Jegeren

The Hunter. Photo by Matt Nettheim.

I den australske filmen The Hunter fra 2011 møter vi den opera-elskende yrkesjegeren og einstøingen Martin David (spilt av Willem Dafoe, kjent for roller i Platoon, American Psycho, Spiderman-filmene og Antichrist). Filmen er basert på en roman av samme navn, skrevet av den australske forfatterinnen Julia Leigh.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Handlingen starter på et sterilt flyplasshotell utenfor Paris, der Martin forbereder seg på neste forretningsoppdrag. Etter en langdryg og ørkesløs venting møter han endelig oppdragsgiveren i hotellbaren. En tidligere kollega som nå representerer det militære biotech-selskapet        Red Leaf vil ha Martin til å jakte på et dyr som angivelig er utdødd. Ifølge selskapet er det tegn på at en hundelignende skapning med gyllenbrun pels og tigeraktige striper – nemlig pungulven (”Tasmanian tiger” på engelsk) – fortsatt lusker omkring i Tasmanias villmark.

Red Leaf ønsker å få kloa i pungulvens DNA. De hevder at dyret har et (økonomisk) verdifullt sekret: en gift som lammer byttet før det drepes. Denne giften ønsker Red Leaf å reprodusere syntetisk. For dem er det et kappløp med tiden. Dersom det virkelig befinner seg en aller siste pungulv i Tasmanias skoger og fjell, ønsker de fullstendig monopol på artens gener før den svinner fullstendig hen. Deres slutning er at hvis ikke de skyter dyret først, vil en av konkurrentene muligens starte bioprospekteringen før dem. Dette er en nådeløs kommersiell forkjøpskrig. Profittpotensialet er enormt for bioprospektørene som måtte sikre seg eksklusiv tilgang til skatten. Om kappløpet er reelt eller innbilt vites ikke, men Red Leaf tar ingen sjanser.

Tasmanian_tiger

Thylacine, “Tasmansk tiger”, John Gould, Mammals of Australia, 1845 – 1863

Martin sendes til Tasmania på andre siden av kloden for å innhente pungulvens skinn, vev og organer. Han reiser under dekke av å være en universitetsansatt biolog som forsker på pungdjevler (”Tasmanian devil” på engelsk).  Martins lokale fasilitator i den tasmanske periferien – Jack Mindy (spilt av Sam Neill, kjent fra bl.a Jurassic Park) – som også er hyret inn av Red Leaf, får den samme dekkhistorien om ”forskningen” til Martin. Jack er ansvarlig for innkvarteringen til Martin under oppholdet, og henviser ham til et grisgrendt hus bebodd av to barn – Katie (kalt ”Sass”) og Jamie – og deres alenemor, Lucy Armstrong (spilt av Frances O’Connor, med bakgrunn fra bl.a Artificial Intelligence).

Huset viser seg å være en svinesti og strømløst på grunn av en ødelagt generator. ”Vertsfamilien” – om man kan kalle den for det – er åpenbart dysfunksjonell. Barna, som er overlatt til seg selv, sier til Martin at de ikke må vekke moren. Til å begynne med er det ikke godt å vite om hun virkelig sover eller er død, men gjesten ønsker ikke å rippe opp i hva som ligger bak. Dette er et sted Martin vil forlate ganske umiddelbart, og han drar ned til et lokalt vannhull for å spørre etter et nytt krypinn.

Fiendtligheten han møter hos karene på puben er unison. De er muligens arbeidsløse skogsarbeidere, og Martin får til svar at losji kan han bare glemme. Uansett hvor godt tilbudet måtte være. De liker ikke folk utenfra, og særlig ikke miljøforkjempere. Bioprospekteringens og storkapitalens håndlanger Martin blir ironisk lagt for hat grunnet en spontan vrangforestilling om at han er en grønn aktivist. Dersom han ikke forlater strøket umiddelbart, advarer de om at han kommer til å dele samme skjebne som Lucys forsvunne mann, Jarrah Armstrong.

The Hunter. Photo by Matt Nettheim.

Motvillig vender Martin tilbake til ”vertsfamilien”. Etter et kort og strømløst opphold hos dem drar han til felten. Til å begynne med blir han vist rundt av sin fasilitator Jack, som tar ham med til et vakkert utsiktspunkt med panoramisk overblikk over skogen som angivelig er pungulvens land. Derfra insisterer Martin på at han vil være alene. Oppdragets reelle intensjon må holdes strengt hemmelig. I tolv dager av gangen er han på utkikk etter sitt bytte, legger ut stålfeller og snarer.

Ved gjenkomsten til familien Armstrong blir Martin etter hvert venn med barna. Datteren er grov i målet og meget utadvendt, mens lillebroren er innadvent og fåmælt slik som Martin. Etter mye slit og med Jamies assistanse får han omsider start på generatoren. Lysene og stereoanlegget slås på, og favorittmusikken til barnas forsvunne far spilles. Moren deres våkner brått fra sin depressive tornerosesøvn og tror at mannen hennes endelig har kommet hjem. Hun omfavner Martin, men besvimer så fort hun ser at det ikke er Jarrah. Etter denne seansen insisterer Martin overfor barna at deres mor ikke skal få flere medikamenter.

The Hunter 2hunter5

Jegeren vender tilbake til felten uten resultater. Når han kommer hjem til familien Armstrong er atmosfæren mye bedre enn sist. Lucy har våknet, virker avruset og mer levende. Hun er takknemlig for håndsrekningen til Martin. Det oppstår en mild erotisk ladning mellom dem, samtidig som hun er mistenksom overfor hans motiver. Under oppholdet får Martin hint fra Jamie om hvor pungulven muligens befinner seg via en tusjtegning som poden har laget. Martin insisterer på at pungulven ikke finnes lenger og at han forsker på pungdjevler. Men det lille kunstverket til Jamie fanger jegerens interesse. På illustrasjonen står pungulven i et landskap med flere tjern. Martin får en fornemmelse av at den forsvunne Jarrah hadde det samme oppdrag som ham selv, og at faren videreformidlet sine funn til sønnen. Intuisjonen hans om Jarrah viser seg å stemme. Lucy bekrefter at hennes mann jobbet for Red Leaf med samme formål som Martin før han hoppet av.

Etter å ha fulgt hintet til Jamie finner Martin hiet til pungulven. Dyret selv er unnvikende og er nærmest et gjenferd i skogen. Allikevel aner jegeren at tampen antakelig brenner. Men det gir ikke Martin mer fred i sjelen av den grunn. Hans fasilitator Jack begynner å bli sjalu på ham. Den gode kjemien mellom Martin og Lucy har brakt ham ut av balanse, og Jack forteller Red Leaf at Martin er for husvarm hos familien Armstrong. Jegeren får ganske raskt en ubehagelig telefon fra oppdragsgiveren. De lurer på hvorfor han er mer innendørs enn ute i felten. Martin responderer sint med at de skal få det de vil ha, og pakker sekken umiddelbart. Han er nødt for å skuffe Lucy og ungene som begynner å knytte bånd til ham. Før han drar gir han Lucy et kart med koordinater som forteller dem hvor de skal lete om han ikke vender hjem innen tolv dager.

Jegeren må nå forholde seg til fiendtlighet fra flere kanter. Fra Jack og de arbeidsløse skogsarbeiderne, samtidig som han er nødt for å skjule sine intensjoner overfor aktivistvennene til Lucy som feilaktig tror han er en av dem. Og Red Leaf spiser kanskje sine egne ansatte. Det er en mentalt splittet jeger som drar ut i marka denne gangen. Hvilke krefter ønsker han å tjene egentlig?

Uten å si noe mer om handlingsforløpet, kan jeg på det aller varmeste anbefale filmen. Den er en av de glemte og godt gjemte perlene fra 2011, og antakelig en av de beste filmene fra det året. The Hunter er dessverre så langt relativt ukjent i Norge, men fikk en god mottakelse i hjemlandet Australia. Den er en undervurdert og ikke minst oversett thriller med mange parallelle lag, filosofisk dybde og dypøkologisk klangbunn. The Hunter er utvilsomt i samme liga som de australske mesterverkene Picnic at Hanging Rock og The Last Wave, som Peter Weir regisserte i siste halvdel av 1970-tallet.

The Hunter. Photo by Matt Nettheim.

Fotografisk sett er filmen en fryd for øyet med dens kjølige og estetiske farger. Naturbildene er utsøkte og portretterer en temperert regnskog som tidvis går over i en vasstrukken topografi som minner om fjellheimen her hjemme i Norge. At naturglade nordboere vil kunne føle seg hjemme i Tasmanias kjølige skoger og fjell er meget sannsynlig. Særlig når iskalde vinder fra Antarktis kommer feiende inn med snøfokket. Det eneste som mangler er rype og lemen.

Filmspråklig – visuelt så vel som tempomessig – er The Hunter beslektet med Tarkovskys metafysiske underverker. Veiken brenner langsomt, noe som er en kjærkommen kontrast til den nåværende filmbransjens generelle krav om narrative akselerasjoner. The Hunter gir mat for tanke og sjel, samt tid til fordøyelse. Samtidig er det en rørende film som er like tragisk som den er vakker. Kjærligheten til naturens sårbare skjønnhet står opp mot teknisitetens ånd og storkapitalens juggernautiske stormløp. Evighetens aspekt mot den forgjengelige materielle gevinst.

hunter_02_medium

I The Hunter er Tasmanias spøkelsesaktige skoger åstedet som avdekker hva Heidegger kaller ”verden som forråd for mennesket”, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Alt dette ”bestillbare” ved verden er selve grunntrekket til hele vår tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende anskuelse for verdens mektigste drivkrefter. Som få andre filmer får The Hunter fram selve essensen i det senmoderne menneskets tapte forståelse for og følelse av naturens egenverdi. Er det allerede for sent?

 

Anbefalte lenker

Last Tasmanian Tiger, Thylacine, 1933:
http://www.youtube.com/watch?v=6vqCCI1ZF7o

http://snl.no/pungulv

http://en.wikipedia.org/wiki/Thylacine

Relatert

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Mammuten kan gjenoppstå

  • Brune

    Veldig bra omtale. Hadde ikke ventet å se en omtale om denne filmen på Kulturverk. Ble nysgjerrig på denne filmen da jeg første gang hørte om den, og etter å ha lest denne omtalen er jeg sikker på at det er en film jeg bør se.

  • Takk Brune. Kulturverk har nettopp slike filmer på radaren.