Gudstru på avvegar

Christian-Capitalism

Sameininga mellom Gud og kapital i protestantismens utvokster er korkje godt for menneskje, Gud eller natur synar røynda oss. Bedehusrørsla bytte det heilage med industriell effektivitet i uheilag foreining med Freud og sjølvelsk. 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Permaliv

«Eg er lei meg Hans Nielsen Hauge, flittigskapen din har kasta oss utfor avgrunnen. Det er ikkje lengre nokre som søkjer Gud, alt dei søkjer er si eiga attrå. Ein indirekte konsekvens av kva du kjempa for og trudde på, der du gjekk omkring i dei norske bygdene med strikkepinnane dine og starta industriverksemder.»

Etter den vegen der eg vaks opp, Kronborgsæterlinna i Øverskreien på Østre Toten, låg bedehuset rett ved nedre enda på vegen, mens Kronborgseter trona på toppen med utsyn over Mjøsbygdene, fjellheimen og dei djupe skogane mot svenskegrensa. Bedehuset er i dag borte, mens karamellpuddingen på Kronborgseter pensjonat, den beste i kongeriket, framleis kan nytast av jordiske ganer. Verten der er innflytta sunnmøring, og sjølv om han var komen til tjukkaste Totenland trur eg han fann seg vel til rette på toppen av Kronborgsæterlinna. På eit vis vart han som prikken over i-en.

Folk etter Kronborgsæterlinna var meir prega av sunnmørsk entreprenørskap enn totningen sitt navleopptekne karakterdrag. Det var mest som om det vide utsynet frå bygda oppunder Totenåsen opna opp sinnelaget deira. Dei som budde etter denne linna var, og er til denne dag, anten bønder, sjølvstendig næringsdrivande eller industridrivarar. Med andre ord, dei var særs flittige og arbeidssame. Eg var sjølv ein av dei.

Livet er hardare i bygda oppunder Totenåsen enn nede på flatbygdene. Jorda er full av stein og snoen legg seg tjukk om vinteren. Klikk på bilete for ei forstørring.

Eg var sjølv òg ein av lesarane, kva bedehusfolket vart kalla før i verda. Og var det ein dyd som trona over alle andre dydar i bedehusland, var det flittigskap. I grunna opplevde eg bedehusfolket som sjenerøse, du kunne få tilgjeving for alt, med eit unnatak, latskap.

Pengar var inga synd, på eit vis var dei det synlige prov på Guds velsigning over arbeidet ditt. Vel og merka so lenge du ikkje pranga med dei. Eg er sjølv sterkt prega av denne haldninga, og reparerte nyleg den gamle sykkelen min for omtrent den same kostnaden som ein ny. Men eg får meg mest ikkje til å sykla rundt på ein ny sykkel, det kjennest prangande. Sant å seia, skulle eg sykla rundt på ein flunkande ny sykkel ville eg kjend meg som ein syndar.

Men det ligg ein djup inkonsekvens i denne livshaldninga, denne flittigskapen som eit uttrykk for gudsfrykt.

Denne strevsemda kombinert med ei ekstrem nøysemd kunne ikkje vara ved. Protestantismen vaks fram i lag med den industrielle revolusjonen, og utvikla ein etikk som gjorde at desse to passa saman som fot i hose. Men kombinert med stendig meir avansert teknologi og auka tilgjenge til energi, vart til slutt foten for stor for hosa.

Produksjonskapasiteten vart for stor til berre å dekkja behova våre, den einaste moglegheita ein då stod att med var å vri produksjonen over frå å dekkja behov til å dekkja begjær eller attrå. Det er ei stor føremon ved ein produksjon som søkjer å dekkja mennesket si attrå framom behov, og det er at mens menneska sine behov er små, er attråa uavgrensa. Den protestantiske nøysemda måtte erstattas med attrå, ein av kardinalsyndene. Dei har lukkast særs godt med dette, for i dag er attråa rekna for den fremste av dydar.

Det beste viset for å vekkja attråa hjå mennesket er ved å få det til å kjenna seg unikt, og marknadsekspertane vende seg til individualismen, det motsette av tradisjonalismen. At modernistane samstundes dyrka hatet til tradisjonane og tilinkjesgjeringa av desse som det høgste målet for ein rasjonell sivilisasjon, gjorde slaget til ein lett match. Den enklaste vegen til å manipulere og kontrollere menneske er ved å gjera dei til individualistar utan band korkje til kvarandre, det heilage eller tradisjonane. Det vara ikkje lenge før den nye homo sapiens var fødd, konsumentmennesket, fundamentet for konsumentsamfunnet. Det ironiske er at dette samfunnet står fram som ein uklar grå masse av individualistar utan korkje retning eller mål. Rett nok vert det fødd nokre stjerner, men dei skin med neonlys.

Eg er lei meg Hans Nielsen Hauge, flittigskapen din har kasta oss utfor avgrunnen. Det er ikkje lengre nokre som søkjer Gud, alt dei søkjer er si eiga attrå. Ein indirekte konsekvens av kva du kjempa for og trudde på, der du gjekk omkring i dei norske bygdene med strikkepinnane dine og starta industriverksemder.

Hans Nielsen Hauge, mannen som gjorde effektivitet til eit heilagt omgrep for det norske folk. For honom var røyken frå fabrikkpipene som eit røykelsesoffer til Gud.

Dei reformerte kristne, og då særs kalvinistane, hadde flittigskap, i dag kalla for effektivitet, som sitt høgste gudsuttrykk. Til alle tider, med eit høgdepunkt i middelalderens Firenze, hadde menneska søkt Gud gjennom å skapa heilskap, ikkje effektivitet. Gud kan ikkje uttrykkjast gjennom masseproduksjon.

På so vis reformerte protestantane Gud ut or materien. Diverre er Guds vesen usynleg, det kjem berre til syne gjennom materien, sprungen ut av dei 15 transformasjonane for heilskap. Dei fysiske strukturane er ramma om  våre indre liv. Dei reformerte kristne utsletta Guds tilstedevære i verda.

Tradisjonalisten og katolikken James Kalb spekulerar i om liberalismen er ein form for pervertert protestantisk kristendom. Eg er redd han har rett. Det er tid for å grava fram att middelalderen sin Gud.

Ordet teknologi tyder beint fram kunnskapen om å laga noko. Livets teknologi skapar heilskap, medan døden sine teknologiar splittar og fragmenterar. Vår sivilisasjon er splintra og fragmentert, ein kvasikultur. Ikkje fordi teknologien i seg sjølv er vond, men fordi vi nytta han til å spreia død. Heilskap kan ikkje oppstå ut av storskala industriproduksjon, då denne ikkje følgjer ein morfologisk prosess. Morfologi og heilskap kan ikkje skiljast åt, det er slik naturen skapar heilskap og det er slik menneska har handla fram til moderne tid.

Protestantane gav avkall på denne evige og heilage metodikken til fordel for masseproduksjon og effektivitet. Dei har gjett avkall på livet og dansar med døden. I dag tek vi alle del i denne dansen, lik viljelause marionettar. Vi dansar den forkvakla reformerte kristendomen sin dans, den modernistiske liberalismen sin vals, til eggande tonar. I sanning ein dans med djevelen.

Til slutt vil eg oppmoda til å sjå BBC-dokumentaren The Century of the Self av Adam Curtis. Den viser korleis den moderne individualisten og konsumenten vart forma av industrien og korporasjonane ved avansert bruk av propaganda, der psykoanalysen spelte ei sentral rolle. Målet var å omforme forbruk frå å vera behovsstyrt til å verta begjærstyrt, for slik å leggja fundamentet for æveleg vokster.

The Century of Self

 

Relatert

Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?

Seksti år med kjøpesentret

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

Regjeringsblokka er inkje anna enn monoton repetisjon

  • Ola

    Flittighet , arbeidsomhet og teknisk/teknologisk utvikling er en god kultur for et samfunn som vil arbeide seg ut av slit, mangel og slaveri.
    Dette var både Arbeiderpartiets og nasjonalsosialistenes agenda på tidlig 1900-tall, ikke bare H.N.Hauge sitt.
    ( så kan man lure på hvorfor Tyskland har fått skylden for 2 vk., og debatt om dette holdes nede eller latterliggjøres. Her er det mye ugler i mosen.)

    Men så ble det satt i gang en krig istedet for å oppheve slaveriet.
    Nå brukes fortsatt byttemidlene våre, og i verden, for å holde en liten gruppe med makt.
    En religiøs gruppe har forbud om bruk av renter i dag. Og mot denne gruppen er også kampen satt i gang.
    En annen gruppe er kjent for å bruke renter for å holde kontroll.

    Stopp bruk av renter på penger ( utover indeksregulering) så ser vi at veien mot materiell frihet er mulig.
    Der vi kan sette til side innsats (spare) og ta ut den samme real-verdien senere. Der vi kan låne ( bruke dugnad) og vite at vi skal betale tilbake samme antall arbeidstimer (penger) tilbake.
    Forutsigbarhet og kontroll for den enkelte. Ikke for et globalt nettverk av finansfolk.

    Nå oppfordres det til kontroll over eget liv og egen økonomi , når det er andre som sitter med den egentlige kontrollen og kan styre utviklingen. ( “Den som har kontroll over økonomien har kontroll over politikken”.)

  • A. Viken

    Godt skrevet, Øyvind.

    Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde ovenfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere.

    Det handler om å rykke tilbake til start, utgangspunktet, som begynner med å ta ansvar for sin familie. Det innebærer å ikke stue bort barn og eldre på sinjtitsujoner, men tvertom innlemme alle familiens medlemmer i storfamilien som er grunnlaget for ethvert rotfast samfunn. Økonomismen, det vil si forestillingen om økonomi som alle virksomheters høyeste mål, skjøt fart med protestantismen, som tok mysteriet og det hellige bort fra det Gudommelige og erstattet det med en rasjonalistisk, forklart og fornuftens Gud, som selvsagt var dømt til å dø, tappet som han var for livskraft og saft.

    Grådighet, materialisme, egennytte og ikke minst en egoistisk motivasjon for å tro, lar seg godt kombinere med protestantismens avarter. USA er med sitt megalomane hykleri satt i system, Statskirken, den etterhvert sosialdemokratiske versjon av kristendommen, står for meg som den tristeste eksponent for religion denne arme kloden har klart å frembringe. Det er å håpe at restene av den faller sammen som et korthus med tiden, noe som ser ut til å gå i oppfyllelse ganske av seg selv.

    Kanskje kan mennesket finne tilbake til en essens om det blir tvunget til å leve med utgangspunkt i det essensielle i en krisesituasjon, kanskje er det for sent uansett. Uansett så vil materialismen om den ikke får avløsning fortsette å tære på restene av sivilisasjonen til nihilismen ikke bare fremstår som en avgrunn, men en permanent tilstand hvor alt er like lite verdt når man gjør opp regnestykket.

    Det beste man kan gjøre er å begynne med seg selv, reformere eget liv, finne en samklang med det som har betydning utover ens eget korte liv.

  • Ola

    “Det beste man kan gjøre er å begynne med seg selv, reformere eget liv,…”

    Ja, vi oppfordres jo til dette, og til å angripe hverandre moralsk for å “leve over evne”
    – når det er andre som sitter med den egentlige kontrollen og kan styre utviklingen. ( “Den som har kontroll over økonomien har kontroll over politikken”.)

  • A. Viken

    Et dårlig styresett eller feilslått politikk fritar ikke en befolkning for ansvar, spesielt ikke når den de facto har mulighet til å kaste det sittende styre. Nordmenn har en av verdens høyeste gtrader av frivillige valgdeltagelse, hvilket er desto mer pinlig for oss som ser de åpenbare mangler systemet har om man mener noe med ordene “bærekraftig fremtid”.

    Det er den materielle velferden som har gjort nordmenn late, og de stemmer etter lommeboken mer etter hjertet, og det står ikke i forhold til klagesangen foran TV’en i de tusen hjem. Nordmenn ønsker ikke systemendring fordi de tross de mangler de fornemmer og føler likevel fortrekker den overflod de fleste faktisk lever i. Politikere er ikke en annen menneskerase, de minner besynderlig på en middels nordmann hva angår evner og idealer, de er som de flerste opptatt av sine egne karrieremuligheter her og nå, fremfor fremtiden til ufødte generasjoner.

    Kommentarfeltene skummer av aggresjon over grunnet selvsensur, ikke offentlig sensur, fordi de fleste ikke har stake nok til å stå for noe som helst som avviker fra det begrensede ideologiske spekteret fra SV til Frp.

    Så igjen, man må gjerne kritisere systemet, men da får man og stå for det ellers i handling fremfor å være nok en smule på “de rikes bord”.

    Jeg avslutter med å sitere Nansen:

    “Tro ikke at vi kan undskylde oss med at det er førernes, det er politikernes sak – ikke vår. Et folk får det styre det fortjener, og er styret veikt er det fordi folket er veikt. Men politikerne vil nok når de vet at velgerne vil det, de trenger bare å bli stivet op. Og vil de ikke – nuja så feier vi dem bort!”

  • Det kan se ut til at noen leker katt og mus med BBC for “The Century of the Self”, da jeg også tidligere har sett at denne fremragende dokumentaren har blitt fjernet fra You Tube for så å dukke opp igjen. Det tryggeste er nok derfor å laste den ned til datamaskinen, da dokumentaren er et meget viktig bidrag for å forstå forbrukersamfunnets og konsumentmenneskets tilblivelse.

    Desverre er versjonen som ble benyttet her hos Kulturverk ikke lenger tilgjengelig, men jeg fant en ny opplasting jeg har satt inn i originalartikkelen på min egen blogg. Her vil jeg prøve å følge opp evt. nye opplastinger grunnet kopiretter.

    Vil på det sterkeste anbefale å se BBC-dokumentaren “The Century of the Self”, skulle jeg ikke ha en tilgjengelig opplasting på min blogg når du følger lenken vil jeg anbefale å selv gjøre et søk etter nye opplastinger: http://naturkonservativ.blogspot.no/2013/03/gudstru-pa-avvegar.html

  • Her er et meget viktig essay av Léon Krier.

    – How Industrial Society Destroys Culture: http://zeta.math.utsa.edu/~yxk833/KRIER/industrial.html

    Jeg er meget trist over den rollen den protestantiske etikken har spilt for framveksten av det industrielle samfunn, og med dette ødeleggelsen av vår kultur.

    Det finnes forøvrig en lenke til flere av Kriers essay nederst i artikkelen.