Oljesøl i nord – skammens dag
Det er ikke overraskende at Ap går inn for oljeleting i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Det er likevel en skam at Norges største parti forfekter med all den kunnskap man har i dag om de ødeleggende effektene av så vel oljevirksomhet som bruk av olje. Norge er heller ikke et utviklingsland som behøver kapital for å reise en viss materiell levestandard for å følge med det globale racet. Norge ligger på verdenstoppen i forbruk og levekostnader og det meste av oljepengene stues bort i investeringer i verdipapirer utenfor Norge.
Det finnes ingen unnskyldninger eller forsonende forklaringer bortsett fra de eldgamle uttrykket grådighet og det mer nøkterne, kortsiktighet. De som styrer vil gjerne skalte og valte med størst mulig pengesekk nå for slik å kunne spille en bitteliten rolle på den globale manesjen som norske politikere har en sykelig trang til å vise seg i.
At det kommer fra et parti som gjerne strør om seg med høystemt retorikk omkring «klima» og «grønn» energi er ikke overraskende. De samme kreftene ser man i deler av miljøvernbevegelsen, som ikke ser det formålstjenelig å kritisere vekstøkonomi og forbruksvekst, men heller fokusere på kyr og hunder som vesentlige forurensingsfaktorer.
Det var en kortvarig glede og seier at folkets mobilisering mot prøveboring i Lofoten og Vesterålen ble stoppet. Flere av oss hadde dog en sterk fornemmelse av at dette kun var første slag av flere.
Norsk natur er redusert til et batteri for resten av verden, og kan forbrukes som alt annet, med unntak av noen få utvalgte områder som skal stå igjen som titteskap for turister fra alle verdenshjørner som skal si: åååh, ahhh, fantastic Norway, mens de undrer seg på hvorfor byer og småsamfunn ser så grusomme ut med kraftlinjer i horisonten og sine urbane og identitetsløse mindreverdighetskompleks.
Det er liten tvil om at det i realiteten nå er politisk flertall for boring i nord i og med de borgerliges fremgang. Det betyr at det kun er folkelige protester og mobilisering som kan sette stopp for dette. Vi har latt Staten få drive hærverk i Hardanger, mens paradoksalt nok kun et knippe jenter hadde baller nok til å fortsette å kjempe til siste slutt, da de kjemper ennå. Oljeboring i Lofoten er enda mer alvorlig, fordi det da handler om økosystemer og arter som trues og en livsførsel knyttet til fiske og havbruk som da vil gå tapt, mens regionene dopes av oljepenger.
Fremtiden vil vise hvilken kraft som er sterkest, den som står plantet i fortidens overtro på kapital og forbruk av naturen, eller den kraften som vet at vi er avhengige av en mangfoldig og levende natur for å kunne overleve på denne kloden i uoverskuelig fremtid som art og mennesker.
Redaksjonen
Maleri: Rolf Groven, Borerigg i Lofoten
Relatert
Fortsatt oljefritt Lofoten og Vesterålen – en historisk seier
Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig
Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje
