Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

 Erwin_Neutzsky-Wulff

To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Rundt samme tid i fjor som The Fourth Political Theory ble gitt ut, ga den danske forfatteren Erwin Neutzsky-Wulff (1949-) ut boken Danmark i ganske begrenset opplag på eget forlag. 

Av Jo Hammerstad

«Neutzsky-Wulffs ideelle adelsmann er han som både besitter viten, aggressivitet, og selvoppofrende ansvar. I dag har vi intellektuelle som besitter viten, og vi har bøller som besitter aggressivitet. Ingen av dem klarer å endre noe særlig til det bedre, for de første er feige og de siste er dumme, kun sjeldent er det at slike egenskaper møtes i samme person, men det er nettopp de som kan gjøre en radikal forskjell.»

«Tar man Dugins perspektiv på alvor betyr det at man kanskje må stille spørsmål ved sine prioriteringer, om de svarer til den reelle situasjonens utfordringer. Når loftet står i flammer reiser man seg selvfølgelig opp fra grimme bekymringer om fordøyelse, jordskjelv, eller regninger, og prioriterer i stedet å forsøke å slukke brannen eller komme seg ut med seg og sine»

To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Boken var dels en utledning av en tese om at alle som fra ulike posisjoner kjemper mot status quo nå bør se nødvendigheten av å legge til side interne stridigheter og i stedet alliere seg mot den fare som truer dem alle, noe som geopolitisk burde lede mot en multipolar verden, i stedet for en unipolar verden ledet av Vesten og USA slik som i dag. Dels var boken også et kall til hver enkelt kultur om å finne sin egen stil, en stil som må ha en viss kreativ begrensning i de ulike folks historier og geografier, og som vil kunne gjenopprette den tapte kontakten mellom mennesket og de krefter som funderer dets eksistens. Vi må finne tilbake til de evige røtter hvorfra vi kan utfordre den herskende liberalistiske virkelighet, den som har fratatt mennesket de tradisjonelle bånd skulle ha fundert et felles ansvar for noe som er større enn hver enkelt, og erstattet det med kalkulasjonens kalde nullsumspill, diktert av økonomiske realiteter vi har mistet kontrollen over.

Vi er kommet til et endepunkt eller vendepunkt, hvor man har valget mellom å være med å berede grunnen for en tilværelse veldig annerledes enn denne, i radikal motstand mot den, eller man kan følge strømmen og gå utslagsvannets og gjødselens vei. En test, hvor man kan forvente de med sjeler av gull i fronten for det nye, de som nekter å akseptere virkeligheten de ble født inn i, og som tro mot sin natur ikke kan annet enn å kjempe mot den for å fundere en ny. Disse lar seg ikke avspise med en liten nisje i den moderne verden hvor de kan bidra i det små til det eksisterende samfunnsmaskineriet for en slump penger og et klapp på skulderen, men vier alle sine krefter i de retninger som realistisk kan skape fundamental endring.

Tar man Dugins perspektiv på alvor betyr det at man kanskje må stille spørsmål ved sine prioriteringer, om de svarer til den reelle situasjonens utfordringer. Når loftet står i flammer reiser man seg selvfølgelig opp fra grimme bekymringer om fordøyelse, jordskjelv, eller regninger, og prioriterer i stedet å forsøke å slukke brannen eller komme seg ut med seg og sine. Likeledes vil man hvis man følger Dugins fortolkninger av liberalismen i dag reise seg opp til kamp mot den i stedet for å fokusere på de langt mindre farlige etterlevningene av dens beseirede søsken fascismen og kommunismen, eller på religiøse trosretninger man måtte mislike. Ikke slik å forstå at kritikk ikke her skulle kunne være på sin plass, men det trengs en fornemmelse av proporsjoner om hva som er viktig, ellers blir ens livsgjerning et simpelt redskap i den globale elitens splitt-og-hersk-spill. Det store fokuset på faren ved de ekstreme politiske ytterkanter, som er så enkel å anskueliggjøre da scriptet er kjørt gjennom så mange ganger før, og lageret av ekstremistiske tullinger synes uuttømmelig, tildekker den fare som allerede er blitt virkelighet: Det ekstreme sentrum—det liberale demokratis triumf og implisitte krav om å være eneste fornuftige og etiske levesett, ja eneste virkelighet.

Intelligens er først og fremst evnen til å prioritere, og til også å kunne bryte opp fra gamle prioriteringer, også om det måtte være der man har investert sin sosiale og intellektuelle kapital. Mot er å prioritere det som er best og viktigst, ikke det som synes å være best eller viktigst fordi den sosiale konsensus og økonomiske virkelighet belønner det. Er man fundamentalt misfornøyd med status quo må man våge å utforske de kildene hvorfra man har en realistisk mulighet til å utfordre status quo, alt annet er spill for galleriet, feighet eller maktesløs kapitulasjon. Dugins invitasjon til politisk nytenkning her burde ønskes velkommen blant de som fra ulike posisjoner har beholdt en viss oppreist autonomi, men som kanskje ikke alene besitter den kraften som skal til for å være annet enn blott en svinnende reaksjon.

aleksandr_alexander-dugin

Det Alexander Dugin tro mot sin tenkning ikke vil svare på er hvordan de ulike kulturer bør se ut i en fremtid, han fokuserer her mest på hva som kan gjøres i sin geografiske sfære; den russiske, eller eurasiske. Veien mot en kultur må være konkrete oppgaver for den kulturskapende og kulturbærende eliten i hver enkelt region, som selvfølgelig kan inspireres av for eksempel Dugins arbeid om de ønsker, men som må finne sine unike svar selv. Å være eller ikke være er spørsmålet, og skal vi velge å være må vi finne ut hvem vi er, hvem som har noe eget kulturelt å sette opp som regionalt alternativ til den globaliserte monokultur. Er vi Europeere? Kristne? Amerikanere? Germanere? Nordboere? Nordmenn? Antropologer, sosiologer, og historikere kan gi hjelpsomme beskrivelser, men som regel strekker de seg ikke lenger enn til å beskrive og i en viss forstand forsterke og bekrefte det værende, som nettopp den radikale må stå imot eller ta i bruk konstruktivt. De data som empirisk hentes inn om det værende og dets historie er materiale som må underlegges et ønske og en vilje til å gå i en bestemt retning, en visjon hvis uttrykk må kunne aktivere hjerter og sinn. Det trengs visjoner med noe av åpenbaringens kraft i seg, som kan åpne opp blokkerte tankespor og vise vei der andre alternativer har kjørt seg fast, visjoner som forholder seg til det værende for å få feste, men som kommer utenfra som kreativ impuls. Først her starter den virkelige tenkningen, i geniets rom, som ofte har funnet sine beste uttrykk i det skrevne ord.

Vi har kjent til dette fenomenet, også her i Norge; en litteratur med ambisjon om å skape virkelighet i stedet for blott å gjenspeile virkelighet. Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, og Olav Aukrust hadde alle noe av denne åpenbaringsånden i seg, og Alf Larsen var kanskje den siste store romantikeren her som søkte både å bygge bro mot de store i vår litteratur og å gi Ordet tilbake noe av dets skapende makt. Så stilnet det hen, da det etter hvert knappest var beredskap eller forståelse igjen for slikt, hverken for genier eller for kultur i mer fundamentalt skapende forstand.

Det er ikke hverken stemning eller rom for slikt nå. Hva skal man med genier og kultur når man har stemmesedler, tekniske løsninger, og kan coache og klappe hverandre på ryggen med varme NLP-smil? Og så blir det så utrivelig og lite sosiabelt når noen med skarpe kutt vil og krever noe bestemt, og differensierer og prioriterer deretter i stedet for fleksibelt og dynamisk å tilpasse seg realiteten. Eller også det kan kanskje være stimulerende i det små for den lille appetitt, og kan stadig av og til få den liberale velsignelsen å bli tolerert, men så er det neste kanal, neste artikkel, neste eksterne impuls, uforpliktende, promiskuøst, ufarlig, så skulle noe av betydning dukke opp flimrer det bare forbi.

Vel, det er ikke urimelig med en viss skepsis mot geniet. Den som kan gjøre stort kan også feile stort, og er ikke ett uanselig, nølende skritt i riktig retning bedre enn parademarsjen mot avgrunnen? Jo da, men det rommet geniet bryter opp må heller ikke tolkes som en endelig løsning, det kan tolkes som en invitasjon til å se ting på en ny måte, til eksperimenter, hvor videreutviklinger, kritikk, eller synergier senere kan følge. Men uten den velvillige lesningen først der man trer inn i geniets rom og risikerer sine tidligere posisjoner lærer man selvfølgelig ikke stort. Dette gjelder for lesningen av Alexander Dugin, og dette gjelder også den neste forfatter og bok jeg ønsker å trekke frem, når vi nå skal starte utforskningen av hvem som kan utgjøre et “vi” her.

Neutzsky-Wulff

Rundt samme tid i fjor som The Fourth Political Theory ble gitt ut, ga den danske forfatteren Erwin Neutzsky-Wulff (1949-) ut boken Danmark i ganske begrenset opplag på eget forlag. Neutzsky-Wulff har ingenting i utgangspunktet med Dugins visjoner eller tankegang å gjøre, og skulle han sette seg inn i det ville det overraske meg om det ville falle ham i smak, men der den som har lest Dugins bok kanskje synes hans svar på hva som kan gjøres blir en smule filosofisk og vanskelig å oversette til et konkret prosjekt, anskueliggjør Neutzsky-Wulff i sitt verk veldig godt den typen tenkning som trengs for en kulturell regenerasjon her i den nordiske sfæren. Danmark er en visjonær fortolkning av Danmark, en historie som strekker seg gjennom fortid, nåtid, og fremtid av et Danmark slik vi dels kjenner det, og dels et mytisk Danmark hvor vi i et overhistorisk grep mot de norrøne og germanske røtter også fornemmer historien om Ragnarok og gudenes tilbakekomst. Sentralt i Neutzsky-Wulffs behandling av Danmarks historiske og mytiske stoff står forholdet mellom de to verdener, mellom menneskenes verden og gudenes verden, hvor Neutzsky-Wulffs religionsteori veves inn. Den poetiske Eddas hovedtekster vies særlig oppmerksomhet, og er gjendiktet av Neutzsky-Wulff med en friskhet, ild, og følelse av relevans som jeg ikke har funnet i noen gjendiktning av dem tidligere. Vi får også i Danmark en innføring i Neutzsky-Wulffs aristokratiske etikk, hvor den sterke skal få rom til å vokse, men alltid med ansvar for den svake. La oss ta en titt:

Vore forfædre var vikinger – det ved ethvert barn. Men som navnet siger, var vikingen en afviger.

Det ville også være underligt andet – man kan ikke dyrke havet. Han har altså ikke meget tilfælles med bonderøven med klaphatten, snarere er han åndsbeslægtet med den moderne intellektuelle.

Det er nu engang et problem, at visse mennesker ikke trives i fangenskab, en regelmæssigt tilbagevendende atavisme, som ikke alverdens mentalhygiejne kan stille op imod. Vi er alle troglodytter, intelligente og aggressive.

Nogle er bare mere intelligente og aggressive end andre. Det er dem, der skaber historie – ikke og aldrig den træge masse.

De slider sig løs, og hvis vi tøjrer dem, tager de tagbjælken med, og vi får stalden i hovedet. De tager, hvad de vil have, indtil det bliver for kedeligt.

Det er lidt ligesom at sidde i en park og fodre duerne med resterne af din frokost, det er så rart, at du somme tider glemmer at spise selv. Den svage har næppe styrke nok til at opfylde sine egne behov og ser verden i sin egen svagheds billede som en mødding, rotterne slås om.

Den sterke har for meget, han må finde nogen, hvis behov han kan opfylde, de er hans føde og genstanden for hans særlige sult. Måske forstår du ikke denne ekstatiske selvudslettelse, den brændende skam over at være mæt, erkendelsen af, at du er for stærk til at være det af dig selv for dig selv.

Men så er du ikke af kongeslægt, og denne bog vil blot få dig til at føle dig dum og beskidt og gjøre dig vred og ked av det. Hvem er den da skrevet for?

Den er skrevet for det enogtyvende århundredes unge, ikke dets senile teenagere. Heltene, for hvem den hule tillid til, at den svage nok skal befri sig selv – vent bare og tag en portion til – ikke var nok.

Som ikke bøjede sig for at bøje, men hævede sig for at hæve. Som så, at lortet var muld, og spirede i det, men hvis rødder sugede næring af et langt dypere jordlag, det for længst begravede: Styrke, viden, usynlige som alle frø, indtil de drog ud og tog magten tilbage, sværdet fra barnet, ikke for at beholde den, men for at ødelægge den som andet end kærlighed og tillid.

(Danmark, s. 75)

Oldtidsfunn_Norden_II

Neutzsky-Wulffs ideelle adelsmann er han som både besitter viten, aggressivitet, og selvoppofrende ansvar. I dag har vi intellektuelle som besitter viten, og vi har bøller som besitter aggressivitet. Ingen av dem klarer å endre noe særlig til det bedre, for de første er feige og de siste er dumme, kun sjeldent er det at slike egenskaper møtes i samme person, men det er nettopp de som kan gjøre en radikal forskjell. Odins visdom må finne sammen med Tors rasende styrke og Frøys generøse rikdom, og ut fra den kimen springer resten ut. Det må understrekes at Odin, som den med en visdom han er villig til å lide og ofre seg selv for, må bli det ledende prinsipp. Hvis derimot Tors kanskje mer likefremme men ureflekterte bondestyrke får utgjøre tyngdepunktet, slik den gjorde hos nazistene, kan konsekvensene derimot bli svært negative.

Makt og egoisme er blitt så sterkt sammenrotet i vår tid at man kan ha vansker med å se for seg adelsmannen som annet enn en tyrann og utsuger. Man liker kanskje ridderligheten og selvoppofrelsen man ser på film, men våger knappest å tro på at vi kan ha en samfunnsordning der personlig styrke og politisk makt henger sammen uten at det må føre til tyranni. Skulle man likevel være åpen for et slikt perspektiv vil enkelte da kanskje undre seg over at det er den norrøne ånden Neutzsky-Wulff ønsker å vekke til live. Er ikke det norrøne menneskesynet temmelig hardt og kynisk, er ikke den kristne nestekjærlighet og den kristne arv er et bedre bud på en aristokratisk selvoppofrende stil enn norrøne etikk, hvor guder endog synes å ligge under for menneskelige laster? Neutzsky-Wulff parerer spørsmålet slik:

“De nordiske guder var, som vi ofte håner dem for, menneskelige – de forstod menneskene, og menneskene forstod dem. De udøvede ikke en eller anden uransagelig kosmisk retfærdighed, men var likesom os andre underlagt skæbnens luner og deres egne svagheder.

Det bedste eksempel er ikke altid det gode, og i myten om Ragnarok så mennesket sin egen fallit. Dette førte atter til en beundring af ædle egenskaber, gæstfrihed, selvforglemmelse og trofasthed.

Den kristne derimod behøver ikke at gjøre nogen som helst gavn, men skal blot adlyde sin gud, der er så behageligt fjern, at en hvilken som helst tyran kan gøre krav på at repræsentere ham. Dermed bliver hensynsløshed og samvittighedsløshed dyder, eftersom skånsel over for de onde er ondskab, og en personlig moralsk vurdering gudsfornægtende storhedsvanvid.”

(Danmark, s.73)

Gudenes menneskelighet gjør dem relevante for den enkeltes eksistens og konkrete utfordringer. De personlige forhold blir her avgjørende, hvor man er klar over menneskets mangefasetterte vesen, med edle og uedle muligheter, og på grunnlag av dette, uten abstraksjoner eller mellomledd, gir den edle og rettferdige makt. Slik kan Håvamåls realistiske etikk, «hinsides godt og ondt» være mer til gagn, kanskje særlig i en ulvetid som vår, enn en upersonlig kristendom hvor forbrytere i et par årtusen har drevet det langt i kunsten å finne smutthull for sine ugjerninger. For den hvis makt ikke er røvet utenfra, men springer ut innenfra, er det naturlig å gi, og etikken vil da handle om å gi disse skikkelser rom til sitt virke, da det i seg selv vil ha en regulerende effekt på omgivelsene rundt:

“Kun den svage søger magt (hvorfor hans vej mod den til stadighed må blokkeres), hvorimod den stærkes stræben retter sig mod afmagten og selvopofrelsen, at blive et redskab for det, der er mindre end han selv. Ilden afgiver varme, jernet absorberer den.

Det lave søger højderne, hvorimod den Høje kaster sig i dybet. Træet vokser ikke bort fra solen, og solen vender ikke sine stråler bort fra det.

Det var det, der var kristendommens budskab, inden borgerskabet forvandlede den til et alibi for tyve. Uheldigvis var dette allerede sket, inden den nåede os, hvorfor den havde en fordærvende snarere end forædlende indflydelse på sæderne, og hvad munkerne bevarede af selvforglemmelse, blev udryddet ved Reformationen.

Tilbage står Havamal som en rettesnor for the once and future aristocracy. Det udtrykker en filosofi, der er så edel, som den er absolut usentimental.

Her er ingen pæne illusioner om, at det nok skal gå alt sammen, hvis vi blot ikke foretager nogen pludselige bevægelser. Det er helten, der sejrer og vinder prinsesse og kongerige, der, hvor ingen byder ham trods.

 

Fordel forslagen i fejlslagent ser,

mod har i modgang en moder,

stormen kun styrker den stærke end mer,

vanheld han hilser som broder.

 

Det kræver styrke og intelligens, livet som værk og ikke en række forvirrede svømmetag mod dets strøm.

(Danmark, s. 371)

 

Neutzsky-Wulffs visjon av et fremtidig Danmark stanser ikke ved beskrivelser av samfunnsforhold og etiske rettesnorer (hvor han henter ut mange godbiter fra Tacitus’ Germania), den tar også grundig tak i det mytene, og den magiske praksisen knyttet til dem, hvor Neutzsky-Wulffs forståelse av runemagien skulle kunne være av stor interesse for den med esoteriske inklinasjoner.

Som Odin må runemagikeren være villig til å ofre seg selv, sin sosialt konstruerte personlighet, for å knytte en dypere pakt med skjebnekreftene, bli en legemliggjort skjebne. Det viktigste er ikke som for metafysikeren viten om det som er, men hva som er målet, og hva som er middelet. Runene gir substans til den valgte kurs, men for å forstå dem må vi forstå konteksten de ble unnfanget i:

“For at lære at beherske runerne, må vi først blive germanere. Det virker måske umiddelbart som a tall order, men kan også ses som a fringe benefit.

Vi er jo nemlig germanere, eller var det engang. Og hvis en germaner holder op med at være en germaner, hvad er han så?

Hvad er en hund, der ikke længere er en hund? Ikke en kat.

Vi har godt nok klædt os fint på med Gud, konge og fædreland, et toilette, denne bog har beskrevet i en vis detalje, men det er nok også efterhånden gået op for os, at der nu kun er pjalterne tilbage. Så er det der, hvor vi gerne skal kunde finde os selv under dem, germina germana.

Den uden sammenligning bedste kilde til denne tankegang er de tre første digte i den Poetiske Edda, Vøluspa, Havamal og det mindre kendte Vafthrudnismal. De er imidlertid ikke så lige at gå til, selv ikke i de eksisterende oversættelser, der endvidere er tynget af den i det nittende århundrede så populære pseudonorrøne Oehlenschlägerspeak, hvorfor de da også findes gendigtede i deres helhed i denne bog med rim og metrik, som nu engang er den moderne lyriks virkemidler, som den ikke kan være foruden – det er som bekendt kun evnesvage gymnasieelever, der skriver “prosadigte”.

Det er da heller ikke noget, nogen hidtil har været i stand til, hvorfor denne oversættelse af flere årsager må betragtes som den autoritative. Ud fra en overfladisk betragtning leverer Vafthrudnismal kosmologien, Vøluspa kosmogoni og akopalypse, mens Havamal er hovedværket inden for den nordiske visdomslitteratur.

(Danmark, s. 468-469)

Kort sagt; Den germanske tankegangen burde være av største interesse for magikeren, men også for oss nordboere generelt, de beste kildene til denne er Voluspå, Håvamål, og Vafthrudnismål, som du finner den beste inngangen til gjennom Neutzsky-Wulffs gjendiktninger og fortolkninger i Danmark. Sterke påstander, men Neutzsky-Wulff har også en sterk sak, i hvert fall skal man dømme ut fra den evokative kraften i arbeidet han her har gjort. Den antikvariske siden av saken, om dette er den beste fortolkningen av det som var den germanske ånd, eller om den inspirerte tolkning skaper noe litt annet får filologer ta seg av. Men historie bør ikke være noe dødt og avsluttet klart for obduksjon, men som noe levende, der forståelsen av fortid, nåtid og fremtid ikke kun innebærer å absorbere den viten som finnes, men aktivt velge derfra, trofasthet og frihet i skjønn forening.

Oskorei_peter_nicolai_arbo_

Oskorei, Peter Nicolai Arbo, 1872

Jeg vil på det varmeste anbefale alle med interesse for den norrøne verdenen å investere i denne boken, men først og fremst det enogtyvende århundrets unge som Neutzsky-Wulff ønsker å henvende seg til. Danmark er ikke gjennom sine drøye fem hundre sider på noe sted kjedelig, med en fin variasjon mellom historiske utlegninger, mytiske analyser, og eksistensiell avkledning av en dekadent samtid. Hvor Dugins Fourth Political Theory i stor grad navigerer som en dialog med det siste hundreårs fremste antimoderne og antiliberale kritikere, hvor den kunnskapssøkende selv må oppsøke de mange kildene for virkelig grundig å forstå innholdet i dybden, er Neutzsky-Wulffs beskrivelser av den liberalistiske ånds mange uttrykk mindre teoretisk, og mer knyttet til hva han kan se direkte med den skarpe pennens eksakte fantasi. Dette gir hans samfunnskritikk et veldig levende, fornøyelig, og på samme tid autonomt preg. Med Dugin har vi en ånd som i likhet med Hegel søker å upersonlig, ved hjelp av konsepter som dekker mye, å favne om et globalt hele og henvise det til sine rettmessige plasser, mens Neutzsky-Wulff i en ånd nærmere beslektet med Kierkegaard alltid knytter de større spørsmål til det eksistensielle man mer umiddelbart kan identifisere seg med.

Etter å ha lest Danmark kunne det være interessant å fortolke andre norrøne kilder ut fra de nøklene Neutzsky-Wulff gir. Når det gjelder de historiske linjer Neutzsky-Wulff trekker, som også er veldig interessante og tankevekkende, er mye av Danmarks og Norges historie felles, både politisk og kulturelt. Felles har vi, for kun å nevne noen få Peter-Wessel Tordenskjold, Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, og Henrik Steffens, og fra lenger tilbake har vi selvfølgelig den norrøne arven felles. Mye av Danmark er slik sett også om Norge, eller Norden, men selvfølgelig hadde det vært svært interessant å studere Norges historie med et lignende blikk som det Neutzsky-Wulff anvender på Danmark, et blikk som sveiper over de sentrale historiske fenomener og munner ut i en visjon for hvordan vi ønsker at fremtiden skal bli.

Etter hvert kan også en interessant oppgave være å avklare Erwin Neutzsky-Wulffs posisjon i forhold til den tradisjonalistiske skole, hvordan hans verdensanskuelse passer med Alexander Dugins tilnærming til tradisjonen, eller Julius Evola og René Guénon. Erwin Neutzsky-Wulff har til felles med tradisjonalistene en forståelse av vår moderne verden som et forfall i forhold til en mer sakral fortid, hvor han i likhet med tradisjonalistene bruker verdensalderanskuelsen (læren om de fire verdensaldere, som vi i vesten kjenner blant annet gjennom Hesiod) som åpning for å forstå myter. En forskjell ligger i at man kan få inntrykk av at Neutzsky-Wulff i sin tilnærming til religion fokuserer en god del mer på overnaturlige fenomener enn tradisjonalistene gjør, hvor med Neutzsky-Wulff deres tilbakekomst nærmest kan synes å være et mål i seg selv, mens tradisjonalistene stort sett har et mer skeptisk forhold til det overnaturliges inntreden i vår tid, med mindre det er som mirakler i en ortodoks tradisjon.

I The Reign of Quantity & Signs of the Times og i The Spiritist Fallacy advarte René Guénon sterkt mot fascinasjonen ved overnaturlige fenomener, idet han skiller sterkt mellom de gudsnære, angeliske krefter på den ene siden, og det demoniske som søker å bryte seg inn nedenfra. Han brukte bildet av verdensegget, hvor det i den tradisjonelle verden var solid på bunn slik at demoniske krefter ble holdt ute, med åpning på toppen, slik at guddommelige krefter kunne emanere ned. Ved slutten av Kali Yuga, eller jernalderen, vår moderne tid, snues imidlertid dette forholdet på hodet slik at egget lukkes på toppen slik at vi mister kontakt med det guddommelig, mens det åpner seg på bunnen, hvor Gog og Magogs demoniske horder strømmer inn. Charles Upton har utforsket dette nærmere og aktualisert det for vår tid i The System of Antichrist, hvor særlig UFO-fenomenet, men også andre forsøk på åpninger mot det hellige utenfor de ortodokse rutene blir underlagt sterk kritikk fra et tradisjonelt perspektiv. Så for disse handler det ikke om bare å åpne opp for det ikkemenneskelige, men også om å skille sterkt mellom angelisk og demonisk. For Neutzsky-Wulff synes angelisk og demonisk snarere å være ulike aspekter ved det samme, hvor det overnaturlige ikler seg snillere, mer angeliske former når vårt forhold til det er harmonisk, og demoniske og traumatiske former når forholdet er dårlig. Og også et slikt syn kan finne sterk støtte i tradisjoner, så som for eksempel de indiske, om ikke stort fra Islam eller Kristendommen slik den har kommet til uttrykk i Vesten.

Kanskje er det heller ingen rak motsetning. Kanskje de dualistisk inspirerte tradisjonalister har helt rett i sine eskatologiske advarsler mot en reell demonisk fare som må bekjempes i dag, men at denne også er en selvoppfyllende profeti som ble skapt av det moralsk dualistiske perspektiv, hvor også et annet perspektiv har vært mulig og er mulig, til det bedre, verre, eller noe annet. Den norrøne eskatologi er interessant her, hvor det til sist er en endekamp der guder og einherjer kjemper sammen mot jotnenes elementære kaosmakt, men hvor man på veien dit også på ulike måter har funnet sammen med hverandre, og lengtet etter hverandre i kjærlighet, for eksempel i Skirnismål, som Neutzsky-Wulff tar grundig for seg. Det finnes en tid for strid og en tid for kjærlighet, og det gjelder å kjenne sin tid og hvilke krefter man har med å gjøre.

Alexander Dugin berører i The Fourth Political Theory kaosets metafysikk, på jakt etter et mørkt logos, et mer elementært og inkluderende, feminint logos enn det som skarpe, differensierende som ble rådende i den vestlige tenkningen som har skapt den globale virkelighet vi bebor i dag. Langt tilbake i tid tok vi noen betingende, skarpe valg, som lot oss bygge opp det vi har fått av tenkning og kultur, men som også skjøv andre alternativer ut i kulden, og den kreativitetens kilde som ble brukt er nå tom, hvor spørsmålet nå er hvordan en ny begynnelse kan ta form, og det som ble stengt ute, kaos, får en ny aktualitet. Den norrøne mytologien ser ut til å overlappe dette temaet på en ganske så interessant måte, der vi lærer om jotnen Ymir som ble drept for at æsenes orden skulle muliggjøre vår virkelighet, med mennesket sentralisert i Midgard, og jotnene, mektige men udifferensierte, henvist til Utgard. Krysslesninger her mellom Dugins filosofiske søken, der han i møter med blant annet Heidegger og den før-sokratiske filosofi leter etter en ny metafysikk, og det norrøne mytestoffet gjenopplivet av Neutzsky-Wulff kunne bli ganske så spennende.

Oppsummering: Alexander Dugin og Erwin Neutzsky-Wulff er genier i vår tid, som skaper nye rom å tenke i for den som søker alternativer.  Dugin gir oss en politisk teori for den geopolitiske striden og kampen for de enkelte kulturers autonomi, Neutzsky-Wulff gir oss en visjon for hvordan vår kultur kan ta form. Begge er det vel anvendt tid å beskjeftige seg med.

 

Danmark kan bestilles på Neutzsky-Wulffs eget forlag, så lenge det er noen av de begrensede eksemplarene igjen: http://enwforlag.dk/

The Fourth Political Theory kan kjøpes her: http://www.amazon.com/Fourth-Political-Theory-Alexander-Dugin/dp/1907166653

 

Relatert

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Aleksandr Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Les «Why Conservatives Hate War»

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

  • Stig.

    Ja, kva skal ein segja når ein les noko slikt? Eit vell av spanande idear, verk, tankar og utsyn, alt saman skrive og vove saman på glitrande vis. Eg kjenner ikkje stort til desse tvo tenkjarane forutan det eg hev lese her på det alltid interessante Kulturverk, men atter ein gong takk for kulturarbeidet De gjer! Verkeleg, verkeleg interessant lesnad i dette glatte gråe landet me er blitt, dette landet med ein slags stilltegjande konsensus som ikkje *er* noko som helst elder stend for noko som helst, forutan det å ikkje standa for noko, forutan platte “sanningar” utan innhald, sjølvsagt. Ein kunde vorte deprimert, men heldige som me er, hev me Kulturverk å lesa på, og då kann ein vel segja at det skin nokre strålar av kulturell inspirasjon i gjenom likevel. Meir slikt!

  • Eirik

    Vel sagt, Stig. Jeg må si dette var en svært interessant omtale av begge disse ideologene og forfatterne, som jeg heller ikke er godt nok kjent med fra før. Dugin er likevel et kjent fjes om ikke annet, men Neutzsky-Wulff var ny for meg.
    Jeg anser det for å være både interessant og oppløftende at han, en tilsynelatende veletablert forfatter går så retrospektivt til verks.
    For de av oss som arbeider med den gammelskandinaviske litteraturen og kulturen, er det jo stadig et åpent spørsmål hvorvidt vi kan (eller som noen åndspygmeer vel spør; om vi skal) gjøre den intellektuelle arven etter disse aktuell. Ja, for det er vel egentlig få som virkelig ser alt det fine denne skattekisten av en arv kan tilby. Åpenbart i kombinasjon med andre momenter i vår historie, men hvor det gamle tross alt er eldst, og som berører kjernen av den skandinaviske kulturarven. Nå er det jo heller ingen tvil om at det ikke bare er det moderne publikums interesse som er en utfordring, for dette er en bør som i høy grad hviler på fagfolkenes evne og vilje. De kunne utvilsomt ha gjort en bedre jobb i dette henseende, men som Neutzsky-Wulff demonstrerer kan dette kanskje like godt komme fra populære forfattere og filosofer – hvilket det også har vært manko på, spesielt sistnevnte.

  • Amor Arnautovic

    En analyse af ENW med en kvalitet som jeg ikke har læst mig til i Danmark. Og jeg har fulgt med ENWs værker i 12 år. Bravo!