Naturen, den fremmede

Foto_fra_Gentle_Actions_2010_II

Hvordan ble naturen fremmed for oss mennesker? Har mennesket egentlig noensinne vært «ett med naturen», hvor vi har betraktet naturen som en selvfølgelig forlengelse og del av oss selv, en del av vår væren uten stengsler, skillelinjer – eller avstand?  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, essayet er tidligere publisert i tidsskriftet Herba som utgis av Biologisk-dynamisk forening.

«Naturen. Av og til kan vi se naturen stå der, rett framfor oss. Vi tror det er en figur, et speilbilde, eller et menneske. Men det er naturen, i egen person. Han står der, midt i gata, eller borte på bygdeveien, og glaner ut i lufta. Som så ofte før lar vi oss narre, og vi prøver å få øye på det han ser, for vi lar oss bestandig imponere og beta av naturen, ingen er jo så ekte, sann og uomtvistelig som han. Men vi ser ingenting.»

Thure Erik Lund, fra essaysamlingen «Om Naturen»

Hvordan ble naturen fremmed for oss mennesker? Har mennesket egentlig noensinne vært «ett med naturen», hvor vi har betraktet naturen som en selvfølgelig forlengelse og del av oss selv, en del av vår væren uten stengsler, skillelinjer – eller avstand?   Senmoderniteten, den samtid vi opplever nå, handler mye om avstand, distanse, men ikke i rom og geografi. For mennesket har kartlagt hver flik av verden vi ser, og verden vi ikke ser til daglig, helt ned til subatomært nivå. Det ukjente, uoppdagede land finnes ikke lenger, likevel vedvarer, ja, forsterkes denne følelsen av fremmedhet, nærmest proporsjonalt med kartleggingen. Jo mer vi vet, jo mindre ser vi. Vi ser naturen gjennom titteskapet, som postkort, som vakre bilder, som vista, som naturprogram med Attenbouroughs velkjente stemme som akkompagnement, ser vi naturen på TV, som rik og fantastisk, men naturen som er der vi er, er en dus bakgrunn. Fulle av beundring ser vi soloppgang og solnedgang, så drar vi hjem tilbake til våre liv og naturen legger seg tilsynelatende i bakgrunnen, mens en elektrisk summing tar plass. Men vi søker og forsøker å finne tilbake til «noe», en naturlighet vi ikke lenger kjenner, vi har utviklet begreper – økologi, miljø, naturvern – hvor naturen blir noe vi skal bevare, beskytte fra oss selv og våre gjerninger. Men mennesket står fremdeles på utsiden, naturen er ikke «oss».

Hva skjedde egentlig på veien? Av det vi forstår og vet om oss selv, som mennesker, så har mennesket så lenge vi i kan forstå det som menneske, vært et kulturvesen, det er i vår menneskenatur. Kulturmennesket har alltid brukt bilder, bilder i språk, bilder i symboler og tegn. De første bilder vi ser, er av natur, dyr, de umiddelbare omgivelser som var vesentlige. Som i de fantastiske hulemaleriene i Chauvet, over 30 000 år gamle, som avbilder dyr som for våre forfedre var kjente, en del av det daglige, men likevel så mystiske, så forunderlige i sin kraft at selv om menneskets liv og væren totalt var preget av naturen, for bysamfunn med hus og konstruksjoner fantes ikke, man bodde i hulen, man hadde naturen som hjem, likevel så fremstår naturen som noe mystisk, hellig for disse menneskene.  Noe hellig betraktet med beundring, begeistring og ærefrykt, men òg som en selvfølge, noe som er, noe større som vi er underordnet. I sine bilder har mennesket forsøkt å nærme seg naturen. Menneskets bevissthet om sin væren i tid og rom skaper en grense mot naturens totalitet i sin væren uten spørsmålstegn til forskjell fra vår totalitet om vår væren. Og spørsmålstegnene blir flere og flere og stadig mer uoversiktlige i takt med vår kunnskap om dens fysiske, biologiske beskaffenhet, men undringen er borte, naturen er ikke mystisk lenger, alt har tilsynelatende sin forklaring, vi skal bare lene oss tilbake så kommer forklaringen uten anstrengelse.

Naturen som hellig urmysterium har svunnet hen til fordel for naturvitenskapen, vi har satt latinske navn på alle dens enkeltdeler, gjennom mikroskopet ser vi det vi ikke ser med eget blikk, et tre er ikke lenger et helt vesen, men biter og virksomheter, stykker som sammen blir et regnestykke som går opp i et tre. De fleste tar nå til takke med at naturvitenskapen har forstått naturen for oss, vi «kan» naturen nå, vitenskapsmenn og eksperter tar seg av den, vi bor godt i våre nykonstruerte huler med våre tittekasser og vinduer som gjerne skal ha blikk mot naturen vi synes er så fin å se på, helst i helgene. Som om naturen venter på oss til helgebruk. Men menneskenaturen glemmer at den er der konstant, vi tror at vi kjenner den ved å gi den navn, dele den opp, gjøre den til tall, summer, kjemi og biologi, til vi har den i trygg forvaring – og på avstand. Men naturen kjenner ingen navn, den er ordløs, naturen forstår ikke seg selv som natur, dens språk er vesen og den leter ikke etter svar for i den bor alle svar den behøver, den er ikke søkende slik vi søker. Men i vår viten som vi setter bort til vitenskapsmenn på anbud, har vi glemt de store spørsmålene, de første spørsmålene og der vi en gang så hele vesen ser vi nå utsnitt, bilder og navn, men vi forblir fremmede. Slik vi og ser oss selv som analyse, som deler enten vi legger vekt på biologi, psykologi, eller kultur, så er vi ikke lenger vesen, men kun sum av mekanisk påvirkning, som vi med tilstrekkelig kunnskap skal kunne regne ut en sum av forståelse, men vi likevel føler en stadig større hulhet og avstand til naturen i oss, vår menneskenatur.

Og der ligger kanskje et svar. Å møte naturen uten navn, uten fordommer, men med åpen undring. Ved å nærme seg naturens vesen, både som helhet og som fenomen, hvor treet ikke lenger er en eik, men et urvesen fra uminnelige tider, som strekker sin levendehet, livet, opp fra jorden, strekker seg opp mot himmel og sol, hvor den trekker lyset og livskraften ned tilbake til jorden, pulserende av saft og kraft er den der, og vil vi dypt nok kan vi kanskje igjen føle og fornemme dens liv, den lever, naturen lever, vi lever. Eller har vi for all tid gjennom våre forestillinger om kunnskapen som summen av alle kvantifiserbare synlige deler under mikroskopet stengt oss ute fra Arkadia, eller Edens have, den opprinnelige mytiske enhet mellom Gud, menneske og natur, som mennesket brøt løs fra? Var Prometheus’ ild mer en forbannelse enn en gave? Mennesket er òg naturen, å være et menneske er ingen medfødt forbannelse, men vi har forvekslet kunnskap med innsikt og forståelse med bevissthet.

Gentle Actions 2010, foto: A. Viken

Gentle Actions 2010, foto: A. Viken

Veien til naturen, begynner ikke med forståelse, men heller med mystikerens under som igjen kan gi innsikt og erkjennelse. De navn vi setter på naturens deler kan hjelpe oss å orientere og kategorisere, men vi vet likevel ikke nødvendigvis mer om naturvesenet som er gnisten i det levende, hvor hver del fremstår som et bilde på en helhet, i et uendelig mønster, fremdeles utenfor rekkevidde for vår fulle og hele forståelse. Denne erkjennelsen er ennå gjemt og glemt, nærmest skam- og tabubelagt, selv om vi skriver om den, og forstår den, for den må erfares i en tid hvor vi har gitt slipp på våre urmyter og urminner mens vi forsøker å klatre til topps i kunnskapens tre. Vi kjenner antall, men ikke verdi. Fremmedheten som har gjort oss utilnærmelig overfor naturens vesenhet krever kanskje sitt Ragnarok, hvor verden slik vi når kjenner den styrter sammen i en storm av ild, etterfulgt av en Fimbulvinter, der Liv og Livtrase (et. som i trassig, seiglivet) ifølge Gylfaginning i norrøn mytologi, er de eneste overlevende og dermed de første menneskene i begynnelsen på en ny syklus og en ny menneskealder. Men å vente på en apokalypse er ikke tilfredsstillende for de som lever her og nå og leder raskt til eksistensiell avgrunnsdyrkelse, til nihilismen de fleste tenkende merker er til å ta og føle på i vår tid.

Om vi vil beskytte og verne naturen, må vi ikke bevare den, som i et museum, men være den.  Naturen er ikke et miljø, en omgivelse vi kan trekke oss tilbake fra nå vi oppfatter den som for vanskelig og uforståelig, den er der, konstant, som ukjent eller kjent.

Skal vi overkomme fremmedheten vi kjenner for naturen omkring oss og i oss, må vi forsøke å glemme det vi trodde vi visste og huske det vi før erkjente, da vil fremmedheten og avstanden kunne bli til under og undring som vi i vår søken kan gjenfinne og gjenoppdage i vår menneskenatur. Den undringen vi ser hos barnet når det møter verden første gang, hvor magien i livet ikke er en fortelling for å forsøke å hen-rykke oss, men noe som oppstår i møte med fenomenet , det som er og ikke forestillingen om det som skal være, må vi streve etter å gjøre til vår egen.  Da vil vi kanskje kunne møte naturen, den fremmede, uten fordommer, med åpenhet og nysgjerrighet overfor det umiddelbare i det vi ser og opplever, uten navn, med en ordløs røst som snakker til vårt indre slik vi en gang kjente den.

 

Relatert

Er naturen fascistisk?

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

  • Dette er spennende tanker, og jeg har vært innom noe av det samme når det gjelder bilder og symboler. Jeg begynte å skrive en tekst under ideen “naturen er død” for et par år siden, som det aldri ble noe av. Jeg leste Marcel Gauchet, og hans tanker om at monoteistisk religion har den effekten du skisserer her, en fremmedgjøring i forholdet til naturen. Han skriver særlig en del om malerkunsten i tidlig moderne tid, hvordan denne var med på å “objektivisere” naturen. De første malerne som malte natur malte “stilleben” – stille liv – eller “Nature morte” – død natur. Har moderne romantisk og naturlistisk kunst bare forsterket naturens fremmedhet? Få har vel portrettert skismaet mellom menneske og natur bedre enn for eksempel Caspar David Friedrich. Samtidig med denne kunsten lengtet mennesket tilbake til naturen, det var en trend over hele verden, fra norske naturmalere til amerikanske transcendentalister og poeter. Gauchet mener det var kristendommen som “innførte” denne transcendensen, dette gapet mellom menneske og natur, til fordel for en opprinnelig immanens, en væren i verden. Men kanskje var det aldri en slik immanens Gauchet tenker seg?

    Jeg kan lete opp igjen skissene til den teksten jeg skrev på for et par år siden, kanskje jeg finner inspirasjon til å fullføre den.

  • A. Viken

    Takk Christian Evensen, mer om emnet kommer. Menneskets utenforskap i forhold til naturen, det levende omkrings oss, har nok alltid vært der så lenge vi har kunnet oppfatte oss som mennesker, idet vi alltid har vært betrakteren.  Men enkelt sagt kan man beskrive det som en overgang fra å sublimere naturen som en mytisk-metafysisk relasjon til å forholde oss til den som død materie, biomasse og kvantifiserbare biologiske prosesser . Jeg skrev tidligere i teksten «Er naturen fascistisk?» følgende:

    «”I og med vår evne til abstrakt tenkning frem og tilbake i tid, så er mennesket et historisk vesen, det eneste kulturvesenet, og befinner seg i kraft av sine evner på den ene siden på toppen av næringspyramiden, på den andre siden utenfor naturens iboende mysterie av instinkt og livskraft. En gang levde vi dog i tett forbindelse med det levende som fantes omkring oss, symbiotisk, naturen var både en del av oss, et mysterium og en helligdom som objekt for religiøs tilbedelse. Samtidig var vær og rovdyr trusler som skapte en vilje til å hegne om det menneskelige fysisk, bygge et forsvar mot det uforutsigbare, naturens luner. Men naturfrykten overgikk likevel ikke naturtilbedelsen i lang tid før man etterhvert skilte natur og menneskenatur fra Gud og sjel.  Slik ble ytterligere avstand mellom oss og naturen bygget. »

    http://www.kulturverk.com/2012/09/20/er-naturen-fascistisk/

    Men det er et gigantisk skille, ja en avgrunn mellom disse ulike ståsted i henholdsvis metafysikken og den rasjonalistiske vitenskapen.  Det betyr ikke at den rasjonelle vitenskapen er uforenelig med metafysikk og en fenomenologisk opplevelse av naturen som mystisk erfaring, men at rasjonalismen ikke søker annet enn seg selv som endemål, og dermed blir meningsløsheten, forgjengeligheten, ja, nihilismen sterkt fremtredende. Noe som en tenker som Zappfe var sterkt preget av. Det er flere som tidligere har hevdet, inkludert undertegnede, at de monoteistiske religionene forsterket fremmedgjøringen mellom menneske og natur, hvor mennesket gikk fra å være naturvesen til et vesen avsondret fra naturen skapt i Guds bilde. Men det er mer korrekt p beskrive det som et trekk som har kjennetegnet de semittiske religionene (Jødedom, Kristendom, Islam), fremfor noe som egentlig skulle behøve å tilhøre en oppfattelse av ett Gudommelig vesen, eller essens.

    I tillegg finnes det mange retninger innenfor disse tradisjonene, ikke minst den kristne, hvor mystikere nærmer seg nærmest et panteistisk syn på liv, natur og vesen (Meister Eckhart nærmer seg dette).   Dette synet forutsetter en felles essens, og innen religioner som hinduisme, så er det flere retninger som peker mot en opprinnelig essens, en Gud, om enn ikke som et subjekt, en antropomorf Gud.  Men dualismen i kristendommen og synet på naturen om irrasjonell, kaotisk, voldelig og ukontrollerbar, syndig, la grunnen for en avstand som fortsatt vokser mellom menneske og natur. Ved å fravriste naturens sin iboende metafysiske dimensjon, tingliggjorde kristendommen ikke bare naturen, men la grunnen for bortrasjonaliseringen av sitt eget idégrunnlag. Det «mystiske« lenken, som fantes mellom menneske og natur var og den som opprettholdt en levende organisk religiøsitet i forhold til det levende livs mysterium.

    Mysteriet finnes fortsatt der, men mennesket lar seg ikke lenger begeistre, og forventer dovent at det bak en hver partikkel finnes en annen mindre, og at alt egentlig består av partikler som ved et tilfeldig sammentreff fikk gunstgige vilkår og ble til liv. For vitenskapsmannen blir naturen interessant som en hobby,en evig kilde for nye undersøkelser, teorier, hypoteser og oppdagelser, men for de fleste blir den i sin desakralisering en fremmed man har en overfladisk interesse for.

    Den klassisistiske kunsten satte gjerne orden og de antikke estetiske ideal (gjerne symbolisert ved guden Apollon) opp mot naturens tøylesløshet (i noen sammenhenger symbolisert ved guden Dionysos). Samtidig har mye av kunsten handlet om å forsøke gjennom avbildning og identifisering  naturens mysterie, det som ligger bakom. Stilleben og ikke minst memento mori motiv, hadde ofte som hensikt å vise alt materielt og levendes forgjengelighet, men også naturens prosess og syklus av liv og død. Derfor kan man ofte observere malerier av fruktfat som ved nærmere øyesyn viser seg å være befengt med larver og fluer, som viser at i selv sin friskhet har forråtnelsen begynt.  Men dette var ikke noen form for nedvurdering av det naturlige, heller en påminnelse om at tiden vi har tilgjengelig, livet, er dyrbart, og at det er høyere verdier enn de rent materielle, verdier som er evige, det var etikken som lå i bunn.

    Romantikkens maleri var et oppgjør med den akademiske klassisismen og søkte tilbake til en intuitiv opprinnelig kraft, i sjelen, men og i naturen, forstått som naturens sjel.  Dette munnet ut i symbolisme, ekspresjonisme (som Emil Noldes naturmystikk). Realismen i kunsten var en direkte reaksjon mot romantikken, med nitidige detaljer og teknisk maleri, med motiver som skulle vise den harde realitet, og naturen som oftest en ubarmhjertig og lite sympatisk følgesvenn. Dualismen fikk sin renessanse gjennom humansimen i kunsten for så etterhvert som en konsekvens å oppløse alle former, da avbildningene for puristen fremstod som løgnaktige og falsk.  Den umulige lengselen etter den rene, abstrakte kunst, fjernet både menneske og natur fra kunsten.

    Ser man et naturbilde nå kan man betas av dets skjønnhet, men det er få som fornemmer noe mer en teknikk og en ytre, nostalgisk skjønnet når vi betrakter dette i vår gjennomvisualiserte samtid.

    I C.D. Friedrich’ kunst, som jeg er så heldig å ha sett det meste som finnes av, opplever jeg ikke så mye avstanden som manifesteringen av det mystiske forholdet mellom menneske og natur, som uttrykkes ved at personene i hans maleri vender seg bort fra oss, fra vår verden, mot indre landskap som ikke kan forklares, og som derfor og blir dypt personlig.

    Noen av hans bilder illustrerer denne artikkelen:
    http://www.kulturverk.com/2012/09/24/en-dypokologisk-kur-mot-konservativ-impotens/

    Så kan mennesket egentlig nærme seg naturen på ny, sakralisere den, la seg henrykke av den, begeistre, ikke bare legislativt gjennom institusjoner og forsett, men virkelig og inderlig? Det er det store spørsmålet, og egentlig det største spørsmålet som berører vår værenstilstand. Skal ikke forsøke å svare på det nå, det kommer som nevnt mer siden.

    Men jeg håper du vil fullføre teksten du har skisset til, det er et viktig tema, jeg skulle gjerne ha lest den.

    //A. Viken

  • Takk for utfyllende tanker. Jeg ser frem til å lese mer, det er uten tvil et viktig tema.
    Jeg kan sende tekst til Kulturverk hvis jeg tar den frem igjen.

    • Redaksjon

      Gjerne, det vil være velkomment!