«Grønn energi». Smak på begrepet. Vakkert og villedende. Et grønnvaskingsord for å skjule den nye bølgen av nedbygging av norsk natur; i rør, i vindturbiner og i flis-siloer. Som naturverner møter du det nær sagt daglig – utbygging av ”mikro”-kraftverk i verna og uverna vassdrag, vindmølle-”parker” i urørte naturområder og subsidiert rasering og oppflising av verdifulle skogområder i miljøets navn. Og som en naturlig konsekvens: Nye monstermaster og sjøkabler som bringer energien til gamle og nye kunder. Særlig nye.

Hvor går all den nye energien? Har vi for lite strøm i landet? Nei, langt derifra. Vi flommer over av melk og honning, og strøm nok til å opprettholde luksusen. I et normalår eksporterer vi store mengder strøm. Men for den som skal tjene penger er det om å gjøre å finne nye markeder, gjerne begrunnet i vakre, grønne termer. ”Elektrifisering av sokkelen” for å unngå avbrenning av gass høres tilforlatelig ut, det samme gjør eksport av strøm for å erstatte miljøfientlige kullkraftverk. Men er dette miljøvennlig? Er dette nødvendig? Og hva betyr det i praksis for norsk natur?

Ta elektrifisering av sokkelen. 1/3 av norske klimagassutslipp kommer fra sokkelen. Selvsagt må vi gjøre noe med det. Men er Svaret elektrifisering? Betyr ikke det bare at vi eksporterer den gassen vi ikke benytter til å produsere strøm på plattformene til andre land? Det samme gjør utslippet: Bort fra norske utslippsregnskap og over i andre lands. For gassen blir ikke borte med elektrifisering. Den blir eksportert. Dermed tjener Norge mer på produksjon av ”grønn” energi, eksport av mer gass og innsparte kostnader til utslippsreduksjoner. Og mer penger i allerede velfylte kasser. Eureka!

Hvor er Naturvernforbundet oppe i alt dette? Også i vår organisasjon har kampen om klimaet festet seg, særlig i sentrale organer. Troen på at klimakampen er den største utfordringen for å ivareta ”miljøet”. Men er den det? Og hva er ”miljøet” – og  hva er Naturvernforbundets rolle og oppgave?

80% av medlemmene i Naturvernforbundet har meldt seg inn i organisasjonen på grunn av vår innsats for å bevare norsk natur, lokalt og sentralt. Og mange av lokallagene og fylkeslagene er virkelig naturens fremste forsvarere i sitt distrikt, som uredd står opp mot utbyggerne i kampen for å ta vare på naturarven. Mot utbyggere av ”grønn” energi, støttet av lokalpolitikere som, under dekke av ”lokaldemokratiet”, turer fram for enda mer vekst på naturens og kommende generasjoners bekostning.

Lokalt arbeider vi i Naturvernforbundet for bevaring av natur, for naturens skyld og for vår egen. Naturmangfoldet trenger vår innsats, og de sterke friluftslivstradisjonene i landet viser at dette også er en kamp for menneskelig glede, velferd, helse som vi deler med mange. Og at dette er en viktig kamp vet vi godt. For det er ikke klimautslippene som er den akutte trusselen mot mangfoldet på kloden, og enda mindre her til lands. Det er arealbruken. Nedbyggingen av natur. Ødeleggelse og fragmentering av levesteder.

Den såkalt ”grønne” energien bidrar i liten grad til å redde klodens klima og i stor grad til ødeleggelse av naturmangfoldet. Hvilke side velger Naturvernforbundet? Aksepterer vi ødeleggelsene av norsk natur for å øke krafteksporten ytterligere? Aksepterer vi elektrifisering av sokkelen, som kun medfører at utslippene flyttes annet steds? Aksepterer vi eksport av «grønn» elektrisitet uten det minste krav om at det skal komme til erstatning for kullkraft – ikke bare i tillegg til?

Dette er avgjørende spørsmål for organisasjonenes framtid. Skal vi henge på alle de selvbestaltede miljøstiftelsene i deres kamp for å tilfredsstille deres ”grønne” sponsorer, eller skal vi være det forsvaret av norsk natur som medlemmene har sluttet seg til gjennom sitt medlemskap?

Som demokratisk organisasjon er Naturvernforbundet i en særklasse, med mange medlemmer og et lokalt apparat over det meste av landet. Samtidig er det påfallende at de nasjonale organene i forbundet og den sentrale politikken i så liten grad reflekterer det overveldende svaret på hvorfor folk er medlemmer av organisasjonen. Så lenge vi rir to hester er det liten grunn til å tro at vi skal vokse noe særlig ut over dagens størrelse – vi forblir en lite troverdig aktør, sjanglende mellom miljøfikserte stiftelser og rollen som folkelig kamporgan for bevaring av norsk natur.

Naturvernforbundets første lokalavdeling, Østlandske kretsforening for naturvern – nå NOA –  fyller 100 år i 2014. Vi har i disse årene stått fjellstøtt på naturarv-linjen. NOA ønsker at denne linjen også skal gjennomsyre hele organisasjonen og at vi oppklarer vår rolle og hensikt før jubileet, slik at vi ved denne milepælen kan framstå som den naturvernklippen vi rettelig bør være.

Derfor: Start debatt!

Italiensk mafia har tjent milliarder på “grønn energi”

Ramme

«Selv vern om naturen gjelder ikke så meget den selv og dens idé, som oss selv, vårt «miljø». I den grad er mennesket blitt alle tings målestokk. Men uten bevissthet om et høyere idéfellesskap med alt som er – «Glem ikke stjernene, glem ikke blomstene glem ikke ormen i støvet!» synger Henrik Wergeland (…) – krympes selve denne målestokk. Mennesket taper sin egen idé av syne – meningen med, perspektivet for dets eget liv.» (Egil A. Wyller, 1991)

Tillegg

La oss begynne i en annen ende: Hvorfor er ikke NNV større enn 18 – 19 – 20.000 medlemmer når Turistforeningen har 2xx.000 og 7 av 10 nordmenn bedriver aktivt friluftsliv – dvs. ferdes ute i naturen? Potensialet av naturelskere og folk som setter pris på vårt arbeid for å sikre norsk natur er enormt, men vi klarer ikke å høste fruktene. Hvorfor?

Spørsmålet er om vi framstår med de rette sakene. Lokalt og regionalt kjemper vi for nære saker, for saker som avgjør naturens skjebne, men desto høyere opp i systemet, desto mer politisk, desto mer danner vi et komentariat til enhver type miljøspørsmål. Virksomheten på dette nivået går langt ut over kjerneområdet, og av og til på tvers av kjerneområdet. Bildet blir utydelig: Hva er det egentlig NNV står for? Vi blir ugjenkjennelige for naturens venner – til dels uviktige: jobber NNV egentlig for naturen?

Klimaet påvirker naturen. Ja, selvsagt! Men det er likevel natur- og arealforvaltningen som utgjør den største trusselen mot mangfoldet og mot norsk natur. På det lokale og regionale nivået er det i all hovedsak saker knyttet til disse spørsmålene som opptar organisasjonens liv, som beveger folk til å engasjere seg for naturvern. Det er disse sakene vi kan gjøre noe med, det er her vi kan utgjøre en konkret forskjell –  det er her vi kan redde natur i praksis. Og er vi riktig flinke er det i slike saker vi kan ta initiativ og oppnå seire som ettertiden vil takke oss for. Slike saker og seire finner vi eksempler på fra nær sagt alle kriker og kroker i landet. Det er dette som er NNVs rolle.

Naturvernforbundet er deg og meg, det er medlemmene. Sammen velger vi våre tillitsvalgte som skal representere oss. Sentralleddet skal være et redskap for dette lokale arbeidet og hjelpe til slik at lagene kan gjøre en god jobb. Det er dette som ligger i ordet ‘forbund’. I Naturvernforbundet, som i mange andre organisasjoner, er dette service-apparatet vokst ut over rollen og overtatt dominansen i organisasjonen. Det som i utgangspunktet var en reelt demokratisk organisasjon blir etthvert mer og mer sentraltstyrt, og de demokratiske organene forfaller til å bli legitimering av ledelsen og organisasjonens mer og mere fiktive demokrati-rolle.

Hva skal så NNV være: En kamporganisasjon for natur- og arealforvaltning som sikrer naturens mangfold. Hverken mer eller mindre? Jo, litt mer: En organisasjon som arbeider for at natur og bevaring av natur blir en viktig del av folks bevissthet. Gjennom naturglede, formidling og friluftsliv. Bærekraftig naturbruk – ikke forbruk av natur.

Det er lokal- og fylkeslagene som har den konkrete oppgaven. Sentralleddets oppgave var opprinnelig å være et service-organ for det lokale arbeidet og et samordningsorgan for de tillitsvalgte i fylkene. Den rollen må gjenskapes. Det er ikke om å gjøre å synes i media på alle mulige saker, med den konsekvensen at talspersonen er avhengig av et hoff av rådgivere og saksbehandlere som kan ta seg av ethvert spørsmål. Som en uttrykte det ved nesten-konkursen i 1998: NNV er blitt et slags mini-MD som streber mot ekspertise på ethvert felt. Det er masse som påvirker norsk natur, men det er ikke mulig – og heller ikke noe mål – at NNV skal mene noe om alle tilgrensende områder. Vi trenger rett og slett å konsentrere kreftene om kjernevirksomheten og bli synlige som den fremste og viktigste aktøren på vårt felt. Først da vil vi kunne registrere vekst i tilstrømningen. Ved å engasjere oss i alle tilgrensende emner er det ikke én person i Norge som ikke finner noe å være uenige med oss i!

Relatert 

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Klimameldingens klimatiltak er naturfiendtlige

Vindkraften dreper havørn

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

Den norske strømkrisen – en bløff