Elvens hemmeligheter

Hva er det med elven som ubevisst har tiltrukket meg, og som så tydelig har satt sitt preg på sinnet mitt fra barnsben av? Hva er det med elven som fascinerer? Som til alle tider og fortsatt fascinerer og tiltrekker mennesker fra alle ulike kulturer og verdenshjørner, portrettert i poesi, filosofi, myter og kunst? 

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK 

«Elven sover aldri. Og den har heller intet ønske derom. Den er den evige gjenkomst.»

Dagen går mot kveld og vinterhimmelen etterlater seg et mørkeblått skjær over landskapet før mørket endelig brer seg ut over dalen. Jeg trår mine barndoms stier gjennom tynn løvskog, på vei hjem. Her gikk jeg daglig frem og tilbake i en årrekke, og selv om avstanden til skolen ikke var altfor lang, er det et kjærlig minne denne skoleveien. Et minne som representerer den siste rolige stunden før skoleklokka ringte inn, eller symboliserer friheten etter at den ringte ut for siste gang.

Ofte glemte jeg meg bort på veien, alene eller med kamerater, og kom sjelden tidsnok til første time. Hjemveien kunne ofte ta flere timer, selv om distansen som nevnt lett kunne gjøres unna på under ti minutter, i hvert fall når man var liten og villigheten – for ikke å si lysten – til å løpe var større. Og dette til tross for at to tredjedeler av veien består av asfalt. Den siste tredjedelen, veistykket jeg og vi glemte oss bort i, er rett nedenfor huset jeg vokste opp i. Det er her jeg går nå. Det er mer åpent nå enn da jeg vokste opp her. Har blitt til en slags park. Med oppsatte statuetter fra nært og fjernt, benker og informasjonstavler. Det var et stort sagbruk her på 1700- og 1800-tallet. Og nedenfor ei smeltehytte. Det ble utvunnet kobber. Derav informasjonstavlene. Og det er jo blitt riktig så fint. Men mindre inviterende til drømming og fantasilek. Fossen som drev vannhjulet er nå fullt synlig, og det samme er den lille stentrappen som går langsmed den, oppover til dammen og demningen, samt det lille brune huset øverst.

Da jeg var liten var det en liten tett skog her. Bjørk, furu, kratt. Noe som gjorde alt dette usynlig. Fossen skimtet man bare fra stien, med ører og mysende øyne, selv om den ikke var langt unna. Og den lille steintrappa, hugget ut i fjellet som om den av datidens trappekunstnere var ment å holdes hemmelig for fremtidens skjødesløse mennesker, fikk vi øye på først etter et par år med daglig trasking. Og enda noen år skulle det gå før vi turde å nærme oss den, enn mindre gå den. Rundt svingen bruser fossen så man knapt hører seg selv tenke, men så stilner lyden brått oppe ved dammen hvor det lille brune huset står, og hvor den gamle svartkledde demningsmesteren har bodd i over 300 år. Over denne snor elven seg rolig oppover igjen, mellom gårder og jorder, helt opp til sitt utspring fra den djupe innsjøen. Følger vi den oppover er kontrastene store; fra elvens utmunning i storebror Glomma, under broen, gjemt av hus og vei, oppover og under nok en bro, dypt skjult av høye mørke bredder, inn i skogen, mykere, men plutselig rykkende opp den voldsomme hvite fossen, hvilende i den rolige dammen og snoende opp milde gårdsbruk og gule åkrer opp i de ukjente skoger og fjell vi bare besøkte i feriene. Så forskjellig fra seg selv, men likevel alltid den samme.

Fossefallet er jeg oppvokst med, og det vugget meg i søvn nedenfor soverommet i over ti år. Vannets beroligende virkning. Det som imidlertid for første gang slår meg her jeg går nå, og grunnen til at jeg tenker på elven som fenomen overhodet, er det faktum at jeg nesten uten unntak har bodd ved en eller annen elv også i det voksne liv. Mitt hjem på de ulike plasser jeg har levd, har forbausende ofte vært ved en elv. Før vi flyttet til dette mitt barndomshjem bodde vi noen år ved en ganske stor bekk, og de fleste minnene jeg har fra dette hjemmet er forbundet med bekken. Bekken i enden av hagen, skjult av tunge bjørketrær. Så dette mitt fossefall. Deretter Nidelva. Storbekken. Neckar. Rhinen. Ache. For ikke å glemme Svarttjernbekken, fra et underjordisk oppkomme på Finnmarksvidda. Alltid elver. Alltid rennende vann. Hva er det med elven som ubevisst har tiltrukket meg, og som så tydelig har satt sitt preg på sinnet mitt fra barnsben av? Hva er det med elven som fascinerer? Som til alle tider og fortsatt fascinerer og tiltrekker mennesker fra alle ulike kulturer og verdenshjørner, portrettert i poesi, filosofi, myter og kunst?

Først og fremst er elva liv. Ferskvann gir liv til folk og dyr. I tillegg til de livsviktige molekylene i seg selv, som vår kropp også er laget av, finnes også mat. Fisk i elva og dyr ved elvebredden. Slik sett er elva også et faremoment. For i elva bor krefter. Sterke krefter. Krefter vi også har lært oss å utnytte i form av vannkraft og senere elektrisitet. Elva gir og elva tar. Men like mye som at elva gir liv, opprettholder den også dette livet. Elva lå her for tusen år siden, og vil ligge her om ytterligere tusen år. Vannet som flyter forbi representerer de ulike generasjonene som har kommet og gått, men elva i seg selv består og blir betraktet av slektsledd etter hverandre. Slekt- og stedsnavn som Elveplassen, Elvsveen, Elverum, Kokelv (eksemplene er utallige) manifesterer dette. Elven er et levende symbol, og er da også blitt holdt hellig. Mest kjent er kanskje India og dets Ganges, som med bl.a. Manas og Indus er bindende og levende symboler for en hel nasjon. Aciravati i Nepal, Jordanelven, Muh-he-kun-ne-tuk (bedre kjent som Hudson river) og Yamuna er andre eksempler. Her er vannet og elven ikke bare levendegjort, men helliggjort.

Årsakene til helliggjørelsen varierer fra kultur til kultur. Ja som nevnt, elven er i seg selv en lokal kulturbringer. Dens betydning har lokal kraft, den er en identitetsbærer og et personlig minnesmerke for de som bor rundt den. Men den er en lokal skikkelse i et meget globalt omfang, noe som indikerer en fastlagt mystikk i elven som alle kan føle på og som danner bunnen og grunnlaget for det meningsfulle som den lokale kulturen kan gro i. Det er dette vi kan kalle elvens metafysiske innhold. Dens tidløse dimensjon, som kan tolkes via symboler dersom vi lærer oss å lytte til den. For den som våger å lytte er ikke elven på sitt mest brutale idet den drønner seg ned høye fossefall eller bryter seg nådeløst og flomstor frem gjennom alle naturlige og kunstig oppsatte barrierer. Det er i det stille og gjentakende den blir voldsom. Her letter den på sløret og viser sin hemmelighet. For her er den ubønnhørlig. Her tydeliggjør den sitt utrettelige prosjekt for oss, og ikke minst synliggjør og avslører den det ”ikke-elviske” på en like kompromissløs måte. Elven sover aldri. Og den har heller intet ønske derom. Den er den evige gjenkomst.

Våre forsøk på å stanse denne evige gjenkomst, gjennom å gripe inn i tiden, stanse den og bryte den opp, gjennom å skaffe oss mentale, sosiale eller materielle eiendeler, oppnå kontroll og makt over uberørt natur og liv, forme og male det etter våre egne behov, med påfølgende følelse av å ha overvunnet tiden, synes små når de akkompagneres av elvens sindige musikk. Elven rommer alt på en gang. Den er overalt på en gang; ved utspringet, på fjellet, under båten, ved bredden, ved munningen, over pass og trange daler, og i det veldige storhavet. Herfra går den opp igjen, rundt omkring, og tilbake til seg selv, evig tilbake til seg selv. Elven lever slik sett bare i nuet. Overalt og nå på en gang. Den forandrer seg alltid, kun for å være seg selv hele tiden. Alltid i bevegelse, alltid tilbake til seg selv. Ikke i ett øyeblikk er den noen annen enn seg selv, og likevel aldri helt den samme. Lyttende ved bredden merker vi dette. Og det er en blanding av ro og uro som melder seg når vi sitter slik. Uro fordi tålmodigheten settes på prøve idet vi merker hvordan en del av oss flykter fra elvens ubønnhørlighet, flykter fra dette evige. Kanskje fordi den minner oss om døden, om at alt som er skal bli gammelt og dø, skal ta slutt. Elven skal rinne også etter vår død, tilsynelatende meningsløst, tilsynelatende mekanisk og flytende. Og det er denne virkeligheten vi forsøker å stanse, men til ingen nytte da vi står hjelpeløse ovenfor dette løpet.

« Det finnes en naturlig orden også vi mennesker må forholde oss til. En orden fra det ene til det mange, fra det evige til det blivende og bevegelige. Griper vi for hardt tak i det bevegelige, bruker vi for mye kraft på å forandre premissene for dette, da skyver vi oss selv vekk fra denne ordenen.»

Men den gir nettopp derfor også ro, en slags trøst, liksom døden også kan være en trøst og ikke bare en kilde til panikk. Sakte men sikkert overgir vi oss vannets sildring, og den viser oss da at det ikke er den evige gjenkomst selv som er meningsløs, men vårt begjær etter å stanse den, gripe inn i den. Lar vi oss flyte med kan vi faktisk i et øyeblikk klare å bryte igjennom tiden. Vi ser hvordan vi ofte gjentar oss selv, hvordan vårt begjær og våre ønsker fort forsvinner, for så å dukke opp igjen på et senere tidspunkt, at resultatene av en eventuell tilfredsstillelse av disse, en følelse av å ha grepet inn i tiden, at også denne følelsen forsvinner og overtas av et nytt begjær osv. Og slik går også vårt mentale liv sin gang, vårt samfunnsliv sin gang, naturen sin gang. Og skal vi virkelig kunne utnytte noe må vi la det gå sin gang, gli inn i dette nuet, denne evigheten, for å skimte hva som ligger bak den igjen, bak elven igjen, for det ligger hinsides våre øre og øyne. Elvens brus, dens krumninger og liv, gjennom våre sanser, er en port inn til denne dimensjonen. Følger vi elven kan denne passasjen styrkes. Slekter går slekters gang, men de bindes sammen gjennom elvens evige gjenkomst, og bak den igjen kilden til elven selv. Det lokale, personlige, og det evige ene. En innsikt i væren gjennom kjennskap og stille iakttakelse av vorden. Et minnesmerke, men og en meditasjon. Det er elvens hemmelighet.

Det finnes en naturlig orden også vi mennesker må forholde oss til. En orden fra det ene til det mange, fra det evige til det blivende og bevegelige. Griper vi for hardt tak i det bevegelige, bruker vi for mye kraft på å forandre premissene for dette, da skyver vi oss selv vekk fra denne ordenen. Det blivende, det levende, naturen vi omgir oss med, både i og utenfor oss selv, er noe vi må akseptere, noe vi må finne oss til rette i, ganske enkelt gjennom å være oss selv. Gjennom slik å leve i harmoni med hverandre og det omkringliggende, skapes ro nok til å lytte og observere. Forbedringspotensialet ligger her kun i oss selv, ikke i naturen. Egoismen som ikke lar oss finne fred med oss selv eller i oss selv, lar oss tro at forbedringspotensialet på det materielle og emosjonelle plan ligger utenfor oss selv. Slik bygger vi Babylonske tårn til det snart ikke er plass til flere, i stedet for å innse at dette tårnet må bygges i en annen dimensjon, på et annet nivå, som igjen krever stabilitet på de underliggende. En stabilitet bygget på aksept og vennskap, med oss selv, naturen og med omgivelsene. For disse har sin naturlige orden allerede. Dette er ikke like lett i en verden hvor omgivelsenes normaltilstand er vulgarisert, og den naturlige orden mer eller mindre brutt sammen. Elvene vi lytter til i dag er ofte enten omdirigert, demt opp, eller fylt med forurenset vann, både bokstavelig og i overført betydning.

Personlig har jeg et interessant minne fra noen år tilbake, hvor jeg gikk sammen med en ny hyttenabo, langs en ganske stor bekk som hadde fått sin naturlige bane omdannet grunnet bygging av en parkeringsplass. Hun hadde kommet tilflyttende lenge etter dette inngrepet og ante ingenting om det, men sa idet vi gikk forbi dette stedet, at noe ikke stemte her. Noe var satt ut av sin balanse. Det var ubehagelig å gå der. Som om noe føltes trykkende. Og det er nok slik mange av oss kan oppleve samtiden. Som trykkende. Og det er denne balansen som må gjenopprettes. Det naturlige må få lov til å gå i sin naturlige bane, og kulturen må få gå og utvikles i sitt naturlige tempo, alltid med den øverste evige ubevegelige idé som rettesnor, og alltid med den nederste evige bevegelige gjenkomst som fundament. Slik vil det også alltid være, våre inngrep er til syvende og sist illusjoner, men det er illusjoner som gir en hel generasjon hallusinasjonsskader. De som kan og vil må derfor gå til elven, og sette seg ved bredden, og lytte. De som ønsker å forstyrre må man forsøke å unngå. Mens de som nærmer seg stille, og nølende later til å ville sitte sammen med oss, må tas varmt imot, og selv øves i kunsten å lytte til elven.

«Älskad vare de som sätter sig» er et gjentakende sitat i Roy Anderssons ”Sånger från andra våningen”, opprinnelig et dikt av César Vallejo. Ja, elsket være den som setter seg. Som setter seg ved bredden for å lytte til Prakriti’s evige stemme, og som erkjenner vår værenslikhet med alt som er og alt som lever, men som samtidig erkjenner det unike ved menneskenaturen og vår plass i det hele.

Så går man de siste skritt langsmed elven, sildrende under et tynt lag med is, og tenker på de som gikk her for mangfoldige år siden, på vei hjem til det samme huset som jeg nå er. Mon tro om de også satt slik og lyttet til elven. Og mon tro om de fortsatt kan høre den.

 

Relatert 

Mann og Natur: Fjellet

Watzmann – En rensende tur opp til den forstenede konges trone

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

  • Vakkert og klokt skrevet! Jeg bor sjøl ved en liten bekk, og setter stor pris på dens skiftefulle luner og at den samtidig alltid er den samme. Rennende vann og levende bål har noe av den samme magiske, suggererende virkning, alltid bevegelse, og alltid ro. Alle kulturer har blitt unnfanget ved de store flodene, og ikke bare av rent næringsmessige årsaker. Elvene har tilført menneskene nye impulser, og gitt utreiselyst. Livet sjøl er en elv, med sin kilde og sitt utløp. Og kanskje ligner livets kretsløp også vannets kretsløp – elvevannet renner ut i havet og blander seg med noe større enn seg sjøl, for så å fordampe, og deretter skylles ned til jorden igjen for å danne nye elveløp… :)

  • René J. Bakke

    Mesterlig