Gratulerer med dagen, Sexy Baby!

poster-sexy-baby

Sexy Baby er en dokumentar som omhandler en stadig mer pornografisk hverdag sett gjennom to kvinners og en jentes perspektiv. Den forteller oss ikke noe vi ikke egentlig vet fra før, men den forteller noe om prisen og avmakten ved å være passive tilskuere og aktive skuespillere i samtidsteateret. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Men igjen, reelle alternativer tilbys ikke fordi det innebærer brudd på det primære liberale tabu, nemlig moral. Det vil si at noe og noen er dårligere enn andre i kraft av handlinger og holdninger. I et samfunn hvor man ikke kan kalle en hore for hore fordi hun/han er et likestilt, sterkt uavhengig individ som fortjener respekt, ender vi fort alle opp som viljesvake horer – og halliker, i en og samme kropp.»

Sexy Baby er en dokumentarfilm av Jill Bauer og Ronna Gradus, og ble sluppet i USA 2012. Den beskriver tre ulike perspektiv på en stadig mer pornografisk hverdag. Vi møter Laura, førskolelærer med dypt ønske om labiaplastikk (plastisk operasjon for å redusere kjønnsleppene), pornostjernen Nichole/Nakita Kash, som egentlig ønsker å leve et ordinært familieliv, og vi møter det som er filmens mest interessante person, Winnifred på 12 år, en kritisk tenkende preteen, som likevel går med strømmen.

SexyBaby3

Laura (22) som ønsker et underliv lik en pornostjerne er så mainstream at hun fremstår som knapt virkelig, en statist, en kulisse, hun er en overflate som reflekterer det omkring, uten kritikk, og ønsker bare et «bra» liv, hvor hun kan føle seg «sexy». Hennes historie formidler bare den store menneskemassens små lengsler i et system hvor seksualiteten for lengst er markedsstyrt og det handler om å ha en attraktiv vare å tilby. Hennes besøk hos en plastisk kirurg som har spesialisert seg på kvinners underliv, viser bare at dette er i ferd med å bli en norm, legen gjør heller ikke noe forsøk på å fremstille det han gjør som noe moralsk høyverdig eller nødvendig, men hevder rolig at mange har fått det bedre i etterkant. Dagen før den store operasjonen sitter hun på sengekanten med sin mor, en ikke spesielt ressurssterk kvinne, moren gråter sårt. Laura spør hvorfor moren gråter, får ikke noe klart svar, men svaret ligger der i hele den beklemmende scenen. Den en gang søte lille jenta til mor er ikke på sykehus fordi hun er syk, men fordi det er noe annet som synes å fortjene den merkelappen som står helt utenfor den gråtende morens rekkevidde. Hun forsvinner siden ut av handlingen ute på byen for å teste sin nye sex-appeal, kjønnslemlestelse har i Vesten funnet sin bedøvede og kliniske form, men primitiviteten er den samme.

swingfest08-nakita_kash

Nichole (32), med artistnavnet Nakita Kash, har tjent sine penger i pornoindustrien, gift med en mann som og jobber i industrien. Nå livnærer hun seg godt som pole dance og strippeinstruktør. Her får kvinner slik som en typisk ung, kvinnelig bankansatt med seriøs karrierekvinne-utstråling, opplæring i å vrikke og vri på seg. Dette for å bringe mannen tilbake til primalstadiet en stakket stund, slik at han ikke mister interessen for henne i den pornografiserte hverdagen som bombarderer alle med enkle løsinger og utløsninger. Nicholes liv med sin mann fremstår som helt ordinært, hun beskriver pornosexen som uvirkelig og instrumentell, «it’s sportfucking», hvor det primært handler om penger, ikke lyst. Ingenting nytt under solen. I møte med det som ble hennes mann, også fra pornobransjen, opplevde de etter å ha lekt sexakrobater en stund for å bevise sin faglige dyktighet på området, hva det vil si å elske, som ifølge henne er så sterkt at man gråter. Nichole virker huslig, hyggelig, ordentlig, men likevel ikke lykkelig. Det finnes ikke noen påtatt stolthet over valg av yrke, selv om hun betoner viktigheten av å ha kontroll, heller ingen stor beklagelse, det ble som det ble. Det er et hjerteskjærende øyeblikk hvor hun betrakter et bilde av seg selv som cheerleader og med sorgfull stemme konstaterer at hun skulle ønske moren hadde oppmuntret henne mer til å seriøst følge sine talenter: «I just wanted to dance and pole dancing became my way of expressing dancing».

Hun uttrykker seg som en konservativ med hensyn til pornoinvasjonen hos de aller yngste og vil gjøre det hun kan for å skjerme sitt barn, som blir født under dokumentaren som ble laget over en to-årsperiode. De vil ikke la barnet være alene med internett for slik til en viss grad å kunne kontrollere hvilke inntrykk det blir utsatt for. Sirkelen er sluttet, filmens eneste moralist er en ex-pornostjerne.

SexyBaby1

Filmen starter og slutter med Winnifred (12), hun er filmens opplagt midtpunkt, godt over gjenomsnittet intelligent og selvbevisst, fra jødisk øvre middelklasse i New York. Vi følger henne fra den siste lille rest av barndom til en prematur ungdom som tross sin tidlige seksualisering fremstår som infantil, banal og hjelpesløs. I filmens åpningsscene har hun satt opp et skuespill med andre jenter som fra et feministisk perspektiv problematiserer hiphops seksuelt degraderende tekster med effektiv satire over Soulja Boys låt Crank That som hun resiterer:

Soulja boy off in this hoe
Watch me crank it
Watch me roll
Watch me crank that soulja boy
Then super man that hoe

Foreldrene er skilt, mor er stjerneadvokat med tatoveringer, er 100 % karrierekvinne og har tydeligvis ikke gitt slipp på det å være ung, sexy og hip. Faren er en resignert figur som erklærer seg som mannlig feminist så mye som en mann kan kalle seg det, men uten overbevisning. Winnifred er deres stolthet, hun turner, danser, er toppelev, sosialt intelligent, kritisk tenkende  og har skuespillertalent. Hun kan ved et raskt blikk se ut til å legemliggjøre samtidsfeminismens ideal, og hennes politiske korrekte foreldre har tydeligvis høye håp for henne i så måte. Men hun er et barn. Ikke minst i sin sårhet. Tross sin tillærte kritiske sans, så lar Winnifred seg besnære av å være sexy, deilig, attraktiv, skjørtene blir kortere og kortere til de når trusehøyde, hun adapterer fakter inspirert av porno og MTV, som hun erter sin far med. Eneste gangen faren reagerer ovenfor datteren med noe som nesten kan ligne sinne er når Winnifred forteller om at hun får reise gratis med taxi fordi hun suger dem, «blow them», med latter i stemmen. Tydelig uttrykker han en håpløshet og resignert holdning dess mer han ser datteren, som uten egentlig ha sluttet å være barn, blir et vesen som spiller på sex og som lar seg fange i spillet om oppmerksomhet, hvor sex er fremste salgsargument. Han har forsøkt å innpode barna at utseende ikke betyr noe, det er det indre som har verdi, men han tror ikke noe på det selv. Hans håp er at fremfor at de skal la seg konsumere 80 % av samfunnets overfladiskhet, så skal de kanskje kunne begrense det til 30 %.

Scener med lillesøsteren Myrtle på fire år, inspirert av storesøster Winnifred, som vrikker på en tydelig seksualisert måte inspirert av bl.a. Lady Gaga, virker selv i vår tid frastøtende, men er et youtube-fenomen, hvor og pedofile selvsagt finner billig glede. En video av den dansende og vrikkende Myrtle blir lagt ut av Winnifred, til stort bifall på nettet, faren reagerer, men det får ingen større konsekvenser. Moren reagerer òg, hun må stenge sin konto på Facebook, men får alltid lov til å gjenåpne den. Morens ambivalens som tidsriktig feminist er fortellende om at feminismen er uttilstrekkelig som en forklaringsmodell, og forsvar for en kvinnelig integritet. Hun ønsker sin datter en fri seksualitet som hun sier, samtidig som hun ønsker at Winnifred er bevisst sin egenverdi, sin integritet. Men hun har ikke noe alternativ å tilby, det handler for henne egentlig bare om tid, at hun ønsker å utsette datterens «frie seksualitet» til hun er fysisk over barnestadiet.

I forbindelse med oppladning til Lady Gaga-konsert kler Winnifred og en venninne seg utfordrende, de handler hos American Apparel som har gjort det til sitt varemerke med pubertale sleaze-bilder, som har slått an ikke minst hos up and coming hipsters.  Hun kan spillet med å si de riktige tingene for å berolige sine foreldre, og selv om hun lever en stor del av livet sitt på nettet, ikke minst Facebook, ser hun det destruktive i det, men klarer ikke å rive seg løs: «just because it corrupts you, doesn’t mean that you don’t like it» konkluderer hun logisk. Da faren reagerer på at hun ser horete ut, sier hun inspirert av morens påstand om at Lady Gagas bruk av pornografiske virkemidler er bra fordi hun «tar kontroll», at det handler om stil, hun har «style», skjønner han ikke det da?, mens hun tripper av gårde som en mindreårig prostituert.

Filmen bruker ingen ekstreme virkemidler, historiene som formidles fremtrer ikke som ekstreme, mer som nærmest trivielle, grå, fordi alt det vi ser er en del av en ekstrem hverdag. Om ikke direkte i din egen, så finnes den umiddelbart omkring deg. «Ingen» ser på internettporno, men ifølge undersøkelser så gjør minst 80 % av amerikanere det, tallene er neppe særlig andre her på berget om man skal dømme media.

«Moral har ingen autonom mening i seg selv.  Moral er ikke et formål. Det gir ingen mening for de fleste å leve «moralsk» når moralen ikke er satt i en større sammenheng, og den siste rest som nå finnes i sekulær politisk moralisme og kollektiv skyldfølelse, er det ingen som respekterer fordi ingen tror på den»

De gamle og unge grisenes herredømme er for lengst over, de som har vært feminismens halmstrå for å påstå at seksualiseringen er et resultat av en patriarkalsk undertrykkende struktur. Kvinnene er like ivrige pornografer som menn, likestillingen har kommet langt, de iscenesetter nå fra barnsben av seg selv som seksuelt attraktive og tilgjengelige. Det er bare å se dagens oppslag, så ser man kvinner, gjerne TV-personligheter, idrettsaktive og andre innen kultur og underholdning, som stiller opp i det vi før med rette ville kalt horaktige positurer, men nå berømmes for mot, styrke og feministisk forbilledlighet, enda de kun har kledd av seg i et simpelt manneblad.

De har spilt på de simpleste triksene i boken, de som vi kjente fra primalstadiet og som vi sivilisatorisk før har dempet evolusjonært, fordi mennesket har erfart at om det kun lar seg styre av kjønnsdriften så kan det ikke bygge eller opprettholde høykultur. Vel, Vesten har bygget høykultur, nå rives den fort ned igjen.

Her avsløres og filmens mangel, nemlig i sitt ensidige og egentlig fraværende perspektiv på mannen, her representerte ved guttehvalper som egentlig bare er påvirket av samme pornokrati som barn, jenter – og kvinner. På det området er majoriteten av kvinner og menn ganske like, de ønsker ikke å dele livet med en hore eller hallik, derfor var disse yrkesgruppene historisk det absolutte bunnsjikt. Hadde filmen giddet å se dypere inn i sinnet på disse ungguttene som fremstilles ensidig som overivrige kåte dyr, ville de lett funnet ut at de fleste gutter, og ikke minst menn, ikke er pornografer eller players, men ønsker seg en kjæreste og partner de kan respektere og stole på.

Men ettersom underholdningsindustrien lever på forestillingen om at frihet handler om å sprenge grenser og den fremmer illusjonen om å være grensesprengende, enda dørene er sprengt åpne for lengst, handler kjønn om markedskontroll og produktplassering. Se og bli sett. Det ekstreme behovet for å bli sett er delvis et produkt både av teknologi, internett og sosiale medier, men det er ikke teknologien som i seg selv er motor her.

I den egalitære transgresjonens tid, hvor, for å sitere Aldous Huxleys Brave New World, «everyone belongs to everyone else», så er integritet som foraktelig omtales som moralisme, nå erstattet av en menneskelig utilitarisme. Pseudoindividualismen sier at du nå primært skal bruke deg selv, så lenge du selv vil brukes, så er du fri. I et samtidsparadigme som propagerer kjønnsnøytralitet, er man redusert til sine respektive åpninger, hull, stake, verktøy og middel, aldri har sexy vært så lite sexy.

Ved ettertanke fremgår det at filmen ikke først og fremst beskriver seksualisering, men avmakt. Ingen av personene er tilfredse med utviklingen eller eget liv, de har bare overgitt seg til det faktum at det ikke er noen autoritet som kan utfordre det senmoderne liberale tomrommet som utvider seg som et sort hull hvor alt lys graviterer. Du kan velge om du vil være med på løpet og bli en av de som lykkes i andres øyne, som er forutsetningen for å regnes som vellykket, eller du kan stå utenfor i skyggen, usett og tilsidesatt. Den som ikke synes, finnes ikke, er samtidens credo.

Sexy_Baby

Vi ser Winnifred som 14 år mot filmens slutt, hun ser da på bilder av seg selv som 11–12-åring på Facebook, hun gråter og mimrer allerede over sin tapte uskyld, hverken mer eller mindre. Hun erkjenner det som er åpenbart for de fleste, men som forskning krangler om; du blir ikke bare påvirket ytre sett av hvordan du agerer sosialt og på nettet, du endrer deg og blir formet. Kjernen innerst i deg selv er ikke uberørbar, den krever sitt vern, hvis ikke endres den, og uten at du selv medgir det så blir du en annen i kraft av hvordan du presenterer deg selv. Rollen blir like autentisk som ditt jeg.

Winnifred, filmens protagonist, uttaler seg mer som en forelder enn foreldrene:

«I think parents and teachers need to have an ongoing conversation with kids about what they are being exposed to, even if it makes them uncomfortable, because even though we act like we don’t want to hear it, we are listening and taking it to heart.»

Men for henne og andre barn åpenbarer det seg ingen alternativer eller autoriteter, fordi foreldregenerasjonene er heller ikke voksne i sitt banale forhold til kjønnsliv som gjennomsyrer absolutt alle lag i mediesamfunnet. De ville selv bryte ned alle normative autoriteter og fremstår som lite troverdige autoriter. Mange som ser vil nok sitte og huffe seg behørig politisk korrekt, men de vil gå ut i akkurat den samme samtiden, som døtre, foreldre, venninner, unge kvinner, menn, sønner, fedre, gutter; og de vil ta del i det samme markedet på markedets premiss, som objekter med større eller mindre salgsverdi.

Sexy Baby viser en enkel forutsigelse av fremtiden, ikke som noe radikalt brudd, men en fortsettelse av arven fra ’68: yngre og yngre barnekull vil oppleve at deres barndom frarøves dem, misbruk vil i kjølvannet av det seksuelle fokus på prepubertale tilta, promiskuitet og vanskeligheter med å binde seg varig vil tilta hånd i hånd med psykiske problemer som den terapeutiske staten skal forsøke å løse gjennom forklaring, observasjon, medisinering og mentale plasterlapper som halvhjertet motsier den samme liberale statens grunnleggende premiss at du er en bruksgjenstand. Ex-pornostjerne og wannabe husmor Nichole hevder at samfunnet har blitt infiltrert av pornoindustrien, men tar feil. Det er underholdningsindustrien som har infiltrert alle samfunnssfærer som fundamental kulturell og sivilisatorisk premissleverandør. Porno er fortsatt veldig tydelig porno, men derimot selger underholdningsindustrien forestillingen om at sex uten ansvar er opprør, og bruker pornografiens effektive virkemidler for å holde folk i bånd som pavlovske hunder. Noe filmen med sine R&B/hip hop-klipp og referanser viser. Her troner for tiden Lady Gaga som pseudorebellenes dronning, arvtager etter den nå stadig mer pinlig tilårskomne og utbrukte Madonna.

Filmens kvinnelige skjebner forenes i ett, avmakten i møte med en samtid ingen egentlig synes genuint å like.

Voksne og barn fremstår som like ubehjelpelige og usikre.

Men igjen, reelle alternativer tilbys ikke fordi det innebærer brudd på det primære liberale tabu, nemlig moral. Det vil si at noe og noen er dårligere enn andre i kraft av handlinger og holdninger. I et samfunn hvor man ikke kan kalle en hore for hore, fordi hun/han er et likestilt, sterkt, uavhengig individ som fortjener respekt, ender vi fort alle opp som viljesvake horer – og halliker, i en og samme kropp.

Moral har ingen autonom mening i seg selv.  Moral er ikke et formål. Det gir ingen mening for de fleste å leve «moralsk» når moralen ikke er satt i en større sammenheng, og den siste rest som nå finnes i sekulær politisk moralisme og kollektiv skyldfølelse, er det ingen som respekterer fordi ingen tror på den.

Det finnes alternativer, flere velger andre liv som usette i periferien av samtiden, men det fordrer et fundamentalt annet premiss for hva vi mener er et samfunn og hva menneskeverd er, det er ennå utenfor allmenn rekkevidde.

Til da kan man med 8. mars i bakhodet resignert i tråd med filmens stemning utrope: gratulerer med dagen Sexy Baby, dagene er dine i uoverskuelig fremtid.

Dokumentaren er tilgjengelig på NRK nett-TV i tre år fremover

Se forfilm her

 

Relatert

Sex som dogme

BARE DU OG JEG, BEIBE

Sucker Punch: En tolkning

Pseudorebellenes hyklerkor

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

  • Brune

    Dokumentaren er tilgjengelig på NRK nett-TV i tre år fremover:

    http://tv.nrk.no/program/koid20008713/alltid-sexy

  • Redaksjon

    Takk for lenken til filmen, Brune!

    Påfallende at norske medier ikke har omtalt denne dokumentaren som har fått en ubeskrivelig dustete tittel. Men med “Trekant” i minne så er prioriteringen åpenbar, sex skal være et leketøy for unge i samtidens kjøp og kast samfunn.

    Red.