Et dypøkologisk forsvar

Jeremy_Blincoe_sienna

Var dypøkologien like mye halvt født som halvt død før den fikk komme i gang? Den 8.januar hadde Klassekampen en fyldig dekning av dens antatte sorti, der filosof Espen Gamlund i kronikken ”Hva er galt med dypøkologien?” og et intervju fastslår at den ikke holder mål. Ifølge ham er dypøkologiens dager talte, og at dagens miljøforkjempere har glemt Arne Næss med god grunn.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Før jeg motsier Gamlund i hans konklusjoner, vil jeg først framheve at han har gått grundig inn i materien. Gamlund er ekspert på Spinoza (som Næss i stor grad baserte seg på), og han har publisert flere fyldige artikler om miljøetikk. Særlig det han har skrevet i Agora og det dypøkologiske tidsskriftet Trumpeter vitner om godt kjennskap og godt håndverk. Gamlund kan dermed ikke anklages for å ha bare skummet igjennom Spinoza og Næss.

Gamlund har markert seg som motstander av pelsoppdrett, deriblant gjennom dyrevernsorganisasjonen NOAH. For utenforstående lesere virker det som at også dypøkologien har hatt en viss klangbunn hos ham inntil relativt nylig, med mindre artiklene i Trumpeter utelukkende var en konseptuell lek. Etter å ha studert et emne i årevis får man kanskje et behov for å opponere mot og gravlegge temaet. Nødvendigheten av et konstant kritisk blikk til tross, de motsatte slutningene blir ikke alltid riktigere av den grunn.

I Klassekampen ga Gamlund uttrykk for at siden halvparten av verdensbefolkningen er urbanister, bidrar ikke biodiversitet til deres lykke i noen nevneverdig grad.  Ifølge ham er det for flertallets del kanskje like greit at verden er fri for ekle småkryp og større rovdyr som ulv og gaupe. Nei, biodiversitet bidrar neppe direkte til de fleste urbanisters lykke, fremmedgjorte som de er fra naturen. Men selv det mest unnselige kryp har oftest en eller annen funksjon i et større økosystem som også mennesket i siste instans er avhengig av for å kunne overleve. Dog har Gamlund et poeng når han sier at folk flest i dag ikke føler noe savn etter å være i og med naturen.

Gamlund stiller følgende spørsmål: ”Hva ville en dypøkolog si til disse menneskene? At de tar feil?” En dypøkolog vil selvfølgelig si at det er tilfelle, selv om et slikt svar ikke vil falle i smak. I første omgang handler det ikke om å være attraktiv for flertallet, siden dypøkologien ikke kan basere seg på å være kortsiktig populisme og relativisme. For at dypøkologien skal kunne lykkes må man legge til grunn et flere generasjoner langt metapolitisk prosjekt. Metapolitikk handler nettopp om å skape endringer i måten vi ser og betrakter virkeligheten på. Herav ontologiens relevans. Overbevisningskraften oppstår ikke over natten, siden man har vår tids økonomiske og geopolitiske føringer som strukturell sperreild. Dypøkologien kan derfor ikke basere seg på å forandre det bestående systemet innenfra: begrensningene som er årsaken til verdensproblemene kan derfor ikke være utgangspunkt for en eventuell løsning. Her må man heller tålmodig iverksette det Hegel kalte for ”åndens stille veving”. Intet varer evig, heller ikke den oljesmurte norske velstandsboblen.

Dypøkologi handler derfor like mye om teoretisk forarbeid som relevant praksis hos en kreativ minoritet så lenge tingenes orden består. Og det er helt riktig som Morten Tønnesen sier, at dypøkologien trenger en solid oppdatering. Diskusjoner rundt taktikk kontra strategi er et naturlig sted å begynne. Når det er sagt, vil Norge neppe være noe dypøkologisk foregangssamfunn når omstillingenes tid etter hvert tvinger seg fram. Som alltid når store omveltninger skjer, vil impulsene måtte komme utenfra.

Gamlund skal få lov til å være polemiker som lander på den grunne økologiens banehalvdel. For dette handler ikke så mye om ham, men et større fenomen: Om koseradikalere og pseudorebeller (sier ikke at Gamlund har vært noen av delene) som lefler med alvorstungt tankegods, men som etter studietiden faller tilbake i den lune og hyggebefengte konsensusfolden. Så lenge den materielle overfloden består, vil det antakelig forbli slik her i Norge.

Selv om dypøkologien er svært marginalisert i dag, er ikke det et argument i seg selv. Fordi Platon eller Spinoza har hatt vekslende popularitet gjennom århundrene, betyr det ikke at de har mistet eller kommer til å miste sin relevans. I dyptidens fylde må man regne med store forskjeller mellom ideers flo og fjære. At dypøkologien ikke er på moten i dagens akademia er uinteressant i et evighetsperspektiv.

Om det er stille rundt dypøkologien i dagens hovedsstrømsmedier, vil jeg allikevel hevde at dens opplevde relevans faktisk er sakte stigende. Det finnes revitaliserte dypøkologiske understrømninger rundt omkring i verden – også i Norge – som kommer til syne på verdensveven, eksempelvis her på KULTURVERK.

Selv om ikke alle uttrykksformene er rent akademiske av natur, viser de at dypøkologien stadig gjenoppdages av nye generasjoner. De snart forgangne sekstiåtterne har ikke monopol på denne egnen.

I år er det nøyaktig førti år siden Arne Næss fanget dypøkologien i ord. Ikke bare lever den enda, den har fortsatt sine beste dager foran seg. Tross alt.

 

Bildet er ved Jeremy Blincoe

 

Relatert

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

DYPØKOLOGIEN

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

  • Lars E

    Takk for et velskrevet og betimelig innlegg. Gamlunds kritikk av dypøkologien var overraskende grunn og det syntes tydelig at det var den aggressive polemikken som var avgjørende for at hans skriverier skulle komme på trykk. Hvis så var tilfelle, skulle man ikke da tro at Klassekampens mål, som selverklært radikal (og antiliberal?) avis, var å la artikkelen danne grunnlag for en debatt om dypøkologien og dens potensielt samfunnsendrende kraft? Jeg vil anta at denne kronikken har blitt sendt til KK siden den opplagt er skrevet som et motsvar til Gamlund? Det er i såfall meget merkelig at den, såvidt meg bekjent, ikke har vært å se på trykk i nevnte avis. De inviterte til debatt ved å slippe til en aggresiv polemiker fra den ene kanten for så å avslutte i god tid før eventuelle kraftfulle motinnlegg kunne komme? Betyr dette at også KK har plassert seg i den konsensuelle liberale folden og overser/sensurerer reell samfunnskritikk, samt innlegg omhandlende idéer og ideologier som virkelig har et radikalt endringspotensiale?

  • Hei Lars!

    Takk for kommentar. Det stemmer at kronikken opprinnelig ble sendt inn til Klassekampen. Beveggrunnen(e) for deres refusjon kjenner jeg ikke til. Og du har rett i at deres (skinn-)”debatt” var tam og skjev. Deres føljetong om dypøkologien var i beste fall halvhjertet, og nå tror vel KK-leserne som fulgte med at Eivind Trædal er dypøkologiens siste skudd. Realitetssjekken både der og i Minerva viser at den økologiske diskursen i Norge er ytterst trang.

    Generelt er det kanskje lettere for Civita-folk å slippe til i dagens mer sentrumsorienterte KK. Ved å la liberalister bidra kan de da vise “storsinn” og “takhøyde”, som dessverre ikke behøver å gagne de reellt radikale. Avspenningen med blårussen er dog en småborgerlig tilsnikelse.

    Om Klassekampen ikke vil slippe meg til med min egen stemme, tar de seg friheten til å skrive pent om meg og framsnakke meg i en helt annen sammenheng. Slik som i lørdagsutgaven 9/3 der de omtalte mitt Vagant-bidrag (nr. 4, 2012) som “forbilledlig grundig” og som et “dreiningspunkt”.

    Pressens veier er til tider uransakelige. Og Klassekampen er heldigvis ikke en monolittisk størrelse, slik omtalen av mitt Vagant-bidrag viser. Det finnes en radikal dimensjon der enda, selv om den viser tydelige tegn til svekkelse. Å få fram viktige budskap er vanskelig i kakofonien av røster. Men man har ikke noe annet valg heller.

    Magne S.