Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Hesjing i naturenga, Ryghsetra - foto: KULTURVERK.COM

Humanbiologen og forskeren Terje Bongard angriper vekstparadigmet og det fremmedgjørende storsamfunnet i en åpenhjertig samtale med James Alexander Arnfinsen redaktør for Levevei.no,vi her gjengir som podcast. Bongard utdyper med bakgrunn i sin bok  Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, hva som ligger til grunn for hans samfunnssyn som har sin bakgrunn i fagfeltet human adferdsøkologi som han tok doktorgraden i. Gjennom forskningsresultater viser han til at menneskets adferd er bundet av evolusjonære biologiske disposisjoner som og avtegner seg i kultur og sivilisasjon. Denne adferden er avgjørende å forstå for å kunne regulere og motvirke  destruktiv menneskelig virksomhet som overforbruk og naturødeleggelse, er Bongards tese.

Bongard fremmer inngruppen som eneste bærekraftige modell for et samfunn i økologisk balanse, det vil si lokalsamfunnet, eller småsamfunnet. Dette fordi det er i de små transparente samfunnene at vi ansvarliggjøres som enkeltmennesker ovenfor fellesskapet, gjenneom korrigering og oppmuntring. I en inngruppe så har mennesket oversikt og følelse av tilhørighet og samfunnet gir dermed mening, fremfor det globaliserte storsamfunnet som fremmedgjør og dermed fremmer ansvarsløshet og utrygghet for individet. Videre beskriver han hvor vanskelig det er å fremme alternativer akademisk og politisk som  ikke følger styrende konsensus, og dermed får ikke samfunnet den nødvendige korreksjon for å kunne motvirke den katastrofe natur og menneske beveger seg mot nå. Bongard erkjenner i samtalen at det er radikale løsninger som behøves, det nytter ikke å flikke på noe som ikke fungerer, politisk nytenkning og fundamental holdningsendring må til.

(…) «klima er bare et symptom, klima er bare toppen av isfjellet…vi er jo i ferd med å bryte sammen, hele økosystemet»

Terje Bongard

 

Lytt til samtalen i sin helhet her

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

 

Anbefalt lesning: På parti med den nære framtida (Bongard og Røskaft om mangelen på politiske alternativer)?

Hør andre samfunnsaktuelle podcaster hos Levevei.no

 

Relatert    

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Ost er samfunnsutvikling

Er naturen fascistisk?

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe

  • Kjell

    Podcast er lastet ned og jeg er sikret godt selskap på hjemvegen. Takk for tipset!

    • Per Inge Oestmoen

      Podcast? Hvor og hvordan laster man ned en slik?

      • Hei Per Inge! Du kan laste ned podcasten via nettsiden levevei.no, der hvor intervjuet ble publisert først.

  • Kom over en tittel nå nettopp: “Owning our Future”, eller “å eie vår fremtid. Det er dette Bongards inngruppe-baserte selveierdemokrati først og fremst handler om. I dag sitter vel de fleste, i alle fall av någenlunde orienterte mennesker som ikke er sløvet ned av “mainstream” massemedia, igjen med en følelse av at framtida er tapt. Dette er en utrolig trist erkjennelse. Når man erkjenner dette har man to valg, enten å resignere eller å kjempe for å få tilbake “eierskapet” over framtida. Men skal vi klare det må vi erkjenne hvem vi, mennesket, er, og innenfor hvilke rammer vi har mulighet til å operere. Bevegelser som ikke tar kunnskapen om mennesket innover seg, men baserer seg på et drømmebilde av hvem vi er, kan ikke bli annet enn utopia. Inngruppe-modellen er derfor anti-utopia.

    Vil også takke for den inngående analysen i intervjuet om kampen om sannheten. Meget interessant hvordan statustapet ved å innrømme at man har tatt feil blir større dess høyere opp på rangstigen man befinner seg. Våre politikere, næringslivsledere, økonomer og ikke minst arkitekteliten er derfor de som har mest å tape på at de har tatt feil, at vi befinner oss på feil kurs, selv om det gigantiske “isfjellet” vi er på full fart inn i er tydelig på radaren for alle som ønsker å (inn)-se.

  • Kjell Anders Lier

    Bongards forskning er spennende og inspirerende. Jeg er glad for at han, i motsetning til de fleste forskere, vil spille på andre fagfelt for å se på inngruppe-modellens konsekvenser.
    Mens vi venter på å få utredet dette ytterligere, vil jeg spille inn noen kritiske spørsmål.

    Hva med de som står utenfor arbeidslivet (studenter, trygdede, pensjonister) og de som enten jobber alene eller med svært få ansatte? Hvordan skal inngruppe-modellen favne disse?

    Er det noen automatikk i at små grupper vil oppføre seg “bærekraftig”? Konkuransen mellom bedriftene vil jo fremdeles være der som en drivkraft til å gjøre det som trengs for at “vår” bedrift skal utkonkurere “de andre”.
    Det er nok riktig at mennesket er evolvert til å føle lojalitet til en liten gruppe/stamme, men konflikten mellom gruppene vil ikke minske med inngruppe-modellen, slik jeg kan se det.

    Jeg har et eksempel fra eget yrkesliv som kanskje illustrerer problemet.
    Jeg jobbet før på en fabrikk der vi hadde 6 skiftlag med ca 14 personer på hvert skift. Opptatt av miljøet som jeg alltid hav vært, foreslo jeg å innføre kildesortering på kjøkkenet. Alt gikk i en stor “restavfall” dunk. Jeg henvendte meg til HMS ansvarlig i ledelsen og fikk grønt lys til innkjøp av søppelstativ og merking av de forskjellige fraksjoner.
    Mitt eget skiftlag var litt skeptiske, men de støttet meg. Et godt eksempel på innguppe-demokrati:-)
    Men så kom problemet.
    Samtlige av de andre skiftlagene var sterkt imot denne nye ordningen, og saboterte med vilje (ved å kaste søppel i feil dunk). De rullet stativet ut i gangen for å understreke sin missnøye. Her skulle ikke sorteres!!!
    Etter noen ukers forsøk fra min side på å informere om ordningen og gi det en sjanse, måtte jeg gi opp. HMS ansvarlig i ledelsen ville ikke gripe inn og det endte med at vi fikk tilbake en stor dunk til alt avfall.

    Jeg synes dette illustrerer noe av dillemaet.
    Innenfor gruppa kan man nok ofte komme til gode løsninger, men grupper imellom er en hardere nøtt å knekke. I eksempelet mitt vant flertallet sin sak (det er jo demokratisk riktig) men til det værre for naturen.

    • Arjun

      Det er vel noe av problemstillingen Jørgen Randers berører ( http://www.kulturverk.com/2013/01/28/jorgen-randers-vil-ha-ettbarnspolitikk-mot-overbefolkning/ ), den nåværende demokratifortolkningen og -utøvelsen gjør handlingslammelsen total, noe som også ble påpekt av Arne Næss i dyp-økologien. Det må påtvinges, enten ved myke eller harde maktmidler, eller et overordnet prinsipp som alle kan enes om og strebe mot må etableres. Det sistnevnte er dessverre lite plausibelt i vårt individualistisk/egoistisk-orienterte konsum samfunn (selv om patriark Krill maner til kamp mot materialisme og egoisme i sitt kjære Russland). Førstnevnte vil tilsvarende være lite populært siden betegnelser som “diktatorisk”, “totalitær” og “fascistisk” umiddelbart vil bli påklistret en slik løsning.