål på menneskeverd. Et annet pågående damprosjekt, Belo Monte, som skal mate den enorme industriveksten i lavkostlandet, vil utviske området og kulturen til 17 stammefolk, blant dem Yudjá- og Arara-folket, som tross protester både nasjonalt og internasjonalt, har lite å ruste seg med når pengeflommen strømmer fritt inn i den voksende økonomien. I tillegg kommer ødeleggelsen av biomangfoldet i området. Norge står fint plantet på sidelinjen, mens man ivrig vil delta i å hjelpe den voksende økonomien til å bli effektive forbruksmaskiner. Noen skarve «indianere» betyr lite når det handler om norsk energi- og næringspolitikk (eksporten av norsk oppdrettsnæring til bl.a. Canada, og oljesandprosjektet i samme land, er andre eksempler).

Det bemerkelsesverdige er at disse landene som mottar massive summer i bistandshjelp ikke har problemer med å bruke store summer på innkjøp av nye våpensystemer, landene er heller ikke fremmede for å bruke vold mot egne innbyggere om det skulle behøves. Brasil har faktisk gått til innkjøp av nye fly til sitt flyvåpen for vel 40 milliarder eller mer, og på toppen av det hele skal de nå anskaffe en egen atomubåt, som de skal bygge sammen med Frankrike til ca. 23 milliarder. Men Norge vil ikke være gjerrige og bidrar dermed godt indirekte til disse innkjøpene gjennom å hjelpe brasiliansk, eller i det minste global, kraftkrevende industri.

Bistandsindustrien er det flere som har kritisert, uten å vinne særlig gehør på det politiske beslutningsnivå, for mange har tydeligvis sine neser for godt gravd ned i pengesekken og egne ambisjoner til å ville ta ansvar for de konsekvenser det har å bistå systemer og regimer  som både er natur- og menneskefiendtlige. Bistand og utviklingshjelp har med dagens kjennskap til disse konsekvensene aldri fortjent sitt navn så dårlig som nå. Så når spørsmålet om hva u-hjelp koster kommer opp, så handler det om mer enn kroner på et budsjett, det handler om hvem og hva som egentlig betaler. I mange tilfeller er det miljø, biomangfold og lokalbefolkninger som betaler dyrest for bistandsprosjekter som ofte tjener helt andre interesser enn hva den opprinnelige intensjonen var.  Ildsjeler som er involvert i de ytterst få bærekraftige utviklingsprosjekter må gremmes over det vanry de settes i.

Eksempelet Brasil er dessverre ikke enestående i norsk bistandspolitikk, og det er det som gjør det så skremmende.

Bildet er av et stammemedlem fra det utrydningtruede Yudjá-folket i Brasil, fotograf: Tatiana Cardeal.

 

Relatert

Utvikling for alle penga – Reisebrev fra Rio+20

Fornektelsens historie – Del I

  • Brune

    Virkelig god post her på KV. Ja, hva koster bistanden egentlig? Jo, den unge mannen som du ser avbildet på denne post. Eksempelet fra Brasil viser tydelig at bistand ikke nødvendigvis trenger å være noe bra slik folk fra godhetsindustrien som elsker å avbildes blant fattige barn i Afrika hardnakket hevder. Bistand kan og være en katastrofe. Hvis man først skulle gitt bistand burde man stilt knallharde krav til mottagerlandet. Og land som Brasil trenger ikke bistand.

    Et annet eksempel har vi fra Sør-Afrika der Norge ga en god del penger og hvor man samtidig kunne lese at presidenten der brukte nesten like mye penger på sitt eget palass… Finner ikke noe på nett fra norske aviser om saken, men denne: http://www.dailymail.co.uk/news/article-2238017/UK-gives-19million-aid-South-Africa–president-spends-17-5million-palace.html