Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Island, sagariket

[easyrotator align=”left”]erc_17_1355675907[/easyrotator]

Syvende og nest siste del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans livsledsager Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. I denne delen sykler de rundt Island og dykker ned i sagaene, Snorre og den veldige naturrikdom.  (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrevfemte reisbrev sjette reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

Om Islands litterære utbrudd

En mann kommer seilende mot Islands vindblåste kyster, det er Ingolv Arnarson, den første landnåmsmannen. Landet bygges, i år 1000 vedtar alltinget kristendommen, det åpnes opp for den latinske skriftkulturen, for boklig lærdom. Ingen vet det der og da, men en verdenslitteratur er i emning, utbruddet kommer på det urolige 1200-tallet.

Islendingesagaene og samtidssagaene er to av fruktene fra dette litterære utbruddet. De førstnevntes sagaenes blikk fokuserer på tiden fra landnåmet og frem til 1030. Handlingen tar til i Norge, så følger oppbrudd og reise til Island og en avslutning som gjerne peker hen mot religionsskiftet. Maktene som rår er de hedenske gudene, og skjebnen. Heltene, de sterke individene er sentrale. Og heltene dør med et kvad om munnen, de uttrykker og utfolder seg i et samfunn hvor ære og skam utgjør handlingsrommet, og er bestemmende for ettermælet.

Her er Soga om Gisle Sursson et vidunderlig eksempel, en slik tett og konsentrert fortelling, dirrende i sin handling, tragisk og vakker, kanskje den flotteste av islendingesagaene. Eller? Vel, den bør nok dele førsteplassen med Njålssoga og Egilssoga. Og spesielt sistnevnte saga er et fyrverkeri av kompleksitet. Egil Skallagrimsson, høvding og skald, stridig, stolt og voldsom. Og samtidig svak, maktesløs, nedbrutt av sorg. Skalden som vekkes til live igjen ved å skrive om sin sorg etter tapet av sønnen, og som frir seg fra dødsdom, tilfangetatt av Eirik Blodøks og dronning Gunnhild, ved diktet Hovudlausn. Kunsten overvinner døden; livreddende diktning.

I samtidssagaene er blikket rettet mot tiden fra 1100 til om lag 1330. Vi er altså i kristen tid. Det legges vekt på kristen moral og etikk, de gode handlinger til samfunnets beste, en bevegelse fra fri og uhemmet individualisme til en besinnelse overfor kollektivet. Skildringene er detaljerte, og personene kan dø med en bønn og en prestelig velsignelse, uten kamp.

Og Snorre, den grådige og maktbegjærlige Snorre, den lærde. Forfatteren av Heimskringla, kongesagaene, dette makeløse verket, denne vidunderlige gave til norsk kultur. Men ikke nok med det, hans store poetikk, Edda, er et fyrtårn i det mytologiske landskapet, en Mimes kilde for kunnskap om den norrøne mytologien. Det er unikt i europeisk målestokk, for ingen annen europeisk førkristen religion foreligger det et slikt verk. Men nå betyr nødvendigvis ikke dette at vi har tilgang til en ren og opphavelig versjon av norrøn mytologi eller religion gjennom Snorres verk, eller at Snorre gir oss den endelige sannheten om denne mytologien. Snorre har gjort sitt eget utvalg. Og han var dessuten ingen hedning, han var en kristen mann som skrev sine skrifter på 1200-tallet, to hundre år etter at hedendommen, i ryggtak med kristendommens maktmenn, måtte se seg overvunnet. Allikevel har han overlevert oss en skattkiste. Det er bare å bøye seg i takknemlighet.

Professor Asbjørn Aarnes argumenterer for øvrig for at Snorres Edda, på grunn av sin betydning for romantikken, kan betraktes som en av hjørnestenene under moderne vestlig bokkultur, på linje med de to andre hovedkildene, Det gamle testamentet og Homers verk.

Egil Skallagrimsson - foto: Brynjar Agustsson

Egil Skallagrimsson – foto: Brynjar Agustsson

Fra notatbøkene

Dag 256, 20. august.

Det er aldeles praktfull sykling. Snæfellsjøkull står i hvit brann, en røff, voldsom isflamme mot den blå himmelen. Det er fosser og grønne lier og fjell med farger som minner om Andes, det er lavalandskap og gress så saftig at jeg vil ned på kne og beite. Og vi tar inn på grusveien som snor seg opp mot breen, og som stuper ned til Olafsvik på andre siden. Det er fantastisk bratt. Det blir vakrere og vakrere. Snøen, breen, fjellene i sine mange farger, utsikten mot havet, himmelen, den store horisonten. Og stillheten. Velsignet være du, stillhet. Nå tar du kvelden til deg, nå stryker du alt rent og rolig, nå lar du alle ting skinne fra dypenes dyp. Velsignet være du, stillhet, og velsignet være denne verdens skjønnhet. Her slår vi opp vårt telt, her under breen, her hvor vi har utsyn til havet i både sør og nord, her hvor en liten fugl synger kvelden inn. Hvem er du, Fugl? Hvem er du som kan synge slik? Og hva synger du for, fugl? Og se himmelen! Se denne kveldsfargen! I alt dette står vårt telt, i alt dette er vi mennesker, to mennesker. I denne verdens skjønnhet. Men hvorfor smelter du slik, Jøkull? Du gråter jo bort. Hva er din sorg, Jøkull? Er du trett av deg selv, eller er du i hendene på krefter du ikke kan forsvare deg mot? Du dør så hastig, du dør i denne kvelden, i denne natten som brer seg så umåtelig stor over oss. Hør! Det er som om det synger i fjellene, en sang om skapelse, en sang om evige fødsler, langsomme fødsler som føder seg inn i alt, gjennom alt, en fødselstone i denne natten, fra himmelen, fra fjellene, et smerteskrik som synger om verdens skjønnhet, en skapelse som gir seg selv, et uendelig offer som gjennomlyser alle ting, som sier: jeg er til deg.

Dag 259, 23. august

Det er morgen på Eirikstadir, her hvor Eirik Raude levde noen år og Leif ble født. Vi sitter og drikker kaffe med guiden, en kraftig og artig kar i slutten av tretti årene, sauebonde, og skilt, som alle vi møter her på Island er. Han kjeder seg nå på tampen av turistsesongen, få mennesker kommer innom.

– Islendingen er så jævlig dum, sier han, – vi er godt utdannet men jævlig dumme. Bare se hvordan vi mistet alt vett så fort vi fikk litt penger mellom hendene, lånte penger. Vi løp som en sløv lemenflokk mot stupet. Vi trodde vi var verdensmestere, verdensherskere.

– Det er fjerde gang jeg sykler her på øyen, sier jeg, – og jeg opplever at samfunnet, menneskene er blitt mer kravstore, bortskjemte, kaldere relasjoner, en tydeligere aggresjon, og at også islendingen har solgt sin sjel, sin stemme til Den store økonomien.

– Det kan vel være sant for Reykjavik, men folk ute i bygdene har et fastere grep om seg selv, de er bedre jordet og flakser ikke så lett av gårde selv om det glitrer og skinner i mynt, sier han. – Men vi er et lukket folk, vi er vendt inn mot vår egen historie av kulde og slit og ensomhet, og husk en ting, det viktigste av alt: gift deg aldri med en islandsk kjerring, aldri!

Han ler og skjenker oss mer kaffe.

Det blåser aldeles jævlig ute. Strøk av blå himmel, litt sol, store, tunge skyer.

Vi snakker videre om håndball, om fiske og gårdsbruk, og om Grettir den sterke. Han mener det er for mye troll og overnaturlig tull i den sagaen. Jeg innvender at man kan se Grettirs kamp mot troll og giganter som en kamp mot hans’skygger’, hans demoner, indre demoner. Og når Grettir dukker ned i fossen og til bunns i dypet og går inn i en hule og dreper trollet der – er ikke det et klassisk bilde på en konfrontasjon med det ubevisste, det mørke? Og det er jo fascinerende med Grettir at han vedkjenner seg sin ensomhet, vedkjenner seg sin mørkeredsel. Han fremstår rett og slett som en meget interessant skikkelse. Eller er det slik at jeg leser sagaen med for moderne briller? Men her kuttes vår samtale, to taxibusser med turister er ankommet, han må jobbe.

Vi sykler inn i vinden, inn i den iskalde, harde vinden. Vi sykler opp Laxardalur og over Laxardalsheidi, en tretti kilometer lang oppoverbakke. Det blir kaldere og kaldere, det er vindblåste vidder, gresstuster og stein. Vi sykler ned til ringveien, vei nummer 1, hutrer oss inn på bensinstasjonen og cafeen der, lemper i oss varm mat og varm drikke.

Det mørkner, det trekker opp til regn.

Vi slår opp teltet i lyngen noen meter fra veien. Fy faen så kaldt det er. Vi lengter inn, til en vedovn, til stoler, til seng og dyne.

Dag 266, 30. august.

Det er frost i gresset og en strålende morgen her ved Godafoss, vindstille, en høy og ren blå himmel, skinnende hvite fjell, nysnø; jeg står i solen med en bevrende, syngende vårklang i meg, ja, vårklang, den gamle og gode og sterke lengselen min har reist seg som en uovervinnelig ereksjon i mitt indre – og dette er en sykkeldag i verdensklasse: de intenst snøskinnende fjellene, de veldige horisontene, elvene, de rene elvene og bekkene, fantastiske Myvatn, lava og sandfarger, en putrende og kokende jord etter Reykjahlid; jordens luftehull, røyk og svovellukt – og det store landskapet som åpner seg igjen, det befruktende utsynet mot Herdubreid, seksten hundre og åtti to meter høy, kledd i hvitt, kjegleformet, åh, denne livgivende skinnende snøen, denne asketiske renheten, dette jaet i hjertet, dette jaet til livet, dette hete jaet til å sykle og reise; jeg er ung og udødelig, jeg vil pare meg med jorden, jeg vil ha en sønn som heter Bekk, en datter som heter Blomst…men bli ikke sjalu, Baby, jeg elsker deg også, men mitt hjerte er så stort i dag, det elsker seg utover alle grenser…jeg blir så voldsom, jeg kan ikke hjelpe for det, det er livet som sønderriver meg, jeg sprenges, jeg uttømmes, av liv, av liv og lengsler…

Jeg svimer av inn i søvnen, utslitt av skjønnhet.

På vei mot Snæfellsjøkull

Dag 270, 3. september.

Det regner voldsomt, det blåser voldsomt, vi sykler den lange og bratte stigningen opp mot Fjardarheidi. Det er et helvetes vær her oppe, og en tykk, tett tåke. Vi tråkker på det vi klarer, nedover nå, mot Seydisfjørdur, inn på en cafe; vi renner inn på cafeen, vi strømmer plaskende inn, varmer oss, tiner frosne hender, skifter til tørre klær, ser ut på de tomme gatene, vinden, det er storm, en knakende, kraftfull storm.

Det er to dager til fergen går, fergen til Danmark. Og jeg har en av mine ’gnostiske’ dager i dag. Jeg kjenner kvalme og vemmelse over å være i verden, være kropp, kledd i kropp. Som om jeg ikke er noe annet enn et kloakksystem i denne veldige biologiske fabrikken som heter livet, livet på jorden. Som om min kropp er åstedet for en sult, en biologisk sult, som eter og eter seg selv, som om den formerer seg til mer og større sult gjennom min kropp.

Mitt liv, spent ut i de polære ytterpunktene mellom skjønnhet og vemmelse, enten varm eller kald, sjelden eller aldri lunken. Og i denne ’gnostiske’ vemmelsen ser jeg hvor oppskrytt det å reise er, hvor oppskrytt livet er; ikke noe annet enn en snedig forførelse, en grådig forførelse som nyter seg selv, som nyter selve forførelsen, makten i det å forføre, som blinder oss, som lar oss tro at vi lever et liv i frihet, fri vilje, valg.

Teltet på jorden, to mennesker i teltet, vår pust, våre hender, vårt øyeblikk i verden.

Du er her, Cosima. Jeg er her. Jeg er så glad for at du er her, at vi er sammen.

 

Første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrevfjerde reisebrev

femte reisebrev sjette reisebrev

 

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Island, blikk på kriseøya og gulløya

HEILD – en islandsk film om helheten kultur og natur

Heimskringla.no – Verdens største ressurs for norrøne tekster

Draumeland – Fornybar energi som mareritt