Avisene skrev idag 21.12.2012 med barnlig lyst at dommedagen er avblåst, og de har alldeles rett. Så lett slipper mennesket ikke unna. Solen har snudd, men hvorvidt vi imøteser lysere eller mørkere tider beror på øyet som ser og hvordan det ser. Dommedag er uansett mer tilstedeværende enn du aner.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Ragnarok, undergang, apokalypse, endetid, uhellsvangert barn har mange navn. Enhver åndsretning med respekt for seg selv har sin eskatologi, selv den sekulariserte gudløse humanismen har sin variant.  Jeg har selv skrevet om kollaps og apokalypse, om undergangen som venter for samtidssivilisasjonen om den ikke fundamentalt endrer sine forutsetninger, og er ikke alene om mine betraktninger. Men hvor mange lytter?  Idet det gigantiske forbruksmaskineriet settes i gang julen 2012, et forbruksmaskineri og billionstort gigantkonsum aldri har sett maken til tidligere, trekker de aller fleste på skulderen av enhver formaning.  Ikke fordi de mener at de handler rett, fremtidsoptimismen er nemlig en sjelden overtro selv i disse dager. Men fordi de ganske enkelt ikke orker å bry seg, det har alltid vært lettere for de fleste å drive medstrøms, gjøre likt, tenke likt, være like.  En omstilling betyr usikkerhet, sosial usikkerhet, økonomisk usikkerhet paret med en solid dose avmakt, det nytter ikke, fremtiden er fordømt.

Jeg kan si, skrike, skrive, kort, høyt, langt om fordelene ved å endre seg mot en levemåte i økologiske balanse med naturgrunnlaget. Fordeler som, avtegner seg både rent egoistisk og sosialt, økologisk, kulturelt og i det lange løp, økonomisk, men aller mest menneskelig, en del vil lytte interessert, spesielt til elendighetsbeskrivelsene, for fornemmelsen av dem bærer de fleste på allerede instinktivt, og de koster ingen ting. Men muligheten, mulighetene til endringer og alternativer får mange til å bli sløvet i blikket, det som fordrer, det som kan gjøres, er slitsomt, utidig og plagsomt. Det kan gi en følelse av personlig ansvar, plikt, samvittighet og det som verre er. Profeten er i sin samtid en utstøtt, derfor er han profet og ikke historiker.

(…) «I landet Kaos skrev de små bjørnene menneskenes historie. Det var heroiske epos om den hvite manns byrde og flid, gudfryktighet og stolt krigshistorie. Men virkeligheten viste seg å romme kjettere og kjetterske tanker, som nektet å la seg kue av systematisk undertrykking og vold. Det var i 1973 den siste boken i det som blir trilogien Bestialitetens historie [i]ble publisert, hvor Jens Bjørneboes hovedperson, en rettstjener, går systematisk til verks, gjennom sine såkalte protokoller, for å avsløre verdens egentlige vesen. De små bjørnene beskrives nærmest som å være i en tilstand som kan karakteriseres som våken bevisstløshet. Det er derfor rettstjeneren jobber så intenst med sine mange protokoller, sine bøker, viet ulike skyggesider av menneskehistorien, for å korrigere verdensbildet. Og for å bygge en ny visjon» innleder Andrew P. Kroglund sitt essay «Fornektelsens historie» med.

Å peke på fortiden, forsøke å sammenfatte de komplekse årsakssammenhengene som driver hele det menneskelige rabalderet fremover, er en vanskelig øvelse med stort potensial for læringsutbytte utbetalt i livsvisdom. Men det å se de dominerende krefter i samtiden, syntetisere og prognostisere disse for å anskueliggjøre meget mulige utfall av veien mennesket trår og går på nå, er ingen umulighet og har blitt gjort til alle tider, uten at samtiden har lyttet.

Mennesket er i seg selv og i små flokker veldig fleksibelt og tilpasningsdyktig til skiftende omstendigheter i den grad de selv har kontroll og ansvar for sine ressurstilganger, sin overlevelse, sitt territorium og opprettholdelse som samfunn og kultur. Men i det mennesket blir en del av den store flokken, samfunnet, nasjonen, staten, sivilisasjonen, hvor ansvaret og plikten er tatt fra henne og de primære avhengighetene tilsløres, maskeres og transformeres blir det prisgitt krefter som tilsynelatende står utenfor en selv, en avmaktens determinisme, hvor ens eget mindreverd i den store sammenheng blir en nihilistisk selvoppfyllende profeti. Det går til helvete, uansett. Å ja, selvfølgelig gjør det dét, når de fleste tror det og nærmest ingen gjør noe med det, det er enkel matematikk. Fornektelse. «Never underestimate the power of denial» sier the boy aloof, Ricky Fitts i filmen American Beauty.

Men mennesket venter på messiansk straffedom, de vet at de har tråkket over, at den grenseløse uansvarligheten har sin pris, de er bare ikke rede for å betale den, og overlater regningen til en udefinert fremtid, generation ex, de som blir overlatt alt som kunne vært, men som ikke er lenger, grunnet at vi ga faen og tenkte på oss selv, og knapt det.

Det virker mer forlokkende med Guds straffedom eller konvergerende katastrofer som inntreffer på en og samme tid, tabula rasa, slik at vi kan begynne med ren tallerken, blanke ark og fargeløse fargestifter. Harmageddon. Men det er ikke slik sivilisasjoner går under i historien, det skjer rykkvis, gjennom hybris, fremgang, nytelsessyke, selvgodhet, sammenbrudd, frustrasjon, åndsforlatthet, materialtretthet, livstretthet, før vi vandrer mot den nihilistiske sonen, linjen, som fremtiden kanskje klarer å krysse til et sted bortenfor med fremtidstro, men vi som er i samtiden ubehjelpelig aldri vil klare å nå. Overgangen, broen til en mulig fremtid er en lang vei å gå og fordrer at vår egne samtids paradigmer blir glemt, som historie, en epoke som støver ned mellom permer, i allmenn glemsel, for vår tid er ikke noe å huske, mennesket lærer aldri av historien fordi de prøver å forandre den.

Vi kjæler med undergangen som underholdning, som teater, tidtrøyte, små og store katastrofer, krig, uår som Norunn Ottersen Seip skrev så bittersøtt treffende i sitt essay «Underholdning i undergangen»:

«Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.»

Å ja, jeg synes tanken på noe som kan rykke opp elendigheten med roten, filleriste oss våkne er ganske så besnærende til tider, selv om jeg synes de fleste apokalyptiske og postapokalyptiske drama er skitdårlig, lettfordøyd søppel, med 2012 som et av mange bunnpunkt, en Disney-variant av klodens oppløsning – og demokratiske elites redning. På sitt beste var den lattervekkende, som en berg og dalbane.  Noen unntak er den første Mad Max-filmen, The Road (Cormac McCarthy), Offret (Tarkovskij), Melancholia (Trier). Grunnen er at de tar for seg ensomhetsfølelsen når den nære historien, minnet om at noe faktisk var, ennå er tilstede, mens man er der kulturløs, illusjonsløs, bærende på en angst stor som Jupiter og forsøker å finne en vei i meningsløsheten.  For ikke å si Harry Martinsons episke dikt Aniara. Romskipet Aniara på flukt fra en døende jord, drept av menneskeheten, på vei ut i et kaldt og livløst univers, ut i det absolutte tomrommet:

[…]

Ty rymdens grymhet övergår ej människans.

Nej människors hårdhet tävlar mer än väl.

Fånglägercellens ödslighet på jorden

har tungt sin stenrymd välvt kring människans själ,

när kalla stenar stumma hördes svara:

här härskar människan. Här är Aniara.

Jag hade tänkt ett paradis för dem

men sen vi lämnat ett som vi förstörde

blev tomma rymdens natt vårt enda hem

ett ändlöst svalg där ingen gud oss hörde.

Stjärnhimlens eviga mysterium

och den celesta mekanikens under

är lag men inte evangelium.

Barmhärtigheten gror på livets grunder.

Så föll vi ned på Lagens sanna bud

och fann vår tomma död i Mimas salar.

Den gud vi alla hoppats på till slut

satt kränkt och sårad kvar i Doris* dalar.

*jorden

Men ellers foretrekker jeg historiens og mytenes sammenbruddsfortellinger, fordi det er så lett å identifisere menneskets evige fallgruber, lett å se parallellene til vår egen tid, lette å trekke lærdom fra det intellektuelt, men nærmest umulig å omsette til en ny virkelighetsforståelse som kan utfordre samtidens historieløse hegemoni. Nåtiden har ingen historie, the guilty have no past, sa noen.   Men det føles ikke tilfredsstillende å håpe på et: hva var det jeg sa?

«Jeg tror ikke på verdens undergang. Noen vil berge seg gjennom uårene vi har i vente og bringe menneskeslekten videre. Det blir mye elendighet, men ikke nødvendigvis vesensforskjellig fra det som allerede nå er hverdagen for millioner og milliarder av mennesker som lever på et velferds- og sikkerhetsnivå langt under det nivået som vi nordmenn, europeere og nordamerikanere anser som nødvendig og akseptabelt» skrev Kjetil Svanemyr her en gang.

Undergangen er ikke noen lek, eller underholdning når den er et faktum, den er en vond reise. Fordi mennesket grelleste sider vil multipliseres før det kanskje finner sitt senter igjen, en forankring i en mening, eller kanskje er evig foredømt til flakking fra idé til ide, til tomheten står igjen som eneste mulighet – og umulighet, og menneskeligheten blir umulig å bære.

En undergang kan vare i århundrer, det er ingen snarvei til historien eller fremtiden, den ene upåvirkelig den andre uvirkelig. Romerrikets fall, var en serie med erobringer, tilbaketrekninger, ekspansjoner, tilbaketrekninger, rykninger, sammenbrudd, gjenreisning, kollaps, strabasiøse  overganger, siden historie, men ikke noe enkeltmenneske utenom historikeren og profeten fikk  grep om hendelsesforløpet.  Som Zosimus med sitt verk Historia Nova, beretningen om Roms fall fordi det ga opp sine guder til fordel for fremmed gud og sed, råtnet og skrumpet Rom inn.

Men ja, brå kast har vært, med enorme omveltninger, triumfer, forandringer, grusomheter, heroisme, hovmod, hykleri, likhauger, som i revolusjonene 1776, 1789, 1917 og det gamle Europas revolusjon, reaksjon, kollaps og endelikt i 1939 – 45. Men var de egentlig revolusjoner, var de ikke egentlig kulminasjonen av modernitetens hegemoni og overtro på fremtiden som et bedre sted, alltid et skritt frem, eller ti skritt tilbake.

Bacon Self-Portrait II, 1972

Mine indoeuropeiske forfedre så endetiden som den lange smertelige og langdryge siste fasen i en firedelt syklus (yuga, epoke, æra), kalt Kali Yuga ifølge, som varer i flere årtusener ifølge  hinduistiske vediske skrifter. Interessant er hvordan beskrivelsen av denne endetiden skrevet for nærmere 2500 til 3000 år siden i Mahabharata (en av de to episke hovedverk som bl.a. omfatter Bhagavad Gita), har noen skjebnesvangre paralleller til det tabloide kaoset vi oftest maktesløst observerer fra tilskuerplass.

ATTRIBUTES OF KALI YUGA

In relation to rulers

• Rulers will become unreasonable: they will levy taxes unfairly.
• Rulers will no longer see it as their duty to promote spirituality, or to protect their subjects: they will become a danger to the world.
• People will start migrating, seeking countries where wheat and barley form the staple food source.

“At the end of Kali-yuga, when there exist no topics on the subject of God, even at the residences of so-called saints and respectable gentlemen of the three higher varnas [guna or temperament] and when nothing is known of the techniques of sacrifice, even by word, at that time the Lord will appear as the supreme chastiser.” (Srimad-Bhagavatam (2.7)

In human relationships

• Avarice(grådighet) and wrath will be common. Humans will openly display animosity towards each other.
• Ignorance of dharma (universets  lover, det som opprettholder en naturlig orden) will occur.
• People will have thoughts of murder with no justification and will see nothing wrong in that.
• Lust will be viewed as socially acceptable and sexual intercourse will be seen as the central requirement of life.
• Sin will increase exponentially, whilst virtue will fade and cease to flourish.
• People will take vows and break them soon after.
• People will become addicted to intoxicating drinks and drugs.
• Gurus will no longer be respected and their students will attempt to injure them. Their teachings will be insulted, and followers of Kama (seksuell lyst/begjær)will wrest control of the mind from all human beings.The maximum lifespan of a human in this age is 90-100 years.
• Brahmans (presteskapet, øverste kaste)  will not be learned or honored, Kshatriyas (krigerkasten) will not be brave, Vaishyas (handelsmenn og bønder) will not be just in their dealings

Solen snur, men gjør det egentlig ikke, vi kretser i en bane som er så finstemt at den har tillatt oss på en hårsbredd et unikt klima som muliggjør liv, en liten tilt, og vi vil kunne brenne opp i en solar ovn, eller kosmisk kulde, vår tilværelse er tross vår teknologisk kultiverte polstrede celle alltid dansende på en knivsegg. Det er det vi glemmer når vi går fra å være naturfolk til å bli kulturfolk for å ende opp som borgere i en sivilisasjon. Eksistensen, våre skjøre, sårbare liv her på jorden er ikke evig, alt har sin tilmålte tid. Men vi mennesker måler med egne begre, og vi drikker av disse målebegre, og berøver andre skapninger livsrett, og siden gjerne våre barn livsgrunnlag.

Så er det noen vits i flere ord, gjentagelser av denne tematikken, rope ulv ulv, når ulven har kommet så langsomt og innsmigrende at de fleste ikke enser ham.  Spengler og andre døde menn, har anskueliggjort hva som har skjedd, hva som skjer og hva som kommer til å skje, syklusen som går, fordi vi ikke vil lystre vår egen indre røst som sier kaldt: dette går ikke. Men vi går, og går, ut i ingenmannsland, det hvor smerte og patetiske håp og bønner venter når livet grufullheter går opp for dem som har holdt døden som en mulighet på lang avstand, nesten gjennom et helt liv.

Spengler skrev om å være på sin post, som en romersk soldat, mens lavaen renner over fra Pompeii for så å bli levende begravet.  Slik er vi tvunget vi som orker å se og analysere, summere: 2+2=4 på nytt og på nytt, i et samfunn som sier 5. Som O’Brien sier med myk stemme i Orwells 1984:

«Sometimes, Winston. Sometimes they are five. Sometimes they are three. Sometimes they are all of them at once. You must try harder. It is not easy to become sane.»

Endetiden er eneste mulighet for de som ikke deler hegemonens definisjon av og visjon om virkeligheten til å erobre hegemoniet for dermed å definere virkelighetsforståelsen. Men folk er med rette forbasket trette av ideologi, de virker nærmest legendariske, eller pinlig pompøse, litt uvirkelige som gamle høytidelige sakførerbrev fra en oldefars gamle kiste, vi smiler skjevt.

Vi makter ikke å ta alvoret på alvor lenger.

Det gamles slutt har tidligere vært begynnelsen på noe nytt, når solen på denne dag, står høyere på himmelen kan vi tro at det har skjedd en endring, men klarere vi å glemme tilstrekkelig nok av våre desillusjoner til å tro på en egen fremtid? Eller er vi nå låst i en nedadgående spiral i fremmedgjort vantro og tafatthet. Som blinde som har fått synet tilbake, men lengter etter blindheten.

Jeg drømmer om å vandre i postapokalyptiske landskaper, lik min barndoms, hvor alt kan oppdages på nytt, slik de fremtrer, uten forklaring og kart, en kartløs verden, hvor historie er erstattet med minne.

En drøm, blott.

De med hegemoniet og de som søker å erobre hegemoni må begge forsøke å gi illusjoner om alternativer som kan vokse til inspirasjon og kanskje muligheter.  Dommedag er ingen enkeltstående hendelse, men den endelige dommen over virkelighetsforståelsens eksistensberettigelse. Den henger over deg hver bidige dag, og kanskje tyngre i julen hvor regnskapet over årets liv og levnet gjerne og ugjerne skal til revisjon. Alt jeg kan streve etter er å kunne bære min egen menneskelighet med selvrespekt.

Jeg er rede til å ta min dom, er du?

Relatert

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Fornektelsens historie

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Collapse – horrofilm fra din virkelighet