Jørgen Randers vil ha ettbarnspolitikk mot overbefolkning

Overbefolkning

Professor ved BI Jørgen Randers har klart å skape sjelden blest omkring klima- og miljøvern etter å ha advart mot overbefolkning.

I et intervju med TU uttaler Randers bl.a.

– Ettbarnsfamilier kan dempe befolkningsveksten og er en del av klimaløsningen. Håpet mitt er at det kan bidra litt til å ha en verden som er så lik som mulig den vi har for øyeblikket.

 Han tilføyer mennesker den rike del av verden burde forbys å bruke energi fra olje og gas og at uhjelp og burde fokusere på å utvikle lavkarbon energisystemer.

Dette provoserte flere, bl.a. ZERO som uttalte i samme reportasje at demokrati bør settes foran alt, også natur- og miljø.

Siden har Randers blitt intervjuet i Morgenbladet hvor han bekrefter sine standpunkt som er i tråd med hans verk 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years, hvor Randers reiser tvil om klimaproblemet kan løses gjennom demokrati.

– Jeg skrev min siste bok, 2052, fordi jeg skjønte at jeg ikke ville lykkes i min levetid. Jeg spurte meg selv: Hvor ille vil det bli før jeg dør? Jeg brukte et år på å svare. Den gledelige nyheten er at jeg ikke ser noen store kriser de neste 20-40 årene. De tapene jeg vil lide, er allerede tapt. Villmarkene er nesten borte. Nå forsvinner isbjørnene. Det neste er korallrevene. Jeg tror man vil fortsette å følge drømmen om økt vekst. Det vil ikke bli ressurskrise, men gjennomsnittstemperaturen vil øke to grader mot 2050. Jeg tror ikke det vil trigge katastrofer store nok til at folk skjønner alvoret. Mine miljøvernvenner kritiserer meg for å si dette, de sier jeg ødelegger muligheten for å skremme folket til handling, sier Randers til Morgenbladet.

Han uttaler videre:

–  Problemet er at det ikke spiller noen rolle om man løser kvinneproblemet, fattigdom, arbeidsløshet, så lenge vi ikke løser klimaproblemet. Seieren vil da bare være kortvarig, før klimaendringen setter inn. Det vil bli verre og verre ekstremvær. Sterkere vind, store nedbørsmengder. Det vil skje over 40 år og folk vil vende seg til det. De som vil skremme folk til handling, vil heller gi inntrykk av at det skal skje noe dramatisk, fort.

– Hvem er de?(Morgenbladet)

– Mainstream miljøfolk. Spør Bellona, Zero, WWF.

Randers konkluderer direkte:

(…) Det at jeg ser langt frem, på logiske konsekvenser i lange løp, bidrar til at jeg tenker annerledes, jeg er kontrær, innovativ, revolusjonær, radikal, en avviker.

Debatten om overbefolkning har så vidt begynt.

 

Les intervjuet i Morgenbladet her

Les artikkelen  i TU

 

Relatert

HKH Prins Charles – Selvmord å ignorere økologi

David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe

Befolkningskrisen – en kommentar

Fornektelsens historie

På parti med den nære framtida?

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

WWF: Jorden er ikke stor nok

  • Ola

    Dette er ikke et globalt problem. Bortsett fra at vi frakter varer og energi jorda rundt for at noen i sin frykt er oppsatt på å tjene noen tall .

    Lokale problemer bør løses lokalt.

    Alle land/samfunn har mulighet til å produsere sin mat og sin nødvendige fornybare energi. Dette burde også styre landenes befolkningsantall.
    Nå gjør man det til et problem så stort at det kun kan løses av en sentralregjering.
    Har noen en egen agenda her?

  • Trond

    Dessuten så er det også slik at de som mest begjærlig griper fatt i etbarnspolitikken og mener dette er så bra, er representanter for nettopp de folkegrupper som er de minste gruppene på kloden. (Om man ser bort fra kineserne, anturligvis) Videre betyr det at det er disse som vil eldes og forsvinne fra jordens overflate, mens deres tidligere områder blir overtatt av de store gruppene som slett ikke har planer om å la være å få barn.
    Forøvrig har disse små gruppene vært i krympemodus i over 30 år, så den utviklingen Randers ønsker, er her allerede for visse grupper i verden, mens de andre gruppene overhodet ikke har reduksjonsplaner.

    Er ekstremt enig med foregående kommentator i at det hele svært lett blir enda et redskap/argument for verdensregjering, sentralisering og despotisme, men tviler nok på at Randers selv har en egen agenda i så henseende. Han ser seg nok blind på klima alene og skjenker nok ingen tanker til faren for at at det blir et nyttig redskap for folk som egentlig har andre agendaer enn klima i hodene sine.

    I tillegg mener jeg at fokuset på klima og høytflyvende, totalitær-sentraliserende abstraksjoner leder oppmerksomheten bort fra det nære og konkrete vi faktisk kan gjøre noe med.